Tilbakeblikk

av Ole Petter den 22. september 2024

Sist oppdatert: 22 september, 2024 kl 13:34

---

Andre verdenskrig hadde vært den blodigste av alle kriger, og den brøt ut bare om lag tjue år etter at Europa sist hadde opplevd en storkrig. Hvorfor kom den andre verdenskrigen? Var det Hitlers skyld? Og hvorfor vant de allierte? Dette er noen av de store spørsmålene historikerne i ettertid har prøvd å svare på. Men et enda vanskeligere spørsmål har vært den brutaliteten mellom menneskene som krigen avslørte. Hvordan var det mulig for et regime som det nazistiske å sette i verk systematisk avlivning av uskyldige mennesker, og hvordan kunne dette skje midt i Europa, i et land som mange mente var et av de mest kultiverte? Følgene av krigen kan måles i tall. Overslagene over hvor mange som døde, er skremmende statistikk. Et annet skremmende resultat av den andre verdenskrigen var den våpenteknologiske utviklingen. En del av forklaringen på hvem som vant eller tapte krigen, finner vi når vi spør etter hvem som vant kappløpet om å utvikle nye og enda mer dødelige våpen.

Hvorfor brøt andre verdenskrig ut?

Det blir ofte påpekt at den andre verdenskrigen kom som et resultat av den første, og da tenker en på den dårlige behandlingen Tyskland fikk ved fredsoppgjøret i Versailles. Men Versailles-avtalen hadde liten effekt mot slutten av 1930-årene. De fleste vilkårene i avtalen var for lengst satt til side. Det er også pekt på at krisen i verdensøkonomien, som rammet Tyskland ekstra hardt, også er en del av forklaringen på krigsutbruddet. Men verdensøkonomien, og særlig den tyske, var i bedring før krigen brøt ut.

Eller var det slik at hele den fredstanken som stod så sterkt etter første verdenskrig, og som konkret kom til uttrykk da Folkeforbundet ble opprettet, må ta en del av skylden? Var det et bomskudd å tro at det kunne skapes fred ved forhandlingsbordet? Og var det i seg selv en trussel mot freden å bygge ned det militære forsvaret slik mange land i Europa gjorde i 1920- og 1930-årene? Slike spørsmål er det umulig å gi presise svar på, og historikerne vil holde frem med å diskutere dem. Men det kan ikke være tvil om at Folkeforbundet var en fiasko når det virkelig ble satt på prøve. Et eksempel på det er hvor handlingslammet Folkeforbundet var under det italienske overfallet på Etiopia og den spanske borgerkrigen. Folkeforbundet fungerte ikke, først og fremst fordi stormaktene heller fulgte en politikk som var til deres eget beste, enn en politikk som var til beste for det internasjonale samfunnet.

Dersom Folkeforbundet og nedrustingen må ta en del av skylden, kan det også rettes lys mot den politikken som særlig Storbritannia, men også Frankrike førte da Hitler begynte med sine krav mot nabostatene. Kanskje kunne krigen vært unngått om en på et tidlig stadium hadde satt hardt mot hardt. Det er vanskelig å se bort fra at Hitler både brukte trusler og løgner, og at han slett ikke hadde i tankene å holde de avtalene han inngikk.

Hitlers politikk med å bevisst føre andre statsledere bak lyset leder over til et av de viktigste spørsmålene når det gjelder årsakene til andre verdenskrig: Var Hitler skyld i krigen? Enkelte historikere har lagt vekt på at Hitler hatet kommunismen, at han mente at Versailles-avtalen var en stor urett som måtte hevnes, at Tyskland hadde krav på å være en stormakt, og at det tyske folket var et herrefolk. I Hitlers skrifter og taler er det rikelig med utsagn som understøtter at Hitler ønsket en politikk og hadde målsettinger som gjorde det vanskelig å bevare freden i Europa. Andre historikere har pekt på at det er vanskelig å legge skylden for en så stor hendelse som andre verdenskrig på en eller et fåtall personer. Det ville i så fall frita hele det tyske folket. Hadde ikke folk flest et medansvar, både for at Hitler kom til makten, og for at nazistene kunne gjennomføre politikken sin?

Et annet viktig spørsmål er om Hitler etter at han hadde innlemmet Østerrike og Tsjekkoslovakia i et Stor-Tyskland, bare ønsket en krigføring som skulle erobre Polen og de vestlige områdene av Sovjetunionen. I et slikt perspektiv blir Hitler mer på linje med det som hadde vært tradisjon i Tyskland siden riket ble samlet omkring 1870. Det var vanlig tysk utenrikspolitikk å kreve utvidelse av det tyske maktområdet på bekostning av nabolandene. Det kan også forklare hvorfor Hitler ser ut til å ha møtt liten motstand i det tyske folket for den utenrikspolitikken han fulgte. I tyske øyne, og særlig for de tyske militære, skilte ikke Hitlers utenrikspolitikk seg særlig fra den som tidligere tyske politikere hadde ført. Det uventede var at konfliktene så raskt utviklet seg til en storkrig med de andre stormaktene.

På dette punktet er det også de som mener at Sovjetunionen må ta sin del av skylden fordi de inngikk en ikke-angrepspakt med Hitler. Det var denne pakten som gjorde det mulig for Hitler å gå til angrep på Polen. Kritikken mot Sovjetunionen blir enda tyngre ved at den hemmelige delen av avtalen med Tyskland omfattet en deling av Polen, og at Sovjetunionen skulle erobre de baltiske statene og deler av Finland.

Hvorfor tapte Tyskland og Japan?

I militær planlegging og i krig er det to begreper som ofte blir nevnt og brukt i andre sammenhenger, særlig i politikken. Det ene er strategi, og med det mener vi hva en ønsker å oppnå med krigføringen. For eksempel var det en strategi for Tyskland å skaffe seg marinebaser i Norge. Disse basene var derfor strategisk viktige. Det andre begrepet er taktikk, og med det mener vi hvilke tiltak en vil sette i verk for å nå frem til det strategiske målet. En vesentlig del av den tyske taktikken var lynkrig. Det var lynkrigen som gjorde at de tyske militære raskt kunne nå de strategiske målene Hitler satte opp.

Utvilsomt var det en taktisk feil i den tyske planleggingen av invasjonen i Sovjetunionen at de tyske styrkene ikke hadde utstyr for vinterkrig. Det tyske felttoget i Sovjetunionen mislyktes, og resultatet ble at den tyske hæren ikke greide å erobre de sovjetiske oljefeltene eller tvinge frem en fredsavtale med Stalin. At Tyskland måtte kjempe en krig på to fronter, var en hovedgrunn til nederlaget.

Men historikerne har også drøftet strategiske feilgrep. Blant de strategiske feilgrepene er det særlig understreket at både Tyskland og Japan på kort tid utvidet krigføringen over store områder. De satte seg med andre ord strategiske mål som var større enn det de hadde militær styrke til å nå.

Når det kan hevdes at Tyskland og Japan satte seg for høye strategiske mål, henger det sammen med hvilke ressurser de hadde. Japan var en øystat med begrenset industri og begrenset tilgang på råvarer. Tyskland hadde en stor industri, men tilgangen på råvarer ble mindre etter at krigen brøt ut. Råvareressursene stod ikke i forhold til de enorme ressursene i høyt industrialiserte stater som USA, Storbritannia og Sovjetunionen.

Tyskland hadde oppnådd stor suksess tidlig i krigen med lynkrigstaktikken sin. Den var avhengig av overraskelse, men etter hvert ble det vanskeligere å overraske. De alliertes forsvar ble bedre og bedre rustet til å møte den tyske lynkrigen. Dessuten fikk den allierte marinen overtaket på havet. Dermed kunne USA sende store mengder forsyninger til sine allierte i Europa.

Bruken av fly ble helt avgjørende under den andre verdenskrigen. Tyskland brukte flystøtte under alle sine vellykkede lynkrigsaksjoner. Det britiske flyvåpenet på sin side klarte å avverge en tysk invasjon av England i 1940. I krigen mot Japan satset USA på å bygge hangarskip som kunne gi flystøtte under landgangen på øyer som var under japansk kontroll. Japanerne derimot satset på en marine der de store slagskipene skulle spille hovedrollen. Men dette var en foreldet taktikk som hørte hjemme i tiden før fly ble brukt i krig.

De siste krigsårene ble bruken av fly avgjørende da de allierte satte i gang systematisk bombing av tyske og japanske byer. Det ødela store deler av den tyske og japanske industrien, men det gjorde det også vanskeligere og vanskeligere å opprettholde et normalt samfunnsliv i Tyskland og Japan. Den allierte bombingen førte til enorme ødeleggelser. Store deler av de viktigste tyske byene ble lagt i grus, og hundretusenvis av sivile ble drept.

Under enkelte bombetokter oppstod det kraftige brannstormer. Slike stormer bryter ut når store branner varmer opp luften slik at den stiger oppover med stor fart. Dermed blir kald luft trukket inn langs bakken og inn mot sentrum av brannen. Når denne luftstrømmen blir sterk nok, oppstår en kraftig storm som blåser inn mot sentrum av brannen. Dermed øker oksygentilførselen, og brannen øker i intensitet.

Det er også blitt påpekt at nederlaget til Tyskland og Japan kan ha sammenheng med at de førte en svært brutal politikk i områdene de erobret. Millioner av mennesker ble utnyttet til slavearbeid. Japanske militære tvang hundretusenvis av asiatiske kvinner til å være sexslaver for japanske tropper. Tyske militære var ekstra brutale i Øst-Europa, fordi de mente at de slaviske folkegruppene var mindreverdige.

Mange av de landene som Japan erobret, var europeiske kolonier, men den japanske brutaliteten førte til at folk i koloniene heller ville samarbeide med de gamle kolonimaktene enn med japanerne. På samme måte var det i de vestlige områdene av Sovjetunionen. Stalins styre var upopulært, men den tyske brutaliteten førte til oppslutning om den sovjetiske motstandskampen.

Holocaust

Mange har ment at andre verdenskrig var en kamp mot umenneskelige regimer, det vil si stater der lederne ikke hadde respekt for menneskelivet. Det fremste eksempelet på dette er den tyske politikken overfor jødene i Tyskland og i de områdene Tyskland erobret. Jødehatet hadde Hitler utviklet som en del av den nazistiske politikken alt i 1920-årene, og den ble mer og mer en del av den offisielle politikken etter at Hitler kom til makten i 1933.

Etter hvert som de tyske nazistene fikk kontroll med befolkningen i de okkuperte områdene, kunne de også sette i verk den antijødiske politikken sin. I de okkuperte områdene fantes det i alt 9 millioner jøder, og spesielt mange i Polen, som hadde vært tilfluktssted for jøder i flere hundre år. Registrering av jøder, konfiskering av eiendommene deres og etter hvert arrestasjon og transport til konsentrasjonsleirer ble iverksatt.

I 1942 ble det fattet vedtak om at det skulle gjennomføres en endelig løsning (Endlösung) for det jødiske folket i Europa. Det skjedde på en konferanse utenfor Berlin, i Wannsee, der en rekke av de nazistiske topplederne var til stede. Løsningen bestod i at jødene skulle avlives. For å få gjennomført dette ble jøder sendt til utryddelsesleirer. Effektive avlivningsmetoder ble utviklet, særlig ved å bygge gasskamre der mange kunne samles og gasses i hjel på en gang. Barn og kvinner ble skilt fra mennene med det samme de kom til leiren, og deretter raskt avlivet. Arbeidsføre menn ble satt i tvangsarbeid, men under forhold som gjorde at de snart ble syke og avlivet.

Også norske jøder ble sendt til tyske konsentrasjonsleirer. Det var ikke mange jøder i Norge i 1940, rundt 1800. Det fantes to jødiske synagoger, en i Oslo og en i Trondheim. Som i alle europeiske land eksisterte det også i Norge fordommer mot jødene, men noe utbredt jødehat var det ikke når det var så få jøder i det norske samfunnet. I Nasjonal Samling var derimot hetsen mot jødene tydelig som et ekko av politikken til forbildet, det nazistiske partiet i Tyskland.

Da okkupasjonen kom, gikk tyske myndigheter straks i gang med å registrere norske jøder. NS-styret hjalp til med påbud om at alle jøder skulle ha en J i passet sitt, og satte forbud mot ekteskap mellom jøder og “ariere”. Andre tiltak fulgte også mønsteret fra Tyskland, med yrkesforbud for jøder som jurister og leger – og merking og lukking av butikker der eierne var jøder.

Over halvparten av de norske jødene klarte å flykte til Sverige etter 1940. Det var en farefull ferd der både de som flyktet, og de som hjalp dem over grensen, risikerte livet om de ble oppdaget. I 1942 ble det satt i gang arrestasjoner av alle jøder som ennå var i Norge. Også her tok NS-myndighetene aktivt del. I alt ble 759 sendt til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen. Bare 25 av dem overlevde.

Forfølgelsen av jøder var det mest omfattende forsøket på å utrydde mennesker som nazistene mente var uønskede. Det er regnet ut at 6 millioner jøder ble drept under det tyske utryddingsprogrammet. Halvparten av dem ble drept i dødsleirer i Polen og halvparten i massakrer på østfronten. Men også sigøynere og homoseksuelle ble arrestert og sendt til utryddingsleirer for å bli avlivet. Dessuten ble tyske spesialstyrker satt inn i de okkuperte områdene i Øst-Europa for å drepe mennesker. Hitler hadde selv noen dager før angrepet på Polen godkjent at polske menn, kvinner og barn kunne drepes med det formålet å skaffe bedre plass for det tyske folket.

En måte å tolke de enorme massedrapene på er at Hitler og nazistene hadde en forståelse av historien som en kamp mellom folk og folkegrupper. Denne forståelsen var blandet med den darwinistiske modellen for biologisk utvikling, der det i naturen pågår en kamp for å overleve. I denne kampen vil de svake bukke under for de sterke. Overført til menneskesamfunnet fører en slik modell i nazistisk tolkning til at svakere og mindreverdige folkegrupper må vike plassen for dem som er sterkere og høyerestående. Massedrap på mennesker bare fordi de tilhørte en spesiell folkegruppe, var derfor i pakt med naturen og ikke en forbrytelse, hevdet nazistene.

Rettsoppgjøret

Omfanget av de grusomme overgrepene mot sivile som de tyske okkupantene hadde gjort seg skyldige i, var bakgrunnen for at de fire allierte stormaktene etter krigen avgjorde at det skulle gjennomføres rettssaker mot de skyldige. Den viktigste av rettssakene var Nürnberg-prosessen. Grunnlaget for denne rettssaken, som ble ført mot de politiske og militære lederne under Hitler, var forbrytelser mot freden, brudd på de internasjonale reglene for krigføring og forbrytelser mot det menneskelige samfunnet. Prinsippene for rettssakene fikk tilslutning fra mange land, deriblant Norge.

I alt ble 24 fra den tyske naziledelsen satt på tiltalebenken i Nürnberg i november 1945. Av dem ble 12 dømt til døden. Andre fikk lange fengselsstraffer. Tre ble frikjent. Rettssaken mot den tyske toppledelsen i Nürnberg ble viktig for senere rettssaker mot krigsforbrytere, både i saker fra andre verdenskrig og for liknende saker etter andre kriger.

I land som hadde vært okkupert, ble det etter frigjøringen også satt i gang rettssaker mot dem som hadde gjort seg skyldige i landsforræderi under den tyske okkupasjonen, eller som hadde samarbeidet med de tyske okkupantene. Det siste gjaldt i særlig grad folk som hadde hjulpet tyske militære og Gestapo til å spore opp, torturere og avstraffe motstandsfolk.

Like etter den tyske kapitulasjonen var det mange i de okkuperte landene som ønsket å hevne seg på dem som hadde hatt kontakt med okkupantene. Dette førte ofte til overgrep mot uskyldige, for eksempel mot unge kvinner som hadde hatt romantiske forhold til tyske soldater, eller mot barn som hadde tyske militære som fedre. De siste ble kalt tyskerbarn, og mange av dem levde som utstøtte i samfunnet også i voksen alder.

Allerede i dagene etter 8. mai 1945 ble det i Norge satt i gang etterforskning og arrestasjoner av både tyske og norske som var mistenkt for å være skyldige i krigsforbrytelser eller landssvik. I juli 1945 satt i alt 14 000 i fangenskap og ventet på at det skulle reises tiltale mot dem. Nesten 92 000 saker ble etterforsket som landssviksaker. Av dem ble 37 000 lagt bort, mens 55 000 ble registrert som straffbare forhold. I alt ble 17 000 dømt til fengselsstraffer, og 30 000 fikk bøter fordi de hadde kommet okkupantene til hjelp under krigen.

De alvorligste landssviksakene ble ført mot ledelsen i Nasjonal Samling, mot tyskere som var tiltalt for krigsforbrytelser, og mot nordmenn som hadde vært med på å torturere fanger. I alt ble 25 nordmenn og 12 tyskere henrettet. Den mest kjente av dem var Vidkun Quisling. Rettssaken mot ham ble avsluttet med dødsdom 10. september 1945, og 24. oktober ble han skutt.

Følgene av andre verdenskrig

Et resultat av andre verdenskrig var at alle som tilhørte folkegrupper som snakket tysk i østlige deler av Europa, ble drevet vestover. Så mange som 10 millioner tyskere ble fordrevet fra Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia og andre land for å unngå at tyske myndigheter, slik Hitler hadde gjort, i fremtiden ville gjøre krav på områder der det levde en tysktalende befolkning.

Et annet viktig resultat av andre verdenskrig var at de gamle europeiske stormaktene Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia var økonomisk utarmet. Krigen hadde kostet enormt både for de europeiske vinnerne og taperne. De landene som hadde kolonier, hadde i liten grad hatt anledning til å styre dem under krigen. Det satte i gang en utvikling som førte til at de fleste koloniene i Afrika og Asia ble selvstendige i løpet av de to første tiårene etter krigens slutt.

Etter andre verdenskrig var det Sovjetunionen og USA som ble de nye stormaktene. Selv om alliansen mellom de to hadde vært sterk helt til sommeren 1945, varte det ikke lenge før Sovjetunionen og USA stod på hver sin side i den kalde krigen. Før motsetningene mellom Sovjetunionen og USA ble for sterke, hadde de to sammen med de andre allierte blitt enige om at det etter krigen skulle opprettes en ny internasjonal organisasjon for å sikre verdensfreden. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945.

Atombomben

Et av resultatene av andre verdenskrig som skulle få stor betydning for ettertiden, var utviklingen av nye våpen, og mye kom til å dreie seg om bruken av fly. Mot slutten av krigen pågikk det forsøk med de første jetmotorene for å lage fly som kunne gå mye raskere.

En helt ny teknologi ble utviklet i Tyskland for å bygge raketter. Mot slutten av krigen ble det produsert tusenvis av førerløse raketter. De ble lastet med sprengstoff og skutt ut fra baser i Nord-Frankrike og Belgia mot England. Men Hitlers vitenskapsfolk eksperimenterte også med nye former for sprengladninger. Helt siden 1930-årene hadde de arbeidet med ideene til en atombombe. Da Tyskland okkuperte Norge, fikk tyske våpeningeniører tilgang til fabrikkanlegg på Rjukan der det kunne fremstilles tungtvann, som så kunne brukes til å bygge en atombombe.

Bekymringen for at Tyskland kunne bli i stand til å fremstille en ny bombe med enorm sprengkraft, førte til at det i desember 1941 ble vedtatt å satse på utvikling av en atombombe i USA. Vedtaket skjedde faktisk dagen før angrepet på Pearl Harbor. Året etter gikk også Storbritannia og Canada med i prosjektet. I Norge ble det utført flere aksjoner mot produksjonen av tungtvann på Rjukan. Da det ble gjort forsøk på å frakte tungtvannet til Tyskland, ble fraktfergen sprengt i luften av en gruppe norske motstandsfolk på innsjøen Tinn i Telemark.

I ettertid er det kjent at de tyske vitenskapsfolkene på kort sikt hadde gitt opp å produsere en atombombe i 1942. Albert Einstein, som var en sentral mann i det allierte atomprosjektet, sa etterpå at hadde han visst at de tyske vitenskapsfolkene hadde gitt opp, ville han aldri ha løftet en finger for å hjelpe til i sitt eget prosjekt. Dette sa han på bakgrunn av at atombomben ble et våpen så kraftig at det kunne brukes til å utslette alt liv på jorden.

Likevel hadde det neppe endret den våpenteknologiske utviklingen noe om Einstein ikke hadde vært med på atomvåpenprogrammet i USA. Den kunnskapen Einstein hadde, kunne også andre få tak i, og dermed ville det bare være et tidsspørsmål før en eller annen stat kunne ta i bruk det nye våpenet. I Sovjetunionen var en alt i 1943 i gang med å utvikle en atombombe.

Den første atomprøvesprengningen skjedde i ørkenen i New Mexico 16. juli 1945. Så snart den viste seg å være vellykket, ble det vedtatt å produsere to bomber som kunne brukes i krigen mot Japan. 6. August 1945 detonerte den første bomben over byen Hiroshima, den andre kom tre dager senere over byen Nagasaki. Japan kapitulerte betingelsesløst 14. august. I ettertid er det drøftet om det var nødvendig å bruke atomvåpen mot Japan. Den japanske krigsmakten var alt slått. Det er svært usikkert om Japan kunne ha fortsatt krigen selv om atombombene ikke var blitt brukt.

Bombene over Hiroshima og Nagasaki fikk svært mye å si for folks syn på atomvåpen. Utslettingen av byene Hiroshima og Nagasaki viste hva en atombombe virkelig var, og det var med på å underbygge den frykten folk over hele verden følte etter hvert som USA og Sovjetunionen bygde opp sine lagre av atomvåpen. Ikke minst skyldtes dette at de to supermaktene videreutviklet den tyske raketteknologien og bygde raketter med atomladninger som kunne nå målene sine kort tid etter at de var skutt ut.