På samme tid som Luther, Calvin og andre reformatorer kritiserte den katolske kirkens lære om Gud, frelse og det evige liv, var det andre som mente at kirken ikke forkynte en lære som kunne forklare livet her på jorden, enten kirken var katolsk eller reformert. I store trekk var kirkens verdensbilde basert på skapelsesfortellingene i Bibelen. Det var et verdensbilde basert på tro og ikke på menneskelig erfaring.
Systematisk innsamling av erfaring om verden la derimot grunnlag for et kunnskapsbasert verdensbilde. I motsetning til en religiøs forståelse av verden kan vi si at den kunnskapsbaserte forståelsen bygger på vitenskap. Vitenskap er i vid forstand alle forsøk på å forstå alt i universet, fra de minste detaljer til de største sammenhenger, uten å ty til mystiske eller religiøse forklaringer, og arbeidet med å gjøre den vitenskapelige forståelsen brukelig for menneskene.
Gamle teorier om universet
Menneskene har til alle tider hatt en eller annen vitenskapelig tilnærming til omgivelsene. Allerede fra de eldste jeger- og samlerkulturene har menneskene samlet seg kunnskap som har gjort dem i stand til å bedre sine livsvilkår. De komplekse samfunnene som vokste frem i Asia og Midtøsten, utviklet kunnskap som var basert på observasjoner av årstidene, stjernehimmelen og naturfenomenene. Den greske matematikeren Pythagoras hadde allerede i det 6. århundret før vår tidsregning sluttet seg til at jorden var en kule. Anaximander hadde sett fossiler av fisk i et fjell som lå langt fra havet, og på det grunnlaget satte han frem den første teorien vi kjenner om at jorden hadde gjennomgått en lang utvikling.
Empedokles hevdet at alt var skapt av fire elementer: jord, luft, ild og vann. Det samme synet hadde Aristoteles. Han avviste dermed en teori som Levkippos og Demokrit hadde argumentert for i det 5. århundret før vår tidsregning, om at alt var bygd opp av små grunnpartikler som de kalte for atomer. Aristoteles avviste også påstanden fra astronomen Aristark, om at det var solen, ikke jorden, som var sentrum i universet. Skriftene til Aristoteles ble lest i senantikken, og de ble også respektert av middelalderens kirkelærde. De greske filosofene vi har nevnt her, levde i tiden fra 600-tallet til 300-tallet før vår tidsregning.
At jorden var sentrum i universet, var en teori som uten problemer kunne aksepteres innenfor kristendommens lære, for ut fra de kristnes verdensbilde var jorden – med menneskene – sentrum i Guds skaperverk. I læren om skaperverket var universet bygd opp av ti såkalte sfærer, som roterte rundt en jord som stod stille. De to første bar månen og solen, de fem neste bar planetene, den åttende bar alle stjernene, og de to ytterste sfærene var helt mørke. Utenfor de ti sfærene var Gud, englene og alle rettferdige sjeler. En av læresetningene til Aristoteles var at ingen gjenstand kunne holde seg i bevegelse uten påvirkning fra en ytre kraft, og derfor var det god lære blant middelalderens kristne at det var englene som snurret sfærene rundt jorden.
I middelalderen var denne teorien en god forklaring på hvordan universet var konstruert. Teorien gjorde det mulig å kombinere kunnskapen fra de lærde skriftene til Aristoteles med den bibelske læren om Guds skaperverk. Menneskene var fanget på jorden med alle sine bekymringer og plager, men når de løftet blikket, kunne de se opp mot det evige og inn i Guds himmel.
Nye teorier om universet
Da osmanene erobret Konstantinopel i 1453, kom det en strøm av lærde flyktninger vestover. Den osmanske maktovertakelsen i Konstantinopel førte med andre ord direkte til at de lærde i vest fikk nye impulser. De lærde i Konstantinopel hadde gjennom hele middelalderen tatt mye bedre vare på skrifter fra antikken enn de lærde i vest. De hadde også større kunnskap om matematikk, en vitenskap som særlig arabiske lærde hadde utviklet.
Ved hjelp av matematikk var det mulig å regne ut hvordan solen, månen og planetene beveget seg. Mange så derfor på matematikk som en vitenskap som kunne brukes til å beskrive universet slik Gud hadde skapt det. Blant de lærde som flyktet vestover da Konstantinopel falt, var det også mange som hevdet det synet at solen var sentrum i universet.
Den polske astronomen Nicolaus Copernicus (1473-1543) lot seg inspirere både av de nye tankene om matematikken og av ideen om at solen var universets sentrum. Han tenkte seg at solen stod stille i sentrum, og at jorden og planetene gikk i bane rundt. Stjernene stod stille på samme måten som solen, men utenfor jorden og planetene, det vil si i periferien, i motsetning til solen som stod i sentrum. Denne modellen for hvordan universet var konstruert, var et alternativ til den modellen som satte jorden i sentrum.
Når det dukket opp alternative måter å forklare universet på nettopp i de første tiårene av 1500-tallet, kan vi se det som et resultat av at europeerne hadde fått et nytt syn på verden. De hadde oppdaget nye verdensdeler og nye seilingsruter over de store havene – ja, til og med at det var mulig å seile jorden rundt. Modellen til Copernicus ble likevel ikke akseptert av de fleste andre astronomer. Det fremste problemet for astronomene var å beskrive hvordan planeter, stjerner, solen og jorden beveget seg i forhold til hverandre. Da var modellen til Copernicus ingen god forklaringsmodell, for også denne modellen hadde som forutsetning at en del himmelobjekter stod stille.
Tro mot vitenskap
De som virkelig våget å tenke den store tanken om hvordan universet var konstruert, hadde det problemet at det var svært vanskelig å gjøre presise observasjoner og å argumentere på grunnlag av dem. Et godt eksempel er den italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600). Han var tilhenger av Copernicus’ teori, men hevdet dessuten at solen bare var én av uendelig mange soler i et univers som var uten ende. Også de andre solene hadde planeter, og på disse planetene kunne det finnes liv. Slike tanker førte Giordano Bruno til kjetterbålet.
Mange historikere hevder at reformasjonene var en del av en større utvikling der de lærde rettet kritikk mot den læren som hadde vært vanlig i middelalderen. Reformatorer som Luther hevdet at kirken måtte gjenreises til det den hadde vært tidligere. Han så altså på kirken i sin samtid som underlegen den kirken som hadde eksistert tidligere. Denne måten å tenke på var svært lik den som hadde vokst frem blant mange kunstnere på denne tiden. De så tilbake og mente at kunsten i antikken hadde vært overlegen all kunst i middelalderen. Å se tilbake og gjøre fortiden til et ideal er ofte kalt renessanse, og i europeisk historie går perioden omkring 1500-tallet under denne betegnelsen. Slik sett kan vi si at både kunstnere, reformatorer og mange lærde på 1500-tallet var renessansemennesker.
Andre historikerer hevder at det er viktigere å legge vekt på at det nye vitenskapelige verdensbildet var et alternativ til kirkens verdensbilde, enten kirken var katolsk eller protestantisk. Verken den katolske eller de protestantiske kirkene tolererte tanker som brøt med de middelalderske oppfatningene om universet. Luther sa om Copernicus: “Slik er det blitt nå til dags. De som vil være lærde, kan ikke lenger nøye seg med andres tanker. De vil heller lage sin egen lære, slik Copernicus gjør. Han ønsker å snu hele astronomien opp ned”. Troen var viktigere enn den menneskelige fornuft, både for protestantiske reformatorer og katolske lærde. Derfor ble også vitenskapen motarbeidet av presteskapet, enten det var katolsk eller protestantisk.
Men etter reformasjonen var det ikke lenger bare én, men flere kirker som skulle tolke troen. Dermed ble det også nødvendig for de lærde i kirken å drøfte spørsmål om hvordan universet var konstruert. Tidlig på 1600-tallet hevdet den jesuittiske kardinalen Robert Bellarmine at dersom Bibelens ord stod i strid med hvordan vi med fornuften skal forstå naturen omkring oss, da må vi akseptere vår egen fornuft. Det var første gang en representant for den kristne kirken gikk med på at tro alene ikke var grunnlaget for kunnskap.