I Norge og Norden så vel som i Hellas, bleknet bronsealderens glans, og en tilsynelatende barskere periode begynte. Mot slutten av bronsealderen ble klimaet dårligere, fuktigere og kaldere, og regn og kulde gjorde livet mer besværlig. Bronsealderens høvdingkultur ser ut til å ha gått i grav. Handelen med Europa og forbindelsen med middelhavslandene stanset, muligens fordi kelterne i Mellom-Europa dannet en slags barriere.
For å beskytte seg mot et kaldere klima måtte folk bygge bedre boliger, holde husdyrene inne om vinteren, og legge opp lager av mat og for. Buksene kom til som et nytt klesplagg, og folk begynte å dyrke rug, som er et mer hardført kornslag enn hvete.
Tidligere tenkte historikerne seg at bosetningen i Norge skrumpet inn de siste 500 år før Kristi fødsel, og at det kalde været i denne perioden er bakgrunnen for forestillingen om fimbulvinteren, den sammenhengende, treårige vinteren som skulle gå forut for verdens undergang, ragnarok. I dag mener arkeologene at det ikke har vært noe skarpt brudd mellom bronsealderen og perioden etterpå. Klimaforandringen foregikk over en periode på flere hundre år, og folk lærte å tilpasse seg de nye forholdene. Når det virker som om folketallet er blitt mindre, kan det skyldes at gravskikken er endret. Det er slutt på å bygge store gravhauger som i bronsealderen, og de døde får heller ikke med seg rike gaver i graven slik som før. Derfor er det ikke så lett å etterspore bosetningen fra denne perioden.
Dessuten hadde folk fått et hjelpemiddel som gjorde det lettere å mestre de nye forholdene: Jernet var kommet til Norden. Navnet på det nye metallet er av keltisk opprinnelse, og det var fra kelterne at de første gjenstandene av jern kom nordover. Jernet var ikke bare et redskapsmateriale som gjorde det lettere å klare den nye situasjonen. Jernet kunne dessuten bli hvermanns eiendom på en helt annen måte enn bronse. Det skjedde da folk lærte å utvinne jern av myrmalm.
Dermed blir steinen mindre viktig som redskapsmateriale, og i en viss forstand kan det sies at jernalderen avløser steinalderen som hadde vart – også gjennom bronsealderen – helt siden de første reinjegere fant veien til vårt land.
Det oppstod en fast gårdsbebyggelse, og ut fra enkeltgårdene i den tidlige jernalder vokste det et nytt og mer ensartet bondesamfunn enn de samfunn som hadde eksistert i bronsealderen med dens høvding klasse.
På 300-tallet foretok den hellenske geografen Pytheas en reise til Britannia. Han forteller om et land i nord som han kaller Thule. Om vinteren er havet rundt dette landet islagt. Dyr og kulturplanter er sjeldne, og folk er ofte henvist til å spise urter, frukt og røtter, ifølge han. Der det kan dyrkes korn og hvor det finnes honning, lager folk en drikk av dette. Klare sommerdager er det ikke mange av, og et vedvarende regn tvinger folk til å treske kornet i store hus. En skulle nesten tro at det barske Thule som Pytheas beskriver, kunne være den nordiske jernalderens ytterste geografiske utpost.
I de siste par hundre år før vår tidsregning er det tydelig at den eventuelle krisen er overvunnet. Jernutvinningen er kommet i gang for alvor, og kunsten å smi jern er blitt utbredt i Norge. Og alle spor etter folk viser et rikere bosetningsbilde enn før, ikke bare på Østlandet, men også på Vestlandet, i Trøndelag og i mange dalfører helt opp mot høyfjellet.