Vikingene i Amerika

Tusenvis av kilometer vest for Norge lå Vinland, et rikt land fylt med skoger og grønne enger, som norske vikinger utforsket 500 år før Columbus. De etablerte en koloni i dette nye landet, men den varte bare noen få tiår. Hvorfor denne kolonien mislyktes, er usikkert, men det var mange trolige årsaker.

Reisene man kjenner til som førte til Vinland, ble først ledet av Eirik Raudes etterkommere, blant annet Leiv Eiriksson, som vokste opp på den østlige bosetningen på Grønland. I første omgang var formålet å utforske kysten og finne ut hva landet hadde å by på av naturressurser, og om det var mulig å slå seg ned permanent. De første utforskerne tok med seg redskaper og husdyr med den hensikt å prøve å etablere seg med bosetninger hvis landet oppfylte forventningene. Senere ekspedisjoner til Vinland dreide seg i hovedsak om å utvinne tømmer, som var mangelvare på Grønland.

To skriftlige kilder omtaler vikingenes eventyr i den nye verden, Grønlendingenes saga, og Eirik Raudes saga. Disse sagaene beskriver de første oppdagelsesferdene til Vinland, som først ble muntlig overført over generasjoner, før de etter hvert ble skrevet ned av forfattere på Island på 1200-tallet. Det var lenge antatt at det var røverhistorier, og at vikingene aldri nådde Amerika, men Helge Ingstad fant arkeologiske bevis for vikingene på L’Anse Medaux i Newfoundland på østkysten av Canada i 1961. Sagaene omtaler flere ulike reiser til dette nye landet over en periode på omtrent ti år.

Disse reisene blir beskrevet i detalj og omtaler steder som Markland, Helluland og Vinland. Helluland er trolig Baffin Island, et kaldt treløst landskap, mens Markland trolig er Labrador, som ligger lengre sør og likner beskrivelsene i sagaene. Begge disse stedene ligger rett vest for Grønland, og det er stor sannsynlighet for at selv en liten besetning kunne klart overfarten med deres meget solide skip. Vinland dekket trolig området lengst i sør hvor vikingene reiste, og ble beskrevet som et sted hvor vindruer vokste vilt, noe som antyder at dette faktisk var en del av Vermont og muligens enda lengre sør, siden klimaet lengre nord er for kaldt. Newfoundland, Nova Scotia og New Brunswick var muligens også en del av området Vinland.

Ekspedisjonene ble gjort over flere sesonger, og de vil trolig ha utforsket store områder for å finne de mest gunstige områdene for permanent bosetning. Ekspedisjoner innover St Lawrence bukten er sannsynlig, men om de kom helt inn til Lake Ontario er usikkert.

Arkeologiske undersøkelser har avdekket kun en bosetning i Nord-Amerika, ved l’Anse Aux Meadows på nordvestkysten av Newfoundland. Karbondatering tidfester bosetningen til rundt år 1000, som stemmer med sagaenes beretninger og det faktum at Eirik Raude utforsket og koloniserte Grønland rundt år 970, og at det var Eirik Raude sine barn og svigerbarn som ledet ekspedisjonen. l’Anse Aux Meadows tilsvarer trolig stedet som i sagaene ble omtalt som Leifsbudir, som består av restene av åtte bygninger, med plass til rundt 80 mennesker. Stedet hadde også en jernsmie, et snekkerverksted og et båtverksted, men stedet mangler spor etter jordbruksredskaper og gårdsbygninger.

Leifsbudir var bare en baseleir på veien videre i den nye verden, hvor utforskerne om sommeren rekognoserte etter det beste stedet å bosette seg permanent, de naturressursene vikingene var på jakt etter, lå sørvestover, i landet de kalte Vinland. I søppelhaugen på l’Anse Aux Meadows ble det funnet bevis på at vikingene hadde vært vesentlig lengre sørover på kontinentet, to ville smørvalnøtter som ikke vokser så langt nord. Selv i den varme perioden omkring år 1000 var klimaet ikke mildt nok til at disse fruktene kunne vokse vilt her, de må ha blitt hentet på ekspedisjoner lengre sør, hvert fall sør for St Lawrence elven. Her fantes også de ville druene som Vinland ble oppkalt etter i sagaene.

Vinland ble beskrevet som fullt av høyt skattede naturressurser som Grønland manglet. Høyt oppe på listen over Vinlands fortrinn var det milde klimaet, siden Vinland lå mye lengre sør enn Grønland og Island, som innebar snøfrie vintre. Kyrne kunne da beite ute hele vinteren, og man slapp å bruke verdifull tid på å samle høy til vintrene. Tømmer var i overflod, skogene strakte seg så langt øyet kunne se, elvene bugnet med laks og ørret, og store mengder hjort, villrein og hekkende fugler og eggene deres.

Til tross for det lovende nye landets utømmelige ressurser, ble det ikke flere ekspedisjoner til dette forjette landet, og den nye leiren nord på Newfoundland ble forlatt for godt. Gjenstandene som ble forlatt var av liten verdi, noen rustne spikre og spinnehjul var noen av de få redskapene som lå igjen etter dem. Stedet ble forlatt uten hui og hast, siden alle viktige redskaper og eiendeler ble fraktet med tilbake til de norrøne koloniene. Vinland var definitivt den viktigste landmassen vikingene oppdaget, så det var tilsynelatende merkelig at den ikke ble kolonisert permanent.

Det var spesielt en viktig årsak til at den nye kolonien i Vinland ble forlatt så tidlig, og det var lokalbefolkningen, Skrælingene som de ble kalt av eventyrlystne vikinger. Grunnet de rike naturressursene, var lokalbefolkningen mye større enn vikingene, og det var umulig å føre langvarig krig for å bekjempe den. Vikingene var utvilsomt dyktige handelsmenn, men de viste liten interesse i å forhandle med dette nye folket. De fleste konfrontasjoner endte med blodbad, ifølge sagaen, og befolkningsgrunnlaget på Grønland og den lange distansen til Europa gjorde at det var vanskelig å rekruttere nok kolonister til å bekjempe lokalbefolkningen.

Til tross for voldelige konfrontasjoner med lokalbefolkningen, klarte vikingene å få til handel, og byttet tekstiler og kumelk mot indianske dyreskinn. Men denne fredelige relasjonen skulle være kortvarig, siden en av indianerene prøvde å stjele et våpen fra nordboerene, og ble følgelig drept. Det oppstod blodige kamper, og mange skrælinger ble drept, men indianerene hadde langt flere soldater som kunne forsterke dem så nordboerene valgte å komme seg langt unna.

Den konstante konflikten med lokalbefolkningen gjorde at vikingene oppga forsøket på å kolonisere Vinland for godt. De kom tilbake til Amerika for å hente tømmer i sommerhalvåret, men da lengre nord hvor indianerne var mindre tallrike. Det er funnet flere gjenstander som beviser at vikingene besøkte Nord-Amerika frem til langt ut på 1300-tallet, blant annet smeltet kobber, jern og geiteull, over hele det arktiske Nord-Amerika. Det mest bemerkelsesverdige funnet er en sølvmynt myntet i Norge under Olav Kyrre mellom 1065 og 1080, som ble funnet på kysten av Maine, hundrevis av kilometer sør for Labrador.

Det er også skriftlige kilder som omtaler besøk til Nord-Amerika etter denne tidlige utforskningsfasen, blant annet fra 1347, når en ekspedisjon på vei hjem fra Markland blåste ut av kurs og endte opp på Island. Den faktaorienterte og kortfattede omtalen av denne hendelsen antyder at disse ekspedisjonene var helt normal også i denne perioden.

Grønland var en koloni som så vidt klarte å overleve med de ressursene den hadde tilgjengelig, og det å sende av gårde en rekke arbeidsføre menn i månedsvis var kostbart for det lille samfunnet. Men mangelen på tømmer og jern var såpass stor, at det var få andre alternativer. Det var trolig kun ett eller to skip som ble sendt, og dermed var det vanskelig for besetningen å etablere en permanent base i Markland. Man unngikk de mest folkerike områdene i Vinland, fordi de innfødte hadde stort tallmessig overtak, og i tillegg var man i stor risiko for å havne i trøbbel selv uten fiendtlige folk å forholde seg til. Skipsforlis, sykdommer og andre ulykker skjedde ofte, og dyktige sjøfolk var en mangelvare.

Senere kolonier på 1500 tallet og senere slet lenge med å få et fotfeste i den nye verden, spesielt de engelske og franske ekspedisjonene til Nord-Amerika. Disse nasjonene hadde langt større ressurser og en større befolkning å ta fra, men likevel ble de første bosetningene nesten utradert av sykdom allerede den første vinteren. Dermed er det ikke rart at kolonien på Grønland, med trolig kun noen hundre, kanskje opp mot 1000 bosettere å ta fra, ikke klarte å beseire og kolonisere Nord-Amerika.

Selv om både Island og Grønland lå et langt stykke unna Norge, var Nord-Amerika et steg for langt unna for kolonistene, på grunn av den store avstanden i fra kontinentet. Det gikk jevnlige seilas fra Island til Grønland og tilbake, med kanskje et par års mellomrom mellom hver overfart, men reisen direkte fra Island til Nord-Amerika var farlig og kostbar, og det var dermed vanskelig å lokke store folkegrupper til å ta den lange turen.

Kolonien på Grønland skulle vare i 450 år, mens kolonien på Newfoundland kanskje bare varte et par vintre. Det var ingen fiendtlige innfødte på Grønland i begynnelsen av kolonien, men etter hvert skulle nordboerne komme i konflikt med dem også, da de et par århundre senere tok turen over fra Nord-Amerika. Grønland delte også problemet med relativ isolasjon, og senere problemet med konflikter med lokalbefolkningen, slik som i Vinland. Grønlandskolonien kunne trolig klart seg hvis det ikke var for de amerikanske urfolkene, og dermed også trolig Vinland.