Økningen i den europeiske handelen med hele verden førte til at Nederlandene ble ett av de rikeste områdene i Europa. Portugal og Spania, som hadde vært de ledende på 1500-tallet, måtte etter hvert gi fra seg eneretten til å handle med Amerika, Afrika og Asia. På 1600-tallet var Frankrike det rikeste kongeriket i Europa. Kongen fikk eneveldig makt, det vil si at han hadde retten til å avgjøre alle saker og var hevet over loven. Tanken var at kongen styrte fordi Gud ville det, og han behøvde ikke ta hensyn til hva undersåttene mente. I England brøt det derimot ut borgerkrig mellom kongen og parlamentet. Maktkampen førte til at kongen ble halshogd, og en kort periode på midten av 1600-tallet var England republikk. På slutten av århundret hadde landet utformet en styreform som bygde på en maktdeling mellom kongen og parlamentet.
Nederlandene – en stormakt i handel og håndverk
Kjøpmenn fra Nederlandene hadde allerede på 1400-tallet drevet handel i Nord-Europa i konkurranse med hanseatene. Nederlandene hadde alltid hatt en god plassering når det gjald europeisk fjernhandel. Det var her mye av handelen mellom Nord- og Sør-Europa hadde foregått i middelalderen.
Da fjernhandelen økte på 1500-tallet, ble også de nederlandske byene rike på handelen med varer fra Amerika og Asia. En av grunnene var at Nederlandene var en del av riket til Karl 5. og senere Filip 2. Nederlenderne hadde derfor lettere adgang til handelen i de nye spanske områdene utenfor Europa. Selv om Filip 2. førte krig mot nederlenderne for å få dem til å vende tilbake til den katolske trosbekjennelsen, var det også slik at nederlenderne, som undersåtter under Filip 2., kunne seile på verdenshavene.
Europeiske handelsskip var på denne tiden i stor grad utstyrt med kanoner og mannskaper, som om de var krigsskip. På den ene siden var det nødvendig, fordi sjørøveri og krigføring gjorde handelsskip til et lett bytte dersom de ikke kunne forsvare seg. På den andre siden førte en slik utrustning til at når flere skip seilte sammen, kunne de utgjøre en krigsflåte, som kunne erobre havnebyer og handelsstasjoner. Da Filip 2. i 1580 ble konge over Portugal, kunne nederlandske handelsskip seile til de portugisiske handelsstasjonene i Asia. Der erobret de mange av de viktigste handelsstasjonene for krydderhandelen, noe som raskt førte til at nederlandske kjøpmenn kunne øke sin rikdom.
Ved midten av 1600-tallet kan så mye som halvparten av alle handelsskip i verden ha tilhørt nederlenderne. Skipene ble bygd ved nederlandske skipsverft, men trevirke og tjære ble kjøpt opp i de nordiske landene. Det var altså i stor grad den økende nederlandske verdenshandelen som skapte gode tider for skogsdrift og sagbruk i Norge fra 1500-tallet og utover.
Men Nederlandene var mye mer enn et godt område for kjøpmenn som drev fjernhandel. Allerede i senmiddelalderen hadde nederlandske fiskere drevet et stort sildefiske i Nordsjøen. Og i motsetning til norske fiskere, som både var fiskere og bønder, var de nederlandske fiskerne profesjonelle, det vil si at de hadde spesialisert seg på å drive bare én næring. Det ble i det hele et typisk trekk ved det nederlandske samfunnet at det var sterkt spesialisert. Det var et sentrum for keramikkhåndverk, for ølbrygging, for ferdigsydde klær og for gull- og sølvarbeid og mange andre håndverk. Landet ble også et senter for boktrykking og karttegnere, for de beste skipsbyggerne i Europa, og ikke minst for banktjenester. Til og med tulipandyrking ble en spesialitet som gjorde mange nederlendere rike. Nederlandene var i første halvdel av 1600-tallet det økonomisk mest fremgangsrike området av Europa og en økonomisk stormakt.
Alle de som var med i det spesialiserte handels- og håndverkslivet, og som gjorde det godt, var blant de mest velstående folkene i Europa. Men det var også mange fattige. Forskjellene mellom velstående og fattige blir særlig tydelig i samfunn der svært mange bor i byer. Samtidig var de nederlandske byene fristeder for mange religionsflyktninger fra andre deler av Europa. Selv om den intolerante kalvinske protestantismen var utbredt, var det nederlandske samfunnet tolerant når det gjaldt andre religioner.
Skattestaten Frankrike
Kongens interesse i styringen av et rike kan deles i to: håndheving av loven og innkreving av inntekter. På 1600-tallet var Frankrike delt i mange selvstyrte provinser. Det var en praktisk ordning, for et problem i Frankrike var at det fantes ulike ordninger for det meste fra provins til provins. Mange hadde egne mål- og vektsystemer, og det var ofte tollbarrierer på handelen mellom provinsene. Dessuten var det ulike regler for hvor mye skatt og andre avgifter som skulle betales til kongen.
Kongen kunne kreve to former for inntekter fra provinsene. Den ene formen var kongens inntekter, som bøter, avgifter fra kongens jordegods og en del andre mindre avgifter. Opprinnelig var det meningen at kongen skulle klare seg med sine egne inntekter. Men dersom statsutgiftene økte, for eksempel når det var krig, måtte han be folket om å betale ekstraskatter.
Den andre formen for inntekter var skatt, som var den viktigste inntektskilden for kongen. Frankrike var Europas mest folkerike stat, og med mange undersåtter som betalte skatt, ble den franske kongen an av de rikeste fyrstene i Europa. De som eide mest og hadde størst inntekter, var adelen. Men de adelige hadde fritak fra å betale skatt – skattebetaling så de på som uverdig og som et uttrykk for at en ikke tilhørte samfunnstoppen. Derfor måtte skattebyrdene betales av folk flest. Skattetrykket i Frankrike kan ha vært så mye som ti ganger høyere enn i England på 1600-tallet.
Embeter og enevelde
Det var kongelige tjenestemenn som stod for styringen av riket. Deres tjeneste ble regnet som et embete, det vil si en stilling der de representerte kongen. Slike embeter var det mange av, men skatteoppkrevere, dommere og offiserer var blant de viktigste. Embetsmennene fikk ikke lønn på samme måte som offentlig ansatte i dag. Det vanlige var at de skulle ha prosenter av de inntektene de krevde inn til kongen, eller at de tok seg betalt for de tjenestene de utførte for folk. Det var vanlig at embetsmenn utnyttet stillingen sin til å skaffe seg så store inntekter som mulig. Så lenge kongen fikk det han skulle ha etter loven, var det ingen som reagerte. Ord som bestikkelse og korrupsjon hadde liten betydning. En embetsmann hadde rett til å utnytte sin stilling til personlig vinning og til å hjelpe både familie og venner. Slik var det stort sett overalt, ikke bare i Frankrike.
Siden et embete gav innehaveren gode muligheter til å gjøre seg selv rik, var embetene svært ettertraktet – faktisk så ettertraktet at kongen solgte dem til den som bød mest. De fineste embetene ble solgt til priser som for folk flest var en hel formue. Grunnen var ikke bare at de fineste embetene ga muligheter til god fortjeneste, men også at de høyeste embetstitlene ble regnet til adelen. Det var altså mulig å kjøpe seg adelskap i Frankrike. Da kunne en embetsmann regne seg blant de fremste i samfunnet, og han slapp å betale skatt. På den måten ble det to former for adel i Frankrike: den gamle adelen, de som var født inn i adelige slekter, ble kalt fødselsadel. Den nye adelen, de som ble adelige fordi de kjøpte seg embeter med adelige titler, ble kalt kjoleadel, fordi embetsdrakten ble kalt kjole.
Kjoleadelen var lojal mot kongen, fordi det var kongens embeter som ga status og inntekter. Fødselsadelen var derimot ikke avhengig av kongen, for denne gruppen hadde inntektene sine fra jordegods. Her ligger en viktig forklaring på hvorfor kongen økte sin makt i Frankrike. Han kunne styre riket ved hjelp av en lojal kjoleadel.
Fødselsadelen, som var rik på jordegods, ble derimot invitert inn til kongens hoff. Her levde de et liv i sus og dus og i glansen av den mektige kongen. Men politisk makt hadde de ikke.
Et klart tegn på at kongen fikk større makt på 1600-tallet, ser vi når det gjelder bruken av stenderforsamlingen. En stenderforsamling var sammensatt av representanter for de sosiale hovedgruppene i samfunnet, det vil si prestene, adelen, borgerne og bøndene. Kongen skulle rådføre seg med denne forsamlingen i viktige saker, men siste gang den franske kongen kalte inn en slik forsamling, var i 1614. Kongen kunne utover på 1600-tallet styre uten å ta hensyn til rådsforsamlinger eller andre organer som representerte større eller mindre grupper blant undersåttene. Han kunne styre uten innblanding. Han hadde all makt i staten og regnet seg som eneveldig.
Den mest sentrale personen i den kongelige styringen ble finansministeren. Det var ikke underlig, for er det noe det franske kongedømmet er kjent for, er det pengebruken – ikke minst under Ludvig 14., som var konge i hele den lange perioden fra 1643 til 1715. Det som slukte penger, var de mange dyre og ressursødende krigene som Frankrike deltok i, og i tillegg det overdådige hoffet, som var viktig for at fødselsadelen skulle ha annet å tenke på enn å drive politikk.
England og parlamentet
Kongemakten i England hadde stått sterkt helt fra erobringen i 1066. Her fantes ikke provinser med egne lover og ordninger. I England var det bare én representativ forsamling, og det var parlamentet. England var allerede i middelalderen blitt en stat der styringen var effektivt kontrollert av kongelige representanter i distriktene.
Omkring 1600 hadde England og Wales en befolkning på 4,4 millioner. I 1750 var folketallet oppe i 6,1 millioner. Men selv om folketallet økte, var det likevel lite sammenliknet med Frankrike, som hadde om lag 20 millioner mennesker gjennom hele denne perioden.
Statsfinansene eller inntektene til kongen var inntekter fra kongens jordegods, toll, bøter og andre utgifter. Ekstraskatter kunne kongen bare få dersom parlamentet godkjente dem. Slike ekstraskatter skulle bare brukes i situasjoner som krig eller opprør. I fredstid skulle kongen leve av sitt leie, altså de vanlige kongsinntektene.
Parlamentet, som var opprettet på 1200-tallet, var delt i et overhus (House of Lords) og et underhus (House of Commons). I overhuset hadde alle de fremste adelige rett til å møte. Det var ikke mange av dem – bare om lag 150 familier tilhørte denne høyadelen, og bare familiefaren hadde rett til de privilegiene som fulgte med adelskapet. I overhuset satt ellers alle biskopene. I underhuset satt representanter for den gruppen som ble kalt “the gentry”. Gruppen bestod av dem som eide større jordegods, og etter hvert også av byborgere som investerte formuen sin i jord, men som ikke var adelige.
Representantene til underhuset ble valgt. Tallet på representanter hadde økt kraftig på 1500-tallet, fra 296 til 462, fordi tallet på kretser som kunne velge representanter, økte. Kongen kunne innkalle og oppløse parlamentet. Slik sett hadde han stor makt over forsamlingen. Men parlamentet hadde også stor makt over kongen, siden det bare var med vedtak i parlamentet at kongen kunne innkreve nye skatter.
I de første to tiårene av 1600-tallet var det særlig to spørsmål som skapte strid mellom kongen og parlamentet. Det ene gjaldt kirken, som hadde utviklet seg i katolsk retning. For parlamentet var det en provoserende utvikling, siden mange av representantene var overbeviste protestanter. Kongen, Karl 1., var på sin side velvillig til de katolske tendensene og beundret samtidig den eneveldige styreformen. Det andre stridsspørsmålet var at kongen styrte uten å innkalle parlamentet fra 1629 til 1640. Da måtte han likevel kalle det inn for å få penger til et krigstog mot et opprør i Skottland. Parlamentet krevde at kongen skulle fjerne de øverste i kirkeledelsen som motytelse før krigsskatten ble godkjent.
Kampen mellom parlament og konge
I 1641 ville kongen også ha penger til å slå ned et opprør i Irland. Da krevde parlamentet at kongen bare skulle ha slike rådgivere som parlamentet hadde tillit til. Forsamlingen skulle med andre ord godkjenne kongens rådgivere. Dette nektet kongen å godta, og det brøt ut borgerkrig. Krigen mellom kongen og parlamentet ble ukjempet i to perioder, fra 1642 til 1646 og fra 1648 til 1649.
Parlamentet gikk seirende ut av krigen i 1646, og kongen overgav seg og ble fengslet. Men det tok ikke lang tid før de ulike grupperingene som hadde samarbeidet i kampen mot kongen, splittet parlamentet. Kongen så i all uroen sitt snitt til å flykte fra fangenskapet og samlet en ny hær, som skulle drive bort og oppløse parlamentet. Men Oliver Cromwell, en streng protestant og dyktig hærfører, førte kongen som fange til London. Her jaget han flertallet av parlamentet på dør og stilte kongen for retten. Kongen fikk dødsdom og ble halshugget 30. januar 1649.
Perioden deretter blir kalt republikken eller protektoratet. Cromwells styre fikk sterke diktatoriske trekk, og da han døde, var det umulig for sønnen, som var utpekt som etterfølger, å holde regimet samlet. De grupperingene som under borgerkrigen var blitt splittet i bittert fiendskap, fant sammen igjen, tok makten og innsatte Karl 2. som ny konge.
Det religiøse spørsmålet var likevel langt fra løst med borgerkrigen og med gjeninnføringen av kongemakten. Parlamentet vedtok nå lover som utelukket alle som ikke tilhørte den anglikanske kirken, fra alle embeter i riket. Da Jakob 2., bror av Karl 2., ble konge i 1685, fikk England en konge som var katolikk. Den nye kongen satte i gang utrenskninger både på lokalt og sentralt nivå, og fengslet biskoper og erkebiskopen av Canterbury. Parlamentet ba da Vilhelm av Oranien, som på det tidspunktet var stattholder i Nederlandene, om å bli ny konge. Hæren sluttet seg til Vilhelm så snart han kom i land i England, og Jakob flyktet til Frankrike.
Dermed var det religionsspørsmålet som til sist avgjorde maktkampen mellom konge og parlament. Gjennom Declaration of Rights (1689) ble det slått fast at ingen lov kunne tilsidesettes eller oppheves av en konge, og ingen skatter kunne utskrives uten at parlamentet hadde gitt sin godkjenning. Ingen hær skulle utskrives uten at parlamentet hadde gitt sin godkjenning. Ingen hær skulle opprettes uten samtykke fra parlamentet, og ingen skulle kunne holdes fengslet uten rettergang. Det engelske styret utviklet altså en styreform basert på maktfordeling mellom konge og parlament, ikke på enevelde.
Enevelde i Danmark-Norge
I Frankrike ble adelen satt til side eller fikk en rolle som embetsmenn i kongens maktapparat. Stenderforsamlingen ble i praksis avskaffet. All makt ble samlet i kongens hender. Det var ikke underlig at Ludvig 14. hadde den opprinnelige oppfatningen at han og staten var stort sett det samme. “Staten, det er jeg,” skal han ha sagt. I England var det derimot jordeierne som tok makten, i nært samarbeid med et voksende borgerskap med representanter i parlamentet. Parlamentet fikk økt makt fordi kongen var avhengig av å få godkjent nye skatter.
I Danmark hadde adelen vært sterkt imot utenrikspolitikken til Kristian 4., og særlig at han i 1625 hadde gått til krig mot den tyske keiseren. Denne krigen var blitt et stort nederlag. Også krigføringen i første del av 1640-årene hadde gitt tap for den danske kongen. Samtidig hadde krigføringen ført til økt skattlegging og enorme statsutgifter. Resultatet var at statskassen var bunnskrapt da Kristian 4. døde i 1648. Det var knapt nok penger til å gravlegge kongen på kongelig vis.
Riksrådet skulle velge ny konge og valgte den eldste levende sønnen etter Kristian 4. Han fikk kongsnavnet Fredrik 3. og måtte godta strenge vilkår i den såkalte håndfestingen, avtalen mellom kongen og riksrådet om hvordan kongen skulle styre. Hadde det vært arverett til kongetittelen, hadde kongens makt vært mye større, for da ville han ikke ha vært avhengig av riksrådet for å bli konge. Fredrik 3. arbeidet derfor målrettet for å få Danmark omgjort til et arverike. Det norske riket var et arverike allerede, etter hans mening, for det hadde han fått rettslærde til å undersøke ved å granske hvordan skikken hadde vært i Norge tidligere.
Det katastrofale resultatet av krigen mot Sverige i 1657-60 førte til krise i Danmark. Landet var herjet etter okkupasjonen av svenske soldater gjennom tre år. Bare København hadde holdt stand. Også i Norge hadde det vært krig, og sett under ett var det dansk-norske riket i økonomisk ruin. I denne vanskelige situasjonen innkalte kongen en dansk stenderforsamling til rådslagning. Det var tre stender, én for prestene, en adelig og en for borgerne. Representanter for stendene møttes i København og drøftet hvordan de skulle få økonomien på fote.
Stenderforsamlingen foreslo å redusere statsutgiftene og øke skattene. Men adelen ville ikke dele byrdene likt med de to andre stendene. Derfor gikk prestestanden og borgerstanden sammen og tilbød kongen arverett. Sammen med kongen tvang de adelen til å godta denne arveretten. Kongen fikk tilbake håndfestingen han hadde gitt til riksrådet i 1648, og ble deretter utropt til arvekonge.
Med arveretten fikk kongen også full rett til å ordne styringen slik han syntes det var best, og arvingene hans skulle ha rett til å overta kongemakten i Danmark-Norge som arv. Representanter fra stendene fraskrev seg til og med retten til å kritisere kongen og dem han satte til å regjere. Kongen hadde fått enevoldsmakt. Fra da av mente de dansk-norske kongene at de hadde fått sin makt fra Gud, og at ingen av undersåttene hadde rett til å stille dem til ansvar. Det dansk-norske eneveldet var slik sett fullt på høyde med det franske.
Nybyggersamfunn i Nord-Amerika
Spanske erobrere hadde krevd rett til store områder i Nord-Amerika, California og Florida ble regnet som deler av Det nye Spania. Men i Nord-Amerika fantes det ikke bofaste folk og rikdommer, slik som i Mellom- og Sør-Amerika. Dermed var det heller ikke grunnlag for den samme formen for jordbruksbaserte kolonisering. Derimot ble jakt og fiske næringene for de første europeerne som slo seg ned her. Østkysten av Nord-Amerika hadde store fiskefelt. Dessuten ble oppdagelsen av Nord-Amerika påskyndet av franske, nederlandske og engelske oppdagere som lette etter en ny seilingsrute til Asia. For å unngå den sørlige, som Spania og Portugal hadde kontroll over, prøvde de å finne en nordlig rute.
Tidlig på 1600-tallet ble det grunnlagt både franske, engelske og nederlandske nybyggersamfunn eller kolonier på østkysten. En av de største byene i dagens USA har røtter tilbake til den første tiden, da de første europeerne slo seg ned i Nord-Amerika. Det var nederlendere som i 1626 bosatte seg på et sted de kalte Ny Amsterdam, men som ble erobret av engelskmenn i 1664. De omdøpte den vesle nybyggerbyen til New York.
De første europeiske samfunnene eller koloniene i Nord-Amerika var små og lå spredt langs atlanterhavskysten, i innlandet i Canada, ved de store innsjøene og langs Mississippi. Koloniseringen var ikke planlagt og gjennomført i regi av kongen eller staten, slik som i det spanske Amerika i sør. De nordamerikanske koloniene var i all hovedsak et resultat av private foretak. Så lenge de var små og lå spredt, hadde de likevel sterke bånd til hjemlandene, fordi de var avhengige av forsyninger av europeiske varer og av soldater som kunne forsvare dem. Forsvar var viktig både mot indianske overfall og mot erobringsforsøk fra andre europeiske stater.
Slaveriet i Nord-Amerika hadde sammenheng med at europeiske innvandrere begynte å dyrke varer for salg i Europa. Slike varer var tobakk, ris og bomull. Dyrkingen foregikk på store plantasjer, og ved hjelp av slaver som arbeidskraft fikk eierne stor inntjening. Amerikanske slaver ble et stort innslag i den nordamerikanske befolkningen. I 1820 var det to millioner av dem. Til sammenlikning var det bare 800 000 i Mellom- og Sør-Amerika. Men ikke bare afrikanske slaver kom til Nord-Amerika som billig arbeidskraft. Det var vanlig at fattige europeere som drømte om et bedre liv i Amerika, gjorde avtale om å arbeide for hus og kost i opptil flere år, bare de fikk fri reise over Atlanteren.
Konflikt med urbefolkningen
Pelsverk hadde alltid vært en ettertraktet handelsvare i Europa. I Nord-Amerika var det store skoger, og de første europeiske jegerne som kom hit, fanget lett store mengder pelsdyr. Ganske fort ble de fineste pelsdyrslagene sterkt redusert i antall, og jegerne måtte lete opp nye jaktområder. Dette påvirket de indianske stammesamfunnene, som også var jegersamfunn. Når europeiske jegere overbeskattet viktige byttedyr, ble det konflikter både mellom europeerne og indianerne og mellom stammer som måtte flykte til nye områder for å livberge seg. En del indianske stammer var bofaste og drev jordbruk, men i hovedsak var de nordamerikanske indianerne nomadesamfunn som flyttet innenfor et større område som de regnet som jaktmarkene sine.
Det er regnet ut at så tidlig som på 1600-tallet kom hele 150 000 engelske emigranter til Nord-Amerika. I tillegg kom det mange tyske, nederlandske, franske og irske, kanskje så mange som en million i perioden 1600-1800. De aller fleste var jordbrukere som søkte et bedre liv i et land der de mente at ingen eide jorden fra før. Dette var grunnlaget for en stadig sterkere konflikt mellom europeisk og indiansk kultur.
Europeerne som kom til Nord-Amerika, forstod ikke den indianske levemåten og så på all udyrket mark som tilgjengelig for jordbruk. En engelsk nybygger som i 1622 hadde overlevd et angrep på et nybyggersamfunn, der indianske krigere hadde drept en tredel av innbyggerne, uttrykte det som mange europeere mente:
Vi kan vinne på mange måter. Med makt, med hunger ved å brenne avlingene deres, ødelegge båtene deres og fiskegarnene, brenne husene deres, angripe dem når de er på jakt, for det er slik de skaffer seg mest mat om vinteren, jage dem med hestene våre og sende blodhunder etter sporene deres og la hundene rive dem i stykker.
På samme måte som i Sør- Og Mellom-Amerika førte smittsomme sykdommer fra Europa til stor dødelighet blant de nordamerikanske indianerne. Sykdommene og den stadige innvandringen fra Europa førte til sammen til en enorm reduksjon av den indianske befolkningen. I det området som i dag er USA, kan det ha vært fem millioner indianere omkring år 1500. Tre århundrer senere var indianerbefolkningen redusert til 600 000 personer. Men da var tallet på innbyggere med europeisk opphav fem millioner, og i tillegg var det en million afrikanske slaver.