Mannen som oppdaget Amerika



Mannen som oppdaget Amerika

av Ole Petter den 26. august 2022

Sist oppdatert: 26 august, 2022 kl 19:59

Bjarni Herjolfsson var en islandsk seiler og utforsker som muligens var den første europeeren til å reise til fastlandet i Amerika. Han kom ut av kurs på et seilas til Grønland, hvor faren hadde emigrert. Faren var en kompanjong til Eirik Raude, og var en av de mange som fulgte Eiriks seilas vestover inn i det ukjente.

Omtalt i Grønlendingenes saga, Bjarni Herjolfsson som var basert i Norge tok årlig turen over til Island for å besøke sine foreldre som var bosatt på sagaøyen Island. Et år fant han ikke foreldrene sine, og naboene fortalte han at de hadde fulgt Eirik Raude sin ekspedisjon til et nytt land i vest. Bjarni tok med seg sine trofaste medseilere og satte kursen mot Grønland for å finne sin far. Datidens navigasjon var basert på kapteinens seilekunnskaper, og de hadde ikke avansert utstyr til å hjelpe dem med navigeringen. Skipet hans blåste ut av kurs vestover under en storm, og etter flere dagers reise så de endelig land igjen.

By Christian Krohg – Nasjonalgalleriet Oslo, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1397733

Det landet som kom til syne var ikke Grønland, siden det var et grønt og frodig landskap fullt av skogkledde åser og fjell. Besetningen til Bjarni ville utforske dette nye landet, men han nektet, han var mest opptatt av å finne sine foreldres nye hjemland. Han seilte videre nordover, hvor landet var mindre frodig, med lave åser og skog, helt til han kom til et land som liknet på Grønland med steinete landskap, som senere ble kjent som Helluland.

Fra Helluland var veien kort over til Grønland, og Bjarni ble gjenforent med sine foreldre som hadde bosatt seg på sørvestkysten på et sted kjent som Herjolfsnes i Østbygda, den sørligste bosetningen på øyen.

By Masae – Saga trails, Jette Arneborg, Danmarks Nationalmuseum, ISBN: 87-988378-3-4Grønlands forhistorie,red. Hans Christian Gulløv, Gyldendal 2005, ISBN:87-02-01724-5Á hjara veraldar, Guðmundur J. Guðmundsson, Sögufélagið, 2005, ISBN: 9979-9636-8-9, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1439214

Bosetningen av Grønland skjedde i en tid hvor de fleste koloniene vikingene hadde bosatt seg på var tett befolket, og det var mangel på gode land å drive jordbruk på. Mellom 870 og de hundre påfølgende årene hadde de fleste emigrantene fra Norge og resten av Skandinavia kunnet bosette seg på Island, men på slutten av 900-tallet var det vanskelig å finne godt jordbruksland her. Trolig hadde man visst om Grønlands eksistens lenge før Eirik Raude og hans følgere bosatte seg her, men det var ikke mangel på tilgjengelige steder å bosette seg på som var mer attraktive.

Gunnbjørns Skjær

Allerede mellom år 900 og 930 hadde en mann ved navn Gunnbjørn Ulf-Krakuson ved et uhell oppdaget et ukjent land fylt med is og skjær vest for Island, et land som ble kalt Gunnbjørns Skjær etter han. Han hadde som så mange andre seilere blitt blåst ut av kurs på vei fra Norge til Island, og var trolig førstemann blant vikingene til å oppdage Grønland, som er en del av det amerikanske kontinentet. Det er ukjent nøyaktig hvor disse skjærene lå, men Ivar Bardason skrev på 1300-tallet at de lå to dagers seilas vest for Islands vestkyst. Oppdagelsen av dette nye landet vakte ikke mye interesse blant islendingene fordi det fremdeles var mye ledig jord for kolonistene på sagaøyen. Gunnbjørn var blant dem som slo seg ned der, mens Grønland forble en baktanke i flere tiår etterpå, inntil befolkningsvekst gjorde at folk igjen begynte å tenke tanken på å reise videre på jakt etter ledig land å bosette seg på.

En kald vinter i år 975 med dårlige avlinger og hungersnød gjorde at Gunnbjørns Skjær ble et attraktivt reisemål for eventyrlystne, og noen få år senere satte en gruppe på 24 emigranter ledet av Snæbjørn Galti kursen mot dette nye landet. Gruppen satte opp en bosetning på Gunnbjørns land og overvintret langs kysten, men en hard vinter førte til konflikter og endte med at Snæbjørn ble drept. De overlevende valgte å reise østover til Norge. Men stedet de hadde overvintret var langs den vindfylte østkysten av Grønland, og langt frodigere land var ledig sørvest på øyen.

Det var derfor ikke tilfeldig at Eirik Raude og andre så potensialet i det nye landet i vest på denne tiden, og veien fra Grønland og videre vestover var kun noen få dagers seilas unna. Bjarni Herjolfssons oppdagelse av Amerika gikk ikke under radaren på resten av det norrøne samfunnet, og spesielt befolkningen på Grønland så verdien i ressursene landet hadde å tilby.

Uendelige mengder tømmer som var mangelvare på Grønland lokket mange til å utforske kysten av Amerika, og ikke lenge etterpå tok Leiv Eiriksson turen vestover. Han kjøpte skipet til Bjarni og tok med seg en gruppe medseilere for å utforske det lovende landet, og satte trolig opp en koloni i Vinland, muligens ved L’Anse aux Meadows i Newfoundland, det første forsøket på å opprette en permanent bosetning av europeere i Amerika.

I Grønlendingenes saga ble det nevnt en bosetning kalt Leifsbudir, grunnlagt av Leiv Eiriksson, og som senere ble befolket av 160 grønlendere ledet av Thorfinn Karlsevne, som var den første europeeren til å komme i kontakt med Skrælingene, som vikingene kalte urbefolkningen i Amerika. Hans sønn, Snorri Thorfinnson var trolig den første personen som ble født i Amerika av europeiske foreldre. På grunn av manglende handel og dødelige konflikter med lokalbefolkningen måtte bosetningen forlates. Leifsbudir var trolig ikke den samme bosetningen som ble arkeologisk utgravet i L’Anse aux Meadows, siden Leifsbudir ble beskrevet som å ha hatt milde vintre hvor kyr kunne beite året rundt. Leifsbudir lå trolig lengre sør nærmere grensen til Maine basert på klimaet som ble beskrevet i sagaene.

Legg igjen en kommentar