Det norrøne Grønlands endelikt
Det norrøne Grønlands endelikt
av Ole Petter den 30. august 2022
Sist oppdatert: 30 august, 2022 kl 12:29Vikingenes kolonisering av Grønland hadde markert slutten på deres ekspansjon vestover. Grønland hadde alltid vært på grensen av hva deres samfunn kunne tåle, med kalde vintre og et kjølig sommerhalvår. Den varme middelalderperioden hadde hjulpet på veksten og overlevelsen til samfunnet, men etter 1250 var det slutt på den midlertidige varmeperioden. Den lille istiden slo inn, og gjorde det enda vanskeligere å bedrive jordbruk, og man måtte øke innsatsen i selfangsten for å overleve.
Den kaldere perioden gjorde at Inuittene trakk sørover, og ble direkte konkurrenter til den norrøne bosetningen i den nordlige Vestbygda og Midtbygda, som alltid hadde vært på grensen til kollaps på grunn av mange kalde sommerhalvår, selv i varmeperioden. Inuittene forhindret også nordboernes tilgang til den livsviktige Nordsetra, jaktområdet hvor de fikk tilgang til kostbare isbjørnskinn og hvalrossbein.
Når nordboerne ikke lengre kunne selge de attraktive hvalrossbeinene og isbjørnskinnene, stagnerte den livsviktige handelen med fastlands-Europa. Denne handelen hadde allerede stagnert som følge av at handelsruten mellom Nord-Afrika og Europa hadde åpnet opp igjen og man fikk tilgang til elfenben som var av høyere kvalitet enn hvalrosstenner. Korn, jern og treverk var lett tilgjengelig i Europa, men kronisk mangelvare i den vestlige utposten Grønland.
Derfor var grønlenderne villige til å oppgi sin egen suverenitet mot garantert kontakt med hjemlandet Norge, og i 1261 ble kongen av Norge, Håkon Håkonsson overhode for kolonien, mot et løfte om årlige handelsskip til til Grønland. Det var vanskeligere å seile til Grønland på denne tiden på grunn av is som samlet seg rundt kysten og langs overfarten fra Island, og 80 år senere skrev Ivar Bardason, den nye biskopen på Grønland, at de måtte endre den tradisjonelle ruten til Grønland på grunn av drivis som hindret ruten. Denne drivisen reduserte og tilgangen til tømmer som drev over havet fra Amerika, og som var en av koloniens få tilganger til trevirke. Den senere ekskursjonen til Markland i 1347 av en gruppe grønlendere var trolig tatt fordi mangelen på trevirke var akutt, og Markland hadde enorme mengder trær og lite indianere som kunne angripe dem, i motsetning til Vinland lengre sør.
Matrester fra avfallshauger på Grønland gir et innblikk i utviklingen i kostholdet til nordboerne, og disse haugene viser økt forekomst av selkjøtt og vilt i næringspakken deres. Skjeletter av grønlendere viser også at de senere innbyggerne var underernært og kortere av vekst enn de tidlige bosetterne. De var mer utsatt for sykdom og infeksjoner, og levde generelt kortere liv. Samlingen av høy om sommeren var livsviktig, og en kortere vekstsesong var et stort problem, fordi kyr måtte ha mer høy for en lengre vintersesong inne i fjøset. En uvanlig kald sommer ville tatt livet av de aller fleste kyrne, og dermed også de fleste innbyggerne.
I den nordligere Vestbygda på gården Sandnes, er det funnet arkeologiske spor etter blant annet hunder som hadde blitt slaktet, dette tyder på at hungersnød brøt ut. Det er spekulert i at en sommer var så kald at alle husdyrene måtte slaktes på grunn av mangel på høy, og alle innbyggerne sultet i hjel i den påfølgende harde vinteren. Det er ingen tegn som tyder på at innbyggerne emigrerte, siden verdifulle gjenstander som tømmer ble etterlatt. Med tanke på hvor akutt mangelen på tømmer var på Grønland, er det vanskelig å se for seg at noen overlevde. Ivar Bardasen besøkte Vestbygda og Sandnes midt på 1340-tallet, og han fant ingen gjenlevende, hele området var øde. Noen tiår senere skulle også den sørligere Midtbygda gå dukken, og ble forlatt rundt 1380.
Ivar Bardason antok at Inuittene hadde ødelagt gårdene i Vestbygda, til tross for at arkeologiske utgravninger ikke viser spor til dette. Over den lange perioden Inuittene bodde i nærheten av de norrøne bosetterne, var det alltid en viss risiko for sammenstøt mellom de ulike kulturene. Inuittene ville sett verdien i kyrne og sauene grønlenderne holdt som husdyr, og nordboerne var heller ikke særlig flink til å holde fredelig kontakt med urfolk, de hadde blant annet blir jaget vekk fra Vinland på grunn av dette. Det er vanskelig å stadfeste hvor avgjørende konflikten med Inuittene var for Grønlandskoloniens endelikt, og det oppstod trolig dødelige konflikter med jevne mellomrom.
En hendelse i 1379 nevn i islandske bøker nevner at Inuitter eller Skrælinger drepte 18 grønlendinger og tok to som slaver. Danske misjonærer på 1800-tallet som var i kontakt med inuittene beskriver både konflikter så vel som fredelige samhandlinger med nordboerne. En historie forteller om hvordan inuittene hevnet seg på et angrep på deres landsby på en spesiell måte. De brukte hvite skinnfeller til å blende kajakkene sine med isen på havet, og snek seg inn på en norrøn gård ubemerket. Når alle innbyggerne hadde gått i hus for kvelden, samlet inuittene kvister rundt bygningen deres og satt dem i brann. De som forsøkte å unngå brannen ble skutt med piler på vei ut av huset, mens resten omkom i brannen. En annen fortelling skildrer hvordan inuittene gikk med på å hjelpe nordboerne mot pirater som hadde plyndret bosetningene deres. Når piratene returnerte reddet inuittene fem kvinner og to barn. Når inuittene fant ut at piratene hadde kapret resten av innbyggerne som fanger, adopterte inuittene de overlevende til sin egen stamme.
Tyske, mauriske og engelske pirater plyndret ved flere anledninger på 1400-tallet på Island, og et kirkelig notat nevner at Østbygda på Grønland også ved en anledning i 1418 ble utsatt for piratenes herjinger, så det er godt mulig at piratvirksomhet var et reelt problem også på Grønland. Med tanke på hvor få innbyggere kolonien på Grønland hadde, så ville et pirattokt vært langt mer ødeleggende for samfunnet enn konflikter med Inuittene.
Et bryllup
Utover 1300-tallet ble kontakten mellom Norge og kolonien på Grønland stadig mer sporadisk. Det årlige handelsskipet fra Norge sluttet trolig å dra etter et forlis i 1367, siden overfarten ble stadig farligere på grunn av økt forekomst av drivis. Den siste biskopen på Gardar, Alfur, døde i 1378, men det er ingen tegn som tyder på at han ble erstattet med en ny biskop fra Norge. Det var først i 1385 at nyheten nådde Norge, og biskopen som skulle erstatte han tok aldri turen over til Grønland.
Et av de siste skipene som besøkte Grønland, var et skip som hadde havnet i en storm og blåst ut av kurs på vei til Island fra Bergen. Skipet var låst inne i flere år av is som hindret utfarten tilbake til Island, og kapteinen på skipet, Thorstein Olafsson giftet seg med en kvinne på Østbygda ved navn Sigrid Bjørnsdottir i den lille steinkirken på Hvalsey. Skriftlige kilder tyder på at Østbygda levde i beste velgående selv på denne tiden, og bryllupet var fylt opp med gjester. Grønland var et kristent samfunn som holdt seg oppdatert på de seneste skikkene fra kontinentet, og denne viljen til å opprettholde sin europeiske identitet må ha vært viktig, selv om forholdene på Grønland gjorde det vanskelig.
Inuittenes levestil var langt bedre tilpasset det harde klimaet, og selv etter varmeperioden tidligere i middelalderen var over, kledde grønlendingene seg i sine tradisjonelle ull og tekstiler. Inuittenes jaktmetoder var langt mer effektiv en den nordboerne brukte for å skaffe mat, og selv om selkjøtt var blitt den viktigste matkilden, nektet de å lære av de innfødte.
Etter at Thorstein Olafsson og hans nye kone forlot Grønland, ble kontakten med omverdenen langt sjeldnere, og det finnes svært få skriftlige kilder om samfunnet fra resten av Europa. En dansk kartograf ved navn Claudius Clavus besøkte Grønland i 1420, og dro så langt nord som til arktis, ved den gamle jaktmarken Nordrsetr, hvor han møtte Inuittene. I 1426 reiste en grønlender ved navn Peder til Norge, men det er ingen kilder som forteller om han noensinne reiste tilbake. Utgravinger på Grønland viser at innbyggerne helt frem til midten av 1400-tallet holdt seg oppdatert på de siste motene på kontinentet, men etter det er det lite bevis for at man hadde kontakt med omverdenen.
På slutten av 1400-tallet hadde europeerne tydeligvis glemt utposten på kanten av den kjente verden, og det var ikke lenger noen kapteiner som kunne navigere til Grønland. I 1492, året Columbus «oppdaget» Amerika, skrev pave Alexander VI om Grønland som et land som var fortapt, uten mat eller vin, og hvor innbyggerne levde på tørrfisk og melk. Kristendommen hadde forlatt landet, siden det ikke lenger var noen prester igjen.
Columbus hadde støtte fra en av de mektigste statene i Europa på den tiden, Spania, noe som gjorde en fullskala kolonisering av kontinentet mulig. Vikingene hadde allerede slitt med den lange avstanden fra Island til Norge, og Grønland var et steg for langt for den fattige nasjonen.
Skjebnen til kolonien på Grønland vil trolig aldri bli oppklart, men arkeologiske utgravninger har vist tegn på at en gradvis emigrering tilbake til Island og Norge ble foretatt fra slutten av 1300-tallet til første halvdel av 1400-tallet. Trolig var bosetningen helt forlatt på den tiden Columbus utforsket Karibien og kysten av Sør-Amerika. Senere utforskere fant et Grønland som var helt forlatt, med unntak av noen få inuitter. Man kan spekulere i at det var staheten til grønlenderne som ble deres endelikt, at deres identitet var viktigere enn overlevelse, samtidig som isen bredte seg langsomt innover fjordene og langs de tidligere grønne dalene. Forlatt av sine tidligere hjemland, døde innbyggerne gradvis ut av sult og sykdom og konflikter med inuittene, mens de siste overlevende kanskje fikk lov til å flytte sammen med inuittene.
En plutselig kollaps av bosetningen på Grønland er ikke helt usannsynlig, men det er trolig en mindre dramatisk grunn til at bosetningen ble forlatt. Graver ved kirkegårdene på Østbygda viser at det ble færre og færre kvinner i fruktbar alder som ble begravet på 1400-tallet, og med tanke på hvor mange kvinner som døde i barsel på denne tiden er det godt mulig at mange emigrerte til Island eller Norge. Tilsvarende tilfeller med avfolking av utkantområder skjer ofte i dagens samfunn, hvor unge mennesker reiser til land med flere muligheter til å leve et godt liv. Menn på Grønland som arvet jordbruksland ville slitt med å finne kvinner å gifte seg med, og etter hvert ville de også emigrert. Til slutt var det trolig kun de eldre innbyggerne som ikke var i stand til å ta den farefulle ferden over havet som ble igjen, og siden de unge allerede hadde forlatt øyen, døde bosetningen til slutt ut.
Kilde: Northmen: A Viking Saga, Haywood
