Katastrofenes epoke
1930-årene er kalt katastrofenes epoke. Det var en periode fylt med kriser, kupp og kriger i nesten uavbrutt rekkefølge, og den førte direkte over i den andre verdenskrigen. Dette urolige tiåret før den andre verdenskrigen begynte, med den lammende økonomiske verdenskrisen, som spredte seg fra USA og førte arbeidsløshet og nød over de fleste land.
I 1931 gikk Japan til angrep på Kina, og i løpet av få måneder var Mandsjuria erobret, og gjort til en japansk lydstat. Da Folkeforbundet fordømte aksjonen, trakk Japan seg som medlem, men beholdt herredømmet over Mandsjuria. Krigen mot Kina begynte igjen i 1937, og ble i virkeligheten ikke avsluttet før i 1945 ved Japans kapitulasjon etter den andre verdenskrigen.
I Mein Kampf hadde Adolf Hitler åpenbart erklært at det var hans mål å sette Versaillestraktaten ut av kraft og skaffe Tyskland oppreisning for nederlaget i første verdenskrig. For å nå dette målet måtte han først bryte Versaillestraktatens bestemmelser om Tysklands avrustning etter første verdenskrig, og skaffe landet større militær styrke ved en kraftig opprustning. I 1932 ble det holdt en nedrustningskonferanse i Genève i den hensikt å få redusert rustningene også i de landene som hadde seiret i første verdenskrig.
Tyskland krevde likestilling med de andre stormaktene i rustningsspørsmål. Da dette ble nektet, forlot de tyske representantene nedrustningskonferansen, og Tyskland meldte seg ut av Folkeforbundet i 1933.
I 1935 innførte Tyskland alminnelig verneplikt, og Hitler kunngjorde at den tyske hær skulle gjenreises. Dette åpne bruddet på Versaillestraktaten vakte voldsom oppsikt i Europa og ble møtt med skarpe protester, særlig fra Frankrike og Sovjetunionen. En følge av den tyske opprustningen var at Sovjetunionen gikk inn som medlem av Folkeforbundet og samtidig sluttet gjensidige støttepakter med Frankrike og Tsjekkoslovakia.
Kort tid etter at Hitler hadde varslet tysk opprustning, ble verden oppskaket ved meldingen om at Mussolini og Italia hadde gått til angrep på Etiopia. Mussolini stolte på at Folkeforbundet ville være like maktesløse ved dette fredsbruddet som ved Japans angrep på Kina.
I sin irritasjon over Folkeforbundets sanksjonsvedtak nærmet Mussolini seg Hitler og sluttet en allianse med ham i 1936. Året etter sluttet Italia seg til Tyskland og Japan i antikominternpakten, og meldte seg samtidig ut av Folkeforbundet.
I 1936 utnyttet Hitler den uro og frykt som Etiopia-krigen skapte, til å la tyske tropper marsjere inn i Rhinland, som i følge Versaillestraktaten skulle være demilitarisert.
Frankrike, som i første rekke var truet med innmarsjen, hadde verken evne eller vilje til å sette noe inn på å stanse Hitler, og om nødvendig mobilisere til krig.
Churchill advarte tidlig om faren ved Hitlers politikk, og han holdt en tale hvor han påpekte hvordan tyskerne var på krigsmarsj, og et såret dyr på vei til å ta sin revansj.
Den spanske borgerkrigen
Spania ble en republikk i 1931. Landet var tilbakeliggende, det var et jordbruksland der adelen og kirken eide nesten all jord, og bøndene levde i stor fattigdom. Det var derfor et av de viktigste reformkrav i den nyopprettede republikken å skaffe bøndene jord. Imidlertid var de konservative med støtte av kirken sterke nok til å hindre reformer. For å bryte reaksjonens makt sluttet de venstreradikale partiene seg sammen i en folkefront, som vant en stor valgseier og dannet regjering i 1936.
Under kampen for sosiale reformer kom det til flere streiker og uroligheter, og dette tok de reaksjonære som et påskudd til å gjøre opprør mot landets lovlige regjering. Opprøret var ledet av general Franco, og det utløste en blodig borgerkrig som varte i tre år.
De ledende makter i Europa sluttet en avtale om at de ikke skulle blande seg inn i krigen, for å hindre at den skulle eskalere til en europeisk krig. Men både Italia og Tyskland brøt åpenlyst avtalen, og sendte regulære tropper og store mengder fly og krigsmateriell til hjelp for Franco og opprørerne. Regjeringshæren på sin side fikk en del hjelp av Sovjetunionen og ellers av frivillige fra en rekke land.
Borgerkrigen endte i 1939 med seier for opprørerne, og et militært diktatur ble innført under Franco sin ledelse. På opprørernes side falt over 50 000 spanjoler, og på den lovlige regjeringen sin side omtrent 100 000. Under Franco sitt styre ble mellom 100 000 og 200 000 republikanere henrettet, ofte etter grusom tortur.
Anschluss
I mars 1938 fant Hitler at tiden var moden for å gjennomføre en forening mellom Østerrike og Tyskland (Anschluss). Han lot tyske tropper marsjere opp langs grensen til Østerrike, og fikk de østerrikske nazistene til å sette i gang voldsomme opptøyer og terroraksjoner rundt om i landet. Det ble derved skapt en krisetilstand som forbundskansler Schuschnigg og hans regjering ikke kunne rå med. Da Hitler så i ultimatums form forlangte at lederen for de østerrikske nazistene skulle overta stillingen som forbundskansler, gav Schuschnigg etter for kravet. Deretter rykket tyske tropper inn i landet “for å gjenopprette lov og orden”. Mussolini hadde tidligere vært imot Anschluss, men i 1938 lot han det skje uten protest på grunn av alliansen mellom han og Hitler.
Østerrike ble gjort til en provins av det tyske riket. Nazifiseringen ble straks satt i gang med massearrestasjoner, henrettelser og opprettelse av konsentrasjonsleirer. Bare i Wien ble det i den følgende tiden arrestert 75 000 mennesker.
Tsjekkoslovakia
Da Østerrike ble innlemmet i Tyskland, kom Tsjekkoslovakia i en meget farlig stilling ved at det ble omringet av Tyskland i nord, sør og vest. Det hadde også en tysk minoritet på over 3 millioner, kalt sudet-tyskere etter fjellkjeden Sudetene. Hitler mente Sudetland tilhørte Tyskland, men beroliget vestlige statsledere om at det var det siste territoriale kravet han hadde i Europa.
Faren for krig økte med Hitlers aggressive retorikk, og Hitler hadde allerede fastsatt dato for invasjonen. Chamberlain brukte Mussolini som mellommann for å forsøke å stoppe krigsutbrudd, og det ble avholdt en konferanse i Munchen i september 1938. Freden ble reddet, men Tsjekkoslovakia ble ofret. De sudet-tyske områdene skulle avstås til Tyskland, uten at Tsjekkoslovakia en gang fikk være med på forhandlingene.
Hitler ble mer og mer fryktløs jo mer han slapp unna med, og russerne innså at vestmaktene hverken kunne eller ville stoppe Tyskland. I Mein Kampf beskrev Hitler sitt endelige mål om å ekspandere østover mot Polen og Russland, og russerne fryktet at målet skulle bli nådd.
Året etter konferansen i Munchen invaderte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia, og endelig gikk det opp for britene og franskmennene at tyskerne og Hitler ikke kunne stoles på. Den britiske og franske regjeringen garanterte for Polen sin sikkerhet etter tyskernes annektering av Tsjekkoslovakia, og etter Italia sitt overfall på Albania, utvidet garantien til også å gjelde Hellas og Romania.
Polen
Etter Tsjekkoslovakias utslettelse lå Polen åpent for tysk angrep fra nord, sør og vest. Noen effektiv fransk og britisk motstand mot et tysk angrep på Polen ville kun være mulig i samarbeid med Sovjetunionen. Frankrike og Storbritannia innledet derfor forhandlinger med dette riket om en sikkerhetspakt som skulle omfatte hele Øst-Europa. Forhandlingene ble vanskeligere på grunn av den inngrodde mistilliten mellom vestmaktene og Sovjetunionen, og av Polens og de baltiske statenes uvilje mot å slippe russiske tropper inn på sine områder.
Den russiske regjering foreslo derfor at det skulle sluttes en tremaktsallianse mellom Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Chamberlain, som i virkeligheten fryktet kommunismen mer enn nazismen, erklærte i en tale at det britiske folk med glede ville samarbeide med det russiske folk for å bygge opp en fredsfront.
Da det ble klart for russerne at Chamberlain ikke var villig til å gå med på en militæravtale mellom Sovjetunionen og vestmaktene, søkte de derfor kontakt med Berlin, og i august 1939 ble det kjent at en tysk-russisk vennskapspakt og ikke-angrepspakt var blitt undertegnet av Stalin og den tyske utenriksminister Ribbentropp. Ved avtalen hadde Stalin sikret seg sin del av det framtidige byttet: den østre delen av Polen, de baltiske landene og en del av Romania.
Til Hitlers skuffelse og store raseri holdt Storbritannia og Frankrike urokkelig fast ved sine forpliktelser overfor Polen. Især var hans raseri rettet mot engelskmennene, “dette folk av arrogante apekatter som tror de kan beherske verden med femten slagskip”.
Men Hitler var fast bestemt på å la det komme til krig, og han gav befaling om at alt skulle gjøres klart til lynangrep på Polen den 1. september. For å skaffe Hitler et påskudd til å sette angrepet i gang, foretok en tysk militæravdeling, forkledd i polske uniformer og utstyrt med polske våpen, et “overfall” på den tyske kringkastingsstasjonen Gleiwitz nær den polske grensen. Dette var “de polske overfallene” som Hitler nevnte i sin tale i Riksdagen om formiddagen den 1. September 1939, noen timer etter at angrepet mot Polen var satt i verk.
Storbritannia og Frankrike krevde i ultimatums form at Hitler skulle stanse angrepet og trekke troppene tilbake fra polsk område. Fristen for det britiske ultimatum utløp den 3. September kl. 11, og for det franske samme dag kl. 17. Det kom ikke noe tysk svar innen fristens utløp, og statsminister Chamberlain holdt en kort tale over alle britiske kringkastingsstasjoner hvor han erklærte at krig hadde brutt ut mellom Storbritannia og Tyskland. Senere samme dag erklærte også franskmennene krig med Tyskland. Den andre verdenskrigen var begynt.
Chamberlains politikk
I sin dagbok fra 1930-årene skrev den kjente engelske politikeren Harold Nicolson at Chamberlain var overbevist om at kommunismen var farligere enn fascismen og nasjonalsosialismen til sammen, og at det var mot kommunismen man måtte rette all sin oppmerksomhet. Helt fra han ble statsminister i 1937, førte Chamberlain en personlig utenrikspolitikk som først og fremst gikk ut på å komme til forståelse med Hitler. Han mente at utenriksdepartementet, som ble ledet av Anthony Eden, var altfor negativt innstilt overfor Hitler, og han begynte å bygge opp sitt eget kontaktnett med den tyske diktatoren bak ryggen på utenriksminister Eden.
Den engelske journalisten Ian Colvin har på grunnlag av tidligere hemmelighetsstemplede regjeringsdokumenter skrevet en bok med tittelen “The Chamberlain Cabinet”. Colvin skriver i boken at Chamberlain var en hederlig og oppriktig fredsvenn som gikk til det ytterste for å bevare freden, men at han begikk skjebnesvangre feil i sitt fredsarbeid, fordi han manglet de psykologiske forutsetninger for å forstå den skruppelløse Hitler sin mangel på oppriktighet og sunn fornuft.
Han gikk ut fra at Hitler måtte forstå at konferansebordet var å foretrekke foran slagmarken. Var det nødvendig å bruke ekstraordinære midler for å overbevise Hitler, var Chamberlain villig til å strekke seg lengst mulig.
Det var Chamberlains forsømmelse av sjansen til å få i stand en allianse med Sovjetunionen i tide, som etter Colvin sin oppfatning var ett av de tre alvorligste anklagepunktene mot Chamberlain og hans kabinett. Det andre punktet var forsømmelsen av Storbritannia sin opprustning, som Chamberlain kunne ha satt i gang langt tidligere på grunnlag av en sikker underhusmajoritet. Det tredje anklagepunktet var Storbritannias kapitulasjon i spørsmålet om Tsjekkoslovakia.
Nok en skjebnesvanger feil ved Chamberlains politiske personlighet var misforholdet mellom hans mangel på utenrikspolitisk innsikt og erfaring og den omstendighet at han trass i disse manglene var tilbøyelig til å føre en personlig utenrikspolitikk.