Kravet om reformer av den katolske kirkelæren førte på 1500-tallet til at kirken i en del land ble skilt fra kirkestyringen til paven i Roma. Det skjedde for eksempel i de nordiske landene og i England. Men også pavekirken ble reformert, det vil si at reglene for hvordan den rette katolske tro skulle praktiseres, ble innskjerpet.
Reformasjonene fikk storpolitiske følger i Europa. Det brøt ut krig mellom katolske og protestantiske fyrster, der begge sider hevdet at de ville forsvare den rette lære. Men bak de religiøse årsakene lå det en hard kamp om landområder og kontroll med den internasjonale handelen. I Frankrike, England, Nederlandene og de nordiske landene ble religionen også brukt i den indre kampen om kongemakten.
Katolsk reformasjon
Jesuittene tilhørte en munkeorden som var stiftet tidlig på 1500-tallet. Grunnleggeren, Ignatius Loyola, var en spansk adelsmann som hadde kjempet sammen med Karl 5. mot franskmennene. Jesuittene ble velsignet som en ny munkeorden av paven i 1540. De skulle ha fattigdom og et rent liv som ideal. Jesuittordenen vokste fort, og munkene ble talsmenn for reformasjon av den katolske kirken. Ignatius Loyola var altså én av flere reformatorer på 1500-tallet, men han brøt ikke med den katolske lære. Han var en reformator som ville forsvare en samlet kirke under pavens ledelse.
Da Luthers reformerte kirkeordning ble innført i Danmark, Sverige og Norge, ble Norden en del av et lite minoritetskirkesamfunn. De aller fleste i Europa tilhørte den katolske kirken. For katolikkene var alle som tilhørte de reformerte kirkesamfunnene, kjettere, enten de var lutheranere, kalvinister eller medlemmer av den engelske kirke. Men til forskjell fra tidligere kjetterbevegelser hadde de reformerte kirkene klart å få fotfeste i flere kongeriker. Det er derfor mulig å se på reformasjonen som et uttrykk for at den katolske kirken var blitt så svak at den ikke lenger maktet å hevde det monopolet på religionen som den hadde hatt siden tidlig i middelalderen.
Et annet perspektiv er å se reformasjonene som uttrykk for en læredebatt som alltid hadde eksistert i kirken. Det var ikke noe nytt at innholdet i læren og hvordan den skulle praktiseres, ble drøftet. Den katolske kirken hadde hatt en stor reformbevegelse på 1000-tallet, som hadde kritisert kirken fordi den var for opptatt av det verdslige livet. Den samme kritikken ble reist på nytt i senmiddelalderen, av den engelske teologen John Wycliff og den tsjekkiske lærde Jan Huss. Men begge ble dømt som kjettere.
Kritikk av den katolske kirken kunne enten føre til at kirken innførte reformer, eller til at kritikerne ble utstøtt som kjettere. En slik kritikk fra “innsiden” hadde alltid eksistert i kirken. På et vis kan en si at kritikken er mye av forklaringen på at interessen for kirkens budskap holdt seg levende. Praktiseringen av kristendommen var i utvikling gjennom hele middelalderen.
Diskusjonen om hvordan den religiøse lære burde praktiseres, ble i den katolske kirken ført på samme måte som tidligere, ved at erkebiskoper, biskoper og abbeder samlet seg til store kirkemøter. Kirkemøtet i Trent satt sammen i flere år ved midten av 1500-tallet og drøftet mange av de spørsmålene som Luther og Calvin hadde kritisert kirken for. Spørsmålene gjaldt hvor mange sakramenter det skulle være, hvor viktig messen var som en del av gudstjenesten, om gode gjerninger kunne gi frelse, hvor mange helgener det fantes og synet på skjærsilden. Møtet vedtok at prestene skulle skjerpe både moralen og disiplinen, og ikke minst at biskopene hadde et særlig ansvar som forbilde for vanlige prester.
Den katolske kirken hadde alltid vekslet mellom verdsliggjøring og perioder med konsentrasjon om det åndelige innholdet. Med verdsliggjøring mener vi at kirkens ledere var opptatt av politisk makt. Hele 1500-tallet kan vi se på som en periode der drøftingen av den kristne lære stod i sentrum. Både katolikker og protestanter så det slik at å reformere var det samme som å vedlikeholde. Å reformere var derfor det motsatte av å deformere, som betydde å vrenge eller ødelegge.
I tidligere tider hadde diskusjonene om hvordan kirken skulle reformeres, alltid endt med enighet. Men på 1500-tallet utnyttet konger og fyrster diskusjonen i den katolske kirken til å styrke sin egen makt. Det er her vi finner den avgjørende forklaringen på hvorfor den katolske kirken ble splittet.
Freden i Augsburg
I det tyske keiserriket var det mange fyrster som støttet den lutherske lære, mens keiseren kjempet imot med militærmakt for å opprettholde den katolske kirken som enerådende. Etter langvarig strid kom det til fredsavtale mellom partene i byen Augsburg i 1555. Fredsavtalen i Augsburg fastslo at i riker der fyrsten var protestant, skulle også undersåttene være protestanter, og at katolske fyrster skulle ha rett til å kreve at undersåttene deres var katolikker.
Det var altså fyrstene som skulle avgjøre hvilken trosbekjennelse folk skulle ha. Dermed kan vi si at freden i Augsburg var en avgjørende etappe i den kampen om makt som hadde foregått i Europa gjennom hele middelalderen, mellom kirken på den ene siden og konger og keisere på den andre. Reformatorene, ikke minst Luther, hadde lagt stor vekt på at troen var noe som skulle være personlig, men ved freden i Augsburg ble tro et spørsmål som myndighetene skulle ta seg av.
Både den katolske og de protestantiske reformasjonene førte til at staten fikk tilsynet med religionen. Og med et slikt tilsyn ble også staten opptatt av at folk praktiserte religionen på riktig måte. Etter hvert kom det forordninger om hvordan dåp, giftermål og gravferd skulle gjennomføres, og prestene begynte å føre bøker der alle soknebarna ble innført. Slike bøker var også nyttige for staten, for der registrerte prestene alle innbyggerne i fyrstens rike. Ved hjelp av prestene og kirkebøkene kunne fyrstene for eksempel holde oversikt over hvor mange skattebetalere de hadde, og hvor mange soldater de kunne kalle ut i krig. Både staten og kirken hadde fått felles interesse i at alle hadde den samme religionen – kirken fordi den ville ha monopol på religion, staten fordi alle innbyggerne skulle registreres.
Vi kan til en viss grad si at fra 1500-tallet og utover ble verdslig styring og religion sammenblandet på en slik måte at folks tro ble avgjørende for om de tilhørte et rike eller ikke. Protestantiske fyrster var alltid redde for at katolikker som kom til riket deres, skulle være spioner. Å tilhøre et annet kirkesamfunn var ikke bare et spørsmål om tro, det var også et spørsmål om enten å være en trofast undersått eller en forræder. Det er denne sammenblandingen av religion og verdslig styring som er bakgrunnen for at enkelte stater, for eksempel Norge, fremdeles har en statskirke.
England og Spania
I England ble den trosbekjennelsen som Henrik 8. hadde innført, satt til side da datteren Maria ble dronning i 1553. Denne datteren hadde Henrik fått i ekteskapet med Katarina av Aragon, og det var skilsmissen fra Katarina som hadde ført til at Henrik 8. brøt med den katolske kirken. Maria hadde likevel vokst opp og fått opplæring som katolikk, og hun hadde god kontakt med morens familie i Spania. Kontakten var så god at hun ble gift med den spanske kongen Filip 2. Det var keiser Karl 5, Filips far, som fikk i stand ekteskapet, som et ledd i keiserens plan for å forsvare den katolske kirken. For fyrsteslektene var ekteskap alltid et politisk virkemiddel, også i religiøse konflikter.
Maria satte i gang kjetterforfølgelse mot dem som stod i spissen for den trosbekjennelsen som var innført under Henrik 8. Over 300 ble brent på bålet, deriblant erkebiskopen Thomas Cranmer, som hadde arrangert skilsmissen mellom Marias foreldre. Forfølgelsen førte til at hun på folkemunne ble kalt “Bloody Mary”. Mange flyktet fra England, men de fleste adelige støttet Maria, fordi de ønsket å få del i de store inntektene som kronen hadde. For selv om Maria gjeninnførte den katolske lære, beholdt hun det meste av det kirkelige godset som faren hadde beslaglagt.
Alt i alt så det ut til at det engelske kongeriket på nytt skulle tilhøre den katolske kirken. Men Maria døde etter bare fem år ved makten. Dermed ble Elisabet, datter av Henrik 8. i ekteskapet med Ann Boleyn, ny dronning. Elisabet 1. satt som engelsk dronning helt frem til 1603. Hun ønsket ikke at den katolske trosbekjennelsen skulle innføres igjen, men styrket den kirkeordningen som hennes far hadde innført. Filip 2. prøvde også å få i stand ekteskap med Elisabet, men hun avviste ham. Hun giftet seg aldri og fikk derfor tilnavnet “jomfrudronningen”.
Da Elisabet avviste en allianse med Filip 2. og heller stadfestet den engelske reformerte kirkeordningen, var det en understreking av at Spania var blitt Englands hovedfiende. Spania var på denne tiden den rikeste staten i Europa, og Filip 2. hadde påtatt seg rollen som forsvarer av den katolske kirken, slik hans far hadde gjort tidligere.
I 1588 seilte en stor flåte av spanske krigsskip, den spanske armada, mot De britiske øyer. Men den engelske flåten klarte å drive armadaen på flukt nordover i Nordsjøen, og nord for Skottland ble halvparten av skipene ødelagt av storm. En del av dem drev i land på vestkysten av Norge, der det fins en mengde historier om folk med spanske stamfedre.
Den engelske konflikten med Spania gjaldt mye mer enn religion og trosbekjennelse. I andre halvdel av 1500-tallet var de nye sjørutene til andre deler av verden godt utbygd og gav enorme inntekter til Spania og Portugal. Den spanske kongen klarte til og med å underlegge seg Portugal i 1580. Spania var med andre ord en stormakt som nesten overalt i verden måtte forsvare sine interesser.
England på sin side var et kongerike i vekst, på en øy som hadde bedre vilkår for sjøfart enn kanskje noe annet europeisk rike. Ikke noe punkt i England ligger mer enn syv mil fra havet. England var i andre halvdel av 1500-tallet i ferd med å bygge seg opp til å bli en sjømakt som kunne utfordre Spania. I 1577 hadde Francis Drake, en av admiralene til Elisabet 1., til og med seilt rundt jorden, som den andre i historien. Den første var den portugisiske ekspedisjonen under ledelse av kaptein Fernando de Magellan, som hadde gjort det i 1521-23, i tjeneste under den spanske kongen.
Det nederlandske opprøret
I tillegg til Spania hadde Filip 2. overtatt alle områder som hadde tilhørt det spanske riket mens Karl 5. styrte. Det var alle de områdene utenfor Europa som lå i Amerika og på Filippinene, og to hovedområder i Europa. De europeiske områdene var for det første de sørlige delene av den italienske halvøyen og Sicilia og Sardinia, for det andre de nederlandske provinsene, det som i dag er Nederland og Belgia.
I Middelhavet måtte Filip 2. forsvare seg mot osmanene. De hadde hatt stor fremgang og hadde kontrollen over de fleste seilingsrutene i dette viktige handelsområdet. I 1571 erobret de Kypros, som til da hadde vært styrt av Venezia. Etter denne erobringen gikk de største vestlige maktene i Middelhavet, under Spanias ledelse, sammen i en allianse, og med en stor flåte slo de osmanene i et stort sjøslag ved Lepanto i Hellas. For de allierte, og særlig for Spania, var det en viktig propagandaseier. Filip 2. hadde vist seg som en mektig fyrste som kunne forsvare sine interesser. Men for det osmanske riket hadde slaget ved Lepanto mindre betydning, og den osmanske marinen dominerte fremdeles hele kysten fra Adriaterhavet til Midtøsten og langs hele Nord-Afrika.
Det andre området der Filip 2. måtte forsvare Spanias interesser, var i de nederlandske provinsene. Helt siden 1200-tallet hadde det vært arbeidet med oppdemning og tørrlegging av stadig nytt land i disse områdene, særlig i de nordlige provinsene. Arbeidet hadde skapt et rikt jordbruk og gitt grunnlag for sterk befolkningsvekst. På 1500-tallet var Nederlandene et område som hadde mange byer med handelsmenn og håndverkere. Svært mange handelsmenn drev fjernhandel, både i konkurranse med hanseatene i Nord- og Østersjøen og etter hvert også i den nye fjernhandelen til Asia og Amerika. Dermed var Nederlandene blitt et velstående område. Her stod den kalvinske trosbekjennelsen sterkt, som i andre områder med et stort innslag av byfolk og handelsfolk.
Filip 2. ville styre Nederlandene mest mulig direkte, og ett av hovedmålene var å gjennomføre den katolske reformasjonen slik den var utformet under kirkemøtet i Trent. Men motstanden var stor mot Filip 2.s styre. Og motstanden økte etter hvert som den spanske kongen tok i bruk soldater til å tvinge gjennom sin politikk. Situasjonen utviklet seg til en brutal krig, der tusenvis av uskyldige ble drept, ikke minst av spanske leiesoldater som røvet landet på egen hånd fordi den spanske kongen ikke hadde råd til å betale dem.
I 1581 erklærte de syv nordligste nederlandske provinsene seg som frie, mens de ti sørligste sluttet fred med Filip 2. Den franske kongen hadde som politikk å støtte det nederlandske opprøret, fordi han gjerne ville at den spanske kongemakten ble redusert. Dronning Elisabet i England var heller ikke interessert i at Spania skulle bli for sterkt, men hun blandet seg først og fremst inn fordi hun ikke ville at Frankrike skulle være den eneste allierte med de nederlandske opprørerne. I 1593 ble de spanske troppene drevet ut av de nordlige provinsene. For Filip 2. var det et tilbakeslag som viste at han ikke var i stand til å forsvare det spanske kongedømmets interesser.
Frankrike og hugenottene
I Frankrike hadde kalvinismen mange tilhengere blant adelen og andre jordeiere. Også i Frankrike var det mange som håpet på å få del i den katolske kirkens rikdommer. Men kalvinismen hadde i tillegg fremgang i byene. Kalvinistene i Frankrike ble kalt hugenotter, og fiendskapet mellom dem og katolikkene var stort. Et katolsk angrep på en hugenottforsamling i 1562 førte til 74 døde. Hendelsen innledet en periode på tretti år som best kan karakteriseres som en religionskrig i Frankrike.
Da den franske dronningen Katarina av Medici iscenesatte mordet på en fremtredende hugenott fordi hun mente at han hadde for sterk innflytelse på arveprinsen, utløste mordet en massakre på hugenotter både i Paris og andre steder. Hendelsen ble kjent som bartolomeusnatten, og ble hilst med gratulasjoner ved hoffet til kongen i Spania og paven i Roma, men vakte avsky blant protestantiske fyrster.
I 1589 overtok Henrik 4. som konge i Frankrike. Han var hugenott, men gikk over til katolisismen i 1593. Da skal han ha sagt: “Paris er vel en messe verdt.” Med det siktet han til at Paris var styrt av katolikker og ville godkjenne kongen bare dersom han gikk til messe, som var den viktigste delen av den katolske gudstjenesten. Det er blitt et kjent sitat, men om kongen virkelig har uttalt disse ordene, kan vi ikke vite sikkert. Likevel kan ordene fortelle noe om hvordan mange fyrster stilte seg til religionen på slutten av 1500-tallet. Når det kom til stykket, var det den politiske makten og ikke trosbekjennelsen som var viktigst. Dersom de hadde nytte av det politisk, skiftet de gjerne trosbekjennelse. Det har vi også sett et godt eksempel på når det gjaldt den engelske kongen Henrik 8.
Selv om Henrik 4. gikk over til katolisismen, fikk han gjennomført en avtale som sikret hugenotter de samme rettigheter til sykehus, skoler og universiteter som katolikkene. Han gjorde dermed slutt på de blodige stridighetene mellom katolikker og hugenotter og la grunnlag for en religiøs toleranse i Frankrike.