Slaget ved Tours

Slaget ved Tours, også kjent som slaget ved Poitiers på norsk ble utkjempet mellom Karl Martell for frankerne, og en arabisk invasjonsstyrke ledet av Abdul Rahman i 732.

Slaget stoppet en Arabisk invasjon av moderne Frankrike, og stoppet en muslimsk innflytelse på middelalderens Europa. Slaget markerte et vendepunkt i den mørke tidsalderen, hvor invasjoner av det europeiske kontinentet stagnerte.

Kristendommen fortsatte å være den dominerende religionen i Europa de neste tusen årene, men hvis invasjonen hadde vært vellykket ville Europeisk historie trolig sett betydelig annerledes ut.

Bakgrunn

Etter det vestlige Romerriket kollapset på 400-tallet e.kr oppstod det et maktvakuum i Vest-Europa. Germanske stammer overtok landområdene som romerne tidligere hadde styrt, men områdene var svekket militært og kunne ikke motstå arabisk ekspansjon 3 århundrer senere.

Det umuyadiske kalifat erobret Nord-Afrika og store deler av den iberiske halvøy, og utover 700-tallet gjorde de forsøk på å erobre deler av dagens Frankrike. Frankrike var styrt av den germanske stammen Frankerne, som dagens Frankrike er oppkalt etter.

I 721 beseiret Odo av Aquitaine (dagens sørvestlige Frankrike), en stor hær ledet av guvernøren av Al-Andalus (Sør-Spania, Andalusia). Denne seieren stoppet en muslimsk ekspansjon dypt inn i Europa, men bare for en kort stund. Trusselen lurte fremdeles, og det trengtes en sterk leder med et forent rike bak seg til å bekjempe den for godt.

Frankerne delte riket inn i fyrstedømmer, styrt av en fyrste eller overherre. Karl Martell (Martell betyr «hammeren») var en slik fyrste, og i årene før invasjonen fra Umuyadene kjempet han for å konsolidere sin makt i Frankerriket.

Etter å ha befestet sin rolle som leder over riket, rettet han fokus mot å forsterke riket mot eksterne trusler, spesielt fra sør hvor berberske og muslimske tropper hadde angrepet og erobret store områder. Han rekrutterte veteraner og de beste krigerne til en hær som skulle forsvare den sørlige delen av Frankrike mot en ventet muslimsk ekspansjon mot nord.

Slaget

I år 732 e.kr sendte det Umuyadiske riket en stor hær nordover med mål om å ekspandere dypt inn i Nord-Europa. Karl Martell var godt forberedt på dette, og samlet sin veltrente hær på omtrent 15.000 mann til kamp.

Den frankiske hæren beveget seg i det skjulte for å møte invasjonshæren, og klarte å få et strategisk overtak ved å velge slagmarken.

Invasjonshæren ledet av Abdul Rahman var ikke forberedt på å møte en stor og samlet hær, de hadde ikke tatt seg bryet med å speide motstanderen siden de var vant med å møte splittet motstand og dårlig trente motstandere.

De to hærene møtte hverandre på en slagmark et sted mellom byene Poitiers og Tours, hvor Karl Martell hadde fordelen av høy grunn, og tett skog på begge flankene.

Den muslimske hæren hadde et sterkt kavaleri med tunge rustninger, og deres styrke var allerede redusert på grunn av en lang marsj i tungt terreng. Å måtte kjempe mot en velorganisert hær i motbakke, reduserte moralen og overtaket til kavaleriet.

Den Umuyadiske hæren var tallmessig overlegen, den talte opp mot 60.000 mann, men den klarte ikke bryte gjennom frankernes solide defensive mur av velutrustede fotsoldater, som var organisert i en firkant rundt Karl Martell. Kampen stod lenge og vippet, men det som avgjorde slaget i frankernes favør var at Karl Martell sendte en liten styrke rundt motstanderen, som angrep leiren deres.

Denne manøveren reduserte den allerede lave moralen til muslimenes kavaleri, og en stor del av hæren vendte tilbake til leiren for å beskytte eiendelene sine. Abdul Rahman Ghafiq forsøkte å stoppe denne retretten, og i forsøket ble han omringet og drept.

Resten av invasjonsstyrken gikk i full retrett tilbake til leiren sin, og frankerne gikk tilbake til utgangsposisjonene for å forberede seg til et nytt slag neste morgen.

Med lederen deres drept, klarte ikke invasjonsstyrken å bli enige om hvem som skulle overta ledelsen av hæren, og de trakk seg tilbake til sine landområder.

Etterspill

Etter slaget fortsatte Karl Martell å kjempe for å frigjøre resten av det sørlige Gallia, og bekjempet flere invasjonsstyrker fra Andalus frem til sin død i 741.

Han er av mange historikere regnet som Europas redningsmann, og hans veltrente og velorganiserte hær var den eneste som var i stand til å motstå muslimenes store invasjonsstyrke. Ingen store forsøk på å erobre Nord-Europa ble opprettet etter dette slaget, og hans periode som leder over det Frankiske riket ble starten på en gullalder for Frankerne som varte i flere århundrer.

Hans barnebarn Karl den Store erobret store deler av det som tidligere hadde utgjort den vestlige delen av Romerriket, og han ble selv kronet som keiser av det nye romerske riket i år 800.