USA var i 1920-årene blitt en økonomisk stormakt. Det som skjedde med industri, handel og næringsliv i USA, ville derfor få mye å si for de europeiske landene og mange andre land i verden. Da den største økonomiske krisen i USAs historie, mange vil si den største økonomiske krisen i historien, brøt ut høsten 1929, førte det til at millioner av mennesker både i USA og Europa ble kastet ut i fattigdom. Men hva var årsakene til denne krisen? Var det de grådige aksjespekulantene som skapte ugreie på børsene, eller var det den frie kapitalismen? Eller var det fordi produksjonen av varer i industrien var større enn etterspørselen etter de samme varene? For Europa hadde første del av 1920-årene vært urolige med ustabile politiske forhold i mange land. Mot slutten av 1920-årene ble tidene bedre, med vekst i industriproduksjonen og økende velstand. Men hvordan ble denne utviklingen påvirket av sammenbruddet av økonomien i USA?
Velstand og aksjehandel
De økonomiske oppgangstidene i USA i slutten av 1920-årene hadde gitt folk flest en tro på at framtiden var lys. Optimismen var basert på at den materielle velstanden så ut til å øke. Flere og flere fabrikker produserte mer og mer varer til forbruk. Kursene på industriaksjene steg, og aksjemeglerne fant raskt en kjøper til aksjer som ble lagt ut for salg. I september 1929 gikk likevel omsetningen noe treigere.
Mange hadde plassert sparepengene sine i aksjer fordi de ventet at aksjekursene ville stige. De som plasserte pengene sine i banken, fikk renter, men det var vanligvis ingenting mot den verdiøkningen en fikk på aksjer. Omsetning av aksjer og kursoppgang hadde for alvor begynt å øke omkring 1926. Det gjaldt i særlig grad den typen aksjehandel som tok sikte på å kjøpe aksjer, og selge dem kort tid etterpå. Fortjenesten ville da bli lik den verdiøkningen aksjen hadde fra den ble kjøpt og til den ble solgt videre.
Folk flest deltok ikke i denne aksjehandelen. Det var det børsmeklerne som gjorde. De kjøpte og solgte på oppdrag fra rike privatpersoner eller for banker og andre typer finansforetak som ønsket å få sin del av den stadig økende verdien på aksjer. Men børsmeklerne kunne også handle aksjer til seg selv. Det gjorde de ofteved å låne penger. Dersom de tok opp et banklån den ene dagen, kjøpte aksjer for pengene og solge aksjene videre kort tid etter, ville det være mulig å betale tilbake lånet med renter og likevel ha et godt overskudd.
Følgende regnestykke, som bare er et tenkt eksempel, kan illustrere forholdet: En megler ønsker å kjøpe 100 000 aksjer til 10 dollar per aksje. Han låner derfor 1 million dollar i en bank. Banken krever 5 % rente, men mekleren selger aksjene videre etter 14 dager, og på den tiden har aksjekursen steget til 10,25 dollar. Han har altså tjent 0,25 dollar per aksje eller til sammen 25 000 dollar etter at han har betalt tilbake den millionen han lånte i banken. I tillegg må han betale renter, og for en million dollar til 5 % rente i fjorten dager blir det litt i underkant av 2100 dollar. Det endelige overskuddet blir altså 23 900 dollar.
Krakket
Høsten 1929 sluttet aksjekursene å stige. Enkelte økonomiske eksperter hevdet at aksjekursene var for høye, det vil si at de ikke stod i forhold til verdiene av de virksomhetene aksjene representerte. Andre hevdet at veksten i den internasjonale økonomien var i ferd med å stoppe opp. Begge påstandene hadde mye sannhet i seg, og sannheten hadde en dramatisk virkning på den falske forestillingen om at aksjekursene alltid ville stige.
Snart begynte en del meklere å selge aksjer både for seg og sine klienter uten å vente på at aksjekursene skulle stige. De ville ha tilbake pengene sine fordi de ikke lenger torde å ha dem investert i aksjer. Nå stod ikke aksjekursene stille lenger, de var på vei nedover – i begynnelsen bare litt, men nok til at de som hadde lånt penger for å kjøpe aksjer, risikerte å tape like mye som de før kunne tjene. Dermed brøt panikken ut i aksjemarkedet. 24. oktober 1929, dagen fikk senere navnet den svarte torsdagen, kollapset handelen på New York Stock Exchange, den viktigste aksjebørsen i verden.
Aksjekursene raste nedover, og folk tapte alt de eide. Styrtrike finansfolk ble lutfattige, og vanlige folk måtte innse at alt de hadde spart og investert i aksjer, var blitt borte på en dag. Det største problemet for økonomien i USA var likevel ikke at folk tapte sparepengene sine. Det verste var at de største tapene var lånte penger. Banker som hadde lånt penger til aksjemeglere og andre som hadde kjøpt aksjer, kunne ikke ha noe håp om å få tilbake pengene.
De pengene bankene lånte ut, var penger som andre hadde satt inn. Det var slik bankene fungerte. Skulle innskyterne få renter for pengene sine, måtte bankene låne dem videre til enda høyere rente. Systemet var bygd på tillit. Men straks det ble klart at mange banker hadde tapt penger på store utlån, begynte alle som hadde satt penger i bankene å bli urolige. Var det deres penger banken hadde tapt?
Tilliten til bankene begynte å svikte. For å sikre seg ønsket folk å ta ut pengene sine. Dermed oppstod det raskt en bankkrise, for selv i normale tider er det ikke slik at bankene kan betale ut dersom de fleste innskyterne vil ha ut pengene sine samtidig. Mange banker ble nødt til å stenge, og dermed hadde krisen ført til at ikke bare millioner av folk tapte sparepengene sine på aksjer, men også millioner av vanlige folk som hadde vært mer forsiktige og satt sparepengene sine i banken.
Overproduksjon
Hva var årsaken til at aksjemarkedet i USA brøt sammen høsten 1929, og at en økonomisk krise rammet millioner av borgere og tok fra dem alt de eide og hadde? Det er altfor enkelt å legge skylden på aksjemeglerne eller bankene. De kunne ha vært mer forsiktige med aksjekjøp og utlån av penger. På den andre siden var fri handel og et fritt bankvesen en helt sentral del av det økonomiske livet i USA. Den økonomiske politikken i USA var liberalistisk. Politikerne var stort sett enige om at staten skulle gjøre minst mulig for å styre næringslivet.
Vil det si at politikerne må ta skylden for krisen som oppstod? Dette spørsmålet er det vanskelig å svare på fordi den liberalistiske politikken gav folk stor personlig frihet. En viktig side ved personlig frihet er å ta ansvar for egne handlinger. Når folk tapte formuen eller sparepengene, var det fordi de hadde gjort sine egne valg, og da hadde de også seg selv å takke.
Den forklaringen mange historikere med økonomi som spesialområde har diskutert, er hvordan forholdet mellom vareproduksjon og forbruk var i USA da krisen kom. Med hensyn til jordbruket hadde det lenge vært overproduksjon, og bøndene hørte til dem som tjente minst. De hadde derfor også lite å kjøpe forbruksvarer for. Mengden av fabrikkproduserte forbruksvarer hadde steget utover 1920-årene. Det samme hadde fortjenesten til industrieierne. Mellom 1923 og 1929 økte den med 72%. Økningen hadde bakgrunn i to forhold: Flere varer ble produsert, og produksjonsmetoden ble mer effektiv. Det siste var blant annet et resultat av at maskiner avløste arbeidere.
Arbeiderlønningene steg også i 1920-årene, men ikke så mye som fortjenesten. I perioden 1923 til 1929 steg ikke lønningene mer enn 8%. Lønnsøkningen var så lav at arbeiderne ikke hadde råd til å kjøpe alle produktene som kom på markedet. Et sentralt problem i økonomien i USA i 1920-årene var altså overproduksjon. Eller for å si det på en annen måte: Det ble produsert mer varer enn forbrukerne, vanligvis arbeidere og bønder, var i stand til å kjøpe. Dersom industrieierne hadde vært villige til å redusere kravene til overskudd i fabrikkene, for eksempel ved å øke lønningene, kunne arbeiderne fått råd til å kjøpe flere varer.
Før aksjemarkedet brøt sammen, var det slik at mange fabrikker produserte varer som måtte plasseres på lager. Det førte til at produksjonen ble redusert, og arbeidere mistet arbeidet. Men flere arbeidsledige gjorde sitt til at etterspørselen etter varer og tjenester ble enda mindre. Økningen i varelager og minkende etterspørsel fordi den totale kjøpekraften ble redusert, er altså viktige årsaker til at aksjemarkedet brøt sammen og folk mistet sparepengene sine.
Krisen på aksjemarkedet førte til et enda kraftigere fall i etterspørselen etter forbruksvarer. Fabrikkene reduserte produksjonen eller måtte innstille, og arbeidsløsheten økte dramatisk. I 1933 var det 14 millioner arbeidsløse i USA, og det utgjorde 25% av arbeidsstyrken i landet. Industriproduksjonen hadde gått ned til bare halvparten av det den hadde vært i 1929. Krisen fikk store virkninger for den amerikanske levestandarden. Sosialtrygd og arbeidsløshetstrygd fantes knapt. Mistet folk arbeidet, risikerte de også å miste boligen sin. Antallet hjemløse steg kraftig, og fattigdommen ble synlig i USA på en måte den aldri hadde vært før. Det som en gang var den amerikanske drømmen om velstand, hadde for millioner snudd seg til det amerikanske marerittet uten framtid.
USA og verdensøkonomien
Den økonomiske utviklingen i USA var viktig for økonomien i andre deler av verden av flere grunner. To av de viktigste var knyttet til handelen med USA og til de lånene USA hadde gitt andre land. For det første var USA blitt den største industrinasjonen i verden og importerte store mengder råvarer. Økonomien i andre land var altså avhengig av å selge varer til USA. For det andre hadde USA gitt store lån til de allierte, særlig Frankrike og England, under første verdenskrig.
Industrialiseringen i USA og Europa hadde allerede på slutten av 1800-tallet ført til en todeling av økonomien, altså av handelen og vareproduksjonen i verden. På den ene siden var det produksjon og handel med råvarer, på den andre siden var det produksjon og handel med industrivarer. Dersom vi ser hele verden under ett, fungerte todelingen slik at de landene som ikke hadde industri, eksporterte råvarer, mens de landene som hadde industri, eksporterte industrivarer.
Det fantes flere unntak fra dette hovedskjemaet. For eksempel eksporterte Norge store mengder råvarer, særlig fisk, men landet var etter hvert også blitt en industrinasjon. Todelingen i verdensøkonomien blir særlig interessant dersom vi ser på de landene som var kolonimakter i Europa. De kunne bestemme hvilke råvarer koloniene skulle produsere. Det britiske kolonistyret krevde for eksempel at det ble dyrket råbomull i Uganda og Sudan, og at denne bomullen skulle selges til faste, lave priser til britisk bomullsindustri. Det samme systemet ble brukt for andre varer og i andre kolonier.
Ser vi på verdenshandelen samlet, var USA den store vinneren i de to første tiårene av 1900-tallet. Det skyldtes i stor grad første verdenskrig, ettersom de europeiske landene på grunn av krigen ikke klarte å beholde sin del av verdenshandelen. Det ble USA som nå fikk tilgang til de store markedene i Asia og Latin-Amerika, land som før krigen hadde importert de fleste varene fra Europa. USA førte også en utenrikspolitikk som i stor grad avgjorde hvem som satt med makten i landene i Sør- og Mellom-Amerika. Hensikten var å sikre at de investeringene som store selskaper fra USA hadde gjort i disse landene, ikke gikk tapt. Selskapene var engasjert i produksjon av råvarer som for en stor del ble eksportert til USA eller andre industriland.
Verdenskrisen i Europa
Krisen spredte seg raskt fra det ene kontinentet til det andre fordi økonomien var blitt internasjonal. Dette førte til proteksjonisme, det vil si at hvert land ønsket å beskytte seg mot konkurranse fra andre land. Selv USA, som var det landet som alltid hadde arbeidet for en mest mulig fri verdenshandel, innførte i 1930 høye tollsatser. Grunnen var at utenlandske produkter skulle være dyrere enn produkter produsert i USA. Resultatet ble at andre land innførte tilsvarende toll på varer fra USA. Kort sagt kan vi si at den økonomiske politikken i de enkelte land ble preget av nasjonalisme. Mellom 1929 og 1932 minket industriproduksjonen i verden med 38 %, mens handelen gikk ned med hele 66 %.
Reduksjonen i handelen viser at proteksjonismen ikke bidro til å bedre verdensøkonomien. Mot slutten av 1920-årene var tysk økonomi på bedringens vei. Den økonomiske veksten i Tyskland hang nøye sammen med at USA hadde lånt penger til Tyskland, slik at landet kunne betale krigsskadeserstatning til Frankrike og England. De pengene kom jo fort tilbake til USA fordi Frankrike og England brukte krigsskadeserstatningen til å betale tilbake sine lån til USA. Krisen i økonomien i USA førte straks til at både staten og amerikanske banker endret lånepolitikken overfor Europa. Nå ble det gjort forsøk på å bedre situasjonen i USA ved å utsette nye lån eller kreve gamle lån tilbakebetalt.
Dermed ble det også slik at så snart USA trakk tilbake lånene til Tyskland, fikk Frankrike og England problemer med å betale tilbake sine lån til USA. For Tyskland var dette begynnelsen på en ny økonomisk katastrofe som lignet på den landet hadde opplevd under den store inflasjonen tidlig i 1920-årene.
De europeiske industrilandene prøvde å motvirke krisen ved å øke vareeksporten til andre land. En måte å gjøre det på var å redusere prisene, men det førte straks til at myndighetene i de landene som importerte varer, øynet tollsatsene på all import for å skjerme sin egen industri mot konkurranse utenfra. I Tyskland ble industriproduksjonen redusert med 50 % mellom 1929 og 1932, og arbeidsløsheten nådde opp i 35 %.
Politikk, krise og økonomi i Norge
Helt siden den første partidelingen på Stortinget i 1880-årene hadde Høyre og Venstre vært de to partiene som skiftet om regjeringsmakten. Rundt 1900 var det likevel politikere som hevdet at skillet i politikken i fremtida ikke ville gå mellom disse to partiene, men mellom de borgerlige og de sosialistiske partiene. Både Høyre og Venstre var borgerlige partier. I 1920 dannet bøndene et eget parti som skulle føre en politikk til støtte for jordbruket og bøndene. Partiet tok navnet Bondepartiet. Arbeiderpartiet var det sosialistiske partiet, og det hadde stadig fått økt oppslutning.
Den første arbeiderpartiregjeringen i Norge ble dannet i 1928, men gikk av etter bare en uke ved makten. Arbeiderpartiet hadde ikke flertall i Stortinget, og de borgerlige partiene torde ikke å støtte en sosialistisk regjering. Det førte heller til samarbeid på borgerlig side. De borgerlige partiene la stor vekt på å framheve at Arbeiderpartiet både var kristendomsfiendtlig og ikke satte fedrelandets interesser foran alle andre interesser. Ved stortingsvalget i 1930 gikk Arbeiderpartiet kraftig tilbake.
Men samme høst nådde også virkningene av den økonomiske verdenskrisen til Norge. En raskt økende arbeidsløshet og dårligere tider for det meste av næringslivet ble nå de viktigste sakene for partiene på Stortinget. Venstreregjeringen som var blitt dannet etter den kortlevde arbeiderpartiregjeringen i 1928, måtte gå av våren 1931 fordi den fikk et flertall av Arbeiderpartiet og Bondepartiet mot seg på Stortinget.
Som i mange andre land hadde det lenge vært lave priser på jordbruksvarer og dårlige tider for bøndene. Nå kom i tillegg verdenskrisen over Norge. Den gamle teorien om at produksjons- og næringslivet burde klare seg på egen hånd uten at staten grep direkte inn, ble satt på en hard prøve. Men i første omgang førte ikke dette til et bredt samarbeid om å finne nye løsninger på hvordan en skulle komme ut av krisen.
Det hørte til den gamle læren at statens fremste oppgave i økonomien var å holde en stabil pengeverdi. Det kunne skje ved at en knyttet pengeverdien til prisen på gull. Det var nettopp dette Norges Bank hadde prøvd på i 1920-årene, og sentralbanken hadde lyktes med det i 1928. Men en slik pengepolitikk ble oppgitt for godt i 1932. Da var det en regjering fra Bondepartiet som satt med makten. Denne regjeringen innførte på den ene siden flere tiltak som kom bønder og fiskere til gode, men på den andre siden førte den også en politikk som tok sikte på å begrense bruk av streik i arbeidskonflikter.
Både i Norge og i andre land der den økonomiske krisen skapte store vansker, var det et vanlig mottiltak å drive sparepolitikk. Ved å skjære ned på offentlige utgifter i for eksempel skolesystemet, helse og kultur, kunne en skaffe penger til å avhjelpe den verste nøden som fulgte med at så mange ble arbeidsløse. I Norge bestemte regjeringen at folk som var i nød, skulle få kuponger for mat og klær som de kunne bruke i butikkene. For dem som måtte betale på denne måten, var det et tegn på at de ikke ble regnet som verdige til å ta i mot penger. Det ble også bestemt at folk som mottok sosialstøtte, ikke kunne ha kommunale tillitsverv. Folk som ble rammet av krisen tidlig i 1930-årene, ble altså regnet som annenrangs borgere.
Sparepolitikken som ble ført for å motvirke krisen, var et resultat av gammeldags økonomisk tenkning. Den hadde som forutsetning at staten skulle være passiv. Omfanget av de økonomiske problemene, særlig det store antallet arbeidsløse og fattige i hele den industrialiserte verden, førte til at det dukket opp nye tanker om at staten skulle være mer aktiv. En grunntanke var at krisen kunne overvinnes dersom etterspørselen etter varer økte. Da ville det også være mulig å få full drift i fabrikkene igjen, og dermed arbeid til de arbeidsløse.
De nye tankene om økonomi inneholdt ideen om at staten i krisetider burde drive motkonjunkturpolitikk. I dårlige tider, når det private næringslivet reduserte driften, skulle staten sette i verk store prosjekter som veianlegg, offentlige bygg og annet, slik at det ble skapt arbeidsplasser og større kjøpekraft. Da ville etterspørselen etter varer øke, og det private næringslivet ville ta seg opp igjen.
Utenfor eller innenfor den kapitalistiske økonomien
Den økonomiske krisen som begynte i USA i 1929, var en krise som rammet hele verdenshandelen, men det var likevel ikke alle områder som ble rammet. Krisen gjorde seg først og fremst gjeldende der frihandel mellom stater fungerte sammen med et internasjonalt system av banker og andre finansinstitusjoner. Forsøk på å motvirke krisen ved hjelp av tiltak som å innføre toll og andre restriksjoner på utenlandske varer viste samtidig at dette heller ikke var et alternativ.
Sør- og Mellom-Amerika eksporterte store mengder råvarer til USA og Europa. Det dreide seg om sukker fra de vestindiske øyene, kaffe fra Brasil, kjøtt fra Argentina og mineraler fra Chile og Bolivia. Etter at den økonomiske krisen satte inn, gikk prisene på slike varer fort nedover. Siden etterspørselen i de industrialiserte landene også gikk nedover, ble de råvareproduserende landene sittende med store overskuddslagre. I Brasil kvittet en seg med overskudd på kaffe ved å blande kaffebønner i betongen for nye motorveier, eller skipslaster med kaffe ble dumpet i sjøen. På den måten prøvde en å redusere de store lagrene, slik at kaffeprisene på verdensmarkedet skulle stige.
Krisen hadde sammenheng med et verdensomspennende kapitalistisk system. Hvor hardt krisen rammet, hang sammen med hvor langt den industrielle utviklingen var kommet. Japan hadde opplevd en sterk modernisering helt siden siste halvdel av 1800-tallet og hadde en høyt utviklet industri. En stor del av produksjonen gikk til eksport, og Japan ble derfor hardt rammet av krisen i verdensøkonomien. Nabolandet Kina hadde derimot lite industri. De fleste kinesere arbeidet i jordbruket, som i stor grad produserte for det innenlandske markedet. Kina var derfor lite påvirket av den økonomiske krisen.
Da krisen begynte, var nesten hele det afrikanske kontinentet delt opp i europeiske kolonier. For kolonimaktene var Afrika et kontinent der en kunne hente viktige råvarer til industrien i Europa, først og fremst mineraler, og i tillegg ble det dyrket en del jordbruksvarer som ble omsatt i Europa. Denne eksporten fra Afrika falt kraftig etter 1929. Det førte til krise for de afrikanske arbeiderne som hadde arbeidet sitt knyttet til eksporten, og det førte til en alvorlig krise for alle europeiske selskaper som hadde bygd seg opp ved å utnytte afrikanske naturressurser.
Men i Afrika fantes det også en annen økonomi der varer og handel skulle dekke forbruk i Afrika. Vi kan si at dette var den delen av økonomien som var rettet mot det tradisjonelle Afrika, der handel og produksjon ikke var styrt av europeiske koloniherrer eller avhengig av etterspørsel i Europa eller Amerika.
Den tradisjonelle afrikanske økonomien var ikke en del av den kapitalistiske økonomien som USA og Europa dominerte, og dermed ble heller ikke virkningene av krisen i verdensøkonomien store i Afrika.
Et annet område som heller ikke var særlig påvirket, var Sovjetunionen. Det sosialistiske styret hadde isolert landet økonomisk fra resten av verden. Det fantes ikke sovjetiske banker eller privatpersoner som deltok i den internasjonale handelen. Staten bestemte hva som skulle produseres, hvem som skulle få kjøpe varene, og hva prisene skulle være. Det sovjetiske økonomiske systemet var et alternativ som utelukket økonomisk frihet for borgerne.
Kilder
historie.vgs, side 236-246