Keiserens vikinger



Keiserens vikinger

av Ole Petter den 17. september 2022

Sist oppdatert: 16 november, 2022 kl 21:00

Væringenes endestasjon var Miklagard

Siden starten av 800-tallet, og muligens enda tidligere, hadde svenske vikinger valfartet østover til dagens Russland og de mange elvene for å drive handel, plyndre og hente pelsverk og slaver. De lange elvene ledet de sørover til nye, mystiske land med ukjente folk de aldri hadde sett før. De seilte langs elvene Volga og Don og kom helt til det Kaspiske hav i sør-øst, og til Konstantinopel ved Bosporosstedet.

De etablerte handelsstasjoner langs elvene, som med tiden utviklet seg til store handelssentrum, slik som Kiev. En liten skandinavisk overklasse styrte den slaviske underklassen, og de ble kalt rus av lokalbefolkningen. Rus betyr trolig roer, men kan også stamme fra det finske navnet på svensker, Ruotsi, eller et lokalt folkeslag fra regionen rundt elven Dniepr. Etter hvert ble hele det store fyrstedømmet Kiev døpt til Rus, av vikingfyrsten Oleg i 882. Fyrstedømmet strakte seg fra Novgorod i nord, til Kiev i sør.

Ikke lenge etter at vikingene hadde etablert seg rundt dagens Kiev, seilte de lenger sør helt til Svartehavet, og hele veien til Konstantinopel, den største byen i Europa på denne tiden. De etablerte både vennlige og mindre vennlige kontakter i storbyen, og de gjorde flere forsøk på å plyndre byens rikdommer.

En lang fred ble etablert mellom det Øst-Romerske riket og Kiev, men ikke mange årene etterpå ledet vikinghøvdingene Askold og Dir en ekspedisjon til Konstantinopel med flere hundre skip for å plyndre byen i 860, men de ble beseiret og måtte ta turen hjem igjen tomhendt.

Vikingene valfartet til Miklagard

De fryktede vikingene vakte oppmerksomhet hos den Øst-Romerske keiseren Mikael 3. Han prøvde å etablere handel med nordboerne, en fredsavtale ble etter hvert signert hvor mange av vikingene ble rekruttert som leiesoldater i hæren til Bysants.

Keiseren av Bysants var opptatt av å hente utenlandske leiesoldater til hæren sin, fordi de var mer lojale enn lokale soldater, som ofte støttet generaler som ville stjele makten. Væringene var perfekte kandidater, siden de brydde seg mest om penger og slåssing.

Til tross for et vennlig forhold i mange år, ble Miklagards rikdom for fristende for vikingene, ledet av Oleg av Kiev angrep de nok en gang storbyen. Nok en gang endte det i katastrofe, men Oleg klarte å forhandle frem nok en fredsavtale med keiser Leo 6. De måtte holde skikk på trøblete stammer nord for Bysants grense, til gjengjeld fikk de lov til å verve seg i keiserens hær.

Etter hvert var det ikke bare væringene som søkte medlemskap i keiserens hær, andre nordboere fra Skandinavia og resten av vikingenes verden valfartet også til Miklagard. Enkelte unge menn reiste helt fra Island for å vinne heder og ære, og selvsagt store mengder rikdom i keiserens tjeneste.

By en:User:Bogdangiusca – Earth map by NASA; Data based on w:File:Viking Age.png (now: File:Vikingen tijd.png), which is in turn based on http://home.online.no/~anlun/tipi/vrout.jpg and other maps., CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=81232

Fattigfolk måtte dra hjem

Det var ikke billig å bli medlem av keiserens livgarde. Pengelense vikinger kunne se langt etter å gjøre tjeneste som væringer, utlendinger måtte betale en opptaksavgift for å bli medlem av Hetareia, som var navnet på keiserens korps av leiesoldater.

Væringer kan oversettes som edsvoren, knyttet til gudinnen Vår, som hadde ansvaret for edsavleggelser. Væringer som kom til Konstantinopel ble sett på som eliten, og aspirerende medlemmer måtte betale den høyeste opptaksavgiften, 16 pund gull, men som leiesoldat fikk man betalt opp mot 40 gullmynter i måneden.

Barbarer med økser

Blant grekerne ble væringene kjent som barbarene med økser – pelekyphoroi barbaroi – men de ble også beundret. De blonde kjempene ble regnet som spesielt lojale, siden de hadde reist så langt for å tjene keiseren. De fikk god kost og losji, og ende til slutt opp med kvarter i nærheten av keiserens palass rundt Hagia Sophia og det som i dag er den blå moske.

Nikephoros, som var keiser fra 963-969, sørget for at væringene fikk trening daglig slik at de var kampklare og lojale, men da keiseren ble drept i et kupp, nektet væringene å hevne sin tidligere sjef.

Elitestyrke ble livgarde

I løpet av de første tiårene hadde væringene allerede fått kamptrening, de hadde kjempet båd i Kaukasus, Syria og på Kreta. Basileios 2. benyttet væringene flittig til sin krigføring, og han ba Prinsen av Kiev om hjelp for å bekjempe en opprører ved navn Bardas Fokas. Rus-høvdingen Vladimir den store sendte en 6000 mann stor styrke til den greske keiseren Basileios, som motytelse for et ekteskap med hans søster Anna.

Styrken var en viktig grunn til at Basileios gikk seirende ut av borgerkrigen, og fikk rikelig belønning for sin innsats. De hadde en permanent tilstedeværelse i den greske keiserens palass, som hans personlige livgarde. De var ansvarlig for å kvele potensielle opprør mot keiseren, og voktet keiserens palass.

Engelskmennene ankommer

Fra starten av væringgarden ble opprettet på 900-tallet, dominerte skandinaverne, men etter at vikingen og fyrsten av Normandie Vilhelm Erobreren annekterte England i 1066, ankom horder av soldater som flyktet fra den nye kongens brutale styre.

Engelskmennene og vikingene hadde allerede i 200 år utviklet en unik kultur, og mange av krigerne som rømte fra England var trolig også av skandinavisk herkomst. Opprinnelig var planen å tjene penger i keiserens tjeneste blant væringene, for dermed å reise hjem igjen og ta tilbake landet sitt. Drømmen ble aldri realisert, men de fikk kjempet mot sine normanniske overherrer på Sicilia, hvor de hadde prøvd å erobre bysantinernes gjenværende landområder på øyen.

Sigurd Jorsalfare tillot sine flere tusen soldater på vei hjem fra korstog i det Hellige Land å verve seg i keiserens garde, mens han reiste hjem til Norge med noen få livvakter. Rekrutteringen fra Skandinavia fortsatte til langt ut oå 1200-tallet, spesielt fra Sverige.

Væringer var hevet over loven

Væringene hadde stor autonomi innenfor den greske hæren, de ga selv straff til sine egne, og slapp den greske hærens harde militærdisiplin. Til tross for autonomien, fulgte de keiserens ordre pliktfullt, og var lojale soldater som kjempet til siste mann hvis det trengtes. I slaget ved Manzikert i 1071, var væringene blant de få kompaniene som kjempet da de fleste greske soldatene rømte.

Den kanskje mest berømte væringen var en nordmann ved navn Harald Sigurdsson, broren til Olav Den Hellige. Han ble selv etter hvert norsk konge, kjent som Harald Hardråde, og døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Han klatret opp på rangstigen og ble til slutt leder for væringene, og en av de med høyest rang i hele den greske hæren.

Kilde: https://images.squarespace-cdn.com/content/v1/57125c2c2b8dde54a34b537f/1619257901806-15RPEWUDO537LX4RDQOL/5.jpg?format=1500w

Keiserens mann ble norsk konge

I det katastrofale slaget ved Stiklestad hadde Harald Sigurdsson kjempet på halvbroren Olav Den Hellige sin side, og blitt alvorlig såret. Han klarte å rømme til Sverige, og etter hvert kom han seg til Novgorod og Rus-riket. Han søkte heder, ære og rikdom i Konstantinopel som tjueåring, men målet hans var alltid å komme tilbake til Norge og bli konge slik som sin halvbror.

Harald klatret fort opp rangstigen, og ble utnevnt til offiser, og han kjempet overalt i det øst-romerske riket. Skriftlige beretninger forteller om hans kamper mot arabere i Nord-Afrika og på Sicilia, og mot de fryktede bulgarerne. Han fikk tilnavnet «bulgarbrenneren», siden han var så suksessrik i å fortrenge de bulgarske fiendene fra rikets grenser.

Harald Sigurdsson ble etter hvert en velholden mann, hans plyndringer hadde gitt han og hans kompanjonger i væring-garden mye rikdom og bytte. Men hans hell skulle etter hvert snu, da keiser Mikael 5 beskyldte han for å ha stjålet fra han, og han ble kastet i fengsel. Han klarte etter hvert å rømme, og samlet støtte til et opprør mot keiseren, og fikk gjeninnsatt den kuppede enkedronningen Zoe.

Rikdommen Harald hadde opptjent gjennom mange år som kongens livvakt, sendte han til sin trofaste venn, Prinsen av Kiev. Når han etter hvert stakk av fra sin plikt i Konstantinopel, hentet han formuen sin og brukte den til å vinne tronen hjemme i Norge. Væringgarden fortsatte å være en av de viktigste elementene i den romerske hæren helt til det siste, da osmanerne til slutt erobret byen i 1453.

Kvinner og vin

Væringene var flinke til andre ting enn å slåss, de kunne også styrte enorme mengder vin. De var glad i å oppleve Miklagards severdigheter og kultur, og besøkte hyppig lokale vannhull, og var selvskrevne gjester på keiserpalasset sine fester. De lokale innbyggerne klaget støtt og stadig om væringenes bråkete tilstedeværelse, og noen ganger fikk til og med keiseren oppleve væringenes drukkenskap på ukomfortabelt vis.

Utover 1100-tallet mistet væringene sin status som elitesoldater, men det var fremdeles ikke mangel på rekrutter. Menn fra skandinavia fortsatte å strømme til Miklagard for å tjene keiseren som væring til langt ut på 1300-tallet. Flere regioner i skandinavia mistet store deler av sin mannlige befolkning til væringgarden, og en lov på Vastergotland sa at den som tjente keiseren i Konstantinopel, mistet arveretten.

Livgarden endte som hoffpynt

I løpet av 1200-tallet minsket væringgarden i betydning, de så sjelden kamp, og de ble mer integrert i den bysantinske kulturen. Den direkte forbindelsen til Rus og Skandinavia var nå historie. De var ikke lenger regnet som elitetropper, og hadde en mer seremoniell rolle frem til garden trolig ble oppløst i 1404.

Arven etter væringene er fremdeles solid, mange runeinnskrivelser finnes fra medlemmer av garden, blant annet en i Hagia Sofia. Storhetstiden under Basil Bulgarslakteren rundt tusenårsskiftet var høydepunktet, hvor de var med å gjenreise det østromerske riket sin ære.

Kilde: Illustrert Vitenskap Historie

Legg igjen en kommentar