De første nordmenn
De første nordmenn
av Ole Petter den 31. juli 2022
Sist oppdatert: 31 juli, 2022 kl 13:26Omkring 4 000 år før vår tidsregning, da de første høykulturene allerede var under utvikling i Midtøsten og Indusdalen, trengte de første bøndene inn i de norske urskogene. Ved hjelp av ilden ryddet de plass til sine åkerteiger og beitemarker og på den måten kom jordbruket hit til landet. Nøyaktig hvordan det skjedde, vites ikke, men det kan tenkes at bønder sørfra tok med sine husdyr og såkorn. En annen teori er at de eksisterende jeger sankerne som allerede bodde i Norge på denne tiden hentet ideer fra kontinentet og utviklet jordbruket selv. Det er påvist av arkeologer og botanikere at det allerede for 6 000 år siden ble dyrket hvete, bygg, hirse og åker-ugress på enkelte steder ved Oslofjorden og på Sørlandet, og beiteplanter ved Mjøsas bredder, samt på kysten av Hordaland.
Antakelig kom husdyrholdet til landet før åkerdyrkingen, siden februket lettere kunne innpasses i den nomadiske livsformen til jegerbefolkningen som allerede hadde bodd i landet i 6-7 000 år. Med åkerbruket fulgte større bofasthet. Bonden kunne ikke som jegeren vandre fra leirplass til leirplass på jakt etter byttedyr, men måtte verne om åkrene sine og vente på avlingen før han kunne bytte boplass. I siste del av steinalderen ekspanderte jordbruket sterkt, og ble etter hvert hovednæringen i Sør-Norge. Til å begynne med brukte nok bøndene hakke når de bearbeidet jorden, men senere lærte de å bruke ard, en slags plog uten veltefjøl. Den ble til å begynne med trukket av okse, senere av hest. I de senere år er det funnet flere steder i landet åkrer fra bronsealderen, mellom 1800-500 før vår tidsregning.
Omkring 2000 år før vår tidsregning finner vi spor av et nytt folk i Norden. De kalles gjerne stridsøks folket, etter det verdighetstegn mennene bar, en elegant utformet stridsøks i stein. Mange arkeologer har ment at det var dette folket som førte hesten med seg til de nordiske land, og at stridsøksfolket var et krigers folk som gjorde seg til herrer over den bondebefolkningen som holdt til her fra før. Men det er vanskelig å vite noe sikkert om dette. Sikrere er det derimot at noen hundre år senere, i bronsealderen, er det oppstått en høvdingklasse i Norge og at medlemmer av de fornemste slektene ble gravlagt i kjempestore jordhauger eller steinrøyser som mange mennesker må ha vært sammen om å bygge. Kanskje var det etterkommere etter stridsøksfolket som nå satt som en overklasse rundt om i landet. Denne nye overklassen kan ha vært etterkommere etter Jamnajaene, et krigersk folkeslag som utvandret fra dagens Ukraina, og hadde mer avanserte våpen og teknologi, deriblant hester. Det er antatt at det var mest menn som utvandret blant dette folkeslaget, og utkonkurrerte eller drepte den eksisterende mannlige befolkningen i Nord-Europa, og giftet seg inn med den opprinnelige kvinnelige befolkningen. De var også trolig opphavet til dagens germanske språkgren, en undergruppe av det indo-europeiske språk.
Bronsealderkulturen, slik vi møter den i gravfunn og offergaver, var en utpreget overklassekultur. Bronsen, en legering av kobber og tinn, måtte innføres utenfra, og de praktfulle øksene, arm og halsringer, beltespenner, lurer, sverd og dolker av bronse som er funnet i Norge, måtte nødvendigvis bli kostbare og ikke noe som hvermann kunne skaffe seg. Folk flest brukte nok fremdeles stein, horn, bein og tre til våpen og redskaper.
Om bronsealderens liv og forestillingsverden vitner de helleristninger fra denne tiden som er bevart helt frem til våre dager. De gjengir livfulle scener fra arbeidet på åker og eng eller skipsferder og krigsscener. Samtidig gjenspeiler de den religiøse verden menneskene levde i, med soldyrking og fruktbarhetsriter. Solhjul, solvogn og solskip inngår i denne billedverden. På samme måte som bronsen kom til oss utenfra, er også helleristningenes ideverden importert. Motivene og innholdet i mange av billedfeltene har paralleller i middelhavsverdenens kunst og kultur, og vitner om kontakt og forbindelse over store avstander.
