De germanske kongerikene i vest
Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, ble det opprettet flere germanske kongedømmer i det som tidligere hadde vært romerske provinser. De viktigste var det østgotiske riket i Italia, vandalriket i Nord-Afrika, det vestgotiske riket i frankerriket og på den iberiske halvøy, og frankerriket i den tidligere romerske provinsen Gallia. Både vandalriket i Nord-Afrika og det østgotiske riket i Italia gikk til grunne under den østromerske keiserens erobringskriger på 500-tallet. En forklaring på det kan være at det var en germansk tradisjon å skille seg fra de andre folkegruppene i riket. Det gjaldt en lov for det germanske herskerfolket, og en annen for den opprinnelige befolkningen. De germanske kongerikene var med andre ord sårbare fordi germanerne gjorde seg selv til en herskergruppe og holdt resten av befolkningen utenfor. De som ikke var germanere, hadde derfor ikke interesse av å forsvare riket.
Vestgoterne hadde fra slutten av 400-tallet slått seg ned i Sør-Gallia. De overtok etter hvert det meste av den iberiske halvøy, dagens Spania og Portugal, og opprettet sitt kongedømme her. I det vestgotiske riket var skillet mellom folkegruppene mindre tydelig. Dermed kan det også ha vært større forståelse mellom alle folkegruppene av at de tilhørte det samme riket, og i så fall hadde de større vilje til et felles forsvar mot østromersk erobring på 500-tallet.
Det vestgotiske riket klarte derimot ikke å stå imot den arabiske invasjonen på begynnelsen av 700-tallet. I 711 kom en arabisk hær over fra Afrika ved Gibraltar. Navnet Gibraltar er faktisk et minne om denne invasjonen, for lederen av araberstyrken het Tarik, og Gibraltar (Djeble-el-Tarik) betyr “Tariks klippe”. På få år fikk araberne kontroll over det meste av Pyrenehalvøyen, og i 717 gikk de videre over Pyreneene og okkuperte de sørlige delene av Gallia. Her kom de inn på det frankiske kongedømmets område. I slaget ved Poitiers i 732 ble araberne slått og drevet tilbake mot Pyreneene av den frankiske hærføreren Karl Martell. En hovedgrunn til at den arabiske ekspansjonen ikke nådde lenger nordover i Europa, var at forsyningene fra Nord-Afrika stoppet opp. Men i vesteuropeisk historieskriving har slaget ved Poitiers blitt betraktet som avgjørende for at en videre arabisk framrykking i Europa ble hindret. Det har gitt de frankiske krigerne heltestatus.
Norden i folkevandringstiden
Rundt Kristi fødsel hadde Romerriket utvidet seg nordover og fått varige grenser på De britiske øyer og i sørtyske områder. Dette førte naturlig til at områdene lenger nord lettere kom i kontakt med Middelhavet, noe som arkeologiske funn fra de første århundrene av vår tidsregning viser. Funnene inkluderer romerske drikkeglass, smykker og våpen, som kan ha kommet nordover som krigsbytte eller handelsvarer. Dette viser at befolkningen i nord ikke var helt isolert.
En tydelig kulturell påvirkning fra sør mot nord ser vi i runeinnskriftene, som er utviklet fra de latinske skrifttegnene som romerne brukte. Disse runene var i bruk i Norge fra 200-tallet e.Kr. og ble først brukt til magiske formularer, ikke fortellende tekster. De eldste innskriftene gir ingen direkte historiske opplysninger, men indirekte viser de at Norge, Sverige og Danmark delte et fellesspråk, urnordisk, som tilhørte det germanske kulturområdet.
Germanerne var likevel ikke alene i Norden; også samiske folk bodde her. Forskere har diskutert om den samiske befolkningen tidligere bodde over hele den skandinaviske halvøya og senere ble drevet nordover av germanske stammer. Germanerne levde i en bofast kultur, mens de samiske folkegruppene levde nomadisk, noe som resulterer i færre arkeologiske spor etter dem.
Stedsnavn som kilde
Stedsnavn gir viktige opplysninger om denne bofaste jordbrukskulturen. De eldste gårdsnavnene på norsk område er i ubestemt form og beskriver terrenget der gården ligger, med navn som Nes, Haug, Ås eller Holm. I perioden fra ca. 200 til 550 dukker det opp mange nye gårder med navn som ender på -vin, -heim eller -land.
Når det dukker opp nye gårdsnavn, indikerer det at jordbruket spredte seg og folketallet økte. Dette kan skyldes naturlig befolkningsvekst eller innvandring. Økningen var særlig sterk på Vestlandet og i Agder i denne perioden. Fra denne tiden stammer de første skriftlige kildene om befolkningen i nord, skrevet av den gotiske munken Jordanes omkring år 530 i verket “Goternes historie,” som også inneholder informasjon om Norden.
Jordanes beskriver ulike folkeslag i regionen, inkludert innbyggerne i Svitjod (Sverige), danene, og folk i områder som Grenland, Egdene, Rogaland, og Hordaland. Disse navnene kan stamme fra germanske folkeslag som vandret inn til Sørvestlandet på slutten av 400-tallet. Jordanes hadde trolig ikke selv besøkt disse områdene, men baserte seg på informasjon han hadde hørt.
Arkeologiske funn og runeinnskrifter viser tilstedeværelsen av germanske folk i Norge allerede på 200-tallet, og nye germanske stammer kan ha vandret inn under de store folkevandringene på slutten av 400-tallet. I denne perioden ble det reist forsvarsanlegg, kalt bygdeborger, som kan ha tjent både som forsvar mot eksterne angripere og som del av maktkampen mellom lokale høvdinger.