Slutten på den sosialdemokratiske staten?

av Ole Petter den 27. oktober 2024

Sist oppdatert: 16 desember, 2024 kl 22:23

---

I Norge hadde Arbeiderpartiet innført ordninger som sørget for en sterk offentlig regulering av økonomien. Tanken hadde vært at staten skulle planlegge og styre utviklingen for å utjevne forskjeller både mellom folk og landsdeler. Men i løpet av 1980-årene ble det stadig færre som mente at statlig styring var den beste løsningen. Dette tapte Arbeiderpartiet på.

Arbeiderpartiets tilbakegang hang sammen med at partiets tradisjonelle velgergrupper skrumpet inn. Det ble færre industriarbeidere. Til gjengjeld vokste det frem en rekke bedrifter som tilbød tjenester til andre, for eksempel markedsanalyser eller reklame. Også i nye vekstnæringer som olje og data stod Arbeiderpartiet svakt. I disse bransjene var det dessuten få som valgte å melde seg inn i LO.

Den kritikken som var blitt ført mot velferdsstaten i Storbritannia, nemlig at den svekket ansvarsevnen og initiativet hos den enkelte og dermed undergravde muligheten for økonomisk vekst, fikk norske tilhengere. Kritikerne mente at velferdsstaten etter hvert var blitt ensbetydende med unødvendig byråkrati og køståing for brukerne. Løsningen var, som et av slagordene sa, “mindre stat, mer marked”. Dette var slagord som vant frem.

Kombinerte oppgjør og motkonjunkturpolitikk

Helt fra 1950-årene hadde det vært en sterk økonomisk vekst i Vest-Europa. Men dette snudde kort tid etter 1970. Bakgrunnen var en drastisk økning i oljeprisene. Alle industriprodukter ble dyrere, og etterspørselen etter dem sank. Krisen nådde også Norge. Arbeiderpartiregjeringen til Trygve Bratteli (1973-1976) og Odvar Nordli (1976-1981) åpnet for at staten skulle gi økonomisk støtte til industribedrifter og skipsverft som ble rammet av manglende oppdrag. For å unngå masseoppsigelser ble produksjonen holdt i gang med offentlig støtte. På den måten skulle arbeidsledigheten begrenses. Dette ble kalt motkonjunkturpolitikk.

Et annet statlig virkemiddel var kombinerte inntektsoppgjør. Det betydde at staten grep inn i lønnsforhandlingene med forslag om endringer i skattereglene og sosialpolitikken for å sikre at lønningene ikke skulle stige for raskt. Dersom det norske lønnsnivået lå for høyt i forhold til andre land, ville norske varer bli for dyre på verdensmarkedet. Hvis staten gjennomførte skattelette og samtidig økte sosiale ytelser, for eksempel barnetrygden, ville folk få mer penger uten at de fikk høyere lønn. Dermed behøvde ikke arbeidsgiverne å gi store lønnstillegg. Men dette innebar at det ble staten som finansierte store deler av lønnsoppgjørene.

Den norske politikken vakte internasjonal oppsikt. Mange utenlandske økonomer mente at den burde være et eksempel for andre land. Men etter hvert endret denne holdningen seg til det motsatte. Det viste seg at den økonomiske krisen ikke var kortvarig slik politikerne til å begynne med hadde trodd. Det ble klart at dersom bedriftene skulle klare seg, måtte de legge om produksjonen slik at den ble mer effektiv. Den norske motkonjunkturpolitikken hadde virket stikk motsatt, den hadde bidratt til å skjerme bedriftene mot konkurranse utenfra.

I utlandet var bedriftene tvunget til å tenke ut nye produksjonsmåter som gjorde at kostnadene ble lavere. Det slapp de norske, for de hadde fått statlig støtte som gjorde det mulig å produsere som før krisen satte inn. Men i 1977 ble motkonjunkturpolitikken oppgitt. I stedet ville regjeringen stramme inn på de offentlige utgiftene. Med motkonjunkturpolitikken forsvant også troen på at staten kunne motvirke internasjonale kriser effektivt. Norsk økonomi kunne ikke skjermes mot internasjonale svingninger.

Deregulering og liberalisering

I 1970-årene hadde oljepengene gjort det mulig å øke de statlige overføringene til sosialsektoren, helse og kultur. I løpet av denne perioden ble det bygd mange nye sykehus over hele landet. Statens utgifter til helsesektoren økte dramatisk, og denne utgiftsveksten måtte stanses. Behovet for å spare ble forsterket, grunnet krisen i internasjonal økonomi. Det førte til fallende etterspørsel etter norske varer. For første gang i etterkrigstiden ble arbeidsledighet et viktig samfunnsproblem. I tillegg vokste den skjulte arbeidsledigheten. Stadig flere ble presset ut av jobbene sine og endte opp som uføretrygdede eller førtidspensjonister.

Den økte arbeidsledigheten og de voksende trygdeutgiftene betydde at staten måtte spare. Folk flest merket dette på to måter: Det ene var boligmarkedet, det andre var innføring av brukerbetaling for helsetjenester.

På boligmarkedet hadde staten støttet boligbyggingen med statlige lån som hadde lavere rente enn vanlige banklån. Dette var en dyr ordning for staten. I 1979 varslet regjeringen Nordli at Husbanken heretter skulle spille en mye mer beskjeden rolle. Nå skulle den bare hjelpe dem som trengte offentlig støtte mest, med andre ord dem som bankene ikke ville låne ut penger til. Mens Husbanken hadde finansiert rundt 80 % av alle nye boliger i midten av 1970-årene, var andelen halvert i 1987.

De leilighetene og rekkehusene som var bygd med husbankstøtte, var underlagt prisregulering. De var som regel eid av borettslag og kunne ikke selges fritt. Det skapte problemer for dem som ville skaffe seg en bedre bolig og var nødt til å gå ut på det frie markedet. Der var prisene høye, mens de samtidig fikk lite igjen for sin gamle leilighet. Etter hvert begynte borettslagene å omgå dette problemet ved å oppløse seg og gjøre om leilighetene til “selveierleiligheter”. Eierne kunne nå fritt selge leilighetene sine uten å være avhengige av borettslaget. Men det betydde igjen at inngangsprisen til boligmarkedet ble svært høy for dem som skulle etablere seg for første gang.

Markedet gjorde seg først og fremst gjeldende ved at brukerne nå måtte begynne å betale egenandeler ved bruk av offentlige tjenester. Brakk du armen og måtte gipse det på sykehus, var du nødt til å betale noe av kostnadene selv. I tillegg til å gi staten en liten slump penger skulle det først og fremst føre til at brukerne tenkte seg om to ganger før de brukte et offentlig tilbud.

I løpet av 1980-årene ble det innført mange begrensninger i de sosiale rettighetene. Antall dager som en hadde krav på sykepenger i arbeidsledighetstrygd for, ble redusert. Det skulle heller ikke være like lett å bli uføretrygdet. Dette var innstramminger som rammet de som hadde fysisk slitsomme yrker, i hovedsak kvinner. På ett område ble den offentlige støtten utvidet: Svangerskapspermisjonen ble gradvis utvidet fra 18 uker i 1986 til 48 uker med full lønn syv år senere.