Første verdenskrig var et oppgjør mellom europeiske stormakter i overgangen fra et gammelt til et nytt Europa. Det gamle Europa var preget av et system av allianser og maktbalanse. Tidlig på 1900-tallet var keiserdømmene Østerrike-Ungarn, Russland og Det osmanske riket truet av oppløsning. Det nye Europa var preget av industrialisering. I dette bildet var det sentralt at Tyskland hadde blitt en økonomisk stormakt og den fremste industrinasjonen.
Tyskland ønsket å være likeverdig med Storbritannia og Frankrike. Nytt var også at USA hadde blitt en stormakt som kunne avgjøre europeiske konflikter. I Asia kunne Japan spille en lignende rolle. Men den industrielle utviklingen hadde også skapt en våpenteknologi som de militære hadde lite erfaring med. Da det brøt ut krig i 1914, ble den kjempet med nye våpen. Det ble en ufattelig katastrofe.
Allianser og maktbalanse
Den tyske seieren over Frankrike i 1871 gjorde Tyskland til en av de europeiske stormaktene. Det franske nederlaget ble tolket som en nasjonal skam i Frankrike. Kravet om hevn var sterkt blant franske politikere og militære ledere. I Tyskland ble det derfor et mål å føre en utenrikspolitikk som hindret Frankrike i å bygge allianser med andre stater. Den tyske lederen Bismarck fryktet spesielt en russisk-fransk allianse. Dersom det ble krig mot en slik allianse, måtte tyske soldater kjempe både i øst og vest.
Østerrike-Ungarn hadde lenge konkurrert med Russland om å få mer makt over de mange små statene på Balkan. De hadde brutt ut fra Det osmanske riket på slutten av 1870-årene. I 1879 innledet Bismarck en tysk utenrikspolitikk som førte til en sterkere allianse med keiserdømmet Østerrike-Ungarn. Dette gjorde Russland mer fiendtlig innstilt til Tyskland. I 1894 ble det dannet en allianse mellom Russland og Frankrike, og dermed var Tyskland klemt mellom to fiendtlige stater.
Slutten av 1800-tallet var en periode da den tyske industrien ble større og mer moderne enn i de andre europeiske statene. Storbritannia ble forbigått av Tyskland når det gjaldt industriproduksjon. Britene var enda mer urolige over at den tyske keiseren førte en politikk som tok sikte på å skaffe Tyskland kolonier, særlig i Afrika. Da Tyskland i tillegg begynte å bygge en krigsflåte med store slagskip, svarte Storbritannia med opprustning og allierte seg med Frankrike og Russland. Tyskland på sin side søkte samarbeid med Det osmanske riket og planla å bygge en jernbane fra Berlin til Bagdad. Frankrike, England og Russland ønsket å utnytte at Det osmanske riket var svakt for å styrke sine egne interesser i Midtøsten. De ble nå i enda større grad bekymret over den tyske utenrikspolitikken.
Det første tiåret av 1900-tallet: Tysklands utfordringer
I det første tiåret av 1900-tallet utfordret den nye stormakten Tyskland de gamle stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike på tre områder: på Balkan, i Midtøsten og i Afrika. Målet for den tyske keiseren var å delta i den imperialistiske politikken som de andre stormaktene hadde ført gjennom hele 1800-tallet. Dette skapte økende politisk spenning i Europa og førte til en kraftig militær opprustning.
Bakgrunnen for den første verdenskrigen lå i stor grad i den politiske og økonomiske utviklingen som Europa hadde gjennomgått på 1800-tallet. Det var stormaktenes kappløp for å skaffe seg kolonier, der Tyskland ikke hadde nådd så langt som Storbritannia og Frankrike. Det var også konkurransen om å lede den industrielle utviklingen, der Tyskland ble større enn Storbritannia, en konkurranse som førte til kapprusting mellom de to statene.
Tyskland var et eksempel på den voksende nasjonalismen som fantes over store deler av Europa, også i Norge. Mens Norge var en liten nasjon som hadde fått sin uavhengighet, var det mange andre områder i Europa hvor folk hevdet at de tilhørte egne nasjoner og krevde selvstendighet. Dette fikk de likevel ikke fordi de hørte inn under gamle riker som Østerrike-Ungarn, Russland eller Det osmanske riket.
Alle stormaktene fryktet krav om egne nasjonalstater, selv om de bare kom fra små provinser, fordi enhver ny stat kunne ødelegge maktbalansen og forstyrre alliansesystemet i Europa. I 1914 fantes det to store allianser i Europa som stod mot hverandre. På den ene siden var det Frankrike, Storbritannia og Russland, på den andre siden Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia. Den siste alliansen kalles ofte sentralalliansen, men Italia erklærte seg nøytralt allerede i 1914 og erklærte krig mot Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1915.
Konflikten på Balkan
I juni 1914 ble tronarvingen til Østerrike-Ungarn drept i et attentat. Tronarvingen var på besøk i byen Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, et område på Balkan som tidligere hadde tilhørt Det osmanske riket, men som i 1908 var blitt annektert av Østerrike-Ungarn. Attentatmannen kom fra nabostaten Serbia, en liten nasjonalstat som hadde klart å rive seg løs fra Det osmanske riket i 1878. I Serbia var det mange som mente at den lille staten måtte bli større og danne et Stor-Serbia for alle slaviske folk på Balkan. Østerrike-Ungarns makt i området var det største hinderet for slike planer. Dette gjorde tronarvingen til et attentatmål.
Østerrike-Ungarn krevde å etterforske og forfølge folk i Serbia som hadde vært medskyldige i attentatet. Dette nektet de serbiske myndighetene, og dermed gikk Østerrike-Ungarn til krig mot Serbia. Russland ønsket å fremstå som beskytter av småstatene på Balkan og mobiliserte, det vil si forberedte seg på å bruke militær makt dersom Østerrike-Ungarn gikk til krig mot Serbia. Men Russland mobiliserte også mot Tyskland, som var den fremste allierte til Østerrike-Ungarn. Tyskland på sin side stilte ultimatum om at Russland måtte stoppe mobiliseringen, i motsatt fall ville landet gå til krig. Problemet for tysk krigføring var at Russland var alliert med Frankrike. Den tyske krigsplanen, kalt Schlieffen-planen, var derfor utformet slik at Tyskland først måtte føre en rask og seierik krig i vest, for så å sette alle krefter inn mot Russland i øst.
Krigen bryter ut
Det som nå skjedde, var en kjedereaksjon av mobiliseringer og krigserklæringer som ikke er helt enkle å holde orden på. Verken Russland eller Frankrike brydde seg om de tyske kravene, og Tyskland erklærte derfor krig mot Russland. Straks begynte Frankrike å mobilisere. To dager etter erklærte Tyskland krig mot Frankrike. Tyske militære hadde laget grundige planer om hvordan tyske tropper skulle invadere Frankrike ved å marsjere gjennom Belgia. Belgia på sin side brukte en gammel avtale, som blant annet Storbritannia hadde signert, som garanti for at Belgia skulle være nøytralt. Da Tyskland ikke brydde seg om å respektere denne nøytraliteten, erklærte Storbritannia krig mot Tyskland.
På få dager, fra Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia 28. juli, og til Storbritannia gjorde det samme mot tyskland 4. august, var alle de europeiske stormaktene i krig. Det var likevel ikke en krig om eller for Serbia. Den lille staten på Balkan var bare et mindre problem, men dette problemet hadde utløst en rekke avtaler om allianser og krigsplaner som stormaktene allerede hadde ferdigstilt. Tidlig i august var så mye som 20 millioner mann mobilisert og på vei til fronten.
Den tyske hæren rykket raskt fram mot Paris, men før de nådde så langt som til den franske hovedstaden, ble de stoppet av franske og allierte tropper. Snart var det dannet en frontlinje fra Den engelske kanal til grensen mot Sveits. Denne frontlinjen, vestfronten, lå nesten helt fast like til krigen tok slutt i 1918. På østfronten sloss tyske og østerrikske tropper mot den russiske hæren langs en frontlinje som strakte seg fra Østersjøen til Svartehavet.
En krig med alle midler
Millioner av menn ble utkalt til å gjøre militærtjeneste. Men første verdenskrig viste seg etter hvert å bli en krig som ikke lot seg avgjøre i store slag, slik det hadde vært vanlig i tidligere kriger. Det ble tydeligere og tydeligere for alle de krigførende partene at krigen ville bli vunnet av de statene som kunne holde ut lengst. Kvinner måtte overta mye av det arbeidet menn vanligvis hadde.
Kvinner fra borgerfamilier og overklassen opplevde at de kunne skaffe seg ansvarsfulle stillinger, og at krigen førte med seg større frihet. Kvinner fra arbeiderfamilier merket derimot mindre til denne friheten. De var vant til fabrikkarbeid fra før. I mange tilfeller ble arbeidsforholdene for arbeiderkvinner verre fordi de måtte arbeide med sprengstoff og annen farlig våpenproduksjon.
Krigen var ikke bare noe som skulle vinnes på slagmarken; det var også viktig å overbevise dem hjemme om at krigen var nødvendig for at de skulle få leve et trygt og godt liv. De som hadde makten i hver av de krigførende statene, satte i verk kampanjer med plakater, aviser og bøker der fienden ble fremstilt som brutal og lite intelligent. Det ble påstått at fienden ville ødelegge hele samfunnet dersom han vant krigen, og at fiendesoldatene ville plyndre, drepe og voldta.
Typisk for denne propagandaen var at fienden ble fremstilt som en slags mindreverdig menneske. Naturvitenskapene ble utnyttet til å bygge opp forestillinger om at det fantes noen menneskeraser som var overlegne andre. Dette var synspunkter som europeerne lenge hadde hevdet når det gjaldt folk i koloniene i Afrika og Asia, men nå ble dette også utnyttet til å skape et fiendebilde mellom europeerne. Og mens myndighetene produserte og støttet propagandaen mot fienden, ble det brukt sensur mot alle som prøvde å få fram alternative synspunkter på hvordan krigen ved fronten virkelig var. Den som stilte spørsmål ved om krigen var nødvendig, kunne regne med å bli stilt for retten for samarbeid med fienden. For krigen hadde de sosialistiske partiene gått inn for generalstreik dersom krigen brøt ut, men da krigen var et faktum, viste det seg raskt at nasjonalismen betydde mer også for sosialistene enn internasjonal solidaritet.
Propagandaen fra myndighetene i de krigførende statene hadde bakgrunn i at krigen krevde at ikke bare soldatene ble mobilisert, men også alle som var hjemme. Krigen førte til at den politiske friheten ble innskrenket fordi det var sensur, og alle som var kritiske til myndighetene, kunne bli forfulgt. Men krigen førte også til sterke innskrenkninger i den økonomiske friheten. Europeisk økonomi var før krigen dominert av et privat næringsliv med liberalismen som ideal, det vil si at næringslivet skulle fungere mest mulig fritt uten innblanding fra staten. Men da de europeiske statene kom i krig med hverandre, krevde myndighetene at også næringslivet skulle ofre seg for krigen. Produksjonen ble innrettet slik at den best mulig tjente statens krigføring. Statlige kontorer ble opprettet for å dirigere og kontrollere produksjonslivet i samfunnet. Hele samfunnet ble mobilisert til å slåss mot fienden, og alle midler samfunnet hadde, ble tatt i bruk.
Gammel krig – nye våpen
Til tross for at statene brukte store ressurser på propaganda til støtte for krigføringen, økte likevel motstanden mot krigen og militæret under første verdenskrig. Motstanden mot krigen skyldtes at krigens romantiske sider etter hvert falmet. Da tyske, franske og britiske soldater dro av gårde til fronten i 1914, var de overbevist om at krigen skulle bli kort og seierrik, nærmest en slags ferie. Den ble et helvete der alle forestillinger om krig og ære ble satt på prøve, og mange så ikke noen som helst positiv rolle ved krig og militærmakt.
Skrekkbildet av krigen ble understreket med nye våpen som ble masseprodusert i fabrikkene. Mange historikere har pekt på at krigføring og militær taktikk ikke hadde endret seg i takt med utviklingen av moderne industriproduserte våpen. Et godt eksempel er maskingeværet. Det var allerede en gammel oppfinnelse, men ble nå brukt i en skala som gjorde krigen mer dødelig og omfattende enn tidligere konflikter. Våpenet fikk under første verdenskrig avgjørende innvirkning for måten å kjempe på, det gjorde det umulig å slåss i åpne slag slik en hadde kjempet i tidligere kriger. For å unngå kuleregnet måtte soldatene grave skyttergraver, som var dype grøfter, og søke ly der. Forsøk på fremrykning endte ofte i fryktelige blodbad, med hundretusenvis av drepte.
Ved slaget ved Somme i Nord-Frankrike sommeren og høsten 1916, greide de allierte styrkene å vinne tilbake noen få kilometer, men det kostet over 600 000 soldater livet. Skyttergravene satte fantasien i sving for utviklingen av nye våpen. Giftgass kunne skytes i granater over mot fienden, så lenge man passet på vindretningen. Tankene ble introdusert for å forsere kuleregnet, og de var nesten som å vende tilbake til middelalderens rustninger. I åpen sjø ble ubåten et effektivt middel til å senke fiendtlige krigsfartøyer og handelsskip.
Det som var mest nytt med krigføringen, var at også luftrommet ble tatt i bruk. Allerede i august 1914 fløy et tysk luftskip over Paris og slapp bomber over byen. Bombing av mål langt unna fronten førte til at krigen i større grad rammet sivilbefolkningen. De langsomme luftskipene ble aldri noen stor suksess, men flyene, som var små og raske, ble snart utviklet for angrep på bakkemål og fiendtlige fly. Flyene fikk ingen avgjørende virkning på utfallet av første verdenskrig, men begge sider satset fullt ut på å utvikle dette nye våpenet. Det var klart at flyene tilhørte fremtiden.
Norge og nøytraliteten
Etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 fulgte Norge en utenrikspolitisk linje der landet skulle være nøytralt i militære konflikter mellom andre europeiske stater. Denne politikken ble gjennomført ved at Norge ikke inngikk allianser med andre makter i fredstid og holdt seg nøytralt i krigstid. De fire stormaktene Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Russland garanterte i 1907 at de ikke skulle krenke norsk territorium.
Storbritannia og Tyskland kapprustet i årene før første verdenskrig, spesielt med fokus på krigsskip. Storbritannia, som den mektigste sjøkrigsmakten, hadde avgjørende betydning for global handel, og den makten de hadde var avgjørende i en tid da nesten all utenrikshandel var avhengig av skipstrafikken. Med Nordsjøen som et kritisk punkt, ble norsk maritim opprustning og kystforsvar viktig. For de krigførende partene var det viktig at Norge ikke lot motparten bruke norsk territorium til krigføring. Dette førte til økt oppmerksomhet og besøk fra britene langs norskekysten, og opprustning av marinen og utbygging av kystforsvaret kom i fokus for norsk forsvarspolitikk.
For de krigførende partene var det viktig at Norge ikke lot motparten bruke norsk territorium til krigføring. Særlig viste britene stor interesse på dette punktet med nærgående besøk langs norskekysten. Det verste slaget mot norsk nøytralitet var likevel tyskernes ubåtkrig. Den tok sikte på å ødelegge tilførselen av mat, våpen og andre nødvendige forsyninger til Storbritannia, Frankrike og deres allierte. Ubåtkrigen tok ikke hensyn til om skipene som ble senket, tilhørte krigførende stater eller var nøytrale. Norske skipsredere bygde opp en av de største handelsflåtene i verden under første verdenskrig. Etterspørselen etter frakteskip vokste kraftig, og rederne tjente gode penger. Men risikoen for å bli torpedert var stor og kostet tusenvis av norske sjøfolk livet.
Krigshandlingene kom nært innpå mange nordmenn, særlig på grunn av tapene i den norske handelsflåten. Men folk merket også tiltak som skulle ruste landet bedre dersom krigen kom til Norge. I 1917 var 10 000 mann under våpen, og det første luftvernskytset ble satt opp for å forsvare de største byene og viktige industribedrifter.
Global konflikt
Sett utenfra, fra Afrika, Asia eller Amerika, kunne krigen i Europa virke som en europeisk konflikt, en slags borgerkrig blant europeerne. For mennesker i de europeiske koloniene var denne krigen mellom europeiske stater et tegn på at europeerne ikke var så mektige og uovervinnelige som de hadde vist seg å være i tidligere kriger i koloniene.
Frankrike, Storbritannia og Tyskland var de viktigste imperialistiske maktene, og derfor spredte krigen seg også til Afrika. Franske og britiske styrker gikk til angrep for å erobre de tyske koloniene. Kolonimaktene rekrutterte også soldater fra koloniene for å kjempe i Europa. I de europeiske skyttergravene var det mange soldater som hadde familier og hjem i Afrika eller Asia. Storbritannia rekrutterte også mange soldater fra Australia, New Zealand og Canada.
I Midtøsten var fortsatt store områder under Det osmanske riket, men med støtte fra Egypt og arabiske opprørere erobret britiske styrker alle områdene i Midtøsten som tidligere tilhørte Det osmanske riket. Krigen mot Det osmanske riket fikk stor støtte fordi de arabiske folkegruppene i Midtøsten så på krigføringen som et første skritt mot selvstendige arabiske stater.
Så snart krigen i Europa brøt ut, utnyttet Japan det faktum at europeerne ikke var like godt i stand til å forsvare sine interesser i Øst-Asia. Japan tvang seg til å overta en tysk koloni i Kina og erobret flere øygrupper i Stillehavet øst for Filippinene. Selv om Frankrike og Storbritannia betraktet Japan som en alliert, var Japans interesser ikke først og fremst knyttet til å hjelpe franskmenn og briter med å vinne krigen i Europa; Japan ønsket å bygge seg opp som en asiatisk stormakt.
I USA var stemningen lenge slik at politikerne mente at nøytralitet var det beste, og de ønsket å opprettholde handel med Europa som før. Denne handelen skjedde hovedsakelig med Storbritannia og Frankrike. Da det ble klart for Tyskland at tilgangen på nye forsyninger til slutt ville avgjøre hvem som vant krigen, ble også skip fra USA rammet av den tyske ubåtkrigen. Dette førte til en antitysk stemning i USA, og i april 1917 erklærte den amerikanske kongressen krig mot Tyskland.
Bakgrunnen for at USA gikk inn i krigen på fransk og britisk side, var imidlertid mer enn at Tyskland var upopulært. Mange politikere i USA var bekymret over meldinger om opprør i Russland og fryktet at det samme kunne skje i Tyskland og Frankrike. For den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var tanken på et sterkt Tyskland som truet Storbritannia en viktig grunn til at han ønsket at USA skulle gå inn i krigen.
Mot slutten av 1917 gjennomførte Russland en sosialistisk revolusjon, og landet inngikk våpenhvile med Tyskland. Etter dette økte den amerikanske krigsinnsatsen sterkt, og over to millioner soldater ble sendt til Europa.
Det tyske sammenbruddet
Da krigen på østfronten ble avsluttet med en fredsavtale mellom Tyskland og det nye sosialistiske styret i Russland i mars 1918, kunne Tyskland vise til stor militær framgang i øst. Det tyske riket hadde utvidet seg langt inn i det som tidligere hadde vært russisk område.
Freden på østfronten gjorde slutt på at Tyskland måtte kjempe på to fronter, og de tyske militære satte inn en stor offensiv på vestfronten. Offensiven førte først til tysk framgang, men ammunisjon og forsyninger tok snart slutt. Krigen ble ikke avgjort på slagmarken, men ved at den siden som først hadde brukt opp alle sine ressurser, tapte. I det siste krigsåret var det streiker og opprør i Tyskland.
Matmangel og sult førte til at Tyskland var på vei mot en revolusjon og borgerkrig. Ledelsen for den tyske marinen gav ordre om at den tyske marinen med baser ved Nordsjøen skulle gå ut i åpen kamp med britiske krigsskip. Mannskapene på de tyske krigsskipene visste at dette ville være jevngodt med selvmord, og gjorde opprør mot marineledelsen. Dette opprøret spredte seg videre til resten av Tyskland.
Den tyske keiseren abdiserte, og flyktet fra landet høsten 1918. Tyskland var uten regjering, og det tyske sosialdemokratiske partiet, som var det største, tok over. Den nye regjeringens fremste oppgave var å skape ro i Tyskland. Dessuten måtte krigen avsluttes, og fremgangen som tyske styrker hadde hatt tidligere, var nå snudd til tilbaketrekning. Tysklands allierte var heller ikke i stand til å føre krigen videre. Det osmanske riket undertegnet våpenhvile 30. oktober, Østerrike-Ungarn 4. november, og fra klokken 11 den 11. november 1918 var det også våpenhvile på vestfronten.