Hvorfor var ikke italienerne fornøyde med den første verdenskrigen når de hadde vært på den seirende siden? Kan det være noe av forklaringen på at Italia i 1920-årene ble en ettpartistat styrt av en diktator? Italia hadde det til felles med Tyskland at heller ikke her var demokratiet utviklet som en styreform. I nasjonalforsamlingen var det mange partier, og det var vanskelig å skape et stabilt styresett. Av de mange partiene var det ett som utmerket seg som klart anti-demokratisk. Dette partiet hevdet at Italia måtte ha et sterkt lederskap med ett parti, ellers ville det bli kaos. Drømmen om et sterkt lederskap kunne i Italia finne næring i de historiske framstillingene av romerske keisere som hersket over det romerske imperiet. I dette imperiet hadde Italia vært kjernen. Men selv om det nye partiet hentet inspirasjon fra antikken, kom det til makten ved hjelp av det moderne demokratiske systemet. Men når det først hadde skjedd, var Italia langt på vei blitt et diktatur.
Italia etter første verdenskrig
Både Tyskland og Italia ble samlet som nasjonalstater i siste halvdel av 1800-tallet. Da hadde begge land vært splittet i mange småstater siden middelalderen. De to landene hadde derimot vært på hver sin side under første verdenskrig. Tyskland var taperen, men Italia hørte til blant seierherrene. Til tross for denne viktige forskjellen var både italienere og tyskere misfornøyde med fredsoppgjøret. På tysk side kom det av at fredsvilkårene var strenge, og at krigsskadeserstatningen truet med å ruinere staten. For Italia var fredsoppgjøret en skuffelse fordi de ikke fikk en rekke landområder i Jugoslavia, noen greske øyer og Albania som lydriker.
Riktig nok fikk Italia en del områder i nord, blant annet de sørlige delene av Tyrol, men 600 000 italienske soldater hadde mistet livet på alliert side, og de fleste italienerne mente at en slik innsats burde belønnes. Dessuten hadde krigen kostet dyrt, og etterpå slet landet med stor gjeld til USA. Det gjorde for så vidt alle de allierte; det var en av hovedgrunnene til at det var så viktig å få Tyskland til å betale krigsskadeserstatningen. Den skulle de allierte bruke til å betale på lån de selv hadde mottatt fra USA under krigen.
Både i Tyskland og Italia var det altså misnøye med fredsoppgjøret. Og selv om landene stod på hver sin side under krigen, ble begge preget av sterk økonomisk tilbakegang etterpå. Også i Italia dukket det opp forsøk på å danne sosialistiske råd etter mønster av den russiske revolusjonen, særlig på de store fabrikkene i det industrialiserte Nord-Italia. Mange bønder prøvde å okkupere godseiernes jord og danne kollektivbruk. Det italienske kommunistpartiet ble stiftet i 1921, og fabrikkeiere, handelsborgere, godseiere, militære og mange andre var bekymret for at en sosialistisk revolusjon var på vei.
På samme måte som Tyskland hadde også Italia lite erfaring med et demokratisk-parlamentarisk styre. Stemmerett for menn ble innført i 1919. I nasjonalforsamlingen var det mange partier, og ingen var store nok til å danne regjering på egen hånd. Koalisjoner mellom flere partier gikk lett i oppløsning, og dermed fikk man ofte regjeringsskifte. De som fryktet at Italia skulle bli svakt, og at sosialister skulle komme til makten, så derfor ikke hvordan et demokratisk-parlamentarisk styre skulle kunne hindre en slik utvikling.
Fascismen
Det nye og åpne demokratiet er en av forklaringene på at mange partier ble dannet i Italia etter første verdenskrig. Problemet var at politikerne som representerte de ulike partiene, ikke hadde erfaring med å samarbeide for å finne løsninger på saker som skulle avgjøres av nasjonalforsamlingen. Dermed ble det umulig å samle et flertall for lover som kunne gi viktige reformer. Alle partiene lovet i sine programmer at de skulle skape et bedre samfunn, men ingen var i stand til å gjøre noe med det fordi de ikke var i stand til å skaffe flertall for sin egen politikk.
I 1919 ble det dannet et fascistisk parti. Navnet var inspirert fra antikken og storhetstiden til Romerriket. Fasces er et latinsk ord for en bunt pinner surret om skaftet på en øks. I antikken hadde dette vært symbolet på makten til de romerske konsulene, altså statsmakten. Det nye partiet valgte et symbol som understreket det som var kjernen i den politikken fascistpartiet stod for, og som er en kjerne i alle partier som vi kaller fascistiske. Det viktigste for et slikt parti er nasjonen og det å gjøre nasjonen sterk. Derfor var det viktig å hente fram et symbol fra en tid da Italia var sentrum i det mektige Romerriket, for det kunne minne italienerne om at de burde være stolte av fortiden, og derigjennom arbeide for å bygge et nytt italiensk storrike.
Grunnleggeren av fascistpartiet var Benito Mussolini. Han hadde tidligere vært medlem av det italienske sosialistpartiet. Først var han også pasifist, men under første verdenskrig ble han ivrig tilhenger av at Italia skulle gå med i krigen. Det førte til at han måtte forlate sosialistpartiet. Medlemstallet i det nye partiet steg raskt og var i 1922 kommet opp i 250 000. Svært mange var soldatveteraner, og den mest aktive delen av fascistpartiet fikk en militær karakter. De kledde seg i svarte skjorter og marsjerte i gatene. Svartskjortene, som de snart ble kalt, brukte vold og terror mot politiske motstandere, mot sosialistpartiet og andre på venstresiden og mot fagforeninger.
Hva ønsket Mussolini og svartskjortene i fascistpartiet? Først og fremst ønsket de å skape en sterk stat der innbyggerne kunne hevde at de var borgere i en nasjon overlegen alle andre. Denne staten skulle styres av ett parti og én leder, der partimedlemmene utgjorde samfunnets elite. Lederen skulle ha full rett til å kreve disiplin og lojalitet fra alle borgere, med statens interesser som det høyeste prinsipp, overordnet individuelle rettigheter. Dessuten ble militær vold betraktet som et legitimt virkemiddel for staten. Som Mussolini selv uttrykte det: “Fred er umulig, og jeg tror ikke den tjener noe godt formål.”
Mussolini tar makten
Da Mussolini stiftet fascistpartiet, hadde han sympati for streikende arbeidere, var for en republikansk styreform og kritisk til den romersk-katolske kirken. Men da svartskjortene begynte å forfølge sosialister og kommunister med vold, fikk fascistpartiet etter hvert støtte fra både industrikapitalister og godseiere. Fascistene viste snart at de var antidemokratiske, og de kritiserte alle andre partier i nasjonalforsamlingen for å være for svake til å styre. Selv hadde fascistpartiet bare 35 av de i alt 535 representantene i nasjonalforsamlingen.
Kirken, med paven i spissen, fryktet på samme måte som industri- og godseierne at sosialister og kommunister skulle ta makten. Dermed støttet også kirken Mussolini, ikke fordi den katolske religionen og fascismen hadde så mye til felles, men fordi de hadde en felles fiende i sosialistene. Da Mussolini i september 1922 erklærte at fascistene ikke lenger arbeidet for å gjøre Italia til en republikk, endret også den italienske kongen syn på Mussolini. Kongens viktigste oppgave var å peke ut det partiet i nasjonalforsamlingen som skulle danne regjering.
Høsten 1922 samlet svartskjorter fra hele Italia seg utenfor Roma. De arrangerte en demonstrasjon som skulle true regjeringen til å gi fra seg makten. Regjeringen ønsket å gå til mottiltak, men kongen inviterte Mussolini til å danne ny regjering. Selv var han i Milano, men han skyndte seg straks til Roma og ble utnevnt til ny statsminister. Mussolini kom dermed til makten på helt lovlig måte, og den nye regjeringen hans hadde bare fire fascistiske ministrer, åtte kom fra andre partier. Året etterpå ble derimot valgloven endret slik at det partiet som fikk flest stemmer, skulle ha to tredeler av plassene i nasjonalforsamlingen. Et slikt flertall fikk fascistene ved neste valg. Det var etter en valgkamp der de terroriserte motstanderne og drev valgfusk. I januar 1925 erklærte Mussolini at han var diktator.
Hva mente Mussolini med at han var diktator? Først og fremst stod han ikke til ansvar for nasjonalforsamlingen. Som statsminister fikk han vedtatt at nye lover ikke behøvde godkjenning av nasjonalforsamlingen. Selv om nasjonalforsamlingen fortsatt eksisterte, ble de sakene Mussolini ville ha gjennomført, drøftet i en annen forsamling, Det store fascistrådet. Her var det ingen opposisjon til Mussolini. Han var i praksis diktator fordi enkle lovendringer hadde gjort det lovlig å styre diktatorisk. Mussolini så på seg selv som den beste lederen det italienske folket kunne få. Etter hvert begynte han å kalle seg Il Duce, føreren.
Hvordan endret det italienske samfunnet seg under det fascistiske diktaturet? For det første ble den politiske friheten borte for folk flest. Stemmeretten ble redusert til å bare gjelde den rikeste tredjedelen av voksne menn. Politisk opposisjonelle ble forfulgt og risikerte å bli myrdet av svartskjortene. Avisene ble sensurert, det gjaldt også for radio, kino og teater. Skoleelevene fikk nye lærebøker i historie og samfunnskunnskap som støttet opp om det fascistiske samfunnet. Bøkene skulle lære elevene at fascismen var en bedre styreform enn alle andre. Undervisningen la også stor vekt på at krig var viktig for en stat, og at undersåttene skulle være lydige og ha ubegrenset tillit til føreren sin.