Sovjetunionen og USA hadde vært allierte under krigen. Men dette var et samarbeid tvunget frem av den felles fienden Tyskland. Motsetningene hadde hele tiden ligget under overflaten.
Josef Stalin, generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet 1922-1953, mente at krig mellom det kapitalistiske og det sosialistiske systemet var uunngåelig. En av arkitektene bak sovjetisk politikk, Andrei Zjdanov, holdt en tale i 1947 der han trakk opp de utenrikspolitiske linjene. Krigen hadde ført til at Sovjetunionen og landets forbundsfeller nå var sterkest av “de to leirene”. Storbritannia var for svekket til å utøve noen makt internasjonalt. Denne rollen var det USA som hadde. Og USA var en aggressiv stat. Bare dersom Sovjetunionen og landene i Øst-Europa fremstod som en blokk, ville USA og Vesten kunne holdes i sjakk.
For å knytte kommunistpartiene i Europa tett til Moskva ble Kominform opprettet i 1947. Kominform var en forkortelse for Kommunistisk informasjonsbyrå og ble styrt fra Moskva. Oppgaven var å sørge for at alle kommunistpartiet støttet den sovjetiske politiske linjen.
Men også økonomien kunne brukes til å skape en sovjetisk blokk. Alle land i Øst-Europa la om industri og landbruk etter sovjetisk mønster. “Å lære av Sovjetunionen er å lære av å seire” var et av slagordene som ble brukt. I praksis betydde det at staten begynte å detaljstyre økonomien. Privat eiendomsrett ble avskaffet. Fabrikker og butikker ble overført til staten, og bondegårdene ble slått sammen til kollektivbruk.
Mot slutten av 1940-årene var handelen mellom øst og vest redusert til nesten ingenting. Samtidig var grensene stengt. Utvekslingen av informasjon var stanset helt opp, og det var knapt noen politisk kontakt mellom regjeringene på hver side av jernteppet.
Vesten visste lite om Sovjetunionen. Winston Churchill hadde like før krisen sagt at ingen kunne forutsi Moskvas handlinger. Sovjetisk politikk fremstod for ham som en “gåte ikledd et mysterium omgitt av en hemmelighet”. Men i 1947 kom det en viktig vestlig analyse. En amerikansk diplomat stasjonert i Moskva skrev en artikkel med tittelen: “The Sources of Soviet Conduct”. Han mente at sovjetisk politikk best kunne forstås som en videreføring av tsartidens imperialisme. Som tsarene mente Stalin at omverdenen ville gå til krig mot Sovjetunionen. For å stå best mulig rustet måtte all politisk og økonomisk makt konsentreres hos Stalin og hans nærmeste menn. Det måtte slås hardt ned på ethvert avvik, enten det var i Sovjetunionen eller i de landene som Moskva kontrollerte. Partiet og det hemmelige politiet måtte til enhver tid være på vakt mot politiske motstandere.
Diplomaten undertegnet artikkelen bare med X. Først etter lang tid ble det klart at mannen bak bokstaven var George Kennan. Han fikk i 1947 en høy stilling i det amerikanske utenriksdepartementet. Her spilte han en ledende rolle i arbeidet med å utvikle et nett av militære samarbeidsavtaler mellom USA og landene rundt Sovjetunionen. NATO var en slik organisasjon, og liknende fantes i Asia og i stillehavsregionen. Denne politikken ble kalt “containment”. Men utfordringen var ikke bare å møte den sovjetiske militære trusselen. Like viktig var det å begrense kommunistenes makt innad i de vestlige landene. De ble sett på som en trussel mot demokratiene.
McCarthy og jakten på kommunistene
Det sterkeste utslagene kom i USA. I 1950 ble Joseph McCarthy, en nokså ukjent senator, plutselig landskjent. Han hevdet at han kunne identifisere hvem i statsforvaltningen som var kommunister.
McCarthy hevdet at han visste hvem forræderne var, men at statsforvaltningen nektet å høre på ham. Dermed ble det vanskelig for noen å gå imot McCarthys påstander. Gjorde de det, ville det være lett for ham å peke anklagende på dem.
McCarthy ble i 1953 utnevnt til å lede en senatskomite som skulle etterforske det han kalte “uamerikansk virksomhet”. Utallige kjente mennesker, filmskuespillere og forfattere ble innkalt. Mange av dem mistet jobbene sine. Høringene ble overført til radio og fjernsyn. Dette var med på å skape en stemning av heksejakt.
Allerede året etter var det slutt. Det ble avslørt at McCarthy hadde hjulpet noen av sine venner til gode stillinger. Men samtidig viste det seg at fjernsynsoverføringene etter hvert undergravde ham. Da nok en offentlig ansatt ble anklaget for å være kommunist og kryssforhørt for åpen skjerm, reiste plutselig en advokat seg og ropte: “Let us not assassinate this lad further, Senator… Have you no sense of decency?”
Stemningen snudde, ingen av senatorene ville lenger støtte McCarthys forsøk på å avdekke mulige kommunister i statsforvaltningen.
De norske kommunistene
Demokratiets fall i Tsjekkoslovakia i februar 1948 gjorde sterkt inntrykk i Norge. Dette var et land som Norge hadde følt slektskap med. Både Tsjekkoslovakia og Norge grenset til Sovjetunionen, og politikere i Praha og Oslo hadde ønsket å fungere som broer mellom stormaktene. Norsk presse dekket kuppet i Praha utførlig. Særlig gjorde det inntrykk at de tsjekkoslovakiske kommunistene i løpet av få måneder klarte å arrestere og fengsle sine motstandere og overta viktige organisasjoner og institusjoner. I Norge var det bare NKP, Norges Kommunistiske Parti, som hilste kuppet velkomment.
Reaksjonen fra Arbeiderpartiet kom umiddelbart. 29. februar 1948 holdt statsminister Einar Gerhardsen en tale på Kråkerøy ved Fredrikstad. Her pekte han ut NKP som potensielle landsforrædere:
“Hendelsene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme, men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folks frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer.”
Denne talen skulle bli startsignalet til et oppgjør mellom Arbeiderpartiet og NKP. Motsetningene mellom dem hadde vokst siden frigjøringen. Gerhardsen hadde så langt tilhørt den delen av Arbeiderpartiet som mente at et samarbeid burde være mulig. NKP hadde gjort et godt valg i 1945, i tillegg stod partiet sterkt i deler av fagbevegelsen. Særlig var mange tillitsmenn i LO medlemmer av NKP. Arbeiderpartiet trengte bred oppslutning fra arbeiderne for å kunne gjennomføre planen sin for gjenreisning av landet. Hvis NKP og Arbeiderpartiet samarbeidet, ville kommunistene være medansvarlige. Da kunne de ikke fremstille seg selv som et alternativ og trekke enda flere velgere til seg.
Men det var en annen fløy i Arbeiderpartiet, ledet av partisekretær Haakon Lie, som hele tiden hadde vært imot et samarbeid. Etter Kråkerøytalen ble det Lie som ledet Arbeiderpartiets og LOs kamp mot kommunistene på arbeidsplassene.
Beredskapslovene
Gerhardsen sådde tvil om kommunistenes nasjonale sinnelag. Spørsmålene han og mange med han stilte, kan oppsummeres slik: Dersom Norge ble trukket inn i en krig med Sovjetunionen, ville ikke kommunistene blindt følge Moskvas ordre? Var det ikke nettopp det som hadde skjedd 9. april 1940?
Da hadde jo NKP avvist væpnet motstand fordi det stred mot Moskvas linje. Først etter det væpnede overfallet på Sovjetunionen i 1941 hadde NKP snudd og deltatt i motstandsbevegelsen.
Et sovjetisk angrep på Norge ville kunne være et startskudd for sabotasje fra norske kommunister. Det var viktig at regjeringen kom en slik situasjon i forkjøpet. Men hvordan?
Regjeringen la frem en rekke lovforslag for Stortinget. De skulle gi regjeringen vide fullmakter til å gjennomføre beredskapstiltak dersom landet var i krig eller krigsfare truet. Personer som ble regnet som potensielle forrædere, skulle kunne settes i leir på ubestemt tid. Domstolene skulle kunne idømme dødsstraff for særlig grove forbrytelser. Pressesensur kunne bli innført, og regjeringen skulle kunne forby aviser i inntil et halvt år.
Selv om frykten for kommunistene var stor, førte forslagene til en intens debatt. Lovforslagenes innhold ble ansett for å gå for langt i å begrense de frihetene som var sikret i Grunnloven. Da regjeringens forslag ble behandlet i justiskomiteen, ble punktene om særdomstoler, internering og pressesensur fjernet. Samtidig påla Stortinget regjeringen å forberede et regelverk “på en slik måte at det kan settes i verk hvis situasjonen krever det”. Stortinget avviste dermed ikke at slike tiltak kunne bli nødvendige i en krisesituasjon, men ønsket ikke at de skulle formuleres som en lov.
Overvåking
Overvåkingspolitiets oppgave var å kartlegge og overvåke politiske bevegelser som kunne mistenkes for å ville endre samfunnet gjennom udemokratiske midler. Norges Kommunistiske Partis (NKP) støtte til Sovjetunionen og de østeuropeiske kommunistpartiene ble ansett som tilstrekkelig grunnlag for å starte en systematisk kartlegging av norske kommunister – deres aktiviteter, uttalelser, og arbeidsplasser. For noen individer resulterte dette i flere tiår med omfattende overvåking, inkludert rom- og telefonavlytting, åpning av post, registrering av deres reiser, og hvem de hadde kontakt med, både privat og offentlig.
Omfanget av overvåkingen ble først avdekket midt i 1990-årene av en undersøkelseskommisjon nedsatt av Stortinget. Den ble kalt Lundkommisjonen, etter navnet på lederen, høyesterettsdommer Ketil Lund. Da arbeidet var ferdig, var det særlig to forhold som ble kritisert i rapporten. For det første hadde overvåkingspolitiet nærmest rutinemessig fått domstolenes medhold i å innlede overvåking. Kommisjonen viste at det var ytterst sjelden at dommeren hadde sagt nei, og det tydet på at dommerne sjelden hadde prøvd å vurdere om det var hold i politiets mistanke. For det andre hadde overvåkingen fortsatt lenge etter at det burde være klart for politiet at det ikke fantes noen grunn til mistanke.
Kommisjonen rettet sterk kritikk mot det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Samarbeidet eller “samrøret”, som enkelte har kalt det, begynte i slutten av 1940-årene og fortsatte til slutten av 1960-årene. Gjennom sine partifolk spredd utover landet og gjennom sine tette kontakter med LO kunne Arbeiderpartiet effektivt kartlegge kommunistenes aktivitet rundt om på arbeidsplassene. At informasjon ble innhentet på denne måten var ikke straffbart, men Kommisjonen pekte på at Arbeiderpartiet som gjenytelse fikk tilgang til overvåkingspolitiets analyser og personopplysninger, og det var ikke tillatt.
Overvåkingspolitiet mistenkte NKP for å motta penger til partiet og partiavisen. Det var etter norsk lov straffbart. I ettertid har det vist seg at politiets mistanker var riktige. Etter Berlinmurens fall i 1989 ble arkivene i Øst-Berlin og Moskva åpnet. Der lå det kopier av kvitteringer som viste at NKP hadde mottatt betydelige summer.