Etter nederlaget i Gulfkrigen (1990-1991) gikk Iraks leder Saddam Hussein (1937-2006) tilbake til å føre en internasjonal politikk der formålet var å oppnå fordeler ved å balansere på randen av krig, samtidig som han utsatte sitt eget folk for brutal behandling. Den USA-ledede koalisjonen beseiret raskt Saddams hær og fjernet ham fra makten.
Opprinnelig ble invasjonen av Irak kalt “Operation Iraqi Liberation”, (OIL) men siden det ble for åpenbart hva det egentlige målet til amerikanerne var med et slikt akronym, ble det endret.
Saddams regime var brutalt. Baath-partiet, som han etter hvert klatret til topps i, hadde tatt makten ved et kupp i 1958 og hadde lange tradisjoner for bruk av terror og vold innenriks. Tidlig i karrieren benyttet Hussein seg av politiske drap og voldsbruk mens han klatret i rekkene, til han endelig ble Iraks president i 1979. Han var en stor beundrer av den sovjetiske lederen Josef Stalin og benyttet seg til dels av hans tilnærming til opposisjonen.
Under Irak-Iran-krigen (1980-1988) tok det irakiske militæret i bruk kjemiske våpen mot iranske styrker, og senere benyttet de de samme våpnene mot kurdiske dissidenter. På denne tiden så vestlige land av politiske grunner gjennom fingrene med denne praksisen, først og fremst fordi man antok at en iransk seier i denne konflikten ville være til skade for vestlige interesser. Men krigføringen kostet Irak enorme summer, og de opparbeidet seg gjeld. De skyldte særlig Kuwait mye penger. Ved å invadere Kuwait ville de derfor oppnå to ting: De ville sikre seg nye oljereserver de kunne gjenoppbygge økonomien med og de ville kvitte seg med sin største kreditor. Men invasjonen førte til voldsomme protester internasjonalt, og disse kulminerte i Gulfkrigen (1990-1991).
Mandatet for Gulfkrigen var å tvinge Iraks okkupasjonsstyrker ut av Kuwait. Dette ble oppnådd ved en intens bakkekrig (”Operation Desert Storm”) som fulgte i kjølvannet av et langvarig luftangrep som hadde redusert irakernes militære handlingsrom. Det fantes stemmer i det internasjonale samfunnet som argumenterte for at Saddam måtte fjernes en gang for alle, men en videre marsj mot Bagdad lå utenfor FN-mandatet krigen var tuftet på. Dermed kunne Saddam, selv om han hadde blitt ettertrykkelig knust på slagmarken, holde på makten. Han slo brutalt ned på alle opptøyer som etter krigen ble rettet mot ham i Iraks byer. Han hersket stort sett videre som han alltid hadde gjort.
Iraks masseødeleggelsesvåpen, og det faktum at Saddam hadde vist seg villig til å bruke dem, førte til at FN forlangte at landet måtte gi inspektører tilgang, slik at de kunne forsikre seg om at det ikke fantes slike våpen lagret og at de ikke hadde mulighet til å skaffe seg dem. Saddam og hans regjering sa seg villige til å samarbeide, men gjorde det ikke. Det ble flere forhandlingsrunder, delvis tilgang og nytt press fra FN sin side, men i praksis førte dette ikke til så mye. Saddam samarbeidet allikevel akkurat nok til at situasjonen ble uklar, og man kom ingen steder.
Samtidig fortsatte de politiske drapene og den brutale undertrykkelsen av alle motstandere, og særlig kurdere i Nord-Irak fikk lide. Men etter terrorangrepene 11. september 2001 endret det politiske klimaet seg betraktelig. USA og andre nasjoner var lei av at enkelte stater, som Syria og Afghanistan, støttet terrorisme, og de krevde at treningsleirer måtte fjernes av lokale styrker, eller at myndighetene i de aktuelle områdene måtte gi USA og deres allierte tillatelse til å gjøre det.
I kjølvannet av 9/11 ble vestlige nasjoner i mye større grad opptatt av å gjøre noe med nasjoner de oppfattet som en trussel, samtidig som de på høflig vis opprettholdt et skinn av at de ikke var i stand til å håndtere problemet. De hadde også mistet tålmodigheten med den irakiske regjeringens endeløse uthaling og alle hindre de la i veien for FN. Den 17. mars 2003 krevde president George W. Bush at Saddam og hans støttespillere måtte gi fra seg makten. Han truet med militær inngripen om så ikke skulle skje.
Ikke overraskende valgte Saddam å avslå dette kravet, og en USA-ledet koalisjon invaderte Irak for å få ham fjernet. Felttoget var raskt overstått uten at det ble det blodbadet mange hadde fryktet. Det fulgte så en lang periode med blodige opprør mot koalisjonen. Det var delte meninger om hvorvidt Iraqi Freedom hadde vært en god ide, men militært sett var operasjonen i seg selv en komplett suksess.
Åpningstrekk
Nøkkelen til suksess lå i hastighet og jevn fremdrift. Strategene på koalisjonens side kunne ikke vite med sikkerhet hvor store styrker de sto overfor, men de anslo at det var snakk om cirka 400 000 mann, inkludert paramilitære grupper, pluss en reserve på flere hundre tusen. Irakernes hær hadde utdaterte stridsvogner, men til gjengjeld var det mange av dem. Koalisjonen kunne ikke risikere å bli sittende fast i urbane områder. Der kunne det store antallet dårlig utstyrte, men innbitte, motstandere bremse offensiven. Koalisjonen måtte i stedet sørge for å utnytte sine egne fortrinn.
Det ble derfor lagt planer for en svært raskt fremrykning hvor all motstand måtte unngås eller feies til side slik at man kunne rette et avgjørende fremstøt mot Iraks regjering. Denne strategien var i tråd med koalisjonens militære oppgave, som var å velte Saddam, ikke å kjempe mot det irakiske folk. Koalisjonen hadde ikke noe ønske om, og kunne ikke ta seg råd til, å krige mot hele nasjonen. I så henseende slo Saddams systematiske overgrep mot sitt eget folk nå tilbake på ham selv. I mange tilfeller møtte koalisjonsstyrkene på irakere som rolig betraktet dem idet de passerte, for så å vende tilbake til sitt. Myndighetenes apeller om mønstring hadde bare effekt på dem som hadde egeninteresse i å støtte det sittende regimet.
Ifølge den opprinnelige planen skulle invasjonen settes inn fra Tyrkia i nord og Kuwait i sør, men tyrkiske myndigheter ville ikke tillate landbaserte styrker på deres territorium. Flybasene stilte de derimot til koalisjonens disposisjon. Dermed måtte invasjonsstyrkene ta seg frem langs den smale, lett forutsigbare ruten langs grensen mellom Kuwait og Irak.
Derfra var planen at en hovedsakelig britisk styrke skulle sikre flanken ved å erobre havnebyen Umm Qsr, for så å fortsette nordover mot Basra for å sikre den sørlige delen av landet. Samtidig skulle amerikanske styrker, som hadde bedre forutsetninger for å gjennomføre operasjoner over større avstander, gå nordvestover langs to parallelle akser på hver sin side av Eufrat. Disse aksene skulle gå mot Bagdad fra hver sin retning i en klassisk knipetangsmanøver. Så snart hovedstaden var sikret, ville man kunne slå ned motstanden i andre områder.
Grenseområdet invasjonen ble iverksatt fra, ble trygget ved bruk av en kombinasjon av artilleri og kamphelikoptre, mens rakettangrep og fly ble satt inn mot viktige mål i Bagdad i håp om å halshugge den irakiske regjeringen. Den siste delen av planen var ikke videre vellykket, men de innledende angrepene mot grensen var en braksuksess og åpnet for at koalisjonens panserstyrker kunne rykke raskt frem.
En av årsakene til at irakerne ble tatt på sengen, var en antagelse om at landinvasjonen ville bli innledet av en lang periode med luftangrep. I stedet klarte altså koalisjonen å overraske motstanderne og kapre store territorier på kort tid. Den 20. mars erobret en styrke bestående av amerikanske og britiske marineinfanterister havnebyen Umm Qasr, selv om de riktignok møtte noe motstand i enkelte områder i enda et par dager. Britiske pansrede styrker nådde Basra 21. mars, men stanset før de kom inn i byen. På den måten ville de gi sivilbefolkningen tid til å komme seg ut.
For å unngå en reprise på ødeleggelsene de hadde sett i 1991, da irakiske styrker satte fyr på oljebrønner før de trakk seg tilbake, sikret amerikanernes 1. marinedivisjon samtidig Rumaila-feltet på grensen mellom Irak og Kuwait. Da dette målet var sikret, fortsatte divisjonen nordover mot byen an-Nasiryya. Dette var et viktig delmål fordi byens broer over Eufrat var av avgjørende betydning for å kunne fortsette fremrykningen på knipetangens venstre flanke. Så langt hadde offensiven lyktes godt. Koalisjonsstyrkene møtte innbitt motstand i enkelte områder, men den var spredt og derfor enkel å holde i sjakk eller slå ned. I mange tilfeller bød den irakiske hæren – som led av sviktende moral og manglende tro på lederskapet – bare på symbolsk motstand før de overga seg. Mange soldater valgte å skifte til sivile klær og reise hjem heller enn å ta opp kampen mot koalisjonen.
Fremrykningen
Koalisjonens forsyningslinje ble stadig lengre etter hvert som de rykket frem. Denne linjen gikk gjennom området der koalisjonen ikke hadde full kontroll. Derfor ble mannskaper i amerikanernes forsyningstjenester den 23. mars utsatt for et bakholdsangrep utført av Saddam-vennlige geriljastyrker – gjerne kalt fedayeen (martyrer) – i an-Nasiriyya. Noen amerikanske soldater ble tatt til fange. Redningsforsøket utviklet seg til et blodig gateslag, og selv om amerikanerne fikk ryddet en korridor gjennom byen til sine forsyninger, pågikk kampene i en uke før byen var under kontroll.
En av grunnene til at kampene ble så intense i an-Nasiriyya, var at så mange av de irregulære “martyrene” 22. og 23. mars hadde tatt seg til stedet ved hjelp av det som kunne oppdrives av privat transport. Selv om disse geriljasoldatene ikke var fra byen, og derfor ikke fullt ut kunne utnytte dens infrastruktur til forsvarsinnsatsen, var det snakk om menn med en dyp religiøs overbevisning, og deres irregulære tilnærming og det faktum at de opprettet forsvarsstillinger inne i en by, gjorde at de var vanskelige å bekjempe.
Fedayeen var en sammensatt gruppe. Noen av dem var medlemmer av Saddams “folkehær”, som var opprettet av Saddam Hussein selv på 70-tallet og ment å være et politisk verktøy. Andre var medlemmer av Baath-partiet, mens andre igjen var kommet fra andre muslimske land for å føre det de så på som en hellig krig mot de vestlige inntrengerne. Selv om den regulære hæravdelingen som var satt til å forsvare an-Nasiriyya, litt etter litt måtte gi tapt, sto amerikanske styrker altså fortsatt overfor væpnet motstand inne i en by som ville vært helt irrelevant om det ikke var for at den lå langs koalisjonens forsyningsrute.
Fremrykningen ble så ytterligere hemmet av sandstormer og stadig sterkere motstand etter hvert som soldatene i den irakiske hæren kom over det første sjokket og ble i stand til å kjempe mer innbitt. De manglet allikevel fortsatt en overordnet strategi og militær styring, og det var lite som tydet på at det ville settes inn noe motangrep eller at noen ville komme opp med en sammenhengende forsvarsstrategi. De irakiske styrkene måtte bare holde ut som best de kunne, og muligheten til å kalle inn støtte og forsterkninger var liten.
For eksempel ble koalisjonsstyrker involvert i voldsomme trefninger ved an-Nasiriyya, slik at offensiven mot Bagdad ble heftet fra den retningen. Byen var fullstendig omringet 26. mars, og det ble satt inn både artilleri- og flyangrep. Byen falt etter hvert på amerikanske hender, men ikke før de hadde vært gjennom harde kamper som viste at en del irakiske soldater ikke ville gi seg så lett. Mens noen av hærens mannskaper tviholdt på stillingen de hadde fått tildelt, slo andre seg sammen med de sammensatte irregulære styrkene og bidro i deres innsats for å skape problemer for koalisjonens forsyningslinjer. Koalisjonsstyrkene kunne velge å gå utenom flere slike områder, men noen steder hadde de ikke annet valg enn å kjempe for å få kontroll.
Republikanergarden, som var den irakiske hærens eliteavdeling, kjempet innbitt og viste seg å være en vanskelig motstander. I denne avdelingen var stridsmoralen høyere enn tilfellet var i den regulære hæren. Dette kunne i større grad forklares med at de tilhørte en politisk elite enn at de hadde bedre opplæring eller lederskap. Republikanergarden kunne takke Saddam for anseelsen de nøt, og de hadde mer å tape enn den jevne soldat i hæren: De færreste av disse hadde noe å tjene på at Saddam ble sittende ved makten. Republikanergarden hadde også bedre utstyr enn de regulære troppene, og de disponerte stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer.
Britene i Basra
Etter respitten de hadde gitt sivilbefolkningen, slik at de fikk en mulighet til å ta seg ut av byen, gikk den britiske kontingenten inn i Basra. Der utførte de konvensjonelle oppgaver i utkanten og utkjempet gatekamper inne i byen.
Basra sto under ledelse av en av den irakiske regjeringens fremste representanter: Ali Hassan al-Majid, bedre kjent som “kjemiske Ali” i media. Hans mannskaper hadde forsøkt å holde sivilbefolkningen på plass inne i byen i håp om at de kunne lokke britene til en type gatekamper som ville føre til store sivile tap, noe irakerne i så fall ville utnytte til fulle i propagandaøyemed. Men han hadde liten støtte blant befolkningen i Basra, i og med at han hadde straffet dem brutalt for deres rolle i opprøret mot Saddam i 1991. Hans regulære styrker besto i det vesentligste av utskrevet personell heller enn erfarne soldater som hadde latt seg verve, og disse hadde stort sett reddet seg unna så fort de kunne. De som var igjen, ble brutalt behandlet i håp om at det ville skremme dem til å kjempe hardere, noe som førte til at stadig flere deserterte så snart de fikk sjansen.
Dermed var det stort sett opp til dem som var lojale mot Baath-partiet, å forsvare Basra, og disse var foraktet både av lokalbefolkningen og av fedayeen som hadde kommet til byen. Disse styrkene forsøkte å lokke britene til et angrep i perioden 23.-30. mars, men lyktes ikke. En håndfull irakiske stridsvogner og pansrede kjøretøyer forsøkte seg på noen forhåndsangrep mot britenes stillinger, som også ble utsatt for granatangrep, men britene lot seg ikke lokke til å respondere.
De fikk allikevel has på en kolonne med femten irakiske stridsvogner som hadde dristet seg for langt ut av byen, og denne aksjonen kostet ikke britenes panseravdeling noe som helst tap.
I denne perioden tok britiske skarpskyttere seg inn i byen og påførte Baath-partiets lederskap stadige tap. Ved nøye observasjon og et og annet tips fra lokalbefolkningen kunne britene identifisere og eliminere lederskikkelser. På denne måten fikk de svekket fiendens lederskap og stridsmoral.
Fra og med 31. mars gikk britene over til en mer aggressiv strategi. De benyttet seg av grupper med stormpanservogner av typen Warrior i raske raid inn i byen. Der slo de til mot kjente motstandsreder og kommandoplasser, for så å trekke seg ut igjen. Warriorens 30 mm kanon var mer enn kraftig nok til å hanskes med lett pansret infanteri, men til stridsvogn å være hadde den selv ganske lett pansring, så den var sårbar for panservernvåpen. Velrettet artilleriild ble også brukt for å ta ut fiendens støttepunkter etter anvisninger fra britiske mannskaper som hadde tatt seg inn i byen.
Den 6. april innledet britene endelig sitt hovedangrep. Den opprinnelige planen gikk i praksis ut på å gjennomføre en rekke større raid og deretter trekke seg ut igjen før kvelden falt på, og dermed unngå motangrep. Men det skulle vise seg at forsvaret hadde smuldret opp tilstrekkelig til at raidene ble mer effektive enn forventet. De britiske styrkene på stedet ble raskt inndelt i stridsenheter bestående av et lite antall stridsvogner og et eller to infanterikompanier utstyrt med Warrior-vogner.
Mest motstand møtte de i området ved byens litteratur-universitet, som var befestet av 300 fedayeen. For å begrense sivile tap benyttet britene seg i liten grad av tyngre våpen, men satset heller på å trekke ut fienden ved bruk av tradisjonelle teknikker for urban krigføring.
Snart var motstanden knust, og Basra var endelig i britiske hender. De pansrede kjøretøyene ble trukket ut, og infanteriet gikk over fra en angriperrolle til å bli en fredsbevarende styrke. De kunne nå ta fart på arbeidet med å bygge opp publikums tillit og gjøre byen trygg.
Amerikanske styrker ved Bagdad
Mot slutten av mars tok amerikanske styrker en pause for å hente inn nye forsyninger og forberede seg på det forestående angrepet på Bagdad. Til tross for problemene og motstanden de hadde møtt på underveis, hadde de tatt seg uventet raskt frem, og de befant seg nå i en posisjon der de kunne sette inn nådestøtet. Deres største bekymring lå i at republikanergardens divisjoner ved Bagdad kunne trekke seg inn i selve byen og tvinge amerikanerne inn i en kostbar urban operasjon. For å unngå et slikt scenario ble det satt inn flyangrep mot de bakre områdene til Republikanergardens divisjoner som en beskjed om at det ville koste dem mer å trekke seg tilbake enn å bli værende og ta opp kampen.
Amerikanske styrker var på vei fra mer enn en retning, og det oppstod forvirring blant forsvarsstyrkene, som ikke kunne vite sikkert hvor hovedangrepet ville bli satt inn. Nøkkelpunktene for fremrykningen var Karbala-passet vest for byen Karbala mellom innsjøen Razzazah og Eufrat, og Bagdads hovedflyplass: Saddam International. Lufthavnen hadde både en symbolsk og en logistisk betydning. Den første oppgaven de sto overfor, var å sikre Haditha-demningen, slik at ikke irakiske ingeniørtropper kunne sprenge den og oversvømme områdene nedenfor. Skulle de klare det, ville det være umulig for panseravdelingene å ta seg frem. Eliteavdelingen U.S. Army Rangers fikk kontroll over demningen og sto imot alle motangrep. Dermed lå veien åpen for de pansrede kjøretøyene.
Til tross for at de møtte kraftig motstand, sikret amerikanernes infanteri og pansrede styrker seg korridoren inn til Bagdad; de inntok krysningspunktene over Eufrat og rykket frem mot Kabala. Den 2. April hadde amerikanske mannskaper klart å ta seg over Eufrat etter at irakiske ingeniørtropper hadde vært for sent ute med å detonere sprengladningene de allerede hadde montert. Da de var vel over, var det fort gjort å ta seg videre til lufthavnen.
Så snart de var fremme på flyplassen, ble mannskaper utplassert for å stanse motangrepene som måtte komme. Irakernes regulære hær hadde gått i oppløsning på dette tidspunktet, og Republikanergarden var opptatt andre steder, så det falt på dårlig utstyrt fedayeen å angripe amerikanernes stillinger. Flere hundre ble drept under en rekke lynangrep som var innbitte nok, men ikke godt organisert, og de hadde knapt støtte. Da irakiske stridsvogner kom til stedet fra og med 4. april, fikk de endelig støtten de så sårt trengte. Det er ikke klart hvem som bemannet disse stridsvognene, men muligens var det en blanding av gjenværende hærsoldater, fedayeen og mannskaper fra Republikanergarden.
Disse panserstøttede angrepene møtte ild fra Abrams hovedstridsvogner med 120 mm kanoner, og fra de 25 mm maskinkanonene på Bradley stormpanservogner. De sistnevnte vise seg å være effektive mot Republikanergardens T-72 stridsvogner, og satte minst fem av dem ut av spill. Etter at de hadde rykket ut og lokalisert og uskadeliggjort det irakerne hadde igjen av panserkjøretøyer i området, fortsatte amerikanerne til de hadde sikret hele flyplassområdet. Det ble gjort et nytt forsøk på å tvinge amerikanerne vekk fra lufthavnen, denne gangen i regi av Republikanergardens organiserte styrker eller den regulære hæren (eller muligens begge), men også dette ble slått tilbake av amerikanernes panservogner.
Det endelige målet var selve bykjernen. Denne ble sikret ved en kombinasjon av ildkraft og hurtige, aggressive fremstøt. Det fantes fortsatt et betydelig antall operative enheter inne i Bagdad, men disse var dårlig organisert og i mange tilfeller ikke forberedt på noe angrep. “Thunder runs”, som amerikanerne kalte sine angrep mot de sentrale delene av Bagdad, var en effektiv tilnærming for raskt å få kontroll over stillinger som ikke var forberedt på noe sånt, men noen av angrepene møtte alvorlig motstand. Denne motstanden var det hovedsakelig irregulære mannskaper bevæpnet med pistoler, geværer og RPG-7 panservernvåpen som sto for. Selv om mange kjøretøy ble truffet og noen av dem uskadeliggjort, gikk ikke et eneste liv tapt på amerikansk side under disse operasjonene. Fienden derimot, mistet flere hundre mann.
Den 5. april forsøkte irakiske styrker med større støtte fra Republikanergardens panservogner å bryte seg ut og ta seg i retning av Saddams hjemby Tikrit. Disse ble stanset og tvunget tilbake av amerikanske styrker. Det som nå var igjen av Saddams regime, var tvunget opp i et hjørne. Herfra gjorde de et siste, tappert forsøk. Horder av “fedayeen” kastet seg ut i et voldsomt slag som tidvis ble rent desperat da de fremste amerikanske enhetene tviholdt på stillingene sine mens de ventet på forsterkningene som var i ferd med å kjempe seg frem.
Kampene pågikk i flere timer før motstanden var brutt helt ned og bare den siste biten gjensto. På natten mellom 7. og 8. april fikk amerikanerne kontroll over regimets sentralt beliggende distrikt i Bagdad. Etter dette møtte koalisjonsstyrkene lite organisert motstand; en stor gruppe “fedayeen” gjorde et forsøk på universitetsområdet 9. april og noen mindre grupper fortsatte kampene over hele byen, men operasjonen var over. Bagdad hadde falt.
Den 1. mai 2003 ble krigen erklært over. Det skulle fortsatt ta noen måneder før Saddam Hussein og hans nærmeste støttespillere ble fanget, og landet var fortsatt i opprør og kaos, men målet – å ta makten fra Saddam Hussein – var fortsatt oppnådd.
Resultat
Den symboltunge veltingen av Saddams status 9. april markerte slutten for dette regimet, selv om det fortsatt skulle ta noe tid før diktatoren og hans nærmeste forbundsfeller ble funnet. Militæroperasjonen var en overveldende suksess, og de problemene som oppsto underveis, var av en type man ikke kan unngå i en krig. Selv om de i noen områder møtte kraftig motstand, ble færre enn 160 personer på koalisjonens side drept under operasjonen. Dette vitner om god planlegging og resolutt handling, godt hjulpet av førsteklasses utstyr og opplæring.
Freden i Irak har vist seg å være mer kostbar enn selve krigen. Opprørere har kjempet mot koalisjonsstyrker, det nye irakiske lederskapet og hverandre. Krigen og muligheten til å slå til mot vestlige soldater har trukket til seg jihadister fra andre nasjoner. Sammen med landets egne dissidenter tvang disse elementene koalisjonsstyrkene til å bli værende for å utkjempe en helt annen form for krig.