En diktator i forkledning

av Ole Petter den 22. desember 2024

Sist oppdatert: 22 desember, 2024 kl 14:24

---

Adolf Hitler ble tatt i ed som Tysklands rikskansler etter måneder med politisk kaos. Partiene i Riksdagen hadde gjensidig blokkert hverandre og hindret enhver demokratisk løsning. Til slutt konkluderte den 85 år gamle presidenten, Paul von Hindenburg, med at bare Hitler kunne samle de politiske fløyene og gjenopprette ro og orden.

Den lave vintersolen kastet sitt skarpe lys over rikskanselliet da Hitler trådte ut som landets nye leder. For få år siden var han fortsatt en outsider, avfeid av den politiske eliten som en oppkomling. Hindenburg selv hadde hånlig omtalt ham som “den bøhmiske korporalen”. Men etter valget 30. januar 1933 var maktbalansen snudd. Nå sto Hindenburg der og tok ham i ed som Tysklands kansler.

Hitler fremsto i vinterlyset iført flosshatt og diplomatfrakk, klar til å påta seg rollen som statsmann.

Rett overfor rikskanselliet, på Hotel Kaiserhof, ventet en skare av hans mest trofaste tilhengere. Begivenheten ble feiret med stor jubel. En av de tilstedeværende fortalte senere at Hitler hadde tårer i øynene da han entret salen, strålende av stolthet og glede.

Utover kvelden fortsatte hyllesten. Rundt 25 000 medlemmer av Sturmabteilung (SA) marsjerte syngende gjennom Brandenburger Tor og frem til rikskanselliet. Flammene fra faklene kastet lys over deres blankpolerte støvler og tyske faner som vaiet i flakkende glimt. Ved rikskanselliet stanset toget, og menneskemengden brøt ut i rungende rop: “Sieg Heil!” Da jubelen nådde et crescendo, trådte Hitler frem i et opplyst vindu og hevet armen til hilsen.

I hele Tyskland, fra Flensburg i nord til München i sør, samlet folk seg rundt radioapparatene for å følge den direktesendte dekningen fra Berlin. Nazistenes propagandamester, Joseph Goebbels, hadde sørget for at denne kvelden skulle være hele nasjonens store øyeblikk. Hver tysker skulle forstå at en ny tid var i emning.

Hitler var klar til å bryte med det gamle styret, som han beskrev som preget av “dumhet, middelmådighet, feighet og svakhet”. Nå skulle Tyskland løftes ut av fattigdom og den ydmykelsen Versaillestraktaten hadde påført landet. Goebbels, oppglødd av kveldens suksess, forlot rikskanselliet etter midnatt i det han selv beskrev som en “sanseløs rus av begeistring”.

Hitler, på sin side, hadde vanskelig for å fatte at denne dagen virkelig var kommet. Han betrodde en av sine nærmeste at han følte seg reddet av guddommelig inngripen: “Jeg holdt på å lide skipbrudd, drukne i intriger og økonomiske vanskeligheter.”

Etter fjorten års politisk kamp – de siste fire preget av en utmattende valgkamp – hadde han endelig nådd toppen. Alt han hadde kjempet for, var nå innen rekkevidde.

Begavet, men lat

Adolf Hitler ble født 20. april 1889 i Braunau am Inn, en liten by i det nordlige Østerrike. Faren, Alois Hitler, arbeidet som tollbetjent og var kjent som en streng og autoritær figur. Forholdet mellom far og sønn var preget av konstant konflikt. Alois hadde ambisjoner om en stabil, respektabel karriere for Adolf, men gutten hadde helt andre drømmer. Adolf, en dagdrømmer og romantiker, ønsket å bli kunstner og gjorde det klart for faren at han aldri ville la seg binde til et liv på et tollkontor.

Moren, Klara Hitler, var derimot en kjærlig og omsorgsfull person som Adolf hadde et nært og hengivent forhold til. Hun tok seg av sønnen, men var mindre involvert i oppdragelsen.

Da Adolf var fem år gammel, flyttet familien til Linz, hvor han tilbrakte barne- og ungdomsårene. På skolen viste han evner og intelligens, men han manglet motivasjon og var ofte lat. Han hadde få venner og forsøkte i stor grad å unngå skolen.

Som 16-åring fikk Adolf lov av sin mor til å slutte på realskolen, uten å fullføre eksamen. Faren, som hadde vært den strengeste stemmen i livet hans, var død to år tidligere, noe som frigjorde Adolf fra presset om å følge en tradisjonell yrkesvei.

Knuste kunstnerdrømmer

I stedet for å satse på skolen brukte Adolf Hitler tiden på å dagdrømme, tegne, male og gå i operaen. Han var særlig fascinert av Richard Wagners skjebnetunge operaer og storslåtte fortellinger om heltemot og nasjonal storhet. Som 18-åring forlot Hitler hjembyen Linz og reiste til Wien for å forfølge drømmen om å bli kunstner.

Wien tidlig på 1900-tallet var en praktfull metropol, der kunst, kultur og arkitektur blomstret. Byen var et møtepunkt for folk fra det vidstrakte østerriksk-ungarske riket: østerrikere, ungarere, polakker og mange fra de slaviske områdene. Den unge Hitler lot seg oppsluke av storbyens energi. Han kunne tilbringe timer med å beundre de monumentale bygningene og var en hyppig gjest i operaen, hvor Wagners musikk tente hans fantasier om storhet.

Men Hitlers liv tok snart en dramatisk vending. Etter å ha strøket på opptaksprøven til Wiens kunstakademi to ganger, fikk han beskjed om at han ikke var egnet som maler, selv om det ble antydet at han kunne ha talent for arkitektur. Denne veien var imidlertid stengt for ham, da han manglet en fullført realskole-eksamen. Drømmen om en kunstnerisk karriere ble knust, og Hitler ble etterlatt desillusjonert og målløs.

I denne perioden begynte han å legge merke til “det andre Wien” – byens mørkere sider. Han så hvordan spenningene mellom de ulike folkeslagene, den voksende misnøyen blant arbeidere og studenter, og følelsen av at det gamle keiserriket var i ferd med å kollapse, preget dagliglivet.

Selv om Hitler ikke led økonomisk nød – etter morens død mottok han offentlig støtte som foreldreløs – følte han seg isolert og undervurdert. Livet på herberger og hospitser, omgitt av mennesker preget av fattigdom og motløshet, forsterket hans følelse av fremmedgjøring. Dette var en periode som næret hans frustrasjon og bidro til å forme de mørkere trekkene i hans personlighet og verdenssyn.

Jødehatet våkner

Som mange andre som søkte en forklaring på sine personlige nederlag, vendte Adolf Hitler blikket mot jødene som syndebukker. De antisemittiske pamflettene som florerte i Wien, ga næring til hans forestillinger: Jødene ble framstilt som en samlet kraft som undergravde Østerrike.

Propagandaen hevdet at jødene ødela arbeidernes kjærlighet til fedrelandet og lokket dem over til internasjonal marxisme. Hitler ble etter hvert besatt av jødenes tilstedeværelse i byens gater. Han beskrev senere sin oppfatning i sterke ordelag: “Bare i et uhyres, ikke i et menneskes hjerne, kunne det oppstå en plan til en organisasjon hvis virksomhet måtte føre til den menneskelige kulturs sammenbrudd og verdens ødeleggelse.”

Antisemittisme var ikke uvanlig i Wien på denne tiden, og byens overborgermester Karl Lueger var en fremtredende skikkelse i dette miljøet. Lueger kombinerte sosial reformpolitikk med nasjonalisme og antisemittisme – en blanding som senere skulle kjennetegne nasjonalsosialismen. Som en karismatisk taler med en evne til å nå “mannen i gaten” gjennom enkle og slagkraftige budskap, ble Lueger en inspirasjonskilde for Hitler.

Selv om Hitler foraktet sosialdemokratene, fant han også inspirasjon hos sine politiske motstandere. Han beundret deres evne til å mobilisere massene gjennom organiserte marsjer og effektiv propaganda. Denne perioden markerte starten på Hitlers politiske oppvåkning, hvor han begynte å forstå betydningen av lederskap, retorikk og massemanipulasjon.

1. Verdenskrig bryter ut

Lei av Wiens kosmopolitiske kaos og mangelen på retning i livet, forlot Adolf Hitler byen og reiste til München i Tyskland. Her fortsatte han sine drømmerier og forsøkte å livnære seg som maler. Men virkeligheten begynte snart å presse seg på.

Den 1. august 1914 erklærte Tyskland krig mot Russland, og kort tid etter ble første verdenskrig en realitet. Hitler meldte seg entusiastisk til militærtjeneste og ble en del av det 16. bayerske reserve-infanteriregiment. Etter ti ukers trening ble regimentet sendt til vestfronten, hvor de raskt ble kastet inn i krigens grusomheter. I oktober 1914 deltok de i det blodige slaget ved Ypres, ett av de første store slagene i krigen.

Øyenvitner har beskrevet hvordan de unge og uerfarne tyske soldatene marsjerte mot fienden, arm i arm og fulle av selvtillit, mens de sang patriotiske sanger. Britene, langt bedre forberedt, påførte tyskerne store tap. Til tross for brutaliteten og lidelsene, beskrev Hitler senere krigen som “den uforglemmeligste og største tiden i mitt jordiske liv”. For ham representerte soldatlivet et fellesskap og en mening han aldri tidligere hadde opplevd.

Hitler tjenestegjorde ved fronten i hele fire år og ble to ganger tildelt jernkorset, i 1918 til og med av 1. klasse – en sjelden ære for en korporal. Han var godt likt av sine kamerater, men samtidig noe av en einstøing. Han kunne ofte forsvinne inn i egne tanker, bare for å bryte ut i lange monologer om militærstrategi, noe som ble oppfattet som merkelig og upassende av medsoldatene.

Mot slutten av krigen, under et av de siste britiske gassangrepene, ble Hitler midlertidig blindet og sendt til et militærsykehus for behandling. Det var her, på lasarettet, at han fikk vite om Tysklands kapitulasjon. Meldingen kom som et sjokk. Ifølge ham selv kastet han seg på sengen, begravde ansiktet i puten og gråt – ikke bare over nederlaget, men også over tapet av den nasjonale stoltheten han hadde viet seg til.

Særegent talent

Etter krigen søkte Adolf Hitler tilflukt i kasernene til regimentet sitt i München, hvor han forsøkte å tilpasse seg de nye forholdene. Det gamle keiserriket var oppløst, keiseren hadde abdisert, og Tyskland var blitt en republikk. Men det nye demokratiet sto på vaklende bein, truet av væpnede grupper, politisk ustabilitet og hyppige opprør.

Hitler utviklet et glødende hat mot det han kalte “novemberforbryterne” – politikerne som, etter hans mening, hadde undergravd Tysklands styrke og tvunget landet til å kapitulere. Hans tanker var preget av bitterhet og et brennende ønske om revansj og gjenopprettelse av Tysklands ære.

I september 1919 fikk Hitlers retningsløse sinne og frustrasjon en tydeligere form. Som en del av etterretningstjenesten ble han sendt for å overvåke det lille nasjonalistiske Deutsche Arbeiderpartei (DAP). Det som begynte som en observasjonsoppgave, utviklet seg raskt til en aktiv deltakelse i politiske diskusjoner. Hitlers engasjement vakte oppsikt, og allerede en måned senere meldte han seg inn i partiet. Kort tid etter fikk han ansvaret for propaganda og medlemsverving.

Partiarbeidet ga Hitler en ny følelse av formål og selvtillit. Han oppdaget sitt talent som taler, og hans forklaringer om hvordan jøder og kommunister hadde forrådt Tyskland, resonnerte dypt hos mange tyskere. Når han fordømte Versaillesfreden og den ydmykelsen Tyskland hadde lidd, fylte han salene med tilskuere som kokte av begeistring.

Medlemsmassen vokste jevnt, og partiet fikk sitt gjennombrudd i 1920 da et offentlig møte tiltrakk seg over 2000 tilhørere. Samme år skiftet partiet navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), og hakekorset ble innført som symbol. Dette markerer starten på Hitlers politiske reise og partiets fremvekst som en nasjonalistisk kraft i det turbulente Tyskland.

Nazistenes “ølkjellerkupp”

I 1921 tok Adolf Hitler over ledelsen av NSDAP og begynte å forme partiet som en militant og tydelig nasjonalistisk bevegelse. Han introduserte uniformer, emblemer, armbind og faner som ga partiet en visuell identitet, og opprettet Sturmabteilung (SA), et paramilitært korps. SA marsjerte gjennom gatene for å tiltrekke sympatisører og intimidere politiske motstandere, og etablerte NSDAP som en fryktet kraft i det ustabile politiske landskapet.

Samtidig ble Tysklands svakheter tydeligere. Konflikten om Ruhrområdet – som Frankrike og England hadde tatt som pant etter første verdenskrig – og en ukontrollert hyperinflasjon rystet republikken. Lokale opprør brøt ut, og tilliten til regjeringen var på et lavpunkt. Inspirert av Benito Mussolini, som i 1922 hadde styrtet regjeringen i Italia ved hjelp av sine “svartskjorter” og marsjen mot Roma, mente Hitler at Tyskland var modent for en lignende aksjon.

Planen hans begynte i München, hvor han ønsket å ta kontroll over den bayerske regjeringen som et første skritt mot en marsj mot Berlin. Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og hans menn inn i ølhallen Bürgerbräukeller, hvor bayerske ledere holdt et møte. Med et skudd i luften erklærte Hitler at den nasjonale revolusjonen hadde begynt.

Men kuppforsøket var dårlig planlagt. Han hadde ikke sikret seg bred politisk støtte, og i løpet av natten mobiliserte de bayerske myndighetene tilstrekkelige styrker til å motstå opprøret. Dagen etter, da Hitler og hans tilhengere marsjerte seierssikkert gjennom Münchens gater, møtte de en uventet motstand. Ved Odeonplatz ventet bayersk politi, som åpnet ild og drepte 16 nazister.

Nazistene velger demokratiet

Hitler tok feil; tiden var ikke moden for en nazistisk revolusjon. Etter kuppforsøket i München ble han stilt for retten, anklaget for høyforræderi. Han nektet skyld og vendte i stedet anklagen mot makthaverne, som han hevdet var de sanne forræderne. Hitler erklærte at han hadde handlet i nasjonens interesse, og hans flammende forsvarstaler fant gjenklang i retten. Selv dommerne viste forståelse for hans nasjonalistiske motivasjon. Dommen lød på fem års fengsel, men han ble løslatt etter bare ni måneder på grunn av god oppførsel.

Til tross for nederlaget måtte Hitler innse at en ny strategi var nødvendig. Fremfor voldelige opprør måtte veien til makten gå gjennom lovlige kanaler. Etter løslatelsen viet han seg til å gjenoppbygge NSDAP, som nærmest hadde gått i oppløsning under hans fravær. Rettssaken hadde gjort Hitler landskjent og skaffet partiet nye tilhengere, og hans taler trakk fortsatt fulle hus. Selv om de av og til var så intense at en tilskuer beskrev dem som “voldelige overfall,” fikk han publikum i ekstase. Myndighetene svarte med å innføre taleforbud mot ham i store deler av Tyskland.

Dette hindret ham imidlertid ikke i å tale i lukkede forsamlinger, og mellom 1925 og 1928 la han grunnlaget for et sterkt organisert parti. NSDAP fikk avdelinger over hele landet, og Hitler samlet en kjerne av lojale støttespillere, blant annet Joseph Goebbels, som senere skulle bli hans propagandaminister.

I 1929 stilte NSDAP til valg som et lovlig parti, men det var først året etter at de virkelig fikk gjennomslag. Høsten 1929 kom børskrakket på Wall Street, og krisen spredte seg raskt til Tyskland. Økonomien kollapset, arbeidsledigheten steg til over seks millioner, og inflasjonen eksploderte.

Den økonomiske fremgangen tyskerne hadde opplevd på 1920-tallet, ble snudd til desperasjon. Politikerne klarte verken å samarbeide eller løse krisen, og mistilliten til demokratiet økte. I dette kaoset grep nazistene sjansen. Med et effektivt propagandaapparat rettet de et frontalangrep mot det vaklende regimet.

Hitler var deres mest kraftfulle våpen. Med en karismatisk og messiansk fremtoning fremstilte han seg selv som Tysklands frelser. For mange tyskere, tynget av nød og mistro til det etablerte, var Hitlers budskap som en redningsbøye – og de tok imot det med åpne armer.

Hitlers støttespillere

Adolf Hitler fikk betydelig støtte fra noen av Tysklands rikeste forretningsmenn, som spilte en avgjørende rolle i finansieringen av hans valgkamp og partiets aktiviteter. Disse industrimagnatene, drevet av en dyp frykt for kommunismen og et ønske om å beskytte sine økonomiske interesser, så på Hitler og NSDAP som en nødvendig forsikring mot et opprør fra arbeiderklassen.

Blant de mest fremtredende støttespillerne var Fritz Thyssen, en av landets rikeste menn, som donerte store summer til partiet og tidlig omfavnet Hitlers visjoner. Gustav Krupp og Krupp-konsernet, som var en sentral aktør i Tysklands tunge industri, bidro også med økonomisk støtte og ressurser. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933, økte støtten ytterligere, da Krupp og andre industriledere dro nytte av de enorme militærprosjektene og infrastrukturprogrammer som nazistene iverksatte.

For mange av disse forretningsmennene var støtten til Hitler pragmatisk. De forventet at hans autoritære styre ville skape stabilitet, knuse arbeiderbevegelsen, og legge til rette for økonomisk vekst gjennom omfattende statlige investeringer. Hitler, på sin side, hentet inspirasjon fra Benito Mussolini, som i Italia hadde brukt et nært samarbeid med industrimagnater for å styrke sin egen maktbase.

Denne alliansen mellom økonomisk makt og politisk ideologi ble en hjørnestein i nazistenes fremvekst og sikret partiet ressurser og legitimitet både før og etter maktovertakelsen i Tyskland.

Til tross for at industrimagnater som Fritz Thyssen og Gustav Krupp innledningsvis tjente store summer på deres samarbeid med nazistene, kom dette samarbeidet til å bli problematisk senere. Etter krigen ble de dømt til fengsel i flere år, men deres forretningsimperium bestod. I dag er Thyssenkrupp et av Europas største selskaper.

Hitler – Tysklands fører

Bildet av Adolf Hitler som en messiansk skikkelse ble fullendt gjennom hans “Deutschlandflug” (Tysklandsflygning) i 1932. Mellom april og november var han nærmest overalt i Tyskland, fløy fra by til by og deltok på hele 148 massemøter. Disse møtene, som ofte samlet mellom 20 000 og 30 000 tilskuere, bar preg av religiøse vekkelsesmøter. Når Hitler steg ned fra himmelen i sitt fly for å tale til folket, ble han av mange oppfattet som en symbolsk frelser for nasjonen.

Da Hitler i 1933 inntok rikskanselliet, møtte han en euforisk hyllest fra berlinerne. Joseph Goebbels beskrev stemningen slik: “Føreren, profeten, stridsmannen (…) massenes siste håp, det skinnende symbolet på tyskernes vilje til frihet.”

Selv om Hitler nå var leder av en koalisjonsregjering, var dette langt fra tilfredsstillende for hans ambisjoner. Han hadde ingen intensjon om å regjere på andres nåde. Derfor utlyste han umiddelbart nyvalg for å utnytte den nasjonale oppbruddsstemningen og sikre et sterkere mandat som landets ubestridte leder. Ved valget 5. mars 1933 stemte 51,9 prosent av velgerne på partiene som inngikk i den Hitler-ledede regjeringen.

Dette ble imidlertid den siste muligheten tyskerne fikk til å delta i frie valg. Rett etter valgseieren startet Hitler en systematisk demontering av demokratiet. Den 23. mars fikk nazistene vedtatt den såkalte fullmaktsloven, som gav Hitler makt til å regjere uten å rådføre seg med parlamentet eller presidenten. Med denne loven ble Hitler i praksis enehersker over Tyskland.

Den nazistiske staten

Hitler arbeidet målbevisst for å realisere drømmen om det tyske folket og fellesskapet han hadde idealisert under sine ensomme vandringer i Wien og opplevd i glimt på slagmarkene ved Ypres. “Vi skal bygge opp et nytt fellesskap av de tyske stammene. Av bønder, borgere og arbeidere skal det igjen oppstå et tysk folk,” proklamerte han. Nazifiseringen av Tyskland ble total og gjennomgripende. Alle politiske partier utenom NSDAP ble forbudt eller oppløste seg selv, mens politi og rettsvesen ble underlagt nazistisk kontroll. Selv fagforbund og arbeidsgiverorganisasjoner ble slått sammen i én felles nazistisk arbeidsorganisasjon, Deutscher Arbeitsfront.

Under Hitlers regime ble den politiske opposisjonen brutalt eliminert. Allerede i 1933 ble rundt 50 000 kommunister og sosialdemokrater fengslet eller sendt til de nyopprettede konsentrasjonsleirene. Forfølgelsen av jødene ble intensivert med Nürnberg-lovene fra 1935, som fratok jødene deres borgerrettigheter og la grunnlaget for systematisk diskriminering. Tre år senere kulminerte jødeforfølgelsen i Krystallnatten, der tusenvis av jøder ble drept, mishandlet eller fratatt alt de eide mens synagoger og jødiske virksomheter ble rasert over hele landet.

Denne systematiske undertrykkelsen var et sentralt ledd i Hitlers visjon om å skape en “ren” tysk nasjon, fri for de han anså som trusler mot det nazistiske fellesskapet.

Hitler blir “første soldat”

Midt på 1930-tallet begynte Hitler å realisere andre fase av sitt oppgjør med Versailles-traktaten: gjenopprettelsen av Tysklands ære. Hans mål var å samle alle etniske tyskere i et nasjonalt fellesskap og skape “Lebensraum” for den voksende befolkningen. Men for Hitler var krig mer enn et middel for ekspansjon; han så det som en nødvendig prøvelse og en form for oppdragelse. Med henvisning til egne erfaringer, hevdet han at “krig er den beste oppdragelsen for tysk ungdom.”

Fra 1936 intensiverte Hitler opprustningen. Nesten halvparten av de betydelige offentlige utgiftene gikk til militære formål, og Tyskland ble raskt en krigsmaskin. Østerrike var første mål på listen over territorielle erobringer. For Hitler var Anschluss i 1938 en personlig triumf, da østerrikerne stemte for å bli en del av det tyske riket. Året etter tok han Tsjekkoslovakia uten nevneverdig motstand fra det internasjonale samfunnet.

Det var først 1. september 1939, etter at tyske tropper invaderte Polen, at England og Frankrike erklærte krig mot Tyskland. For Hitler var krigen en oppfyllelse av hans ambisjoner. Han tok med entusiasme på seg rollen som øverstkommanderende og erklærte: “Jeg ønsker ikke å være annet enn Tysklands førstesoldat. Derfor har jeg igjen tatt på meg uniformen som er mitt aller helligste og mest dyrebare. Jeg kommer ikke til å ta den av før seieren – eller så kommer jeg ikke til å oppleve slutten.”