Austerlitz

av Ole Petter den 27. januar 2025

Sist oppdatert: 1 februar, 2025 kl 12:02

---

Slaget ved Austerlitz regnes som en av Napoleons største triumfer som general. Tidligere hadde han sikret flere seire gjennom raske og strategiske troppeforflytninger, men denne gangen møtte han en numerisk overlegen fiende. Likevel lyktes han i å beseire dem ved hjelp av enestående lederskap, taktisk briljans og nådeløse kamphandlinger.

Den franske revolusjonen, som startet i 1789, og henrettelsen av kong Ludvig XVI (1754-1793), skapte frykt blant statsoverhodene i Europa. I en tid kjempet den revolusjonære franske staten for sin egen overlevelse mot en koalisjon av europeiske monarkier. Imidlertid skulle en enda større trussel snart vokse frem: det franske keiserdømmet. Ledet av Napoleon Bonaparte (1769-1821), en tidligere artillerioffiser som hadde kloret seg til makten gjennom revolusjonære ideer og militære triumfer, ble Napoleons rike en like alvorlig trussel mot det etablerte Europa som selve revolusjonen.

Etter seieren mot Den andre koalisjonen, bestående av Østerrike og Russland, i 1801, sikret Frankrike seg store territorielle gevinster. De etablerte klientstater i Italia og Nederlandene, og utvidet sitt influensområde helt opp til Rhinen i det vestlige Tyskland. Denne maktbalansen ble formalisert med signeringen av fredstraktaten i Amiens i 1802, og en tid med fred fulgte. Likevel førte det anstrengte forholdet mellom Storbritannia og Frankrike til at krig brøt ut igjen i 1803. Storbritannia sto overfor en reell trussel om en fransk invasjon, men den mektige britiske marinen dannet en effektiv barriere. Etter slaget ved Trafalgar i 1805, der den franske og den britiske marinen kolliderte, ble enhver trussel om en fransk invasjon eliminert.

I 1804 ble en ny koalisjon dannet mot Frankrike, i stor grad som et resultat av britisk diplomati og fransk aktivitet som kunne tyde på at de hadde planer om å utvide sitt interesseområde ytterligere. Koalisjonen vokste etter hvert som flere stater innså at det var i deres egeninteresse å demme opp for Frankrikes ambisjoner. Blant medlemmene fantes Storbritannia, Sverige, Portugal, kongedømmene Napoli og Sicilia, samt Østerrike og Russland. Østerrike, som allerede hadde tapt både innflytelse og territorium i Italia til Frankrike ved to tidligere anledninger, var spesielt ivrige etter å gjenvinne det de hadde tapt. Koalisjonen var mektig, men den besto av geografisk adskilte stater med forskjellige agendaer.

Frankrike kunne på sin side dra nytte av sine egne ressurser, i tillegg til bidrag fra flere mindre klientstater som stilte militærstyrker til rådighet. Dette ga Frankrike en fordel, ettersom alle deres styrker var underlagt felles politiske mål og en samlet kommandostruktur, ledet av en av tidens største generaler.

Styrker og disposisjoner

Det ble etter hvert klart for Napoleon at en invasjon av Storbritannia ikke lot seg gjennomføre, men han kunne fortsatt dra nytte av en fordel som forberedelsene hadde gitt ham. En hær på omtrent 200 000 mann var samlet i området rundt den franske havnebyen Boulogne ved Den engelske kanal, hvor de forberedte seg på en invasjon. Denne styrken bar et navn som reflekterte tidens franske tilnærming: L’Armée d’Angleterre (Englandshæren), et navn som refererte til armeens tiltenkte operasjonsområde. Da invasjonsplanene ble skrinlagt, ble denne hæren grunnlaget for en ny styrke – La Grande Armée – som skulle settes inn i et felttog mot de kontinentale koalisjonspartnerne i øst.

I 1805 var en styrke på 350 000 mann samlet, fordelt på flere større og mindre krigsskueplasser. Selv om det var teoretisk mulig, var det lite sannsynlig at britene ville forsøke å ilandsette styrker på fransk jord, ettersom Storbritannia på dette tidspunktet hadde en relativt liten hær, og baserte sitt forsvar på sjø- og militskrefter. Dermed kunne La Grande Armée konsentrere sine krefter på å forsvare seg mot koalisjonen ved å rykke innover på kontinentet og nedkjempe fienden der.

La Grande Armée benyttet en fleksibel organisasjonsstruktur som gjorde det mulig å overføre avdelinger mellom forbandene etter behov. Hæren hadde vært inndelt i korps siden 1800, og hvert korps var en selvstendig enhet med representasjon fra alle våpengrener – infanteri, artilleri og kavaleri. Disse korpsene var i stand til å håndtere mange av kampene på egen hånd, og hvis de møtte overlegne styrker, kunne de forsvare seg til forsterkninger kom. Hvert korps kunne få støtte fra andre enheter som bidro med avdelinger, eller det kunne detasjere mindre styrker for å sikre bestemte mål.

Under fremrykking var kavaleriet i front som dekningsstyrke, etterfulgt av et korps som fremrykket, med maksimalt to dagsmarsjer til høyre eller venstre flanke, hvor andre korps fremrykket parallelt med hovedstyrken. Denne tilnærmingen gjorde det vanskelig for fienden å fastslå hærens faktiske mål, og ga ledelsen mulighet til å sende forsterkninger dit hvor motstanden var størst.

I tillegg til de faste korpsene, ble det etablert en stor kavalerireserve støttet av hestetrukket artilleri. Denne reserven kunne detasjere regimenter, brigader eller hele divisjoner til spesifikke oppdrag, eller samles til en stor og kraftfull angrepsstyrke. Keisergarden fungerte også som et eget korps og som en siste reserve som keiseren kunne ty til i kritiske situasjoner.

De allierte russiske og østerrikske arméene som møtte Napoleons fremrykkende hovedstyrke, hadde ikke en like fleksibel organisasjonsstruktur. De hadde ikke fått den samme grundige opplæringen som de franske soldatene, og selv mindre regelbrudd kunne føre til fysisk straff. Offiserene kommanderte i stedet for å lede sine menn, og den som ikke adlød ordre, ble hardt straffet. Dette systemet fungerte i de fleste tilfeller, men når det først brøt sammen, kunne en armé raskt gå i oppløsning. Spesielt vanskelig var det å samle en enhet som hadde kollapset, og den offiseren som forsøkte å få orden på situasjonen, risikerte ofte å bli drept av sine egne.

Infanteriet i de to allierte arméene som kjempet ved Austerlitz, var generelt sett ikke like dyktige som de franske motstanderne. Derimot var det østerrikske kavaleriet, som hovedsakelig rekrutterte fra aristokratiske familier med lange militære tradisjoner, av høy kvalitet. Den russiske hærens artillerigren utmerket seg også, og artilleristene var stolte av sine kanoner. De var villige til å kjempe til siste mann for å beskytte dem, fremfor å oppleve skammen ved å overgi seg.

Felttoget

De allierte regnet med at Napoleon ville fokusere på Italia som sitt primære operasjonsområde, slik han hadde gjort ved to tidligere anledninger (1796-1797 og 1800). Selv om en mindre operasjon ble rettet mot Napoli, gikk hovedstyrken – under ledelse av keiseren selv – mot Bayern, dit også østerrikerne hadde satt kursen.

Fra 8. september 1805 ledet den østerrikske generalen Mack von Lieberich sine styrker mot München i Bayern. Den lille bayerske arméen kunne imidlertid lite gjøre for å hindre at München, Ingolstadt og Ulm ble okkupert. Med dette utgangspunktet mente Mack at han kunne stoppe den franske fremrykkingen i Sør-Tyskland når de kom ut fra Schwarzwald.

Mack antok at hans nordlige flanke var trygg. Siden Frankrike allerede var i krig med en stor koalisjon av mektige fiender, virket det usannsynlig at Napoleon ville risikere å krenke prøyssisk territorium og dermed måtte kjempe mot Preussen i tillegg. Dessverre for Mack skulle det snart vise seg at han hadde tatt feil. Mens ett av franske korps trakk Macks oppmerksomhet gjennom Schwarzwald, beveget resten av hæren seg raskt mot Ulm, hvor de omringet den østerrikske styrken. Mack beordret et utbrudd, men ordren ble gitt uten overbevisning og fasthet, og hæren forble omringet. Mack befandt seg i en umulig situasjon, og den 25. oktober 1805 overga han seg.

Ifølge en dagsbefaling som ble utstedt etter østerrikernes overgivelse ved Ulm, hyllet de franske soldatene sin geniale øverstkommanderende og påstod at han hadde oppfunnet en ny form for krigføring, hvor soldatene kunne bruke beina i stedet for armene. Det er ikke uten grunn at dette kan ha vært Napoleon selv som sto bak denne hyllesten, ettersom han var kjent for å bruke militære nyheter og seire som propagandaverktøy. Uansett var det en imponerende prestasjon. Gjennom sin raske fremrykning hadde den franske hæren hindret fienden i å etablere et effektivt forsvar, og resultatet ble en stor seier til svært lav kostnad.

Også russernes fortropp var nær ved å bli offer for den raske franske fremrykkingen ved Braunau am Inn i slutten av november 1805. Russerne klarte å unnslippe takket være forsiktighet, en rask retrett og en god innsats fra etterretningstjenesten. Likevel kunne ikke franskmennene hindres i å innta Wien den 12. november 1805. Den østerrikske hæren valgte å unngå et tap som var uunngåelig, og i stedet for å kjempe for hovedstaden trakk de seg tilbake for å fokusere på å forbedre sine sjanser for en endelig seier.

Det fantes en mulighet for at østerrikske styrker fra Italia kunne koordinere sine bevegelser med hovedhæren for å utføre en knipetangsmanøver mot Napoleons tropper, men den østerrikske hæren beveget seg langsomt, og på dette tidspunktet var de innstilt på å forsvare seg. Dermed ble det mulig for franskmennene å fortsette felttoget og søke en avgjørende seier. Dette var nødvendig, for selv om Frankrike hadde kontroll over Wien, var de østerrikske styrkene fortsatt i felten og utgjorde en potensiell trussel.

Austerlitzkampanjen

Den 23. november ankom Napoleon byen Brünn (nå Brno i Tsjekkia), og etter å ha vurdert terrenget, bestemte han seg for å konfrontere de allierte styrkene i nærheten, nærmere bestemt ved Pratzenhøyden og landsbyen Austerlitz. Etter en grundig inspeksjon av området mente han at det var ideelt for å gjennomføre et mesterverk av strategi. For å lokke de allierte framover, stasjonerte Napoleon tropper ved Pratzenhøyden og i Austerlitz, for så å trekke dem raskt tilbake så snart fienden begynte å nærme seg. For ytterligere å forsterke inntrykket av at han befant seg i en vanskelig situasjon og ønsket å unngå kamp, innledet han forhandlinger med fienden, og dette gjorde han med langt mindre av den arrogante selvsikkerheten han vanligvis var kjent for å vise.

Den 30. november overga franskmennene Pratzenhøyden, som dominerte landskapet, og neste dag fikk de i hemmelighet forsterkninger i form av et ekstra korps. Selv om de fortsatt var i undertall, hadde styrkeforskjellen nå blitt liten nok til at franskmennene følte de kunne håndtere den. Kommandantene på den andre siden var stort sett overbevist om at de franske styrkene var svake og ville unngå kamp. Derfor besluttet de allierte å rette et angrep mot franskmennenes høyre flanke, som var både underskjermet og sårbar. Målet var å bryte opp denne flanken samtidig som de rettet et mindre angrep mot den motsatte flanken, for deretter å åpne opp for et avgjørende slag som ville tilintetgjøre fienden. Dette var akkurat hva Napoleon håpet de ville forsøke.

De allierte går til angrep

Til tross for at flere av de allierte generalene advarte om at forberedelsene gikk mistenkelig smertefritt, og at det planlagte angrepet kunne åpne for et motangrep mot deres eget sentrum ved den strategisk viktige Pratzenhøyden, holdt de fast ved planen. På morgenen den 2. desember 1805 satte de i gang angrepet mot landsbyen Tellnitz på franskmennenes høyre flanke. Denne stillingen ble holdt av Den korsikanske legion, en eliteenhet, som klarte å motstå de tallmessig overlegne angriperne i en time før de måtte trekke seg tilbake.

På dette tidspunktet var det en reell fare for at et målbevisst alliert angrep mot flanken kunne ha vært vellykket, men de allierte klarte ikke å utnytte den fordelen de hadde. General Doktorov, som ledet angrepet, virket kanskje nervøs på grunn av det harde franske forsvaret ved Tellnitz, og ventet på forsterkninger fra general Langerons korps før han rykket frem. Før disse forsterkningene rakk å komme, hadde franskmennene omorganisert forsvarslinjen sin, slik at de kunne stoppe fiendens fremrykning, selv om de var fem ganger så få.

Napoleons mesterstykke

Keiser Napoleon ventet til de allierte hadde satt inn størstedelen av sine styrker på hans høyre flanke, og i det store og hele hadde forlatt Pratzenhøydene ubeskyttet, før han ga angrepsordren. Klokken 08.45 spurte han hvor lang tid det ville ta marskalk Soult å nå høyden, og svaret var at det ville ta tjue minutter. Han valgte tidspunktet med omhu, og da keiseren ga sin ordre, rykket Soults mannskaper stille fremover, og i hvert fall deler av veien var de skjult av den tåkete disen som lå over området.

De ble etter hvert oppdaget, men da var det for sent. Soults tropper kunne ta kontroll over høyden. Russiske styrker satte inn flere motangrep, men de franske holdt stand og befestet stillingen til de ved ellevetiden hadde full kontroll over slagfeltets sentrum. Tsar Alexander beordret keisergarden – hans elitestyrker – til å gjenvinne høyden. Til tross for voldsom motstand klarte de å bryte igjennom fiendens fremste linje, og tusenvis av franske soldater flyktet i panikk.

Franskmennene klamret seg fast på høyden og satte inn kavalerigrenaderene fra sin keiserlige garde. Et voldsomt kavalerislag oppsto, hvor store mengder ryttere fra begge sider var involvert. Utfallet var usikkert, men til slutt fikk franskmennene, med hjelp fra artilleri og infanteri, overtaket. Samtidig brøt det ut et annet kavalerislag på franskmennenes venstre flanke, som raste en stund før de allierte ble drevet tilbake.

Klokken to på ettermiddagen hadde de allierte lite igjen å kjempe med. Angrepene mot flankene hadde mislyktes, og de gjenværende enhetene kjempet desperat i nærkamper, mens sentrum var knust. På franskmennenes høyre flanke tok de allierte endelig til flukt over de frosne innsjøene. Det franske artilleriet forverret situasjonen ved å skyte ut over vannet for å bryte isen. Likevel, også franskmennene var utmattet etter de intense kampene, og de lot for det meste fienden slippe unna uten å forfølge dem.

Resultat

Franskmennene mistet 9 000 mann ved Austerlitz, mens de alliertes tapstall var på 27 000 – en tredjedel av deres armé. Men disse tallene gir bare et bruddstykke av helheten. De politiske konsekvensene av slaget var langt viktigere. Koalisjonen hadde lidd et forferdelig nederlag, og østerrikernes hær var nærmest ødelagt. Samtidig styrket den franske hæren sitt rykte, og forestillingen om at Napoleon var uovervinnelig ble ytterligere forsterket. Keiser Napoleon ble så respektert at det ble sagt om ham at “synet av hatten hans på slagmarken var like mye verdt som 40 000 mann.”

Som en konsekvens av slaget måtte Østerrike trekke seg ut av krigen. De inngikk en fredsavtale i Pressburg (nå Bratislava, Slovakia), der de ble tvunget til å godta Frankrikes krav på de tidligere erobringene og måtte avstå territorium til Frankrikes klientstater. Men Napoleons geniale militære mesterverk og det knusende nederlaget som fulgte, var ikke nok til å få en endelig slutt på krigen. Det skulle ta ytterligere to år med krigføring før Preussen, som gikk inn i krigen i 1806, ble beseiret og russerne underskrev freden i Tilsit i 1807.