Sintasjta-kulturen er en arkeologisk bronsealderkultur på de nordlige delene av den eurasiske steppen ved grensen mellom Øst-Europa og Asia. Den eksisterte mellom 1900 før kr. og 2200 f. Kr., og er oppkalt etter området Sintasjta i Russland. Den eldste kjente hestestridsvogn er funnet i gravsteder i sintasjtakulturen, og kulturen er betraktet som en sterk kandidat for opprinnelsen til denne teknologien, som siden ble spredt utover den gamle verden og spilte en avgjørende rolle i oldtidens krigføring.
Sintasjtakulturen drev også intensiv gruvedrift, det er funnet spor etter kobber og bronsemetallurgi som ble utført, som er uvanlig for en steppekultur. Kulturen har tidligere blitt regnet som identisk til andronovokulturen, men er nå regnet som en adskilt enhet som utgjør en del av andronovohorisonten.
Genetisk forskning viser at mennesker fra Sintasjtakulturen var i slekt med folk fra stridsøkskulturen, og skiller seg genetisk fra befolkninger i jamnajakulturen og poltavakulturen, som levde i nærliggende områder tidligere. Sintasjtakulturen oppstod gjennom samhandling med to eldre kulturer, poltavkakulturen som var en østlig gren av jamnajakulturen, som hadde beveget seg inn i sintasjta-regionen mellom 2800-2600 f.Kr., og andronovokulturen, som hadde røtter i fatjanovokulturen, som igjen stammet fra stridsøkskulturen.
Mange sintasjtabosetninger ble bygget over eller nær tidligere poltavka-bosetninger, og motiver og keramikk fra poltavkakulturen ble videreført i Sintasjtakulturen. Genetisk forskning viser at Sintasjtakulturen var nært beslektet med stridsøkskulturen, noe som antyder den østlig migrasjon fra disse folkegruppene. Stridsøkskulturen beveget seg også nordover til Skandinavia mellom 2700 f.Kr. til 2350 f.Kr.
De første Sintasjta-bosetningene oppsto rundt år 2100 f.Kr. samtidig med klimaendringer som gjorde de kasakhstanske steppene tørrere og kaldere. Dette førte blant annet til at folk søkte mot elvedaler som Ural og Tobol, som var mildere og hadde mer tilgang på mat og ly. Det oppstod også et skifte fra et mer mobilt gjetersamfunn til fast bosetting i befestede områder.
Det oppstod innbyrdes konflikter, økologisk stress og påfølgende ressursmangel, og dette førte til intens konkurranse mellom stammer i Sintasjtaperioden. Dette utløste bygging av festninger som var mer avanserte enn tidligere, og oppfinnelsen av hestetrukne stridsvogner med tospann – som var en revolusjon i krigføring.
Det ble også mer vanlig med overdrevne ofringer, muligens for å demonstrere makt og for å overgå rivaliserende stammer. Våpen som spyd, pilspisser, meisler og økser ble spredt østover, og gravene inneholdt mange våpen, men komposittbuer var ikke i bruk enda. Buene som ble brukt var enkle og laget tre, med tilbehør som gripetak og bueender laget av horn og bein. Det ble også funnet pilspisser fremstilt av bein eller stein fremfor metall, og pilene var korte, som regel 50 til 70 cm, og buene må også ha vært tilsvarende korte.
Sintasjtakulturens økonomi var sterkt basert på kobbermetallurgi, særlig produksjon av kobber og arsenikkbronse. Gruver som Vorovskaya Yama leverte råmateriale, som ble videre behandlet til nyttige redskaper i bosetningene. Utgravninger viser at alle bygninger i steder som Sintasjta, Arkaim og Ust’e hadde smelteovner og slagg, noe som tyder på at de opererte i en industriell skala.
Metallet ble eksportert til byer i Baktria-Margiana-komplekset og videre til Iran og Mesopotamia. Handelen med metall mellom sintasjtakulturen og Baktria-Margiana knyttet stepperegionen til oldtidens urbane sivilisasjoner i det nære østen: rikene og bystatene i Iran og Mesopotamia var bortimot et endeløst marked for metaller. Disse handelsrutene ble senere grunnlaget for spredningen av hester, stridsvogner og til sist indoiransk-talende folk til det nære østen fra steppene.
Det er antatt at Sintasjtakulturen snakket et urindoiransk språk, som var forløperen til dagens indiske og iranske språk. Arkeologiske gravritualer samsvarer med beskrivelser i Rigveda, en tidlig vedisk tekst. Samtidig finnes språklige likheter mellom urindoiranske og finsk-ugriske språk, noe som tyder på en kulturell og språklig blanding. Det er derfor sannsynlig at Sintasjtakulturen ikke var etnisk homogen, men snarere en kreolsk miks av ulike grupper i Ural-regionen.
Genetiske analyser av individer fra Sintasjtakulturen, gjennomført av Allentoft et al. (2015), viser at denne befolkningen var nært beslektet med folket fra stridsøkskulturen i Nord-Europa. De delte en betydelig genetisk arv fra tidlige bønder i Sentral-Europa, noe som skiller dem markant fra tidligere steppefolk som jamnakulturen og poltavkakulturen. Dette understøtter teorien om at Sintasjtakulturen representerte en ny genetisk og kulturell sammensmelting i stepperegionen, der både vestlige og østlige elementer møttes og blandet seg.
DNA-prøver hentet fra fire arkeologiske steder tilknyttet Sintasjtakulturen viste mitokondrielle haplogrupper som U2e, J1, J2 og N1a, som alle indikerer en viss genetisk variasjon på morssiden. På farsiden tilhørte de to mannlige individene haplogruppe R1a1, en linje som i senere tid blir sterkt assosiert med de indoeuropeiske folkevandringene. Studien fremhever også at det genetiske mangfoldet varierte blant bronsealderens kulturer, og peker spesielt på at stridsøkskulturen hadde den høyeste andelen jamna-relatert genetisk materiale i Nord-Europa.
Sintasjtakulturen hadde en betydlig påvirkning på utviklingen av både teknologi, språk og sivilisasjon i den gamle verden. En av de mest avgjørende innovasjonene de hadde var oppfinnelsen av den hestetrukne stridsvognen – et militært gjennombrudd som revolusjonerte krigføring i hele Eurasia. Denne teknologien spredte seg raskt til store deler av Asia og Midtøsten, der den ble tatt i bruk av mektige sivilisasjoner som hetittene, egypterne og assyrerne.
I tillegg til sin teknologiske innflytelse, spilte Sintasjtakulturen en nøkkelrolle i spredningen av de indoiranske språkene. Det er bred enighet blant forskere om at folkene i Sintasjtakulturen sannsynligvis snakket en form for urindoiransk, forløperen til dagens iranske og indiske språk. Gjennom migrasjon og handel førte dette til kulturell og språklig påvirkning i store områder – fra steppene i Sentral-Asia til Iran og det indiske subkontinentet.
Kulturen var også et viktig bindeledd mellom nomadiske steppefolk og urbane sivilisasjoner i sør, som Baktria og Margiana. Gjennom utstrakt handel med kobber og bronse, knyttet Sintasjtakulturen stepperegionen til bystatene i Iran og Mesopotamia, og ble dermed en del av de tidlige globale handelsnettverkene. På mange måter kan Sintasjtakulturen sees som en bro mellom øst og vest, mellom det nomadiske og det urbane, og mellom det teknologiske og det kulturelle – med ringvirkninger som varte i årtusener.