Storbritannia var i siste halvdel av 1700-tallet blitt Europas mektigste stat. Det eneste tilbakeslaget var at de nordamerikanske koloniene gjorde opprør og grunnla USA. USA ble en republikk der makten skulle fordeles ved valg. Langt fra alle hadde stemmerett, men det var likevel et stort fremskritt, sammenlignet med mange europeiske samfunn, der all makt var i en eneveldig fyrstes hender. Mange eneveldige fyrster var opptatt av opplysning og vitenskap, men kan et samfunn være opplyst dersom all makt er samlet hos én person?
USA blir til
Befolkningene i de britiske koloniene i Nord-Amerika var stort sett av engelsk eller skotsk herkomst, og de hadde bygd opp samfunn etter europeisk mønster. Koloniene hadde stort selvstyre og ingen skatteplikt til den engelske kongen.
For å unngå å provosere den indianske befolkningen ville den britiske regjeringen begrense bosetningen på østkysten så den ikke spredte seg videre vestover. Det ble også opprettet grensestyrker som skulle forsvare koloniene mot indianerangrep. I koloniene var folk i mot en slik politikk, som ble oppfattet som et uttrykk for at politikerne i London styrte uten å ta innbyggerne i koloniene med på råd.
Så lenge koloniene ikke sendte egne representanter til parlamentet i London, ville de heller ikke betale skatt. Det ble likevel innført en indirekte skattlegging i form av avgifter på viktige importvarer til koloniene, men disse avgiftene ble stort sett opphevet etter sterk motstand i koloniene. Kolonistene protesterte også mot loven om at varer skulle fraktes på britisk kjøl, eller på skip fra andre land der varene kom fra, slik britisk lov krevde. Loven gjorde det vanskelig for koloniene å drive egen utenrikshandel.
Verdenshandelen økte kraftig på 1700-tallet, og det var stort sett europeere som stod for økningen, enten som kjøpmenn eller som skipsførere. I 1776 kom kritikken mot den merkantilistiske politikken til overflaten gjennom boken Wealth of Nations, der forfatteren, Adam Smith, hevdet at økonomisk fremgang best kunne vinnes gjennom frihandel, og at statlige reguleringer hindret utvikling og velstandsøkning. Adam Smiths bok kom samme år som den amerikanske frigjøringskampen begynte. Mye av grunnlaget for denne kampen var en protest mot at Storbritannia detaljstyrte handelen i de amerikanske koloniene.
De tretten britiske koloniene erklærte seg uavhengige 4. juli 1776. I denne erklæringen, The Declaration of Independence, blir det slått fast at “alle mennesker er skapt like”. Utsagnet er uten tvil inspirert av tankene fra opplysningstiden om frihet for enkeltindividet. I koloniene fantes det ikke adelskap eller andre arvelige privilegier, som var så typiske for europeiske forhold.
Storbritannia hadde militær styrke til å slå ned opprøret. Men opprøret fant sted langt borte fra England. Etter hvert blandet også Frankrike seg inn med støtte til opprørerne. Det styrket de franske interessene i Nord-Amerika, etter at landet selv hadde mistet sine områder der under syvårskrigen. Det kom til våpenhvile i 1781 og fredsavtale i Paris i 1783.
Etter krigen ble de tretten tidligere koloniene egne stater med indre selvstyre. De dannet et forbund, De forente amerikanske stater, The United States of America. Styret i det nye forbundet bygde på idealene fra opplysningstiden. Styret skulle være basert på at folket hadde makten. Men hvem var folket? Fulle rettigheter til å delta i styret hadde alle menn med jordeiendom. Menn som ikke hadde jord, alle kvinner, alle slaver og alle indianere var uten politiske rettigheter. Det ble raskt gjennomført et skille mellom kirke og stat. Det at religion var en privatsak som staten ikke skulle bry seg med, ble ett av de mest fremtredende særtrekkene ved USA. For mange innvandrere ble religionsfrihet like lokkende som det å skaffe seg en økonomisk bedre fremtid i Amerika.
Tapet av de nordamerikanske koloniene var uten tvil det tyngste slaget mot Storbritannia på 1700-tallet. For Frankrike var støtten til de opprørske britiske koloniene langt på vei en takk for sist etter det franske nederlaget i Nord-Amerika under syvårskrigen.
Kongeriket Preussen
Preussen var opprinnelig et fyrstedømme på sørøstkysten av Østersjøen. På 1600-tallet ble det slått sammen med flere andre tyske fyrstedømmer og ble et eget kongedømme. Preussen er i ettertiden kjent som det beste eksempelet på en militærstat. Kongen brukte soldater både til politi og til å inndrive skatter. Skillet mellom det vi kaller sivil administrasjon og det militære fantes knapt. Alle som gjorde militærtjeneste, slapp å betale skatt.
Den prøyssiske kongen var eneveldig, men adelen hadde en viktig rolle fordi de adelige hadde enerett på å være offiserer. Det ga dem en enestående stilling, siden det militære var statens viktigste oppgave. Hæren var innkvartert både i byer og på landsbygden og ikke skilt fra resten av befolkningen. Soldater og militær eksersis ble en del av gatebildet, og alle prøyssiske menn skulle gjøre minst tre måneders militærtjeneste. Bøndene fikk derimot vanskeligere kår. Fordi kongen var avhengig av at adelen gjorde tjeneste i det militære, ga han adelige godseiere rett til å herske over bøndene. Bøndene levde i stor grad i ufrihet, særlig i Øst-Preussen, der livegenskap ble vanlig.
Under Fredrik 2. (konge 1740-1786) ble Preussen en europeisk stormakt. Han var en konge som levde med soldatene sine i krigstog, slik mange konger hadde gjort på 1600-tallet og tidligere. Men Fredrik 2. fikk også ry for å være opptatt av opplysning, og han arbeidet for å forbedre jordbruket, han dyrket musikalske interesser og leste filosofi. Han var en representant for kongen i det som er blitt kalt det opplyste eneveldet.
Enevelde og frihet
På den ene siden fryktet de eneveldige fyrstene de nye tankene i opplysningstiden om frihet, likhet og selvstendighet for enkeltmennesker og for hele folkegrupper. På den andre siden ønsket de at nye kunnskaper om bedre jordbruk, redskaper, maskiner og teknikker skulle skape reformer og forbedringer i rikene deres. En slik utvikling ville styrke de eneveldige fyrstene overfor kirken og adelen, som var avhengige av privilegier og tradisjoner, altså av at samfunnet ikke måtte forandres.
De kongene som hadde utropt seg til eneveldige fyrster på 1600-tallet, hadde forsvart retten til makt ved å påstå at de hadde fått makten fordi det var Guds vilje eller nåde. Fredrik 2. av Preussen, som var sterkt påvirket av opplysningstanken, hevdet derimot at han hadde makt fordi han skulle tjene folket. “Jeg er statens fremste tjener”, hevdet han. Og det var noe helt annet enn “staten, det er jeg”, som den eneveldige Ludvig 14. hadde påstått på 1600-tallet.
Ideen om å være en tjener for folket kom klart til uttrykk i skriftene til den franske opplysningsfilosofen Jean-Jaques Rousseau. Han hevdet at samfunnet måtte bygge på at alle samfunnsmedlemmene lot fellesskapet gå foran individuelle interesser. Dette kalte Rousseau den sosiale kontrakten. Dersom alle i samfunnet strevde mot det som var til fellesskapets beste, ville det være uttrykk for at det fantes en felles vilje.
Fredrik 2. så det slik at kongen var den som best kunne ta seg av denne folkets fellesvilje, for kongen stod over alle, både enkeltpersoner og samfunnsgrupper. Fredrik 2. var ikke interessert i verken å forandre på bøndenes kår – mange av dem var livegne – eller på adelens privilegier. Preussen var en militærstat. I denne staten hadde adelen enerett på å være offiserer. Det opplyste eneveldet som Fredrik 2. hersket over, var når alt kom til alt den staten i Europa der adelen hadde mest makt.
Tsar Peter den store i Russland hadde stått for reformer og forbedringer i det russiske riket. Tiden etter tsar Peter var derimot en tilbakevending til det gamle, med en sterkere jordeiende adel og dårligere kår for de russiske bøndene. Livegenskapet ble fra midten av 1700-tallet praktisert så strengt at bønder ble regnet som jordeiernes eiendom.
I 1762 fikk Russland en kvinnelig tsar, Katarina. På samme måte som Peter den store var også hun sterkt opptatt av det som skjedde i Vest-Europa. Katarina ble kjent og tiljublet i vest fordi hun laget et utkast til en ny lovgivning som var sterkt inspirert av opplysningsideene. Alle skulle være like for loven, og tortur skulle være forbudt.
Etter 20 år under Katarinas styre var det likevel knapt noe som minte om et opplyst styre. Katarina førte krig mot det osmanske riket i områdene ved Svartehavet og hadde stor fremgang. Derfor fikk også hun tilnavnet “den store”. Hun slo også hardt og brutalt ned et opprør i det sørlige Russland under kosakken Jemiljan Pugatsjov. Han krevde slutt på godseiermakten over de livegne, slutt på skattlegging og slutt på utskriving til det militære. Pugatsjov ble tatt til fange og ført til Moskva i bur. Der ble han henrettet offentlig ved at kroppen ble delt i fire.
Katarina innså at styret hennes var avhengig av de mektige adelige jordeierne. Mot slutten av styringstiden hennes fikk de fullmakt til å styre områdene sine uten innblanding. Jordeierne skulle stå for lokalstyret i riket, og tsaren skulle være riksstyrer og stå for utenrikspolitikken.
Keiseren av Østerrike, Josef 2. var også overbevist om at han kunne styre til det felles beste for sine undersåtter. I de ti årene han styrte, fra 1780 til 1790, innførte han religionsfrihet, opphevet livegenskapet, satte forbud mot bruk av tortur og gjorde alle like for loven. Adelsfolk skulle dømmes og straffes på samme måte som alle andre. Keiserens reformer møtte likevel ikke den velviljen han hadde regnet med. Ikke engang bøndene støttet keiseren.
Kanskje ville keiseren ha hatt større fremgang om han hadde sagt at for at bøndene skulle få det bedre, måtte prester og godseiere miste sine privilegier. Men da måtte keiseren ha tatt parti for én samfunnsgruppe mot de andre. Det var umulig for en keiser som hadde det synet at han skulle være som en far for alle sine undersåtter.
Josef 2. slo totalt feil med reformpolitikken. Det kunne se ut til at befolkningen ikke var moden for de reformene han ville gi dem, fordi folk var uopplyste. For folket kan det hende det var omvendt. Det var ikke mulig å kombinere nye kunnskaper og gamle, eneveldige styreformer. Virkelige samfunnsreformer kunne ikke gjennomføres uten at selve styreformen ble endret. Det var ikke plass til eneveldige fyrster i et opplyst samfunn. Da Josef 2. døde i 1790, var revolusjonen i gang i Frankrike, der hans søster var dronning. Revolusjonen viste at i en politisk kamp om endringer i samfunnet stod ulike folkegrupper mot hverandre.
Neste artikkel: