Våren 1939 okkuperte den tyske hæren hele Tsjekkoslovakia uten at Frankrike og Storbritannia gjorde annet enn å protestere. Hvorfor brydde ikke Storbritannia og Frankrike seg mer om å hjelpe det eneste demokratiet i Sentral-Europa, men erklærte krig da tyske styrker gikk over grensen til Polen 1. september samme år? Dette utløste en ny storkrig i Europa, bare vel tjue år etter at den første tok slutt. Og hvordan kunne Hitler gi ordre til stadig nye felttog og den tyske hæren oppnå stadig nye seirer, slik at det høsten 1940 bare var Storbritannia som fortsatt kjempet mot den tyske krigsmakten?
Okkupasjonen av Tsjekkoslovakia og angrepet på Polen
Den franske og den britiske statsministeren hadde ført en politikk der de håpet at Hitler ikke hadde flere krav etter å ha fått den biten av Tsjekkoslovakia som ble kalt Sudetenland. De tok ikke hensyn til hva dette ville gjøre med Tsjekkoslovakia. Da landet mistet Sudetenland, mistet det også et område der 70 % av landets industri lå. Tsjekkoslovakia var et land sammensatt av to deler, Tsjekkia og Slovakia, og like etter tapet av Sudetenland truet politikere i Slovakia med å erklære denne delen av landet som egen stat.
Tapet av Sudetenland førte altså raskt til at Tsjekkoslovakia holdt på å gå i oppløsning. Hitler kom nå med et tilbud til den tsjekkoslovakiske presidenten om at tyske militære styrker kunne hjelpe til med å skape ro og orden. Presidenten våget ikke annet enn å takke ja, for Tsjekkoslovakia hadde jo mistet alle sine forsvarsanlegg langs grensen mot Tyskland i og med at Sudetenland var blitt tysk. I mars 1939 okkuperte tyske tropper store deler av Tsjekkoslovakia. Det kom protester fra Frankrike og Storbritannia, men den britiske statsministeren Chamberlain sa at det var lite de kunne gjøre så lenge det faktisk var slik at den tsjekkoslovakiske presidenten hadde takket ja til tysk militærhjelp.
Okkupasjonen viste at det ikke var grunnlag for å stole på Hitler slik Chamberlain og Daladier hadde gjort da de underskrev avtalen i München. Det gikk ikke mer enn knapt en måned før Hitler fremsatte et nytt krav. Nå ville han at Polen skulle gi fra seg byen Danzig, som Tyskland hadde mistet ved freden i Versailles. Dessuten skulle Polen tillate at det ble bygd tysk jernbane og vei over den såkalte polske korridoren som skilte det tyske Øst-Preussen fra resten av Tyskland. Polske politikere fryktet at det samme ville skje med Polen som med Tsjekkoslovakia, og ønsket ikke å forhandle med Hitler.
De polske politikerne satte sin lit til at Storbritannia hadde lovet å hjelpe Polen dersom noen truet polsk selvstendighet. Hitler på sin side regnet med at britisk hjelp til Polen ville være uten betydning dersom Tyskland kunne inngå en avtale med Russland. Store deler av Polen hadde vært en del av det russiske riket før første verdenskrig, og Polen hadde ført krig mot Sovjetunionen og erobret russiske områder etter krigen. 23. august 1939 kom den overraskende meldingen om at Tyskland og Sovjetunionen hadde inngått en ikke-angrepspakt. Overraskelsen skyldtes at ingen hadde trodd at det sovjetiske kommuniststyret og det tyske nazistyret kunne samarbeide. De hadde jo begge hevdet at de var hverandres største fiender.
Hitler kunne nå føle seg trygg på at Russland ikke ville motsette seg noen som helst politikk han førte mot Polen, ikke minst fordi avtalen med Sovjetunionen inneholdt en hemmelig del der det var bestemt at Sovjetunionen og Tyskland skulle dele Polen mellom seg, slik Polen også hadde vært delt fra slutten av 1700-tallet og like frem til første verdenskrig. 1. september 1939 rullet tyske militærkjøretøyer over grensen til Polen, og etter press fra det britiske parlamentet erklærte Chamberlain at Storbritannia var i krig med Tyskland. Det skjedde 3. september, og like etterpå erklærte også Frankrike krig mot Tyskland.
Først med angrepet på Polen fikk verden se hva den tyske krigsmakten var god for. De tyske militære hadde utviklet en ny form krigføring, den såkalte lynkrigen (blitzkrieg). Ved hjelp av raske tanks og bombing ble det polske militæret raskt bekjempet. Deres taktikk var fremdeles basert på bruk av kavaleri, det vil si ryttertropper. Hjelp fra Frankrike og Storbritannia fikk polakkene heller ikke, og da sovjetiske styrker også angrep fra øst, brøt det polske forsvaret sammen. På mindre enn en måned hadde Tyskland og Sovjetunionen delt Polen mellom seg.
Angrepet på Danmark og Norge
Etter at Polen hadde kapitulert, var det knapt krigshandlinger mellom Tyskland på den ene siden, og Frankrike og Tyskland på den andre. Sovjetunionen okkuperte derimot Litauen, Estland og Latvia og gikk til krig mot Finland i slutten av november 1939. Det sovjetiske overfallet på Finland og motstanden til de finske styrkene gjorde at mye av oppmerksomheten i Norden ble rettet mot Finland. Sovjetunionen ble sett på som den store trusselen. Men den svenske og norske nøytraliteten ble opprettholdt. Dermed fikk heller ikke Finland hjelp fra disse landene.
Etter at Hitler hadde sikret seg sin del av Polen, så det en stund ut til at krigen med Frankrike og England bare eksisterte på papiret. Frankrike og Tyskland styrket forsvaret langs den fransk-tyske grensen, men det var ingen krigshandlinger mellom de to statene. Det kunne se ut til at det bare var et tidsspørsmål før det ble sluttet fred. Alle slike håp ble knust da tyske styrker uten forvarsel angrep Danmark og Norge natt til 9. april 1940.
Danmark ble raskt okkupert og kapitulerte etter et døgn. I Norge ble det gjort motstand, og landet kapitulerte ikke før etter to måneder, 10. juni 1940. Frem til da hadde norske og tyske styrker vært i kamp mange steder. Dessuten hadde franske og engelske styrker også kommet nordmennene til hjelp. I mai ble det satt inn store styrker for å erobre tilbake Narvik. Her deltok også polske soldater.
Narvik var svært viktig både for Tyskland og de allierte, fordi det kom store mengder jernmalm fra Sverige til denne havnebyen. Og siden Sverige fortsatte å være nøytralt, ble det viktig å kontrollere havnen der den svenske jernmalmen ble utskipet. Det ville avgjøre om det var tysk eller alliert krigsindustri som skulle få nytte av malmen. Kampene i Narvik var svært fremgangsrike for de allierte og blir ofte regnet som den første seieren mot Tyskland i den andre verdenskrigen. Likevel kom ordren om alliert tilbaketrekning 25. mai.
Angrepet på Nederland, Belgia og Frankrike
Grunnen til at de allierte trakk seg ut av Narvik selv om de fikk overtaket i kampene, var enkel. 10. mai hadde Tyskland gått til angrep på Nederland, Belgia og Frankrike. Den tyske lynkrigstaktikken førte til at Nederland og Belgia måtte kapitulere før det var gått tre uker, ja Nederland overga seg etter bare fire dager. Tyske styrker fikk først og fremst overtaket fordi de var støttet av fly som kunne bombe byer og andre mål før de tyske styrkene nådde frem, eller som kunne gå til angrep mot de allierte styrkene. Alt tidlig i den andre verdenskrigen ble det klart at militært sett var det bruken av fly som kom til å avgjøre utfallet av krigen.
Da Belgia kapitulerte, kunne tyske styrker passere nærmest uhindret inn i Frankrike. De allierte styrkene ble omringet i den franske havnebyen Dunkerque. Over 300 000 allierte soldater stod i fare for å bli tatt som krigsfanger. Det lyktes likevel å få dem over Den engelske kanal. På lang sikt var dette viktig fordi troppene dermed kunne settes inn i tjeneste senere. Men på kort sikt var det enda viktigere fordi den vellykkede redningsoperasjonen var et lyspunkt i en krig der det så ut til at Tyskland og Hitler vant alle seirene på slagmarken.
Tysk seier over de to små statene Belgia og Nederland var mindre overraskende enn at Tyskland alt 22. juni kunne tvinge Frankrike til å undertegne en kapitulasjonserklæring. Hitler krevde til og med at kapitulasjonen skulle underskrives i den samme jernbanevognen som ble brukt da Tyskland hadde undertegnet våpenhvile i 1918. For Hitler var den franske kapitulasjonen en hevn for det tyske nederlaget i første verdenskrig. Det var til og med en fransk marskalk, Henri Petain, som måtte forhandle om kapitulasjonen. Petain var blitt en stor fransk krigshelt under kampene ved Verdun i 1916.
Petain var 84 år gammel da han i 1940 overtok som fransk statsminister. Ved kapitulasjonen fikk han beholde styret over det sørlige Frankrike og opprettet et tyskvennlig styre med hovedsete i byen Vichy. Resten av Frankrike ble okkupert av tyske tropper, og den tyske marinen kunne nå bygge opp baser langs hele den franske atlanterhavskysten og langs den engelske kanal.
Det raske sammenbruddet i det franske forsvaret hadde flere årsaker, både militært og politisk. For det første hadde Frankrike satset på et forsvar mot Tyskland ved å bygge en linje av festningsverk langs hele den fransk-tyske grensen, den såkalte Maginot-linjen. Men denne linjen stoppet ved grensen til Belgia, og dermed var den franske grensen uten forsvar her, til tross for at det nettopp var denne veien de tyske styrkene hadde angrepet også under første verdenskrig.
For det andre var Frankrike en politisk splittet nasjon. På ytterste høyre fløy var det politiske grupper som ønsket at Frankrike skulle bli en fascistisk stat, og som beundret Hitler og Tyskland. På ytterste venstre fløy fantes det franske kommunister som på sin side var tilhengere av Sovjetunionen og Stalin, og som la vekt på den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten. Verken høyresiden eller venstresiden i Frankrike ønsket å kjempe for den franske demokratiske staten.
Slaget om Storbritannia
Etter at Frankrike hadde kapitulert, fantes det ikke lenger fiender for Tyskland og Hitler i Europa bortsett fra Storbritannia. De britiske øyene hadde ikke vært invadert av fiendtlige styrker siden 1066, selv om stormakter som Spania på 1500-tallet og Frankrike under Napoleon tidlig på 1800-tallet hadde hatt seriøse planer om det.
Da Frankrike kapitulerte, fantes det ikke lenger noen allianse til å kjempe mot Hitler og Tyskland. Mange ventet at den britiske regjeringen ville inngå en fredsavtale. Men dersom Hitler håpet på en fredsavtale med Storbritannia, var det utvilsomt taktisk uklokt å la Hermann Gøring, sjef for det tyske flyvåpenet, sette i gang bombeangrep over England i juli 1940.
Tyske bombefly begynte å bombe engelske havner, fabrikkanlegg, flyplasser og byer. Enten målet med bombingen var å tvinge frem en snarlig fredsavtale mellom Tyskland og Storbritannia, eller det var ledd i forberedelsene til en tysk invasjon, var resultatet uten tvil avgjørende. Det tyske bomberegnet over England overbeviste britene om at de hadde en felles fiende i Adolf Hitler, og at han truet hele deres samfunn og levemåte. Det førte til en enestående oppslutning om politikken til regjeringen og til statsminister Churchill.
Winston Churchill hadde vært med i britisk politikk helt fra 1900. Han kom fra det britiske aristokratiet og hadde liten erfaring med livet som folk flest levde i Storbritannia. Under første verdenskrig var han minister for marinen, men måtte gå av i 1915. Helt frem til 1922 var han medlem av det liberale partiet, men dette året ble han ikke gjenvalgt til parlamentet. Det ble han derimot da han sluttet seg til de konservative i 1924. På den ene siden var Churchill en sterk motstander av alt kommunismen stod for, og han hadde på et tidspunkt uttrykt en viss beundring for Mussolini. På den andre siden var han en av de første til å advare sterkt mot Hitler. Derfor var det også naturlig at det var Churchill som ble statsminister da Chamberlain måtte gå av. Chamberlain gikk av etter sterk kritikk for den britiske innsatsen i Norge. Churchill tok over 10. mai, samme dag som Hitler satte i verk angrepet på Nederland, Belgia og Frankrike.
Den tyske bombingen over England førte til store tap av sivile liv og til svære materielle ødeleggelser. Det tyske luftvåpenet hadde flere fly enn Storbritannia, kanskje dobbelt så mange, og teknisk sett var de bedre enn de britiske. Men britene hadde tatt i bruk radaren, som på det tidspunktet var en helt ny oppfinnelse. Dermed kunne flyangrep fra den andre siden av kanalen varsles. De britiske jagerflyene kunne ta av fra lokale flystriper, og i luftkampene over England ble det skutt ned dobbelt så mange tyske som engelske fly.
Dette ga en sterk følelse i Storbritannia av at det nyttet å kjempe imot, og denne følelsen ble forsterket ved at Churchill holdt taler i radio der han lovet at Storbritannia skulle slåss mot det tyske diktaturet overalt om nødvendig, og at britene aldri ville gi opp denne kampen. Da Hitler til slutt innså at det tyske flyvåpenet ikke kunne overvinne det britiske, og derfor innstilte luftangrepene på England, sa Churchill om de britiske pilotene at “aldri i krigens historie har så få gjort så mye for så mange”.
Luftkrigen over England sommeren og høsten 1940 er senere blitt kalt slaget om Storbritannia. Slaget var viktig fordi det hindret en fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland, og fordi det viste at Hitler og den tyske krigsmakten ikke var uslåelig. Men historisk sett er slaget om Storbritannia også viktig fordi det var en krig som foregikk i luften, ikke på landjorden eller til sjøs der alle tidligere slag var blitt utkjempet.