I tiårene omkring århundreskiftet i 1800 ble hjemmeindustrien gradvis avløst av fabrikker, hvor arbeiderne ikke engang eide sitt eget verktøy. De flyttet inn til byer som vokste raskt, og der levde de under elendige forhold. Storbyene ble grobunnen for arbeiderbevegelsens fremvekst, og industriproletariatet ble dens rambukk. Arbeiderne kjempet hardt med kapitaleierne for å oppnå et mer menneskeverdig liv, og ved slutten av århundret hadde de fått klare bedringer i lønninger, arbeidstid, politiske rettigheter og undervisning. Men klasseforskjellen var fortsatt meget stor.
Kort oppsummert
Hjemmeindustrien på 1700-tallet:
- Folk arbeidet hjemmefra og lagde produkter uten avansert teknologi.
- Produksjonen var ofte begrenset til det de kunne lage selv eller med enkle verktøy.
- Produkter ble som regel laget fra start til slutt av en person eller en familie.
Endringer på 1800-tallet:
- Den industrielle revolusjon førte til at hjemmeindustrien gradvis ble erstattet av fabrikksystemet.
- Dette skapte grunnlag for større effektivitet og spesialisering i arbeidet.
- Overgangen førte til økt urbanisering og en klarere klasseforskjell mellom kapitalister og arbeidere.
Teknologiske innovasjoner:
- Oppfinnelser som spinnemaskinen av James Hargreaves og forbedringer på vevstolen av John Kay revolusjonerte produksjonen.
- Disse maskinene økte produktiviteten betydelig og reduserte behovet for håndarbeid.
Sosiale konsekvenser:
- Produksjonsmetoden førte til at arbeidere flyttet til byene for å arbeide i fabrikker.
- Klasseforskjellene ble forsterket ettersom kapitaleierne tjente på effektiviseringen og arbeiderne fikk mindre kontroll over produksjonen.
Hjemmeindustrien på 1700-tallet
Den lokale industrien på 1700-tallet hadde åpenbare begrensninger, både teknisk og økonomisk. Folk kunne ikke betros altfor store og kompliserte maskiner. De hadde ikke plass til dem i hjemmet, og manglet energikilder som kunne drive dem. Vevstolene var vanligvis små, og spinnerne hadde helt alminnelige spinnerokker der de spant en tråd om gangen. Det mest avanserte apparatet for hjemmeproduksjon var strømpestrikkemaskinen. Fra fabrikantens synspunkt var det naturligvis en stor ulempe at råvarene måtte porsjoneres ut til en mengde steder over et stort område, og at de ferdige produktene måtte samles inn på samme måte. Dessuten ble en god del av råvarene stjålet rundt om i hjemmene.
Stigende etterspørsel etter bomullsvarer i Storbritannia, først og fremst på grunn av forbudet mot å importere indisk bomullslerret, fremtvang endringer for å økte den innenlandske produksjonen. I 1760 konstruerte James Hargreaves sin “Spinning Jenny”, som hadde åtte spindler og lett kunne utstyres med enda flere. Men den hadde den svakheten at tråden røk lett. For å bøte på det lot Richard Arkwright tråden løpe over ruller, som roterte med forskjellige hastigheter. Konstruksjonen ble forbedret av Samuel Crompton, som i 1779 klarte å kombinere forgjengernes løsninger til en krysning som han kalte “Mul-Jenny”.
Han forsøkte å holde maskinen hemmelig hjemme på loftet, men naboene ble nysgjerrige da de så hvor mye bomull han klarte å spinne. Han ble hardt presset og lot til slutt naboene kjøpe seg inn i oppfinnelsen med en guinea (21 shilling) hver. Deretter gikk det ikke lang tid før “mulen” var i alminnelig bruk. I 1811 fantes det omtrent 4,5 millioner spindler, som snurret frem nesten 20 millioner kilo garn i England. Da var produksjonen for lengst blitt forflyttet til særskilte fabrikker, der maskinene til å begynne med ble drevet med vannkraft, og siden med damp. Dermed ble det unødvendig å plassere anleggene i nærheten av vassdrag. Isteden ble de lagt til kulldistriktene i Midt-England, på steder som raskt vokste til storbyer. Dit kom folk i store flokker på jakt etter arbeid, etter at det var blitt stadig vanskeligere å livnære seg på landsbygden.
En fryktet utvikling
Frykten folk hadde da John Kay oppfant den “flygende skyttelen”, som hadde ført til en eksplosjon i produktivitet i tekstilnæringen, viste seg å være berettiget, og mange ble arbeidsløse. Tidligere måtte det to vevere til for å veve et bredt tøy, en på hver side av vevstolen. De kastet skyttelen frem og tilbake til hverandre. Kay utstyrte skyttelen med små hjul, slik at den kunne løpe lett, og plasserte en hammer på hver side. Med et rykk i en snor slo veveren til skyttelen, slik at den raskt for gjennom veven.
Veverne var ikke glade for den nye oppfinnelsen og jaget Kay ut av hjembyen Bury. Han ble bedre mottatt av tekstilfabrikantene i Leeds, men de ville ikke betale han noe for oppfinnelsen. Han ruinerte seg på rettssaker og ble forfulgt av sinte arbeidere hvor han kom. Han døde i fattigdom, til tross for at hans skyttel nå var i alminnelig bruk. Det var den som fremtvang bedringene i spinneteknikken, fordi de forskjellige leddene i produksjonsprosessen måtte holde tritt med hverandre.
Arbeidernes aksjoner mot oppfinnerne og deres maskiner var desperate, men lett forståelige. På 1780-tallet hadde en viss Ned Ludd slått i stykker noen vevstoler med en hammer, og han ble et eksempel for andre under de omfattende sabotasjeaksjonene som brøt ut i 1811. “Luddittene” dro omkring i store flokker om nettene og ødela vevstoler i hjemmene og maskiner i fabrikker og verksteder. Det kom til harde sammenstøt med de militære. Arbeiderne hadde naturligvis ingen sjanse. Lederne ble grepet og hengt eller deportert til Australia sammen med andre forbrytere.
Det at urolighetene oppstod på den tiden hadde litt med Napoleonskrigene å gjøre. Napoleons handelsblokade la hindringer i veien for tekstilindustrien og eksporten, og derfor ble lagrene fylt opp og arbeiderne avskjediget. Det var nærliggende å trekke den konklusjon at maskinene hadde skylden. Arbeidernes kår ble ytterligere forverret da hveteprisene steg til svimlende høyder. Et brød kostet nesten like mye som en dagslønn for en arbeider. Kampen om brødprisene fortsatte senere da godseierne klarte å få igjennom beskyttelsestoll på hveteimporten, slik at prisene ble holdt oppe også etter slaget ved Waterloo. Det var ikke underlig at de forbitrede dagsarbeiderne gikk løst på de dampdrevne treskemaskinene, som tok maten ut av munnen på dem ved å frata dem arbeidet under slagtreskingen i vintermånedene. Da gjenstod bare fattighuset – eller byen.
Arbeidsledigheten på landsbygden
En av forutsetningene for industrialismens fremvekst i Storbritannia, var høy arbeidsledighet på landsbygden. Siden folk ikke lenger hadde den minste jordflekk hvor de kunne dyrke det de trengte til livets opphold, og ikke lenger kunne få arbeid med å spinne, veve og strikke, søkte de i flokkevis til fabrikkene i byene og til kull og jerngruvene. Fra tidligere fantes det kapital til å investere i anlegg. Nå fantes det også mennesker som kunne selge sin arbeidskraft og som kunne tilby den hvor som helst, fordi de var befridd for laugstvang og føydale bånd.
Det var deres vanskjebne at de var så mange. Ifølge det “frie” arbeidsmarkedets lover om tilbud og etterspørsel, måtte de selge seg altfor billig til kapitaleierne, som utnyttet deres situasjon hensynsløst. Menn, kvinner og barn ble tvunget til å arbeide utrolig lange dager. Det var de vant til. Men det var annerledes enn tidligere, da de satt i hjemmene. Nå var de helt bundet til maskinenes egen rytme og hadde ingen mulighet til å planlegge sitt arbeid i den takt som passet dem. Isteden var deres arbeidsdag omgitt av regler og forbud av det mest smålige, for ikke å si sadistiske, slag.
Det var heller ikke særlig oppsiktsvekkende at barn deltok i arbeidet. Slik hadde det alltid vært i bondesamfunnet. Barnearbeid ble faktisk betraktet som nødvendig for å bringe familiens økonomi over sultegrensen. Men utnyttelsen av disse unge menneskene var uten skånsel. Mot noen kobberslanter i lønn stod de og passet farlige maskiner eller slepte malmvogner gjennom de trange gruvegangene, fra tidlig om morgenen til sent på kveld, uten mat eller drikke. Hvis de sovnet på sin post, fikk de juling. Døde de, var det lett å erstatte dem med andre små, sultne individer.
Kapitaleierne flådde arbeiderne
For å maksimere profitten, var det ikke bare arbeidernes lønn det skulle spares på. Kapitaleierne bygde boliger som arbeiderne kunne bo i som var så små og kummerlige at sykdommen florerte. Trangboddheten var uhyggelig. Familier på seks til åtte personer bodde i ett eneste rom, ofte i en fuktig kjeller eller på et trekkfullt loft. Det hendte også at en slik familie bare fikk disponere et hjørne av et rom, kanskje bare en seng som de måtte dele med lopper og lus. Avfallet rant bort i en renne midt i gaten og forurenset det vannet som ble benyttet i husholdningen. Sykdommer herjet naturligvis, tuberkulose, tyfus og barnesykdommer som difteri og meslinger, som tok mange liv blant de underernærte barna. Av og til brøt det ut epidemier, fremfor alt kolera, som krevde flere millioner menneskeliv på 1800-tallet.
Fantes det da ingen medlidenhet med mennesker som måtte leve og dø under slike forhold? Vakte ikke en Dickens eller en Zola den minste reaksjon med sine indignerte skildringer? Vanligvis ikke. For de fleste var dette en guddommelig tingenes orden, som det ikke var mye å gjøre med. Stod det ikke i Bibelen at de fattige alltid er blant oss?
Industriherrene fikk også støtte for sin innstilling fra tidens sosialøkonomiske tenkere. Ta arbeidstiden som eksempel. Hvordan kunne man la folk arbeide seg til døde på denne måten? Det var jo deres ukrenkelige rettighet, sa Adam Smith: ‘Den fattiges arv ligger i hans henders styrke og dyktighet. Å hindre ham i å utnytte denne styrken og dyktigheten på den måten han finner passende, uten å skade sin neste, ville være en forbrytelse mot denne oppskattede eiendom.’ En slik forbrytelse – å hindre noen i å slite seg fordervet – ville det ikke falle en hederlig industriherre inn å begå.
Men hva med lønningene?
Arbeiderne kunne vel i det minste få litt bedre betalt for sin eiendom hvis det var riktig at den var så verdifull?
Men nei! Det var en utbredt oppfatning at lønningene ble tatt fra et slags fond, som i prinsippet besto av det som allerede var produsert. Potten var altså gitt, og det var ikke noe som kunne gjøres med den saken. Det eneste som kunne skaffe arbeiderne høyere lønn var at noen ble avskjediget, slik at det ble færre å dele på.
En annen måte å betrakte problemet på ble utviklet av sosialøkonomen David Ricardo (brite til tross for navnet). Han snakket om ‘den naturlige pris’ på arbeidskraften. Den tilsvarte det som gikk med for at arbeideren og hans familie skulle overleve (eksistensminimum med andre ord). Hvis prisene på nødvendige varer stiger, øker lønningene i samme grad, og når vareprisene synker, går også lønningene ned. Av og til kan markedsprisen for arbeidskraften overstige ‘den naturlige prisen’ fordi det er mangel på den. Men når arbeiderne får mer å spise, skaffer de seg flere barn, og så synker lønningene igjen til sitt ‘naturlige’ nivå.
Det kan også hende at markedsprisen ligger under eksistensminimum, men da retter tingene seg automatisk gjennom en ‘naturlig avgang’ av familiemedlemmer. Ricardos ‘jernharde lønnslov’ vant mange ivrige tilhengere blant tidens industriherrer. Den ga dem vitenskapelig sanksjon, noe som lignet en newtonsk naturlov å støtte seg til, slik at de kunne sove godt om natten.
Men kunne virkelig et gudfryktig menneske gjøre det? Hva sa prestene og prelatene – de som tolket den lære som en gang hadde fordømt profittbegjæret som en alvorlig synd?
Ingen fare! Om ikke katolikkene alltid kunne stille seg helhjertet på industriherrenes side, kunne mer eller mindre puritanske protestanter gjøre det. Når et menneske bevisst valgte å innta sitt liv på en måte som ga små inntekter, kastet det jo vrak på Guds gaver og de mulighetene det hadde fått ved fødselen. Det var en synd. For sin salighets skyld burde alle bestrebe seg på å bli så rike som mulig. Dette falt på en eventyrlig måte sammen med den liberale tanken om at individenes streben etter rikdom var det beste middel – kanskje det eneste – til å gjøre et land rikt og blomstrende. Dette var i sannhet den beste av alle verdener.”
Noen ble tross alt forstyrret
Noen ble tross alt forstyrret i sine drømmer av den urettferdighet de så omkring seg, og viet seg til veldedighet. Dette kunne bunne i et ønske om å opptre som den barmhjertige samaritan og derigjennom skaffe seg adgang til paradiset. Men det kunne også bunne i frykt for omveltninger. Hvis man ga en smule av sin overflod og dermed lindret den verste nøden, kunne man kanskje stanse en og annen opprører ved porten til de rikes hage. Egeninteressen kunne være tjent med en filantropisk gjerning.
Et område hvor filantropien ga konkrete resultater, var fengselsvesenet. Tilstanden i de fleste fengsler var uhyggelig. De innsatte levde trangt i rom uten vann eller oppvarming, ofte uten vinduer. Stanken var forferdelig. Bare de som hadde råd til å betale, fikk skikkelig mat og drikke. Andre måtte slåss om de brødskorper som ble slengt inn til dem. En del fanger byttet sine klær mot mat og var derfor mer eller mindre nakne og stadig utsatt for vokternes brutale behandling.
Reformene kom fra kvekerstaten Pennsylvania i USA. Der mente man at fangene burde omstilles til et hederlig og gudfryktig liv. Derfor ble de satt i arbeid i fengselet og fikk sin behørige andel av moralsk opprustning, som man forsøkte å gi fangene enkeltvis ved å holde dem adskilt i egne celler. Dette “filadelfiasystemet” ble innført mange steder i USA og Europa i første halvdel av 1800-tallet – men ikke uten motstand. Den britiske kulturpersonligheten Thomas Carlyle var forarget over at fanger ble bortskjemt og dullet med dagen lang.
De første samfunnsreformatorene
De første samfunnsreformatorene hadde også et anstrøk av filantropi. Robert Owen var en skotte som hadde arbeidet seg opp til å bli fabrikkeier. Han innførte meget fremsynte regler om barnearbeid, arbeidstid og orden på arbeidsplasser og var en pioner når det gjaldt å gi de ansattes barn en form for grunnleggende skoleutdannelse. Han forsøkte å virkeliggjøre sin drøm om selveiende kooperativer i USA, der han satset størsteparten av sin formue i landsbyen New Harmony i Indiana. Dessverre oppfylte aldri de deleiende borgerne hans store forventninger. Noen forsømte arbeidet, andre ville ikke gi fra seg noen del av arbeidets frukter, og eksperimentet løp ut i sanden.
Flere var inne på lignende tankeganger. I Fouriers kooperative husholdningsfellesskaper, som ble kalt falangster, på mellom 1600 og 1800 personer, skulle hver og en få betalt i forhold til sin kapitalinnsats, sitt arbeid og endog sin begavelse. Proudhon skremte vettet av alle rettenkende borgere da han hevdet at “eiendom er tyveri”. Han gikk inn for frivillige sammenslutninger av arbeidere og små forretningsfolk, som både skulle utkonkurrere de privatkapitalistiske bedriftene og utgjøre grunnlaget for samfunnets styre. Han betraktet staten som en undertrykkelsesmekanisme i hendene på et mindretall.
Anarkister og syndikalister tok senere opp disse ideene. En helt annen oppfatning hadde Louis Blanc, som mente at arbeiderklassens første mål var å skaffe seg den politiske makten gjennom alminnelig stemmerett. Fra denne maktstillingen skulle arbeiderne omorganisere næringslivet ved å regulere lønninger og arbeidstid.
I Storbritannia, hvor parlamentsreformen i 1832 fjernet de verste urettferdighetene i valgsystemet, ble kravet om allmenn stemmerett (for menn) til å begynne med drevet frem av chartistene. De hadde fått dette navnet fordi de hadde lagt frem sitt program i et “charter”. I charteret ble det også krevd årlige og hemmelige valg til Parlamentet, like store valgkretser over hele landet og lønn til parlamentsmedlemmer (slik at også fattige kunne stille som kandidater). Men chartistene kom i strid med hverandre. Deres krav var litt for vidtgående til å tenne folks begeistring, og bevegelsen døde ut i 1840-årene.
Marx avfeide sine forgjengere
Marx avfeide sine forgjengere som sekterister og fantaster, som riktignok hadde hatt god vilje og kanskje en viss berettigelse på et innledende stadium, da arbeiderklassen ennå ikke kjente sin egen styrke. Men de hadde ikke på noe måte forsøkt å endre samfunnet, bare satt opp idealbilder som ikke gjorde noen lykkeligere i dagliglivet.
I sin analyse tok Marx utgangspunkt i Hegels filosofi, men på samme måte som Feuerbach, som hevdet at det ikke var gudene som hadde skapt religionen, men menneskene som hadde skapt gudene. Marx fjernet “verdensånden” fra den historiske utviklingsprosessen – menneskene former ideene, ikke omvendt. Ifølge Hegels dialektiske metode, tese-antitese-syntese, dominerer en viss livsanskuelse på hvert stadium, men den skaper uunngåelig opposisjon, som etter hvert vokser seg så sterk at den overtar. Marx spurte seg selv hva som var motoren i denne prosessen. Svaret han ga, var klassenes kamp om produksjonsmidlene.
En endring i produksjonsforholdene medfører ikke bare nye materielle kår, men frembringer også ideer som svarer til den nye situasjonen. Inntil videre i 1800-tallets Storbritannia, hvor Marx skrev de fleste av sine verker, var borgerskapet den ledende klassen, men ettersom så mange ble eliminert i jakten på stadig større vinning, kom den økonomiske makten etter hvert til å bli samlet hos et fåtall storkapitalister og industrimagnater. Det kapitalistiske systemet hadde også sine graverende problemer, proletarer, som det skulle bli stadig flere av.
Den dagen de blir klar over at de utbyttes, gjør de revolusjon, velter det borgerlige samfunnet og oppretter “proletariatets diktatur”, det vil si en proletarstat. Den blir imidlertid bare av forbigående karakter. Når all utbytting, all undertrykkelse og all klassekamp er avskaffet, skal alle mennesker leve i harmoni med hverandre, og det blir ikke lenger behov for noen statsmakt. Dette synes å være en like stor utopi som Owens New Harmony var i sin tid.
Det kommunistiske manifest
Det kommunistiske manifest, som Marx skrev sammen med Engels, kom ut på tysk i Storbritannia i 1848. I 1864 kom arbeiderdelegater fra forskjellige land sammen i London og dannet Den første internasjonale, som Marx hadde skrevet programmet til. Den førte en temmelig stormende tilværelse og endte sine dager etter Pariskommunen i 1871 – da et sosialistisk regime ble slått ned etter noen måneder.
En mer målbevisst utvikling fikk sosialismen i Tyskland, hvor Bismarck ga med den ene hånden og slo med den andre. I årene 1883-89 ble det gjennomført flere reformer på forsikringsområdet (ved sykdom, ulykkestilfeller, invaliditet og alderdom), samtidig som sosialistpartiet ble forfulgt.
Det ble dannet sosialistpartier i en rekke land, og i 1889 kunne Den andre internasjonale etableres i Paris. I mai året etter marsjerte “arbeidere i alle land” under røde faner og bannere og krevde åttetimers arbeidsdag. I de tiårene som fulgte, ble det valgt sosialistiske medlemmer til nasjonalforsamlingen i flere land: Italia, Østerrike og Tyskland (i 1898 fikk sosialistpartiet der tre millioner stemmer). I de fleste tilfeller hadde partiene slått inn på en sosialdemokratisk linje. Gjennom et samarbeid med liberale og andre borgerlige demokrater kunne de drive gjennom gradvise reformer. Det var en vei som førte bort fra de kommunistiske katastrofeteoriene og verdensrevolusjonen, som for mange virket som verdens undergang.
Partiene ble mer påvirket av nasjonale krefter enn av internasjonale. Det endelige bevis på det var den første verdenskrig, da arbeiderne kjempet for konge og fedreland i skyttergravene på Vestfronten, til tross for agitasjonen om at de ikke skulle delta i denne kapitalistiske krigen. Dermed døde Den andre internasjonale.
Fagforeninger
Å stifte fagforeninger var en annen utvei for arbeiderne til å fremtvinge bedre kår. Til å begynne med var alle fagforeninger ulovlige, og arbeiderne måtte organisere seg i hemmelige selskaper. I Storbritannia ble fagforeningene lovlige i 1824, men det meste av foreningenes virksomhet var fortsatt forbudt. Så sent som i 1871 – samme år som de britiske fagforeningene offisielt ble anerkjent som organ for sine medlemmer – ble sju kvinner fengslet for at de hadde ropt «fy» til en streikebryter.
I første halvdel av 1800-tallet fungerte fagforeningene nærmest som understøttelsesorganer, som hjalp medlemmene økonomisk når de var syke eller hadde blitt utsatt for en ulykke. Det var først i annen halvdel av århundret at de ble sterke masseorganisasjoner, som kunne bruke streik som et effektivt våpen.
Av og til fikk arbeiderklassen støtte fra uventet hold. Pave Leo XIII (1878-1903) var riktignok en svoren fiende av marxismen, men han var like mye imot kapitalismen. I en berømt encyklika, “Rerum novarum” i 1891, skrev han at arbeidskraften ikke er noen handelsvare. Arbeiderne måtte få tilstrekkelig lønn til å forsørge sin familie, da familien var en hellig institusjon. Den guddommelige sanksjonen førte til at det ble dannet kristelige sosialistiske partier i de fleste katolske land.
På slutten av 1800-tallet var det tydelige tegn til at industrilandene var på vei til å beseire menneskehetens tre erkefiender: fattigdom, sykdom og uvitenhet. Reallønnene hadde steget med omtrent 50 prosent mellom 1850 og 1900, og arbeidstiden var blitt regulert. De sanitære forhold i byene var blitt betydelig bedret med kloakksystem, søppelhenting, belysning og oppvarming. Slummen ble revet og ga plass for en mer luftig bebyggelse med en og annen grønn gressplen eller park innimellom. De medisinske landevinningene som var enorme i siste del av 1800-tallet, kom også arbeiderklassen til gode.
I de fleste land ble det innført obligatorisk folkeskole. Undervisningen var kort og knapp, men lesekyndigheten steg markert: I 1900 var det ikke mer enn fem prosent analfabeter i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Skandinavia. Det ble utgitt aviser, og flere av dem gikk i millionopplag. Man sto foran massekulturens gjennombrudd og en verden av «medier».