Når sluttet middelalderen? Det er mange gode historiske grunner til å la tiden omkring år 1500 markere et skille i historien. Omtrent da ble den katolske kirken splittet, og på den tiden fikk europeisk kunst og vitenskap nye impulser. Det var også på den tiden at europeiske sjøfolk fant nye ruter til Afrika og Asia og oppdaget Amerika på nytt etter Leiv Eiriksson sin reise til Canada 500 år tidligere.
Ser vi hele verden mer under ett, er det uten tvil oppdagelsene som utgjør det viktigste skillet mellom middelalderen og en ny tid. Men verken lange reiser eller oppdagelser var noe nytt på 1500-tallet.
Tre tidsaldrer
Historikere deler den europeiske historien i tre store blokker – antikken, middelalderen og nytiden. Denne tredelingen av historien ble innført i et trebinds læreverk i historie fra 1688, av en tysk professor, Christopher Keller. Han skrev på latin og kalte det første bindet Historia Antiqua, det andre historia medii aevi, og det tredje Historia nova.
Skillet mellom antikken og middelalderen satte han ved sammenbruddet av det vestromerske riket. Skillet mellom middelalderen og nytiden ble satt ved en periode på 1400- og 1500-tallet da det ble populært for fyrster, rikfolk og kunstnere å interessere seg for romertiden og de enda eldre greske samfunnene. Mange så på det antikke samfunnet som et ideal, et samfunn og en fortid som de kunne lære av. Derfor har 1400- og 1500-tallet fått betegnelsen renessansen. Ordet renessanse betyr gjenfødelse, og det som skulle gjenfødes, var grekernes og romernes evne til å organisere sine samfunn.
Tiden mellom antikken og renessansen ble derimot oppfattet som en formørket tid. En slik oppfatning finner vi fremdeles i et uttrykk som “den svarteste middelalder”. Når noe er kaotisk, utrygt og rettsløst, blir det av og til kalt “middelaldersk”.
Denne tredelingen av historien er tilpasset vesteuropeisk historie: Det er sammenbruddet av det vestromerske riket som bestemmer når antikken tok slutt, og det er renessansen, en vesteuropeisk interesse for det antikke samfunnet, som angir slutten på middelalderen. Verken sammenbruddet for det vestromerske riket eller renessansen gir god mening som tidsskille i historien dersom vi vil se hele verdenshistorien under ett, det som historikerne etter hvert har begynt å kalle global historie.
I en slik globalhistorisk sammenheng kan derimot de europeiske oppdagelsene av sjøveiene til Afrika, Asia og Amerika være et skille. Oppdagelsene var innledningen til en epoke der europeiske handelsmenn organiserte handel over hele verden. Denne handelen førte til at Vest-Europa fikk tilført store rikdommer, og de vesteuropeiske statene kaptes om å underlegge seg mest mulig av den oversjøiske handelen. Denne epoken var en ny tid ikke bare for Europa, men også for andre deler av verden.
Islendingene oppdager Amerika
Islendinger som oppdaget Grønland og bosatte seg der, fant omkring år 1000 også et land enda lenger vest. De kalte dette landet Vinland. Fortellingen om islendingene som fant Vinland, er nedskrevet i flere sagaverk.
I historieforskningen på 1800- og 1900-tallet var det stor strid om hvordan sagaene skulle tolkes på dette punktet. Særlig islandske og norske forskere mente at fortellingen var et bevis for at islendingene, som norske forskere regnet som nordmenn, var de første oppdagerne av det amerikanske kontinentet. Andre mente at det ikke var slik. Sagaopplysningene var for vanskelige å tolke, og de kunne ikke bekreftes av andre kilder.
Et argument som mange la stor vekt på, var at hvis islendingene hadde oppdaget et “vinland”, måtte de ha reist langt sør på den amerikanske østkysten før de kunne finne vindruer. Men på norrønt mål betyr vin gresslette – vi finner ordet i mange norske stedsnavn. Islendingene kunne derfor ha funnet et gressrikt sletteland.
Først på 1960-tallet ble det vitenskapelig påvist at islendingene hadde nådd frem til Amerika og slått seg ned der. Da fant den norske arkeologen Anne Stine Ingstad tuftene etter bosetning på L’Anse aux Meadows på nordkysten av Newfoundland. Funnet bekreftet de teoriene som hennes mann, Helge Ingstad, hadde satt frem. Arkeologiske undersøkelser viste dermed at fortellingen i sagaene om hvordan islendingene hadde nådd frem til Amerika ved år 1000, var sanne. Men funnene viste også at den islandske bosetningen på Newfoundland hadde knapt vært særlig omfattende eller langvarig.
Marco Polo
Europeerne visste nok om folk og landområder utenfor sin egen verdensdel, men disse områdene var svært vanskelig tilgjengelige, både fordi det var enorme avstander, og fordi reiser over land stort sett foregikk til fots. Skipsbyggingsteknikkene var blitt bedre utover gjennom hele middelalderen, men europeerne seilte ikke til områder utenfor Europa.
I tillegg kom politiske årsaker. I mange områder var veiene stengt for langveisfarende handelsmenn, eller de risikerte å komme ut for røveri. Denne risikoen spilte en stor rolle, for etter at mongolene på 1200-tallet erobret hele det asiatiske området mellom Europa og Kina, blomstret den europeiske handelen med Asia opp – det ble tryggere for europeiske kjøpmenn å dra på handelsferd til Asia når mongolene hadde makten langs hele den lange handelsveien. Og det er nettopp fra denne tiden vi har historien om italieneren Marco Polos reise. Det er den best kjente fortellingen fra middelalderen om en handelsferd fra Europa til Asia.
Marco Polo var sønn av en kjøpmann fra Venezia. Trolig var han ikke mer enn 17 år når han sammen med faren og onkelen la i vei på handelsferd til Kina. De reiste gjennom Sentral-Asia og helt frem til keiser Kublai Khans hoff. Faren og onkelen til Marco Polo vendte tilbake til Venezia i 1275. Da hadde handelsferden deres tatt fire år. Men Marco var ikke med tilbake, for han hadde gått i tjeneste hos Kublai Khan. Som keiserens representant reiste han rundt i hele riket og i nabolandene. Først i 1295 kom han til Europa, etter at han hadde reist gjennom Indokina, India og Persia. Da Maro kom tilbake, var Venezia i krig med andre italienske handelsbyer, og Marco ble tatt som krigsfange. I fengselet skrev han ned fortellingen om sin lange reise til Asia.
Krydder og luksus
Mange av dem som hørte Marco Polos fortelling, mente at det meste var oppspinn. Men for andre bygde fortellingen opp under historier som de hadde hørt fra Asia. Marco Polos fortelling var med og gav europeerne større interesse for Asia og ikke minst for all den rikdommen som fantes der.
Europeerne visste at landene i Asia var rike på varer som det var stor mangel på i Europa. Særlig gjaldt det krydder. Krydder ble brukt i matlagingen, og måltidet var en av de viktigste sosiale samværsformene for europeerne. Å ha et måltid sammen var et tegn på at en også hørte sammen. Derfor var det viktig at maten var velsmakende. Krydder var sjeldne og kostbare varer, som bare de rike kunne skaffe seg. Krydder ble derfor et statussymbol som verten under måltidet villig delte med sine gjester.
Tilgangen på varer fra Asia kunne ikke på noen måte tilfredsstille etterspørselen. Varer som var helt vanlige på markedet i India, og som de fleste der kunne kjøpe, var verdt en formue om de kunne føres til Europa. Her ligger forklaringen på at europeiske kjøpmenn som Marco Polos far og onkel, kunne dra av gårde og være borte i årevis. Det de hadde med seg tilbake, var så mye verdt at det var nok til å gjøre dem rike. Slik hadde det alltid vært. Her ligger også grunnen til at byer som Alexandria, Damaskus og Konstantinopel, som lå ved endepunktene for de europeisk-asiatiske handelsveiene, kunne måle seg med indiske og kinesiske byer i folketall og rikdom.
Ibn Battuta
Ibn Battuta ble født i Tanger i Marokko i 1304. Ved siden av Marco Polo er Ibn Battuta den store reiseskildreren fra middelalderen. Han var ikke handelsmann, slik som Marco Polo, men en lovkyndig i islamsk rett. Boklig lærdom var en mangelvare i de muslimske rikene, på samme måte som i det kristne Europa. Og på samme måte som velutdannede kristne kunne få oppdrag overalt i det kristne området, slik kunne også muslimske lærde få tjeneste overalt der islam var utbredt.
Den første reisen Ibn Battuta gjorde, var en pilegrimsferd til Mekka. Han kom dit i 1326, og derfra reiste han sørover Rødehavet og videre langs kysten av Øst-Afrika, helt til Kilwa, eller Dar-es-Salaam som ligger i det som i dag er Tanzania. På denne reisen kom han til mange av handelsbyene i Øst-Afrika. Under en senere reise var han i Mali i Vest-Afrika. Men Ibn Battuta reiste også til Asia. Han var i flere år i tjeneste som dommer i Delhi i India, og han reiste helt til østkysten av Kina.
Kinesiske oppdagelsesreiser
Ved det mongolske keiserhoffet i Kina var det stor interesse for å lære om fjerne kulturer. Derfor var europeiske kristne og handelsmenn velkomne til Kina. Men da det mongolske dynastiet gikk under i 1368, stengte det nye kinesiske Ming-dynastiet grensene.
En viktig grunn til at mongolene mistet makten, var at Kina, på samme måte som Europa, fikk en sterk tilbakegang i folketallet på grunn av pest i 1340-årene. Pesten hadde herjet lenge i Kina før den kom til Europa. Men mot slutten av 1300-tallet var folketallet i ny vekst. Derfor ble Ming-dynastiet mektig og kunne fortsette å kreve at Kina skulle ha en lederrolle overfor andre riker i Asia.
Tidlig på 1400-tallet sendte den kinesiske keiseren store skipsekspedisjoner til Indiahavet og så langt som til Rødehavet og østkysten av Afrika. I alt gjennomførte kinesiske sjømenn syv store ekspedisjoner vestover til Indiahavet i perioden fra 1405 til 1433. Den keiserlige rådgiveren Zeng He var leder for alle ekspedisjonene. Han hadde gjort karriere i administrasjonen og var blitt en av keiserens mest betrodde menn.
Til den første reisen fikk Zeng He med seg ikke mindre enn 28 000 mann og 317 skip. De stlrste skipene var spesialbygd for reisen. De var 124 meter lange og 51 meter brede, hadde fire dekk og kunne føre et mannskap på 500 i tillegg til handelsvarer og forsyninger. Slike skip hadde knapt seilt på noe hav tidligere. I 1433 bestemte keiseren likevel at det ikke skulle bli flere ekspedisjoner. Mange av kartene og oppdagelsene til Zeng He ble ødelagt, og de spesialbygde skipene råtnet i opplag.
Hvorfor gav den kinesiske keiseren opp de store ekspedisjonene? Det fins flere årsaker. For det første møtte keiseren motstand fra dem som mente at ekspedisjonene var sløsing, og at keiseren heller burde bruke penger på å gjøre jordbruket i Kina bedre. For det andre hadde ekspedisjonene politiske mål: de skulle vise at Kina var sterkere og rikere enn andre riker ved Sørkinahavet og Indiahavet. Da mongolske styrker på nytt truet de kinesiske grensene i nord, i 1420- og 1430-årene, ble keiseren nødt til å bruke større ressurser på landforsvaret, blant annet på Den Kinesiske mur.
Manglende interesse for Europa
Gjennom hele middelalderen hadde europeerne interesse for Asia, for der fantes det verdifulle varer som de ikke kunne skaffe seg andre steder. Men hva så om vi ser tiden i det omvendte perspektivet? Var det slik at folk i Asia interesserte seg for Europa?
Erobrerfolk fra Sentral-Asia hadde flere ganger nærmet seg Europa, men hadde aldri slått seg varig ned der. Lengst kom de tyrkiske stammene som overtok det østromerske riket. Mongolene kom så langt som til Polen, men trakk seg snart tilbake til sørøstrussisk område.
Det kinesiske riket og andre områder i Asia var i stor grad selvforsynte. Selvforsyningen var et stort problem for europeiske handelsmenn som ville handle i Asia. De varene europeerne hadde å by på, fantes i Asia fra før. Dessuten var europeiske varer heller ikke av så god kvalitet at de kunne konkurrere med de asiatiske. Når europeiske handelsmenn ville kjøpe krydder og silke i Asia, hadde de derfor lite å bytte med. Den varen det virkelig var etterspørsel etter i Asia var gull, men gull var det lite av i Europa.