Første verdenskrig

av Ole Petter den 3. mai 2021

Sist oppdatert: 26 februar, 2022 kl 07:47

---

Optimismen gikk i graven under den første verdenskrig, sammen med en generasjon av Europas unge menn. Krigen skule ha vært slutt før julen 1914, men varte i hele fire år. Da den sluttet var Europa totalt endret.

Tyrkias sammenbrudd gjorde Østerrike og Serbia til hverandres hovedmotstandere på Balkan. Østerrike fryktet den sørslaviske nasjonalismen, som Serbia gikk inn for. Da serberen Gavrilo Princip skjøt Frans Ferdinand i Sarajevo i 1914, stilte Østerrike ultimatum.

Storpolitisk oppladning

Stormaktspolitikken hadde tatt en ny vending da den tyske keiser kvittet seg med Bismarck og slo inn på en dynamisk utenrikspolitikk for å gi Tyskland «en plass i solen». Hans krav om kolonier og en sterk Bate førte til kapprustning og tilnærming mellom de gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia. Avviklingen av gamle kolonitvister banet veien for ententen 1907. Ententen var en uformell allianse.

Russland, som hadde inngått en militæravtale med Frankrike i 1894, sluttet seg til ententen. Tyskland forsøkte på forskjellige måter å sprenge denne «innringningen», blant annet ved å drive kanonbåtdiplomati i Marokko. Den klossete tyske fremgangsmåten var nærmest egnet til å styrke samholdet mellom de allierte.

Da skuddet falt i Sarajevo, ble alliansene aktivisert. Tyskland støttet Østerrike, som inntok en uforsonlig holdning og erklærte Serbia krig 28. juli. Frankrike og Russland mobiliserte, og Tyskland erklærte Russland krig 1. august. Den tyske Schlieffenplanen, som skulle hindre en tofrontskrig, nødvendiggjorde et raskt angrep gjennom det nøytrale Belgia for å slå ut Frankrike før russerne var ferdige med å mobilisere. Angrepet begynte 4. august, og det fikk også Storbritannia til å erklære krig.

Vestfronten

De tyske hærstyrkene rykket frem mot Paris til franskmennene med hjelp fra det britiske ekspedisjonskorpset stanset dem i det forferdelige sju dager lange slaget ved Marne i september. Da fronten låste seg fast der, forsøkte begge parter å omgå hverandre i et «kappløp mot havet». Det forte bare til at skyttergravene ble forlenget mot vest, slik at de dannet en sammenhengende front fra Nordsjøen til Sveits.

Der ble de liggende i fire år. Mellom linjene lå et ingenmannsland, innfiltret i piggtråd, hvor patruljer opererte og det iblant var store offensiver som ikke førte til annet enn enorme tap. Britenes fremstøt ved Somme i 1916 resulterte i 700 000 falne og en erobring på åtte kilometer terreng på fem måneder.

Tyskerne hadde like stor suksess med sin gasskrig som britene med sine «stridsvogner», som først ble brukt i stor målestokk ved Cambrai i 1917, men aldri ble satt inn som et ledd i en gjennomtenkt taktikk. Ved Verdun i 1916 falt franskmenn og tyskere i hundretusenvis – ikke for å erobre noen kilometer, men noen meter.

De andre frontene

I øst sendte tsar Nikolaj sin dårlig utrustede millionhær først mot Østerrike, senere også inn i Øst-Preussen. Tyskerne slo russerne ved Tannenberg og De Masuriske sjøer og erobret Polen.

Tyrkia hadde gått med i krigen på Tysklands og Østerrikes side og russernes viktigste utløp til verdenshavene ble dermed stengt. De allierte prøvde å gjenåpne dette utløpet ved å landsette militære styrker på Gallipoli-halvøya, men forsøket endte i fullstendig fiasko.

Britene hadde større hell i ørkenkrigen mot tyrkerne i Midtøsten, hvor en kaptein Lawrence’ virksomhet blant araberne vakte oppsikt. Sa gods gikk det ikke i Tanganyika, hvor den tyske general Lettow-Vorbeck klarte å holde en mange ganger så sterk motstander beskjeftiget i fire år ved hjelp av en fremragende geriljataktikk.

Til sjøs ble det bare utkjempet ett regelrett slag — i Skagerrak 31. mai 1916 — og det endte uavgjort. Siden la den tyske flåten fastlåst i sine havner. Det gjorde derimot ikke ubåtene. Den uinnskrenkede ubåtkrigen fra 31. januar 1917 sultet nesten ut Storbritannia, men den førte USA inn i krigen. Dermed fikk de allierte den forsterkning som trengtes til sluttoffensiven høsten 1918. 11. november 1918 sluttet krigen, etter at våpenstillstandsavtalen var blitt undertegnet i en jernbanevogn i Compiegneskogen. Samtidig ble den fred som den unge sovjetstaten var blitt påtvunget i Brest-Litovsk, erklært ugyldig.

Fra krigsutbrudd til våpenstillstand

Drapet på den østerrikske tronfølgeren Frans Ferdinand i Sarajevo førte til krig. Etter en betydelig fremgang stanset tyskernes angrep opp, og stillingskrigen begynte i vest. I øst ble den russiske hæren, som både var dårlig utstyrt og ledet, tilintetgjort ved de Masuriske sjøer. Den uinnskrenkede ubåtkrigen førte til at USA gikk med i krigen. Tyskerne tok veldige områder i øst gjennom freden i Brest-Litovsk, men i vest måtte de gi opp. Våpenstillstanden i Compiègne var i virkeligheten en kapitulasjon.

Den øverste krigsherren

var keiser Wilhelm selv, og han elsket alt militært. Det gjorde også de fleste av hans undersåtter, men som andre europeere hadde de meget idylliske forestillinger om krigerlivet. Det var disse rekrutter som skulle dø på sølete slagmarker.