New Deal

av Ole Petter den 20. april 2024

Høsten 1928 var det valgkamp og presidentvalg i USA. De siste ti årene hadde det bare regjert presidenter som førte en liberalistisk økonomisk politikk, og som var sterke motstandere av statlig styring. Den nye presidenten, Herbert Clark Hoover, hadde drevet en valgkamp som forutsatte at den økonomiske fremgangen USA opplevde i 1920-årene, skulle fortsette. Alle slike tanker ble knust med den økonomiske depresjonen som satte inn høsten 1929.

Ved neste presidentvalg høsten 1933 ble en ny president valgt, Franklin D. Roosevelt. Han hadde ført en valgkamp der han uttrykte at det fremste målet for politikken hans var å gi folket i USA en ny start. Straks Roosevelt var innsatt som president, gjennomførte han en rekke tiltak. De hadde som forutsetning at staten skulle være aktiv i den økonomiske politikken, som etter hvert ble kjent under navnet «New Deal».

De tre årene som fulgte etter krisens utbrudd viste at økonomien ikke kunne komme på fote igjen av seg selv, slik de liberale politikerne hevdet. Roosevelt ønsket å gjenopprette økonomien ved å øke etterspørselen etter varer, noe som ville gi mange millioner arbeidsledige en mulighet til å få arbeid. I tillegg ønsket han å implementere umiddelbare tiltak for å hjelpe de som var blitt så fattige at de ikke kunne skaffe seg tilstrekkelig mat eller et skikkelig tak over hodet.

New Deal er kjent for sine omfattende offentlige byggeprogrammer, som inkluderte skoler, sykehus, veier og flyplasser. Spesielt kjent var de enorme damanleggene som ble konstruert for å regulere store elver for produksjon av elektrisk kraft. Disse tiltakene skapte mange nye arbeidsplasser. I tillegg ble det arbeidet for å avskaffe barnearbeid, innføre åtte timers arbeidsdag og etablere minstelønnsavtaler for arbeiderne. Bedrifter som implementerte slike ordninger fikk rett til å bruke merket NRA på sine varer, noe som viste forbrukerne at de bidro til å bekjempe den økonomiske krisen ved å kjøpe disse varene. NRA stod for National Recovery Administration, og det ble populært å kjøpe slike varer, og mange virksomheter ønsket å bruke merket.

En stor del av krisen skyldtes mangel på tillit til bankvesenet, og derfor overtok staten ansvaret for flere banker og garanterte at innskuddene til dem som satte inn penger, ikke skulle gå tapt. Dette gjenopprettet tilliten til bankene. Etter at banksystemet igjen fungerte, ble bankene privatisert. I tillegg ble reglene for aksjehandel skjerpet for å hindre lignende kriser som den som rammet markedet høsten 1929.

Andre viktige tiltak under New Deal inkluderte programmer for å støtte jordbruket, forbedre arbeidsforholdene og sikre arbeidernes rett til å danne fagforeninger. Men når det gjaldt sosialhjelp, alderspensjoner, arbeidsledighetstrygd og sykepenger – tiltak som var viktige deler av krisepolitikken i flere europeiske land – var dette mindre viktig i USA. Her var den gjennomgående oppfatningen fortsatt at folk flest hadde ansvar for seg selv, men at staten kunne bistå i krisesituasjoner.

Mange mente at Roosevelt gikk for langt med sin politikk, da den ga staten for mye makt. Likevel truet ikke dette den enorme populariteten presidenten nøt, da han viste vilje til å forbedre livene til folk flest. Han ble gjenvalgt både i 1936 og 1940 uten noen republikanske motkandidater som kunne utfordre ham. Selv om New Deal i seg selv ikke var tilstrekkelig for å få den amerikanske økonomien på fote igjen, er det i ettertid stor enighet om at Roosevelts politikk bidro til å gjenopprette tilliten til demokratisk valgte politikere i krisetider. Dette var særlig viktig da flere og flere stater ble diktaturer på den tiden.