Garðar Svavarsson var ifølge sagaene den første skandinaven til å oppdage Island, etter Naddodd. Han var opprinnelig fra Sverige, men bodde en stund i Danmark, og var gift med en dame fra Hebridene, en norsk koloni som ble etablert på slutten av 700-tallet.
På veien til konens hjemland, blåste han ut av kurs i en storm, og oppdaget et nytt ukjent land, som var ubebodd. Dette landet var den østlige delen av Island, og han fortsatte å seile videre nordover langs kysten, og til slutt hele veien rundt øyen. Han gikk i land og bygde et hus nord på Island, hvor han overvintret. Stedet kalles i dag Husavik, oppkalt etter Islands første bolig.
Han seilte hjem igjen og fortalte alle hva han hadde sett, en vakker øy med dyrkbar jord og isdekte fjell. Han oppkalte selvsagt øyen etter seg selv, Gardarsholmi, men navnet slo ikke an. Sønnen hans, Uni, flyttet ifølge sagaene til øyen, men Gardars skjebne er uviss.
Ikke mange år senere startet landnamstiden, koloniseringen av Island, og mesteparten av øyen ble fort befolket av skandinaver, hovedsaklig fra vestlandet, sammen med deres britiske koner og treller, som fremdeles utgjør mesteparten av den moderne islandske befolkningen.