Vikingene

av Ole Petter den 26. januar 2021

Sist oppdatert: 24 mai, 2022 kl 15:15

---

Vikingene var kolonisatorer, kjøpmenn, sjørøvere og erobrere. Hvilken rolle de ville spille, avhang av situasjonen til enhver tid. Da Karl Den Stores rike gikk i oppløsning, var det nærliggende å bytte kjøpmannsvekten ut med stridsøksen.

Da de drageprydede langskipene med sine firkantede seil for første gang dukket opp utenfor Lindisfarne i England i 793, kom det som et sjokk på kristenheten. Klosterets skatter ble røvet og bortført, og det samme ble overlevende munker.

Dette var bare en begynnelse. Den ene gruppen etter den andre dro av sted på tokt om sommeren. De reiste sjelden i store skarer; som regel var det bare en håndfull skip. De ødela irske klostre, besatte de skotske øyer, herjet Englands kystlinje, dro oppover Seinen og beleiret Paris, seilte ned Dnepr og Volga og inntok Novgorod og Kiev for å kunne drive effektiv handel med bysantinerne (Øst-Romerne) og arabere.

Nøkkelen til denne kraftutfoldelsen var vikingskipet, som var et mesterverk av skipbyggingskunst. Det fantes to typer: Langskipet, som var et klinkbygd åpent krigsfartøy med et elastisk skrog, føyelig i grov sjø, en hurtigseiler som også kunne ros av menn som satt i knarrer, som ble brukt under atlanterhavsferdene.

For vikingene var i første rekke handelsmenn. Deres krigerske bedrifter er blitt altfor sterkt fremhevet i deres egen litteratur og i ofrenes krøniker – på bekostning av den fredelige kolonisasjon. De slo seg ned som bønder og de grunnla byer som Dublin og Hedeby. Handelen med slaver, pelsverk og honning innbrakte først og fremst sølv – store skatter som særlig er funnet på Gotland. Runeinnskriftene gir et mer rettferdig bilde av vikingene i krig og fred. Et annet prov på deres dyktighet som kunstnere er treskjærerarbeidene med verktøy som nesten ikke har endret seg siden den tid.

Med tiden ble vikingtoktene til en mer samordnet krigføring, noe som hang sammen med at det begynte å vokse frem nasjonalstater i Norden (Harald Hårfagre konge i Norge ca. 890, Gorm i Danmark i 860). I det østlige England opprettet vikingene et rike, og dette ble en av byggestenene i Knut den stores nordsjøvelde 1017-35. På den andre siden av Kanalen fikk Rollo, eller Gange-Rolv på begynnelsen av 900-tallet Normandie i len av den franske kongen, mot å forsvare riket mot andre nordboere. Utover på 1000-tallet opphørte vikingtoktene, skandinavene var kristnet, handelen søkte andre veier og erobringslysten dabbet av i takt med at ressursene ble mindre.

Vikingskip

Noe av det første man forbinder med vikingene er deres langskip. Takket være langskipet kunne vikingene reise over Atlanterhavet såvel som nedover elvene i Eurasia. På 800-tallet ble det gjennomført en rekke angrep langs kysten av Nederland, nedover Rhinen og Seinen, og innover elvene i England. Skipene var lette og raske, med en kjøl som ikke stakk så dypt. I et angrep på Wessex i 896 barket flåter med vikinger og engelskmenn sammen ved en elvemunning i Dorset. I kampens hete strander og grunnstøtte flere skip på begge sider, men da tidevannet returnerte, klarte vikingflåten, som veide langt mindre, å flyte av gårde og dermed unnslippe Alfred Den Store sine klør.

Vikingene koloniserer Island

Rundt 50 år etter at de spredte frykt med de voldsomme herjingene langs kystlinjene i Europa, slo vikingene til i vest. Denne gang var de ikke på jakt etter skatter eller slaver, men steder de kunne bosette seg og dyrke landområder, gjerne langt unna makthungrige skandinaviske konger som stadig fikk mer makt. Med Færøyene som utgangspunkt reduserte vikingene risikoen forbundet med lange seilaser på åpent farvann i Atlanterhavet.

På 830-tallet hadde pionerer som Floki Vilgerdarson, oppdaget et landområde i Nord-Atlanteren. Han døpte det Island, til minne om den kalde vinteren han tilbrakte der. Dette var likevel seilaser som ble gjort kun for eventyrlysten sin skyld. Den første vellykkede koloniseringsekspedisjonen ankom i 874 e.kr., anført av nordmannen Ingolf Arnarsson. I tiårene som fulgte, kom det en strøm av bosettere fra Norge og vikingkoloniene på de Britiske øyer i en stor landnam (overtakelse av landet), og i løpet av 60 år hadde nesten alle landområdene på Island blitt gjort krav på. Fri fra den direkte kontrollen norske monarker hadde pålagt dem, kunne de islandske vikingene fordele land med en konges autoritet.

Gjennom de tre århundrene de var overlatt til seg selv, skapte de en unik samfunnsform som siden ble kjent som det «islandske samveldet». Det var mye ved Island som var kjent for bosetterne: Landskapet var brutt opp av fjorder, hvor de kunne etablere gårder. Likevel var ikke det nye hjemstedet like fruktbart som som de skandinaviske landene de hadde lagt bak seg. Mye av landet var ubeboelig, toppet med vulkaner og isbreer som Vatnajokull. Store deler av året var det for kaldt til at man kunne dyrke jorden.

Vikingene på Grønland

Eirik Raude var en norsk høvding fra Jæren, som var kjent for sitt røde hår og sitt voldsomme temperament. Hans far Torvald kom i konflikt med naboer og måtte flykte til Island etter å ha øksemordet en lokal stormann. Eirik fortsatte i farens fotspor i det nye hjemlandet, og ble lyst fredløs på Island etter en konflikt.

Vikingenes verden var stor, og Eirik kunne seilt sørover mot Irland, Shetland, Færøyene og Orknøyene hvor andre nordmenn hadde etablert seg, men han hadde hørt historier om folk som hadde blåst av kurs på vei til Island, som fortalte om et stort landområde sørvest for øyen. Eirik bestemte seg for å utforske dette nye landet, og tok med seg et par skip og noen trofaste tjenere.

Han utforsket først det østlige Grønland, men fant ingen gode boplasser, og seilte videre sørover langs kysten, helt til han rundet Kapp Farvel. Langs kysten var det lite potensiale for jordbruk, men videre inn langs fjordene på sørvest-grønland fant Eirik et grønt landskap som minnet om Vest-Norge, med grønne busker og lave seljetrær, samt enkelte lave bjørkeskoger. Besetningen overvintret på en ei oppkalt etter lederen, Eiriksøy.

Neste sommer utforsket de kysten nordover, og fant en grønn lomme inne i fjordene som senere ble kjent som Vestbygda. Det ble rekruttert folk til å bosette seg i dette nye landet, og mange var villig til å flytte, fordi Island og Norge allerede var tett befolket og de beste gårdene var tatt. Eirik Raude bosatte seg på gården Brattahlid i Østbygda sammen med familien sin, og raskt ble alle de beste jordflekkene okkupert. De som ikke fikk land på Østbygda, seilte videre nordover og bosatte seg i Vestbygda, hvor jordbruket var mer marginalt, men på grunn av det varme klimaet på denne tiden var det mulig å opprettholde en befolkning på opp mot 1000 mennesker. Østbygda hadde på høyden 4000 innbyggere.

I tiden fra nybyggerne kom rundt år 980 til 1200-tallet blomstret bosetningen på Grønland. Et mildt klima gjorde det mulig å dyrke mye høy til husdyr, det var lettere for skip å reise til og fra Grønland, og handelen med Europa blomstret. Det var spesielt Selbjørn-tenner og Isbjørn-skinn som var ettertraktet og ble solgt for en formue til kontinentet. Til gjengjeld kjøpte grønlendingene varer som trevirke og jern til å bygge hus og lage våpen med.

Sønnen til Eirik Raude, Leiv Eiriksson er verdenskjent for sin ekspedisjon til Amerika, som ble kalt for Vinland av vikingene. Rykter hadde sirkulert i tiår om et land enda lenger vest, en mann ved navn Bjarni Herjolfsson hadde kommet ut av kurs når han skulle besøke sin far som hadde flyttet med Eirik Raude til Grønland. Han oppdaget et land med lave skogkledde åser, og seilte videre nordover. Et par dagers seilas førte dem til et kjøligere område som også var skogkledd, men ingen tegn til bosetning. De seilte videre nordover til et steinete landskap, men ikke her heller var det tegn til norrøne bosettere. Den fjerde gangen skulle de lyktes, etter en strabasiøs ferd nordøstover og videre sørover igjen langs kysten av et land med høye, iskledde fjell, skulle de finne det de letet etter.

Bjarni Herjolfsson fortalte de lokale grønlendingene om hva han hadde sett, og han bosatte seg sammen med faren i dette nye landet. Det gikk gjetord om Bjarnis reiser på Grønland, og Leiv Eiriksson kjøpte båten til Bjarni, og satte kursen vestover.

Bjarni Herjolfsson hadde trolig først endt opp utenfor kysten av Newfoundland, og videre nordover kom han til Markland, i dag kjent som Labrador, og til slutt utenfor kysten av Baffin Island.

Vikingene i den nye verden

Leiv Eiriksson er kjent som den første Europeeren som kom til Amerika, feilaktig riktignok. Men han var trolig den første til å etablere permanente bosetninger her. Det er ikke kjent nøyaktig hvor Vinland lå, men det er trolig snakk om Nova Scotia og sørover til grensen mellom Canada og USA, siden klimaet er for kaldt i forhold til de litterære beskrivelsene av landet. Med tanke på hvor dyktige vikingene var til å seile langs elver såvel som åpent hav, er det ikke utenkelig at de kan ha reist innover mot The Great Lakes, men med en begrenset besetning vil det i så fall ha vært en utforskningsseilas heller en planer om kolonisering.

Det er også mulig Leiv Eiriksson eller noen av hans landsmenn seilte sørover langs kysten helt til Florida, men dette ville vært helt på grensen av hva de kunne overleve med tanke på forsyninger. Det er uansett arkeologiske beviser for at norrøne ekspedisjoner ble utført på Newfoundland og så langt nord som Baffin Island, hvor man trolig bedrev handel med lokalbefolkningen. Det er også skriftlige kilder som omtaler årlige ekspedisjoner til Markland for å utvinne livsnødvendig tømmer til bosetningen på Grønland, hvor trevirke var mangelvare. Disse ekspedisjonene fortsatte trolig til langt ut på 1300-tallet, siden det er funnet mynter fra Norge fra midten av 1200-tallet i en indianerbosetning langs kysten.

Vinland var trolig oppkalt etter vindruer som vokste vilt i området, men det kan også bety gressletter.

Kilder:

50 sekler (1982)