Opprustning og krigsutbrudd
Opprustning og krigsutbrudd
av Ole Petter den 2. mai 2024
Sist oppdatert: 2 mai, 2024 kl 21:19I 1939 brøt det ut en ny verdenskrig, bare litt over tjue år etter at den første hadde sluttet i 1918. Tyskland hadde opplevd en markant økonomisk oppgang etter at Hitler kom til makten i 1933. Mange utenfor Tyskland beundret denne utviklingen. Imidlertid begynte diktaturet å vise sin mindre sympatiske side på andre områder. Politisk motstand ble ikke tolerert, og det ble gradvis innledet forfølgelse av jøder og andre grupper som nazistene hevdet ikke passet inn i det tyske samfunnet.
Det som ble stadig mer alvorlig for andre stater, var Hitlers ambisjon om å utvide Tysklands territorium. Hvorfor ønsket den tyske diktatoren dette, og hvordan forsøkte de andre europeiske stormaktene å svare? Det var ikke bare Tyskland som førte en aggressiv erobringspolitikk. I Asia intensiverte Japan sin krigføring mot Kina, og Italia angrep Etiopia, et gammelt keiserrike som var blant de få områdene i Afrika som aldri hadde vært kolonisert.
Norden synes å ligge utenfor de mest aktuelle konfliktområdene, men i hvilken grad var de nordiske statene forberedt på at krigen også kunne nå dem?
Et nazistisk Tyskland
I Tyskland var det store forventninger til Hitler da han kom til makten i 1933. Kunne han gjøre noe for de seks millionene arbeidsledige? I 1935 var det bare to millioner uten arbeid, og i 1939 fantes det ikke arbeidsledige i det hele tatt. Hvordan kunne dette skje? En viktig forklaring ligger i oppstarten av omfattende offentlige byggeprosjekter. Et av de største var byggingen av et nytt veinett, kjent som Autobahn. Andre prosjekter inkluderte offentlige bygninger, parker, idrettsanlegg og utvidelse av dyrkingsjord for de tyske bøndene. I tillegg ble det satt i gang en massiv opprustning etter at Tyskland i 1933 trakk seg fra Folkeforbundet og den internasjonale nedrustningskonferansen.
De omfattende offentlige prosjektene og løsningen av arbeidsledigheten ble lagt merke til i utlandet. Mange beundret Hitler for hans evne til å løse problemer som virket uløselige for politikere i andre land. Andre ble imidlertid bekymret for utviklingen i Tyskland, spesielt den økende ensrettingen. Den frie pressen forsvant, og all politisk opposisjon ble undertrykt. Var dette mulig i et sunt samfunn?
Nazistene la stor vekt på å fremstille Tyskland som et ideelt samfunn. Store idrettsarrangementer og massemarkeringer i byene, der tusenvis av mennesker hyllet Hitler og andre nazitopper, skulle vise både tyskere og utlendinger hvor vellykket Hitlers regime var. Høydepunktene var partiets møter i Nürnberg, nøye koreografert for å vise den orden og disiplin som nazistene ønsket å fremheve. Her marsjerte alle i geledd og viste respekt for fedrelandet og Adolf Hitler. I 1934, etter at den gamle presidenten Hindenburg var død, ble Hitler både president og statsminister og tok tittelen Führer (leder).
Disiplin og orden ble muliggjort av at Hitler hadde gjort Tyskland til en politistat. I tillegg til det vanlige politiet ble det etablert et hemmelig statspoliti (Gestapo) som overvåket og forfulgte alle som kunne tenkes å utgjøre en fare for det nazistiske styret. Mistenkte ble betegnet som statsfiender og kunne fengsles uten å bli stilt for retten.
Allerede i 1933 ble det etablert såkalte konsentrasjonsleirer for slike fanger. I 1939 fantes det store leirer flere steder i Tyskland, hvor personer som våget å opponere mot den nazistiske politikken ble internert. Blant dem var kommunister, sosialister og sosialdemokrater, samt katolske og protestantiske prester som kritiserte nazistenes krenkelser av både religion og menneskeverd. I tillegg ble personer fra spesielle grupper i samfunnet, som sigøynere, homofile og jøder, sperret inne av nazistene.
Jødeforfølgelsene
Hitler hadde allerede i 1925, i boken Mein Kampf («Min kamp»), utpekt jødene som en stor fare for den tyske staten og som fiender av det tyske folket. Angrepene på jødene var tydelige i de fleste politiske talene Hitler holdt både før og etter han kom til makten. Selv om det var relativt få jøder i den tyske befolkningen, bare noen få millioner, hadde jødeforfølgelsen lange historiske røtter som strakk seg tilbake til middelalderen.
Tanken om at jødene var til skade for samfunnet, var ikke unik for nazistene eller begrenset til Tyskland. Den fantes overalt i Europa og i ulike samfunnslag og politiske grupperinger. Men Hitler hadde personlig en særlig nidkjærhet i å spre denne ideologien og gjennomføre den i praksis.
Mange historikere har ment at han utviklet dette hatet mens han som ung og mislykket kunststudent oppholdt seg i den østerrikske hovedstaden Wien, der det var mange jøder som skilte seg klart ut i befolkningen. Men det var også her han ble utsatt for tidsskrifter og propaganda som spredte rasistiske ideer. Disse ideene dannet grunnlaget for Hitlers demonisering av jødene som syndebukker for samfunnets fremste problemer.
Hitler hevdet at det var jødenes skyld at Tyskland måtte undertegne freden i Versailles, og jødene fikk skylden for den høye arbeidsledigheten før han kom til makten, den verdensomspennende økonomiske krisen og opprettelsen av det kommunistiske Sovjetunionen fra det tidligere Russland. Hitler talte ofte om en jødisk-bolsjevikisk konspirasjon som truet den europeiske kulturen og som hadde som mål å ta makten over hele verden. Men i slutten av 1920-årene, like før Hitler kom til makten i 1933, var det lite snakk om jødene i talene hans. På den tiden var det først og fremst kritikken av Versailles-avtalen som gjorde Hitler populær.
Med de lange tradisjonene i Europa for å gi jødene skylden, den frykten mange hadde for sosialistiske revolusjoner og den vanskelige økonomiske situasjonen på begynnelsen av 1930-tallet, var det få i Tyskland som våget å protestere mot den stadig mer brutale politikken som Hitler og nazistene førte mot jødene etter at de kom til makten i 1933. Jødiske tjenestemenn i staten ble avskjediget allerede i 1933, og jødeforfølgelse ble offisiell tysk politikk i 1935 da Nürnberg-lovene ble vedtatt. Disse lovene fratok jøder tysk statsborgerskap, forbød jøder å gifte seg med ikke-jøder og fastslo at alle med minst en jødisk besteforelder også skulle regnes som jøder. Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble det gjennomført en aksjon over hele Tyskland der synagoger ble satt i brann, jødiske gravplasser ble skjendet, og vinduer i jødiske hjem og butikker ble knust. Denne hendelsen ble kjent som Krystallnatten, på grunn av alt det knuste glasset. Omtrent hundre mennesker ble drept.
Nazistene forklarte Krystallnatten som en reaksjon fra det tyske folket etter at en 17 år gammel jødisk gutt, som var psykisk syk, hadde drept en tysk ambassadetjenestemann i Paris. Totalt ble 26 000 jødiske menn arrestert under Krystallnatten. Året etter begynte en mer systematisk internering av jødene i konsentrasjonsleire. Siden Hitler kom til makten, hadde jødene flyktet fra landet på grunn av nazistenes regime. Men mange land ønsket ikke å ta imot dem. Det ble påstått at mottakerlandene ikke kunne skille mellom jøder og vanlige tyskere.
Tyske myndigheter begynte derfor å merke passene til jødene med en stor «J», slik at det ikke var tvil når de forsøkte å reise til et annet land. Men i realiteten ønsket de fleste europeiske stater ikke å ta imot jødiske flyktninger.
Det nazistiske menneskesynet
Et av de første tiltakene mot jødene var å fjerne dem fra alle offentlige stillinger. Dette skjedde også med alle andre som kunne mistenkes for illojalitet, det vil si fiender av staten. De ble erstattet av tilhengere av nazistene, noe som gjorde det lettere for nazistene å styre. Nazistene var avhengige av lojalitet til myndighetene, og derfor ble det iverksatt tiltak i skolen for å oppmuntre elevene til å bli gode nazister.
Undervisningen la spesiell vekt på faget historie, der den tyske historien ble fremstilt for å forklare hvorfor nazismen var den beste styreformen. Biologi var også et viktig fag, der elevene ble introdusert for nazistisk raseteori, som forklarte hvorfor den germanske, ariske rasen var overlegen alle andre. Et viktig prinsipp i nazismens syn på både historie og biologi var knyttet til bruk av makt. Maktbruk hadde historisk sett gitt resultater, ifølge nazistisk ideologi.
Rasismens innflytelse og forakt for svakhet var sentrale elementer i nazistisk ideologi. Ifølge denne tankegangen førte kun den sterkestes rett til fremgang for det tyske folket, og prinsippet om den sterkestes overlevelse i den ville naturen, kjent som sosialdarwinisme, ble understreket. Nazistenes verdensbilde var tett knyttet til forherligelsen av makt og forakt for alt som ble ansett som svakt.
Dette synet på makt var dypt integrert i nazistisk tankegang og hadde dødelige konsekvenser, som tydelig illustrert gjennom det såkalte eutanasiprogrammet. Dette programmet involverte sterilisering og senere drap på psykisk utviklingshemmede eller psykisk syke individer. Foreldre ble overtalt av helsepersonell til å sende barna sine til institusjoner, og minst 70 000 mennesker ble drept på denne måten. Begrunnelsen var at en sterk nasjon ikke hadde råd til å ta vare på svake individer.
For nazistene kom staten og dens interesser først, og enkeltmennesket måtte underordne seg dette prinsippet. Et eksempel på denne tankegangen var bruken av skoleelever av Gestapo til å rapportere om lærere som uttrykte synspunkter som ikke var i tråd med nazistisk politikk. Barn ble også oppmuntret til å rapportere om sine egne foreldre. Nazistene la stor vekt på kontroll over barn og ungdom, noe som ble reflektert i påbudet om at alle gutter skulle bli med i Hitlerjugend (Hitlerungdommen) ved fylte 14 år, mens jenter skulle bli med i Foreningen for tyske jenter.
I det nazistiske samfunnet ble det lagt stor vekt på å opprettholde klare kjønnsroller. Kvinnenes rolle ble primært definert som å være mødre og hustruer som tok seg av familien. I tillegg til å forhindre formering blant jøder, sigøynere og andre uønskede grupper, var det også viktig å legge til rette for at tyske kvinner fødte så mange barn som mulig. Tyske vitenskapsmenn startet omfattende forskningsprosjekter for å avle fram «ariske» barn.
Grunnlaget for Hitlers makt
Det var to hovedgrunner til at Hitler og nazistene klarte å beholde makten. For det første var det den effektive og brutale bruken av makt. Overvåkning av borgerne var en viktig oppgave, og staten hadde rett til å regulere alle aspekter av folks liv. Samtidig opplevde mange en bedre hverdag på grunn av den raske nedgangen i arbeidsledighet og de tydelige tegnene på samfunnsendring, spesielt med alle de nye offentlige byggeprosjektene.
Etter Hitlers maktovertakelse følte arbeiderne seg ettertraktede og verdsatt, og de levde under et regime som hadde bruk for dem. Den nazistiske staten sørget for at arbeiderne kunne ha rimelige ferier både i Tyskland og i utlandet. Staten bygde ferieanlegg og subsidierte teater- og konsertbilletter gjennom programmet «Kraft durch Freude» («Styrke gjennom glede»). Samtidig ble arbeidere og andre lønnsmottakere fratatt retten til å danne fagforeninger, og lederne av disse foreningene ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirene.
Private bedriftseiere måtte akseptere statens sterke inngrep i produksjonen og kontroll over prisene. På den annen side ble staten også en storforbruker av produkter fra industrien. Samarbeidet mellom den nazistiske staten og næringslivet ble etter hvert svært tett, og nazistene klarte å organisere det tyske næringslivet på en slik måte at det ble en effektiv og lojal støttespiller for staten.
En annen viktig sektor var jordbruket. På samme måte som i alle industrialiserte land hadde de tyske gårdene opplevd vanskelige tider lenge før den store økonomiske krisen satte inn. Hitler utformet en politikk der også jordbruket måtte prioriteres. På samme måte som det var viktig å styre industri og næringsliv slik at det tjente staten, var det også viktig å styre jordbruket. For all produksjon, enten det var innenfor industrien eller på åkeren, hadde det samme store målet: å gjøre Tyskland selvforsynt. Derfor garanterte staten minstepriser på alle jordbruksprodukter.
Den tyske opprustningen
Den sterke detaljstyringen av hele det tyske samfunnet under nazistyret krevde en orden og en disiplin som er typisk for et samfunn der folk selv bestemmer lite over sine liv. Langt på vei er det rett å si at det sivile samfunnet ble organisert etter militære prinsipper. Folk skulle lyde og ikke stille spørsmål. Når det i tillegg ble vanlig at alle i toppledelsen i nazipartiet kledde seg i uniform, og at også ungdomsorganisasjoner som Hitlerjugend ble organisert som en militær organisasjon, er det ikke til å undres over at et av Hitlers store forbilder var det militære.
Likevel var det ikke selvskrevet at nazistene skulle få kontroll over den tyske hæren. Mange høyere offiserer var slett ikke imponert over Hitler, men så på ham som en oppkomling som hadde kommet seg frem ved å holde svulstige taler og lage bråk og demonstrasjoner. Men på den andre siden var det lett for de militære å merke seg at Hitler fremhevet den såkalte dolkestøtte-teorien, som hevdet at det var politikerne som sviktet i 1918 og i billedlig forstand dolket hæren i ryggen, erklærte våpenhvile og gikk med på en fredsavtale som hadde brakt den tyske hæren i vanry.
Slike synspunkter ble tatt vel imot, og flere offiserer mente etter hvert at Hitler kanskje var den mannen som kunne gjenreise hærens ære. Da det også viste seg at Hitler tok et brutalt oppgjør med sine egne innenfor den private nazistiske hæren SA i 1934, var det et tegn på at nazipartiet ikke lenger var en gjeng urostiftere som gjorde gatene utrygge. Hitler viste straks at han ønsket å bygge opp den tyske militærmakten. Opprustningen begynte allerede i 1934, og året etter ble det også innført allmen verneplikt.
Opprustning og allmenn verneplikt var klare brudd på fredsavtalen i Versailles. De som var bekymret over dette, la også merke til at Hitler trakk Tyskland ut av Folkeforbundet og fra alle samtaler om nedrustning. På den andre siden ble det undertegnet en tiårs ikke-angrepspakt med Polen i 1934. Og da Saarland, som hadde vært okkupert av franske styrker siden første verdenskrig, ble levert tilbake til Tyskland i 1935, sa Hitler at nå var det ikke lenger noe som kunne skape fiendskap mellom Frankrike og Tyskland.
Ifølge Versailles-avtalen skulle Rhinland være demilitarisert, det vil si at det ikke skulle være militære styrker eller anlegg der. Men i 1936 rykket den tyske hæren inn. Bortsett fra franske og britiske protester på dette klare avtalebruddet, ble det ikke gjort noe for å stoppe Hitler. Han på sin side forsikret om at Tyskland bare hadde fredelige mål, og tilbød Frankrike en fredsavtale som skulle vare gyldig i 25 år. Dette var typisk for Hitlers fremgangsmåte. På den ene siden gjorde han klare brudd på internasjonale avtaler, på den andre siden snakket han varmt om fred.
I ettertid – når vi vet at før tiåret var omme, hadde Hitler startet en krig som var verre enn noen tidligere krig – er det lett å se at alt snakket om fred bare var talemåter for Hitler. Men i samtida var ikke tegnene så enkle å tyde. For eksempel var det slett ikke slik at de to diktatorene, Hitler og Mussolini, fremstod som allierte. I 1934 oppfordret Hitler nazistene i Østerrike til å ta makten ved et kupp. Den østerrikske statsministeren var på sin side støttet av Mussolini. Da østerrikske nazister myrdet statsministeren, ble italienske styrker straks sendt til grensen mot Østerrike. Det fikk Hitler til å trekke tilbake støtten sin, som bare var ord, til de østerrikske nazistene. Derimot var det tydeligere tre år senere at de to diktatorene kunne stå sammen. Begge ga militær støtte til Franco i den spanske borgerkrigen. Men på det tidspunktet hadde Hitler allerede undertegnet avtaler både med Mussolini og med makthaverne i Japan.
Det virkelige tegnet på hvilke planer Hitler måtte ha, kommer nok tydeligst fram dersom vi ser på tallene over omfanget av den tyske opprustningen. Etter avtalen i Versailles skulle Tyskland bare ha en hær på 100 000 mann, ikke noe flyvåpen, ingen ubåter og bare en liten marine til kystvern. Da Hitler innførte allmenn verneplikt i 1935, fortalte han generalene sine at dette måtte til siden Storbritannia bygde ut flyvåpenet sitt og Frankrike nettopp hadde utvidet verneplikten. Derfor ville Hitler utvide hæren med en halv million mann. Hvis noen syntes opprustningen var dristig av Hitler, fikk de snart bevis for at det ikke fantes vilje til annet enn protester. Samme år undertegnet Storbritannia en avtale med Tyskland der de godtok en tysk marine bare den ikke var større enn 35 % av den britiske. Tre år senere hadde Tyskland en hær på 800 000 mann, 21 store marinefartøy, 47 ubåter og 5000 fly. Dessuten arbeidet tyske verft og fabrikker dag og natt for å levere nye bestillinger.
Forsoningspolitikken
Hitler hadde alltid understreket at han hadde som mål å samle alle tyskere i et stort Tyskland. Dette måtte bety at han tok sikte på å utvide Tyskland med deler av de nabolandene der det fantes en tysk befolkning. Det største av disse områdene var Østerrike, der de aller fleste snakket tysk. Dessuten var Hitler selv østerriker, og det var et personlig mål for ham å innlemme hjemlandet sitt i Tyskland. Han hadde allerede prøvd dette i 1934, men ble stoppet av Mussolini. I 1938 var situasjonen imidlertid annerledes. For det første hadde Tyskland en militærmakt, og for det andre var Mussolini og Hitler allierte.
Nazistene i Østerrike gjennomførte store demonstrasjoner til støtte for Hitler og krevde å bli en del av et Stor-Tyskland. Den østerrikske statsministeren lovet at det skulle holdes folkeavstemning om spørsmålet, men Hitler tok ikke sjansen. Han sendte den tyske hæren inn over grensene til Østerrike. De møtte ikke motstand, snarere begeistring fra folk som mente at Tyskland og Østerrike hørte sammen i ett stort rike, det riket som snart ble omtalt som det tredje riket. Det første riket var det tysk-romerske, som oppstod på 900-tallet, og som Napoleon hadde avskaffet i 1806. Det andre var keiserriket fra 1870, som gikk under i 1918. Det tredje riket skulle vare i tusen år, lovet Hitler.
Selv om det var et ufravikelig krav i fredsavtalen etter første verdenskrig at Tyskland og Østerrike aldri mer skulle slås sammen, gjorde de franske og britiske myndighetene knapt annet enn å protestere mot at Tyskland og Østerrike nå ble ett storrike. For Tsjekkoslovakia, som hadde en stor tyskspråklig befolkning i vest, i det såkalte Sudetenland, var det derimot all grunn til å være urolig over situasjonen. Og ikke lenge etter at Østerrike ble en del av Tyskland, begynte Hitler å påstå at tsjekkoslovakiske myndigheter diskriminerte tyskere, og at Sudetenland måtte bli tysk.
Hvorfor gjorde ikke Storbritannia og Frankrike mer for å stoppe Hitler når det ikke var tvil om at han brøt vilkårene som Tyskland hadde undertegnet i Versailles? Her er det mange forklaringer, men en av de fremste er at erfaringene fra første verdenskrig hadde vist hvor forferdelig en krig var. Det ble en mål å unngå væpnet konflikt så sant det var mulig. Det var dessuten en utbredt oppfatning at det ikke var Hitler og det nazistiske Tyskland som var den største faren, men Stalin og det kommunistiske Sovjetunionen.
Det var også en viss forståelse for de tyske kravene. Etter hvert som tiden gikk, var det flere og flere som mente at Tyskland hadde rett til å kreve en viss oppreisning. Derfor var det viktig å møte til forhandlinger, lytte og prøve å imøtekomme de tyske kravene. Dette førte til en politikk som har fått navnet forsoningspolitikken. Den nådde en topp da Hitler for alvor gjorde krav på Sudetenland. Den tsjekkoslovakiske regjeringen fryktet at Hitler ville gå til invasjon, og den franske og britiske statsministeren la press på Tsjekkoslovakia for at de skulle være mer imøtekommende for de tyske kravene.
I september 1938 nådde krisen et høydepunkt. Hitler ba da Mussolini, den franske statsministeren Daladier og den britiske Chamberlain til et møte i München. Her la Mussolini fram et forslag som skulle løse krisen. Sudetenland skulle overføres til Tyskland mot at Frankrike, Storbritannia og Tyskland skulle garantere de nye grensene til Tsjekkoslovakia. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var ikke til stede på konferansen, men fikk melding om at dersom de ikke godtok planen, kunne de heller ikke regne med hjelp fra Frankrike og Storbritannia i framtida.
Konferansen i München er i ettertid blitt karakterisert som et narrespill der Hitler bløffet den britiske og franske statsministeren. Dette blir understreket ved at det bare var en formalitet at det var Mussolini som la fram avtaleutkastet. Det var faktisk det tyske utenriksdepartementet som hadde skrevet hvert eneste ord. Chamberlain kom tilbake til London og viste tilfreds opp dokumentet med Hitlers og sin egen signatur. Det ga håp for «peace in our time», hevdet han. Andre politikere var mer skeptiske. Winston Churchill, som hadde vært marineminister under første verdenskrig, og som lenge hadde ment at Hitler var en stor fare for Europa, sa at avtalen bare kunne leses som «a total and unmitigated defeat».
Japansk og italiensk aggresjon
Sett fra historikerens ståsted er det lett å se at utenrikspolitikken foregikk mellom to sider, der den ene siden var aggressiv og krevde mer territorium, mens den andre siden var passiv og ettergivende. I tillegg til Tyskland krevde Italia og Japan mer territorium, og på slutten av 1930-årene var disse tre statene allierte.
I 1933 gikk Japan til krig mot Kina fra Mandsjuria og sørover. Den kinesiske regjeringen under ledelse av Chiang Kai-shek var opptatt med å kjempe mot de kinesiske kommunistene som ble ledet av Mao Zedong.
I 1935 hadde Japan erobret betydelige områder i det nordøstlige Kina og fortsatte sin fremrykning sørover mot havnebyen Shanghai, som falt under deres kontroll i 1938. Imidlertid inngikk den kinesiske regjeringen på dette tidspunktet en fredsavtale med kommunistene. De erkjente at Japan var en felles fiende, og at de måtte samarbeide for å forhindre at hele Kina ble erobret.
Mussolini hadde helt siden han ble diktator hevdet at målet hans var å gjøre Italia til en mektig, respektert og fryktet nasjon. Dette var ord som appellerte til mange italienere, da de følte seg forsømt etter å ha kjempet på den seirende siden i første verdenskrig. Mussolini hadde lykkes med å få kontroll over Albania, men utover dette hadde han lite å vise til.
Selv om Mussolini var en diktator og dermed delte visse likheter med Hitler, var han faktisk mest opptatt av å opprettholde gode forhold til Frankrike og Storbritannia frem til midten av 1930-årene. Mussolini var faktisk den eneste som klarte å bremse Hitler i løpet av 1930-årene. Dette skjedde da nazistene forsøkte å ta makten i Østerrike i 1934, og Mussolini sendte italienske tropper til grensen. Han støttet også Frankrike og Storbritannia da de protesterte mot Hitlers innføring av allmenn verneplikt i 1935.
I 1935 gikk italienske styrker inn i Etiopia. Italia hadde allerede to kolonier i området, Eritrea og deler av Somalia, og hadde forsøkt å kolonisere Etiopia allerede i 1896, men hadde lidd nederlag. I 1935 ble imidlertid Etiopia raskt nedkjempet. Den etiopiske keiseren Haile Selassie la saken frem for Folkeforbundet. Folkeforbundet fordømte det italienske overfallet og vedtok handelssanksjoner mot Italia, men disse omfattet ikke kull og olje, som var de varene Italia var mest avhengig av å importere.
Den italienske invasjonen av Etiopia i 1935 markerer to viktige forhold. For det første tydeliggjorde den hvor nytteløst det var å stole på at Folkeforbundet kunne sikre interessene til små stater som ble utsatt for militær makt. Frankrike og Storbritannia var ikke villige til å gå langt i å fordømme Mussolini; de ønsket heller å ha ham som en alliert mot Hitler. På sin side syntes Mussolini det var lite rettferdig at han skulle fordømmes for å invadere et afrikansk land, ettersom både Frankrike og Storbritannia hadde lange tradisjoner for kolonisering.
For det andre kritiserte ikke Hitler den italienske krigføringen, og Mussolini så nå på Hitler som sin nye allierte. Det gjorde også slutt på den italienske motstanden mot at Hitler ville overta Østerrike. I 1936 ble den første avtalen mellom Italia og Tyskland undertegnet. Avtalen skapte en akse mellom Berlin og Roma som alle fredselskende nasjoner i Europa kunne dreie rundt, hevdet Mussolini. I 1939 undertegnet han og Hitler en ny avtale. Den kalte de «stålpakten», og her lovet de hverandre full militær støtte dersom en av statene kom i krig.
