Romas fall fikk betydning for hele Europa.
På 400-tallet brøt Det vestromerske riket sammen. Germanske stammer veltet inn over grensene, byene ble forlatt, og hele samfunn ble revet ut av sivilisasjonen. I ruinene av den glitrende, romerske fortiden startet Europa forfra etter Romas fall.
Britene måtte forsvare seg selv etter Romas fall
Som Romas nordligste utpost, var Britannia alltid vanskelig å forsvare, og i år 410 fikk innbyggerne beskjeden om at de måtte forsvare seg selv. De hadde lenge bønnfalt Roma om å sende soldater nordover for å forsvare øyen mot barbarer. Britannias befolkning hadde levd under romersk beskyttelse i over 350 år.
Men nå var den epoken over. Keiser Honorius befalte alle soldatene i Britannia hjem, og de ble ikke erstattet. Konstantius III hadde fire år tidligere gjort opprør mot Honorius, og tatt med seg de fleste soldatene på øyen over til fastlandet og Gallia, men han ble senere bekjempet.
Ifølge munken Gildas, som skrev på 500-tallet, fortalte at “Romerne oppfordret britene til å gripe til våpen, kjempe modig og redde land, eiendom, hustruer og barn”. Kort tid etter ordren til Honorius forlot de siste soldatene Britannia, og britene var overlatt til sin egen skjebne.
Plyndring innledet Romas fall
På begynnelsen av 400-tallet kjempet Romerriket for å overleve. I flere tiår hadde de nordlige grensene vært truet av germanske stammer. Stilicho, sjefen for den vestromerske hæren, hadde beseiret flere germanske stammer som angrep Italia, men for å samle nok soldater hadde han hentet mange soldater fra grensene i provinsene, spesielt ved Rhinen.
I 410 dro en stor hær av gotere mot Roma, mange av dem tidligere leiesoldater som allerede holdt til i Italia og hadde kjempet på romernes side under Stilicho. Den halvt vandalske Stilicho hadde nylig blitt henrettet for et oppdiktet komplott mot Keiser Honorius, og den romerske hæren hadde gått i oppløsning etter at Honorius hadde beordret at alle gotiske leiesoldater i Italia skulle henrettes.
Den 24. august 410 erobret goterne Roma og plyndret byen i tre dager i strekk. Honorius selv oppholdt seg i trygghet bak murene i Ravenna, som var omgitt av sumper som gjorde beleiring umulig for goterne.
Goterne forlot Roma kort tid etter erobringen, men på grunn av Stilicho sin utarming av hæren langs den vestromerske grensen, limes, hadde store mengder germanske soldater trengt gjennom grensen og trukket innover i Gallia.
Borgerne la byene bak seg
Britannia var imperiets fjerneste utpost. Her langt mot nord hadde romerne skapt en kopi av Roma i miniatyr. I og rundt landets byer lå praktvillaer, marmortempler og offentlige bad med varmt vann.
Og på de brolagte gatene gikk romere og briter kledd i tunika og kappe, selv om den strenge kulden tvang dem til å gå med ullsokker i sandalene. Ellers var alt som hjemme i Italia. Da romerne forlot øyen i 410, kollapset det britisk-romerske samfunnet bokstavlig talt.
Med legionene forsvant nemlig også den romerske administrasjonen som hadde sørget for å opprettholde ro og orden.
Og for å gjøre vondt verre tok også handelen med kontinentet slutt. Ingen hadde derfor lenger råd til å bo i villaene, og sakte, men sikkert begynte de å forfalle.
I byene gikk vannledningene til både kloakkene og de offentlige badene tett, fordi ingen ante hvordan de store og teknisk avanserte anleggene skulle vedlikeholdes.
Alt tyder dessuten på at enhver form for lov og orden forsvant og ble erstattet av voldelig anarki.
Til slutt ga innbyggerne tilsynelatende opp og flyktet ut på landsbygden.
Rundt år 420 – bare ti år etter at romerne hadde forlatt provinsen – var samtlige byer i Britannia, små og store, helt borte.
Utgravninger har vist hvordan ruinene av byen York i løpet av 400-tallet ble forvandlet til myr.
I de tilgrodde gatene og forfalne bygningene levde fra da av bare ville dyr.
Keiseren fikk romernes siste håp drept
Vestromerrikets fall kunne muligens vært unngått, hvis ikke keiser Honorius i år 408 hadde henrettet rikets beste general, Flavius Stilicho. Generalen var halvt germaner, og vant en rekke seiere over de germanske stammene som truet Romerrikets grenser.
Da germaneren Alarik i 401 marsjerte mot Roma, var det Stilichos fortjeneste at Alarik ble slått tilbake. Og i 408 klarte Stilicho faktisk å lokke Alarik til å kjempe som Romas allierte. Dermed så det ut som generalen hadde avverget den truende katastrofen.
Avtalen førte imidlertid til rykter om at Stilicho hadde planer om et kupp. Keiser Honorius fikk ham derfor fengslet, og like etter ble Romas største general og siste håp henrettet. To år senere inntok Alarik Roma.
Med Romas fall forsvant kokekunstens redskaper
Da Romerriket kollapset, ble ikke bare byene i Britannia forlatt – med dem forsvant også mye av den daglige livsførselen folk hadde vært vant til.
Plutselig var noe så enkelt som jernspiker en mangelvare. Kister kunne ikke lages, og de døde måtte begraves uten seremoni, rett i grøfter eller hull gravd ute på jordene.
Keramikk, som hadde vært en selvsagt og rikelig del av hverdagen under romerne, forsvant nærmest over natten. Produksjonen opphørte, for med romerne gikk også kunnskapen om dreieskiver og keramikkovner tapt.
De elegante romerske krukkene ble erstattet av grov, primitiv keramikk – så skjør at den kunne knuses ved et uhell eller et hardt blikk.
Men selv denne enkle keramikken var ikke alle forunt. På en boplass i Cadbury har arkeologer funnet askeurner, opprinnelig hentet fra en gammel romersk gravplass i nærheten. Urnene var tømt for sitt innhold og deretter gjenbrukt – som kokekar.
Alt dette skjedde blant mennesker som en gang hadde levd med marmor, mosaikker og romerske badehus med rennende varmt vann.
Det skulle gå over 700 år før det igjen ble reist bygninger som kunne måle seg med romernes basilikaer og legionsfort.
Da germanske anglere og saksere begynte å strømme inn fra Nord-Tyskland og Danmark noen tiår senere, møtte de et land som bare var en blek skygge av sin tidligere storhet.
Veteraner nektet å godta at Roma hadde falt
Mens store deler av befolkningen i Britannia falt tilbake til en nærmest steinalderliknende tilværelse, strømmet germanske stammer over Rhingrensen og videre inn i Gallia – dagens Frankrike. Bak dem lå et spor av død og ødeleggelse.
“Røyken stiger opp over Gallia som fra et enormt likbål”, skrev en samtidig iakttaker.
Stammene presset videre sørover inn i dagens Spania. I løpet av få tiår ble store deler av det vestlige Romerriket omgjort til selvstendige germanske kongedømmer.
Men de nye herskerne overtok ikke bare land – de arvet også romerske institusjoner og bygde sine riker på grunnmuren av romersk lov. Presten Paulus Orosius var nærmest overstrømmende i sin begeistring for de germanske visigoterne i Spania:
“Barbarene har lagt ned sverdet og vendt seg mot plogen, og de betrakter nå romerne som kamerater og venner”, skrev han i 417.
Men livet under de nye makthaverne var slett ikke uten forskjeller. En frankisk lovtekst fra 500-tallet viser tydelig den nye samfunnsordenen:
“Hvis noen dreper en fri franker, skal han bøte 200 solidi. Men hvis noen dreper en romersk landeier, skal han bøte 100 solidi.”
For folk flest var overgangen neppe dramatisk. Livet deres hadde alltid vært preget av slit og knappe ressurser. Men for eliten – den gamle overklassen vant til luksus, vin og villaer – var omveltningen brutal.
Rikmannen Paulinus beskrev hvordan han mistet vingården sin og måtte flytte til en liten bolig i byen:
“Til slutt tok alderdommen og tapet av jorden knekken på meg. Jeg ble en omstreifer – fattig og uten familie.”
Likevel nektet mange å akseptere at Romerriket var borte. I Gallia og andre steder holdt tidligere romerske soldater fast ved arven. Ifølge den østromerske historikeren Prokopios sørget veteranene for at sønner og sønnesønner ble opplært i den gamle krigskunsten:
“Selv i dag kan vi se hvilke legioner de tilhørte i gamle tider. De bærer egne standarter i krig, og har bevart den romerske uniformen i minste detalj – helt ned til skoene.”
Borgerne ble jaget vilt etter Romas fall
I århundrer hadde den romerske staten vært garantisten for orden og trygghet. Provinsenes borgere kunne stole på at veier ble patruljert, grenser voktet, og lovbrudd straffet.
Men da de romerske legionene trakk seg tilbake, forsvant denne beskyttelsen – og befolkningen ble etterlatt som fritt vilt for omstreifende bander og fiendtlige stammer.
En samtidig skildring av livet til den hellige Severinus, som levde i provinsen Noricum i dagens Østerrike, illustrerer farene som truet. Ifølge beretningen advarte Severinus en vaktmester i et lokalt kloster mot å legge ut på reise – veiene var fulle av fare.
Advarselen ble ignorert. Vaktmesteren og en prest la ut likevel: “Straks ble han og presten tatt til fange av barbarene og ført over Donau.
Byer og bygder ble herjet eller forlatt. Til slutt var store deler av Noricum så godt som avfolket – redusert til ruiner og øde marker.
Heller ikke i vest hersket fred. Selv om germanske stammer tok kontroll over tidligere romerske provinser, var de nye rikene svake og dårlig organiserte.
De germanske kongedømmene hadde verken økonomi eller struktur til å opprettholde store, profesjonelle hærer slik romerne hadde gjort. Lovløshet rådet, særlig i landdistriktene – hvor kriminelle bander herjet fritt.
I tomrommet etter staten vokste nye maktsentre frem. Lokale jordeiere, ofte tidligere romerske eliter, begynte å samle væpnede menn og danne sine egne minihærer. Disse godseierne ble de reelle makthaverne i sine områder.
Med tiden ble nettopp disse lokale stormennene de nye kongene i Europa måtte vende seg til – når de trengte soldater, lojalitet eller kontroll.
De romerske keisernes fall
Mens provinsene falt en etter en, forsøkte keiserne i Roma desperat å holde de siste restene av imperiet samlet.
Men i selve Italia var det ikke lenger keiseren som hadde makten – den lå i hendene på germanske leiesoldater og deres hærførere. Riket eksisterte kun på lånt tid.
Det endelige dødsstøtet kom i år 476, da den germanske generalen Odovakar avsatte den unge keiseren Romulus Augustus. Med det var Vestromerriket i praksis oppløst.
Likevel tok ikke kaoset straks over. I 493 grep goterkongen Theoderik makten i Italia. Også han hadde bakgrunn som general i den romerske hæren, og selv om han aldri lærte å lese eller skrive, beskrev den østromerske historikeren Prokopios ham som en hersker verdig keiserens kappe: “Både gotere og italienere lærte å elske ham.”
Men Theoderik valgte sin egen vei. Han nektet å følge den romerske tradisjonen med skolegang for barn av adelen:
“Han sa at hvis de først lærte å frykte spanskrøret, ville de aldri ha mot til å møte sverd og spyd”, forteller Prokopios.
Under Theoderiks faste, men rettferdige styre opplevde Italia et nytt oppsving. Han lot reparere veier og akvedukter, og arrangerte storslagne festligheter for folket – i god romersk ånd.
Det kunne kanskje ha blitt en ny gullalder. Men ikke alle ønsket at det skulle vare. Langt i øst, i Konstantinopel, satt en annen keiser – og han hadde helt andre planer.
Germanerne delte vestriket
Germanske stammer erobret hver sin del av det tidligere Vestromerriket og bygde opp sine egne riker.
Da det romerske grenseforsvaret brøt sammen tidlig på 400-tallet, strømmet de germanske stammene inn i Romerrikets provinser. Stammene kom i kamp med både romerne og hverandre i jakten på land der de kunne bosette seg.
De største og mektigste stammene opprettet sine egne stater, og Vest-Europa ble igjen delt inn i mange små kongedømmer – på 500-tallet fantes det minst 200 konger. Den mest suksessrike av dem var Klodvig, som grunnla Frankerriket i 509.
De fleste germanske stammer fulgte ariansk kristendom, som ble sett på som kjetteri av den romerske kirken. Frankerne derimot, konverterte tidlig til katolisismen, noe som ga dem en fordel i møte med lokalbefolkningen.
Romas fall: Den endelige undergangen
Mens Theoderik forsøkte å gi nytt liv til det døende Vestromerriket, opplevde Østromerriket – med hovedstad i Konstantinopel – en fredelig periode i øst, takket være en våpenhvile med den gamle arvefienden, Perserriket.
I vest var situasjonen en annen. Her var keiser Justinian fast bestemt på å gjenreise Romerrikets storhet – men under østromersk ledelse.
I år 535 sendte han sin fremste general, Belisarios, for å gjenerobre Italia fra goterne. Belisarios hadde tidligere invadert Nord-Afrika, og de germanske vandalene ble igjen kuet og provinsen ble annektert av det Østromerske riket.
Kampene om Italia ble lange og brutale. Først etter nesten 20 år var den siste gotiske motstanden knust – og prisen var høy. Slagmarkene hadde forvandlet store deler av Italia til et ødeland.
Verst gikk det utover Roma. Byen ble beleiret, erobret og gjenerobret gang på gang. Akveduktene, romernes stolthet, sluttet å levere friskt vann. De få tusen innbyggerne som fortsatt holdt ut, flyttet ned til bredden av Tiber – hvor de drakk gjørmete elvevann.
Sulten fulgte i hælene på krigen. Ifølge historikeren Prokopios levde folk på brennenesler som vokste mellom ruinene.
“Ofte falt de døde om mens de tygde på neslene,” skriver han.
“Til slutt begynte de å spise sin egen avføring.”
Omkring år 550 var goterne til slutt beseiret. Men det var en hul seier. Østromerne sto igjen med et utplyndret og avfolket Italia. Roma – selve verdens hjerte – lå i ruiner.
Den siste rest av Vestromerriket var borte for alltid. Og ironisk nok var det ikke barbarene som knuste det – men romerne selv.