Napoleon hadde opprinnelig ikke planlagt å marsjere så langt inn i Russland da han la strategien for felttoget mot Russland. Men da han feilet i å tvinge frem et avgjørende slag mot russerne, ble han trukket stadig lengre inn i landet. Han hadde håpet at erobringen av Moskva ville sikre ham seieren, men La Grande Armee hadde allerede strukket forsyningslinjene til det ytterste, og da de nærmet seg den russiske hovedstaden, møtte de endelig motstand ved Borodino
Russland hadde lenge vært en motstander av Frankrike, men etter slaget ved Friedland i 1807 ble de to landene enige om fred, og inngikk til og med en allianse. Freden i Tilsit resulterte i en avtale som i hovedsak var fordelaktig for Frankrike, mens russerne i stor grad ignorerte de mest tyngende klausulene.
Likevel økte spenningen mellom landene, og keiser Napoleon I av Frankrike innså til slutt at hans tidligere alliansepartner nok en gang hadde blitt en fiende.
Napoleons strategi for å håndtere diplomatiske kriser var direkte og aggressiv. Han innledet et militært felttog, truet en strategisk viktig by – ofte fiendens hovedstad – for å fremprovosere et avgjørende slag. Etter å ha knust fiendens militære motstand eller okkupert hovedstaden, dikterte han en fredsavtale som tjente hans egne interesser. Problemet med denne tilnærmingen var at den skapte kortsiktige militære løsninger uten å adressere de underliggende diplomatiske konfliktene, som dermed nesten uunngåelig blusset opp igjen i fremtiden.
Denne strategien var en alt-eller-intet-tilnærming: Hvis den franske hæren ikke raskt oppnådde et avgjørende resultat, fantes det ikke noen alternativ løsning – felttoget måtte fortsette til seieren var sikret. Med unntak av Spania hadde denne tilnærmingen alltid fungert, men fiaskoen der ga opphav til den såkalte “spanske kreftsvulsten”, som langsomt tappet Frankrike for ressurser og militær styrke.
Dette var en av de to viktigste årsakene til at Frankrike til slutt tapte napoleonskrigene. Den andre var invasjonen av Russland og den påfølgende katastrofale retretten, som sugde kraften ut av La Grande Armee og kostet livet til mange av dens beste soldater.
Forberedelser til invasjon
I 1812 strakte Napoleons herredømme over Europa seg østover til Polen, hvor La Grande Armee samlet seg før felttoget mot Russland. Hæren var imidlertid for stor til å rykke frem som en samlet enhet, så felttoget ble planlagt med en hovedstyrke under keiserens personlige kommando, støttet av avdelinger som skulle sikre flankene, strategiske mål og de livsviktige kommunikasjonslinjene – avgjørende for flyten av forsyninger og forsterkninger.
Forberedelsene var grundige, i hvert fall i keiserens hovedkvarter. En enorm mengde ordrer ble utstedt, nøye spesifiserende hva som ville være nødvendig, i hvilke mengder og hvor det skulle leveres. Å skaffe selve forsyningene – ammunisjon, mat, vinterklær, fottøy og vogner til transport – viste seg derimot langt mer utfordrende. Dermed marsjerte La Grande Armee inn i Russland med forsyninger som knapt var tilstrekkelige for et kortvarig felttog – noe keiseren aksepterte, ettersom han planla å avgjøre krigen raskt i et stort slag.
Samtidig var også forberedelsene i gang i Russland. Men intern strid svekket kommandostrukturen, noe som hemmet forsøkene på å samle styrkene og etablere en effektiv forsvarslinje. Dermed var russerne ikke klare da den franske offensiven startet, og de ble tvunget til å trekke seg tilbake i jakten på et egnet sted for et avgjørende slag.
Den karakteristiske raske franske fremrykningen gjorde dette umulig. I tillegg hindret den russerne i å sende forsterkninger til sine styrker i felten – det var umulig å forutsi nøyaktig hvor hæren deres ville befinne seg på et gitt tidspunkt, noe som gjorde det svært vanskelig å dirigere tilleggsstyrker til slagmarken.
Den franske fremrykningen
Den franske armeens evne til rask forflytning skyldtes i stor grad dens effektivitet i å skaffe mat og for underveis, noe som reduserte behovet for store forsyningstransporter. Denne strategien fungerte godt i det fruktbare Sentral-Europa, men i Russland var det langt vanskeligere å finne tilstrekkelige provianter.
Etter hvert som La Grande Armée tømte sine forsyninger, slet logistikken med å bringe inn nye fra depotene. I tillegg var forsyningslinjene under konstant angrep fra russiske styrker, særlig de lynraske kosakkene, som opererte bak de franske linjene fra felttogets begynnelse.
Tsar Aleksander I (1777–1825) mistet tiltroen til grev Michael Barclay de Tolly, øverstkommanderende for de russiske styrkene, og erstattet ham med prins Mikhail Kutuzov i håp om at han ville våge å ta opp kampen mot Napoleon. I realiteten måtte også Kutuzov fortsette retretten, men dette spilte russerne i hendene. Ikke bare ble de franske forsyningslinjene stadig lengre, men hæren ble gradvis svekket av sykdom, uhell, angrep fra irregulære styrker og desertering. Denne økende “friksjonen” tærete på den franske kampkraften, og da Kutuzov endelig etablerte en forsvarsstilling ved Borodino, hadde La Grande Armée skrumpet inn fra 286 000 til 161 000 mann.
Opptakten til Sjevardino-redutten
Den russiske hæren inntok en sterkt befestet forsvarsstilling nær Borodino, godt beskyttet av naturlige hindringer. Moskvaelven sikret den russiske høyre flanken, med noen styrker utplassert på motsatt bredd for ytterligere beskyttelse. Fronten var dekket av dype kløfter og tette skogbelter, som ble forsterket med en rekke feltbefestninger. Den største av disse var Rajevskij-batteriet, også kjent som Den store redutt. I tillegg ble en rekke mindre jordskanser – kalt fleches (fransk for «piler») på grunn av sin pilspissform – gravd for å beskytte det mest opplagte angrepspunktet mellom to skogbelter. En ytre befestning, Sjevardino-redutten, dekket den forventede franske fremrykningslinjen.
Den russiske stillingen var sterk på høyre flanke, men svakere på venstre, der forsvarslinjen hvilte på landsbyen Utitsa. Likevel plasserte Kutuzov sine beste tropper til høyre. Planen var å krysse elven, samle forsterkninger og deretter svinge inn i fiendens venstre flanke. Artilleriet var en av den russiske hærens største styrker – nest etter keisergarden – og Kutuzov håpet at kanonene ville bli avgjørende for slagets utfall. Nesten halvparten av hele den russiske hærens artilleri ble derfor holdt i reserve, klar til å settes inn der behovet var størst. Imidlertid døde general Kutaisov, sjefen for denne styrken, tidlig i slaget, noe som førte til at artillerireserven i stor grad ble dårlig koordinert.
Forpostfektninger begynte 5. september, da marskalk Joachim Murats franske kavaleri støtte sammen med russiske ryttere. Dette utviklet seg til en omfattende kavaleritrefning uten et klart utfall, og kampene fortsatte dagen etter. Da franskmennene mottok forsterkninger, trakk russerne seg tilbake, og Sjevardino-redutten ble liggende åpen for angrep. Den ble stormet forfra av kavaleri og bakfra av infanteri. Franskmennene mistet rundt 4000 mann i kampen, men de russiske tapene var enda større. Viktigere enn de materielle tapene var imidlertid slagets psykologiske virkning – nederlaget rystet den russiske hærens selvbilde.
Frontalangrep
På dette tidspunktet var Napoleon over toppen som general, dersom han hadde stått overfor samme situasjon som i Borodino da han var på høyden av sin karriere, ville han trolig foretatt en risikabel manøver for å omgå russerne ved å bøye av rundt deres sørlige stillinger ved Utitsa. Dette var nettopp hva generalene hans anbefalte, men i stedet valgte han et konvensjonelt frontalangrep. Napoleon håpet at hans armes overlegenhet og slagkraft kunne bryte gjennom de sterkt befestede russiske posisjonene.
For å støtte frontalangrepet plasserte Napoleon, med sin bakgrunn fra artilleriet, et hovedbatteri med 102 kanoner rett overfor russernes nøkkelstillinger ved de pilspissformede jordskansene, som var høyt prioriterte mål for franskmennene. Mange av disse kanonene var tunge 12-pundere som kunne påføre forsvarerne alvorlig skade tross beskyttelsen jordskansene ga.
Klokken 06:00 den 7. september åpnet kanonene ild, og kort tid etter startet infanteriet fremrykningen.Til tross for russisk motild, trengte infanteriet seg inn i pilspisskansene, og innen kl 07:30 hadde de tatt kontroll over dem.
De viktige jordskansene ble gjenerobret av russerne gjennom et motangrep, men en fornyet fransk offensiv sikret dem nok en gang. Disse jordskansene utgjorde imidlertid bare de fremste elementene i en dyp russisk forsvarsstilling. Kraftig russisk artilleri åpnet ild mot franskmennene, og ettersom skansene var åpne baktil – mot de russiske stillingene – ga de ingen beskyttelse mot denne ilden. For å hindre franskmennene i å trenge dypere inn i de russiske styrkenes sentrum, flyttet russerne fram deler av tsarens garde og elitestyrker fra grenaderstøtteelementet, med artilleristøtte.
Fransk kavaleri grep inn i kampen, men ble slått tilbake av sine russiske motparter. Veien lå nå åpen for et russisk motangrep, men dette ble knust av fransk artilleri som hadde rykket frem for å bidra til å holde det erobrede terrenget. Til slutt trakk russerne seg tilbake med en viss uorden i rekkene, men utmattelse og stridens kaos hindret franskmennene i å utnytte denne fordelen.
Borodin og Den store redutten
I tillegg til fremrykningen mot Den store redutten forfra, hadde franskmennene en annen offensiv mulighet: å krysse Kolutsja, en sideelv til Moskva-elven. Ved Borodino ble elveovergangene holdt av russiske jegere (lett infanteri) utplassert i selve landsbyen. Franske soldater presset jegerne ut av landsbyen, men da de forsøkte å krysse elven, brøt formasjonene sammen og russerne drev dem tilbake inn i Borodino. Etter nok et forsøk etablerte franskmennene seg likevel på den andre siden av elven og fikk frem artilleri. Med denne støtten begynte de fremrykningen mot Den store redutten.
Rajevskijs batteri – Den store redutten – ble inntatt av franskmennene med bajonetter, men stillingen ble gjenerobret av russerne i et motangrep. Begge parter førte frem forsterkninger og rettet artilleriild mot fiendens fremrykkende soldater. Franskmennene fikk gradvis overtaket, og omkring klokken 14:00 gjennomførte de et konsentrert fremstøt. Forberedelsene til angrepet var tydelige, og de oppstilte franske regimentene burde ha vært lette mål for russisk artilleri. Men artillerireservens sjef var falt, og kommandosituasjonen var ikke gjenopprettet, så flertallet av de russiske kanonene var ikke tilgjengelige.
Det franske artilleriet var derimot tilgjengelig i stort antall. Mens russerne konsentrerte sine styrker for å motstå det franske angrepet, åpnet franskmennene ild med tungt skyts, noe som nesten oppløste enkelte enheter. Artilleribombardementet virket også demoraliserende og svekket russernes forsvarsevne ytterligere. Det franske angrepet lyktes; russerne ble endelig drevet ut av Den store redutten, som franskmennene nå tok kontroll over. Men angrepsstyrken var i kaos, og soldatene var fullstendig utmattet etter den formidable innsatsen – de trengte en pause for å gjenopprette orden og hente pusten.
Slaget trappes ned
Pustepausen trakk ut og gikk over i en gradvis nedtrapping av krigshandlingene, selv om artilleriet på begge sider fortsatte å skyte og trefninger fant sted over hele slagmarken enda en stund. Selv om forsvarslinjen var brutt og russerne tvunget på retrett, var de ikke, i ordets rette forstand, beseiret. For å oppnå dette krevdes en sluttoffensiv, og de eneste soldatene tilgjengelige for oppgaven var Den franske keisergarden. Napoleon nektet å sette inn garden, kanskje fordi den var hans eneste gjenværende reserve, så russerne kunne trekke seg tilbake uten å bli forfulgt.
Franskmennene satt igjen med slagmarken i sin besittelse, tradisjonelt et tegn på seier. Men selv om de kunne gjøre krav på en taktisk, om enn marginal seier, hadde de i praksis ikke oppnådd noen av sine strategiske mål. Begge parter hadde mistet 30 000–40 000 mann, men i motsetning til russerne, som var på hjemmebane, kunne ikke franskmennene erstatte sine tap. De hadde strukket seg for langt og befant seg ved enden av en uhyre lang forsyningslinje. Franskmennene trengte en avgjørende seier, mens russerne bare måtte unngå et fullstendig nederlag. Dette hadde russerne klart, og selv om de var blodige, hadde de påført inntrengerne betydelig skade og nektet Napoleon det raske felttoget han hadde håpet på.
Følger
Kutuzov innså at hæren hans ikke var i stand til å utkjempe et slag til, og valgte å bevare det som var igjen fremfor å ta opp kampen en siste gang før Moskva. Dette var klokt, selv om han ved å trekke seg unna lot Napoleon innta Moskva. Den forventede kapitulasjonen fant imidlertid ikke sted, og franskmennene satt med kontrollen over en tom by med lite mat og ingen utsikter til friske forsyninger. De hadde ikke noe annet valg enn retrett, og den 19. oktober 1812 begynte La Grande Armée hjemmarsjen.
Franskmennene ville unngå å trekke seg tilbake samme vei som de hadde rykket frem, ettersom områdene var tømt for forsyninger grunnet deres egen plyndring bare uker tidligere og russernes bevisste brente jords taktikk under tilbaketrekningen. En sørligere rute var derfor ønskelig, men nå fikk russerne gevinst for å ha reddet restene av sin hær etter Borodino. Den 24. oktober ble den franske fortroppen angrepet ved Malojaroslavets, med et blodig sammenstøt som resultat. Russerne led nok et knepent tap, men ble ikke slått ut.
Napoleon besluttet at et gjennombrudd ville koste for mye i drepte og sårede, og retretten ble i stedet lagt langs samme rute som fremrykningen, tilbake mot de baltiske statene. Tapstallene under det som ble kjent som Moskva-retretten var enorme, grunnet sult, kulde og kontinuerlige angrep fra russiske styrker. Særlig kosakkavalerier viste sin verdi som tiraljører og plaget ustanselig den franske hæren, som gradvis gikk i oppløsning under marsjen. Til slutt var det bare 30 000–40 000 av de 630 000 soldatene som hadde invadert Russland som kom seg ut igjen i samlet tropp. Omtrent like mange klarte etterhvert å ta seg tilbake i sikkerhet i spredte grupper.
Den franske hæren kom seg aldri helt etter de forferdelige tapene den led i Russland. I tillegg var Napoleons rykte som uovervinnelig grundig ødelagt. Dette førte i sin tur til uro blant allierte og beseirable folkeslag og oppmuntret Frankrikes fiender til fornyet innsats. Napoleon klarte riktignok å samle en ny hærstyrke til neste års felttogssesong, men den holdt ikke samme standard som 1812-årgangen og kunne ikke utrette mer enn å holde nederlaget på avstand midlertidig. Det er ikke urimelig å hevde at nettopp Napoleons manglende evne til å stå igjen som ubestridt seierherre etter slaget ved Borodino, førte til at Det franske keiserdømmet til slutt var dømt til nederlag.