Menneskets beste venn

av Ole Petter den 31. juli 2022

Sist oppdatert: 13 august, 2022 kl 13:17

---

I 1914 ble det gjort et overraskende funn. En grav som inneholdt en middelaldrende mann og en ung kvinne ved et steinbrudd utenfor Oberkassel i Tyskland, avdekket flere interessante funn, blant annet flere gravgaver, hjortegevir, og en ung hund. Graven er den eldste i verden som inneholdt et menneske sammen med en hund som siste hvilested.

Flere teorier har blitt lagt frem av historikere for å forklare menneskets samspill med hunden. Man trodde først at hunder ble adoptert som unge av menneskegrupper, og ble til tamhunder over generasjoner. Men det viser seg at forholdet mellom mennesker og hunder oppstod i et gjensidig nytteforhold, hvor ulver oppsøkte mennesker for å få matrester, og menneskene fikk en solid vaktbikkje som kunne passe på leiren fra ytre farer.

Mellom 60 000 og 90 000 år siden utvandret det moderne mennesket ut av Afrika, og det første funnet av homo sapiens i Vest-Europa er fra omtrent 54 000 år siden. Etter hvert støtte menneskene på en annen art av mennesker, Neandertalerne. Mens menneskene var nye i det relativt ugjestmilde klimaet, hadde neandertalerne hatt flere hundre tusen år på å tilpasses seg forholdene. De var sterke, utholdende og oppfinnsomme. De laget klær av skinn fra ulike dyr for å holde seg varme, blant annet fra uroksen og ullhårete neshorn.

Homo Sapiens sitt møte med Europas sterke urmennesker og de farlige rovdyrene som holdt til på tundraen fikk menneskene til å søke hjelp fra blant annet ulven for å overleve. Det krevdes store tilpasninger for å overleve i det kalde nord, og jegerlivet på tundraen var livsfarlig, blant annet fordi rovdyrene var store i antall, og fysisk større enn sine moderne etterkommere. Kampen for å overleve førte til et samarbeid med ulven, et fryktet rovdyr.

Etter at Homo Sapiens kom til Europa fra Afrika, ble Neandertalerne etter hvert utryddet, og siste spor etter dem er fra omtrent 28000 år siden. Hunden og det moderne mennesket hadde på noen få tusen år utkonkurrert neandertalerne som hadde overlevd det barske klimaet i Europa i 300 000 år.

Arkeologiske funn har vist at ulven som levde på denne tiden var opp mot halvannen gang så stor som den moderne ulven. Selv om ulven kunne være livsfarlig, særlig i flokk, var den også avhengig av mat for å overleve, så den søkte menneskelige leirer og boplasser for å få tak i matrester. En ulv som ble kastet ut av flokken sin, klarte seg ikke lenge alene, og ble jaget bort av andre ulveflokker. Det siste håpet var at den kunne få mat fra mennesker.

Ulven hadde sterke sanser som hjalp mennesker med å bekjempe eksterne trusler, men disse sansene hjalp også godt på i jakt etter byttedyr. I jakten kunne ulven slite ut byttedyrene, mens menneskene kunne gi dyret nådestøtet på avstand med spyd eller pil og bue. Dette partnerskapet gjorde Homo Sapiens sterkere, og i stand til å utkonkurrere motstandere.

Nyere forskning viser at ulven og hunden skilte lag som arter for mellom 27 000 og 40 000 år siden, minst 10 000 år tidligere enn antatt. Arkeologiske utgravninger har vist at ulver og mennesker trolig samarbeidet i jakten på mammuter for omtrent 36 000 år siden. Utgravninger gjort av arkeologer i dagens Belgia viser en mengde bein fra mammuter og andre byttedyr, og en teori er at disse mammutene ble felt i samarbeid mellom ulver og mennesker. Etter hvert utviklet ulvehundene seg til tamhunder som hadde et tettere forhold til mennesket.

Hundene utviklet kortere snuter og mindre kjever, siden menneskene tok seg av mye av jakten og fellingen av dyr. Dermed trengte ikke hundene sterke kjever for å felle dyrene selv. Det er ikke stadfestet hvor ulven først ble temmet, men de tidligste arkeologiske bevisene stammer fra Europa, og de aller fleste utgravningene er også funnet her. Kun et fåtall istidsgraver er funnet utenfor Europa, og den eldste er altså funnet i Oberkassel, og stammer fra omtrent 14 000 år siden.

Istidens fauna var livsfarlig, med dyr som fjelløven, hulebjørnen, mammuten, ullhåret neshorn, kjempe elgen, i tillegg til ulven og gaupen. Den europeiske fjelløven kunne bli 1,5 meter høy og 2 til 2,5 meter lang, med en kampvekt på 350 kilo. Klørne og tennene var skarpe nok til å rive opp et byttedyr, og kjevene var kraftige nok til å knuse nakken på offeret.

Hulebjørnen var med sine seks hundre kilo sterk nok til å bekjempe de fleste motstanderne, og oppreist raget den nesten tre og en halv meter. Den tunge labben kunne drepe et voksent menneske med et enkelt slag.

Takket være hundens samarbeid med mennesket, klarte dagens mennesker å overleve de mange farene i oldtidens Europa, og til slutt utvikle en sivilisasjon som omfatter alle verdens kontinenter. Hunden er virkelig menneskets beste venn.

Kilde: Illustrert Vitenskap Historie