Den norrøne koloniseringen av Grønland

av Ole Petter den 28. august 2022

Sist oppdatert: 28 august, 2022 kl 09:48

---

Oppdagelsen av Grønland

Etter at Gunnbjørn hadde oppdaget et nytt land vest for Island, og mangelen på ledig jord på Island manifesterte seg, begynte interessen for å etablere en ny bosetning på denne isdekte øyen å øke. Eirik Raude var den første til å etablere en vellykket bosetning på den sørvestlige delen av Grønland, på en gård kalt Brattahlid. Eirik var født i Rogaland i Norge på tiden hvor Harald Hårfagre hadde samlet landet til et forent rike. Han hadde utvandret fra Rogaland til Island etter at faren var blitt fredløs for et drap etter en nabofeide. Siden Island allerede på den tiden var blitt grundig kolonisert, og det kun var dårlige jordstykker igjen, måtte familien hans bosette seg på den lite fruktbare og isete østkysten av øyen.

Eirik var sin far lik, og i jakten på bedre land for seg og sin familie havnet han i mange voldelige konflikter, som endte med flere drap, og han ble etter hvert lyst fredløs i tre år på begynnelsen av 980. Det nye landet virket umiddelbart langt mer innbydende for Eirik, siden han uansett måtte pakke sine saker og reise fra Island. Han seilte vestover på jakt etter Gunnbjørns land, og lovet familien at han kom tilbake hvis han fant det. Han gikk i land på østkysten av Grønland, nær en enorm isbre som ble kjent senere som Blåserk, som i dag trolig tilsvarer Rigny Bjerg, et godt stykke nord for polarsirkelen.

Eiriks ekspedisjon

Han seilte sørover langs østkysten av Grønland til han passerte det sørligste punktet på øyen, Kapp Farvel. Videre nordover langs kysten fant han en lun fjord med grønt landskap og tredekte åser og godt beiteland. Her var det ingen innbyggere, men levninger etter inuitter lå igjen i form av kanoer og bosteder langs kysten. Tidligere hadde Dorset-kulturen bodd her, før klimaet ble varmere og de måtte trekke nordover. Varmeperioden i middelalderen startet omtrent hundre år tidligere, og varte frem til midten av 1200-tallet, en periode hvor temperaturen i området oversteg den langsiktige gjennomsnittstemperaturen. Inuittene hadde vært avhengig av seljakten, og på grunn av varmere klima hadde isen forsvunnet, som gjorde jakten vanskeligere, siden selen lettere kunne gjemme seg, de var ikke lenger lett synlig blant isen i fjorden. Det varmere klimaet hadde smeltet isen slik at fjorden var isfri, så inuittene trakk lengre nordover.

Eirik Raude brukte tre år på å utforske Grønland, før han returnerte til Island slik han hadde lovet. Han håpet å overtale en del bosettere til å emigrere Østbygda i de østlige fjordene, og for å gjøre landet mer attraktivt kalte han det for Grønland. Den hungersnøden som hadde brutt ut på Island på samme tid hadde gjort at flere familier var interessert i det nye landet, og neste sommer kunne Eirik reise tilbake med 25 skip. På grunn av en storm kom bare 14 av skipene i land på Grønland, resten seilte tilbake til Island eller forliste utenfor kysten. Senere kom Thorbjørn, en venn av Eirik Raude over til Grønland med et skip fylt med 30 personer. Totalt ville bosetningen på Grønland i denne perioden vært på noen få hundre, kanskje 400-500 innbyggere, uansett nok til å sette opp to forskjellige bosetninger, en ved Brattahlid og området rundt i sør, og en lengre nord i Vestbygda omtrent hvor dagens hovedstad Nuuk ligger i dag. Det ble senere opprettet enda en bygd mellom disse to hovedbosetningene, i Midtbygda. Det ble opprettet et eget ting på Grønland, avholdt årlig med Eirik Raude som leder, i samme stil som tinget på Island.

Brattalid

Eiriks gård kalt Brattalid lå omtrent 90 kilometer inne i fjorden oppkalt etter han, Eiriksfjord, og hans etterkommere fortsatte å bo på gården frem til 1400-tallet. Arkeologiske utgravninger har funnet spor etter tre langhus og en kirke på stedet, med et fundament av stein. Taket ble dekket av torv, slik som bygningene på Island. Konen til Eirik Raude, Tjodhild, konverterte til kristendommen, til Eiriks forargelse. Kirken på gården ble trolig opprinnelig bygd etter Tjodhilds ønske. Tjodhild var fra Island, og hadde også gaeliske aner, slik som de fleste islandske kvinner har den dag i dag. Leiv Eiriksson besøkte kong Olav i Norge i år 1000, og fikk ordre om å innføre kristendommen på Grønland, og fikk med seg en prest til å spre budskapet. Eirik Raude var sterk tilhenger av de gamle norrøne gudene, og var motvillig til å konvertere til kristendommen, men resten av Grønland ble trolig kristnet i løpet av kort tid. Eirik ble til slutt kastet ut av sitt eget soverom fordi konen ikke ville dele seng med en hedensk mann.

Klimaet var mildt på Grønland til langt ut på 1200-tallet, og allerede rundt år 1100 nådde bosetningen en befolkning på omtrent 4000 innbyggere. Østbygda var den største bosetningen med 190 gårder, 12 kirker og et kloster, samt en liten katedral på Gardar. Vestbygda hadde omtrent halvparten så mange gårder og fire kirker, mens den minste bosetningen, Midtbygda, hadde 20 gårder. Sauer, geiter og kyr var de viktigste kildene til mat, men det var også mulig å dyrke korn på de mildeste jordflekkene.

Nordsetr

Bosetningen var avhengig av handel utenfra for å få tilgang til jern og tømmer, men den viktigste ressursen var isbjørnskinn og elfenben fra hvalross, hvalrosskinn, selskinn og jaktfalker. Enorme summer ble betalt for disse varene i Europa, en enkelt jaktfalk kunne gi 1000 gulldinarer, tilsvarende over en million kroner i dag. Støttenner fra narhvaler var trolig det mest verdifulle av alle eksportartiklene fra Grønland, overtroiske europeere trodde det var fra hornet til enhjørninger, og var verdt mer enn sin vekt i gull.

Alle disse viktige handelsvarene ble skaffet på jakt i Nordrsetr, langt nord for selv den nordligste bosetningen, Vestbygda. Reisen til Nordrsetr var livsfarlig, og mange omkom, men siden jakten ga livsviktige inntekter, hadde man ikke noe annet valg enn å ta den farefulle ferden hver sommer. Flere arkeologiske spor har blitt funnet både i det som tilsvarer Nordsetr, men også på østkysten av Canada i dagens Baffin Island, datidens Helluland. Dette tyder på at årlige turer også kan ha blitt tatt til Amerika som en del av jakten på luksusvarer til eksport.