Den franske revolusjon fant sted mellom 1789 og 1799, og var en periode med store politiske og sosiale omveltninger. Den hadde en enorm innvirkning på ikke bare Frankrike, men også resten av verden, og den inspirerte en rekke andre revolusjoner og endringer i hvordan regjeringer og samfunn ble organisert.
En av hovedårsakene til revolusjonen var økonomisk krise og ulikhet, Frankrike hadde en enorm statsgjeld og store økonomiske problemer, delvis på grunn av deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen. Samtidig var det også stor sosial og økonomisk ulikhet, hvor adelen og geistligheten hadde store privilegier, mens tredjestanden, vanlige folk bærte en tung skattebyrde.
Innkallingen av Stenderforsamlingen førte til konflikt, og representanter for tredjestanden sammen med allierte fra de andre stendene dannet den Nasjonale Konstituerende Forsamling. De møttes på en tennisbane, og avla en ed om å ikke skilles før de hadde gitt Frankrike en ny grunnlov, kalt Tennisbaneeden.
Den 14. juli 1789 stormet en folkemengde og militære enheter fengselet Bastille i Paris. Dette regnes ofte som starten på den franske revolusjonen, og er et symbol på opprøret mot det autokratiske monarkiet. Monarkiet ble senere avskaffet og i 1792 ble Frankrike erklært som en republikk.
Senere, i 1793 ble den avsatte kongen, Louis XVI stilt for retten og dømt for forræderi, og ble henrettet ved giljotin i januar 1793. Samme år startet det berømte Skrekkveldet under Maximilien Robespierre, en advokat som ledet det revolusjonære styret. Tusenvis av antatte motstandere av revolusjonen ble henrettet.
I kjølvannet av revolusjonens kaos og usikkerhet, steg Napoleon Bonaparte til makten og etablerte seg først som Frankrikes konsul, og senere som keiser, noe som effektivt satte en stopper for revolusjonsperioden.
Det gamle franske samfunnet
Frankrike var den mest folkerike staten i Europa i perioden 1500-1750. De aller fleste bodde på landsbygden, og var knyttet til jordbruket. De færreste flyttet noen gang fra hjemtraktene sine, slik det også var i resten av Europa. Den viktigste årsaken til at folk flyttet, var hungersnød. I et samfunn der de fleste var avhengige av jordbruket, ble situasjonen alvorlig så snart det kom uår. På landsbygden og i byene fantes det en tallrik gruppe av omstreifere og tiggere, folk som i de fleste tilfeller var drevet bort fra en tryggere tilværelse, ofte på grunn av uår og hungersnød. Det kunne mye snarere skje at en måtte gå fra gode til dårlige kår enn motsatt vei.
På det økonomiske området var Frankrike tilbakeliggende. Italia, England og ikke minst Nederlandene hadde utviklet et handelsliv med varebørser og sentralbanker. I Frankrike var penger lite brukt som byttemiddel, og banker fantes knapt. De tallrike geistlige, alle som tilhørte adelen, embetsmennene og byborgerskapet, hentet det meste av inntektene sine direkte eller indirekte fra jordbruket, i form av jordleie, gamle føydale avgifter, og tiende.
Borgerne holdt til i byene og drev handel eller håndverk. Mange kjøpmenn hadde formuer like store som de rikeste av adelen. Men de fleste i byene var tjenestefolk eller arbeidere. Dessuten var det mange tiggere og andre lutfattige i byene. Rundt 1750 hørte om lag 300 000 eller 1.5% av de 20 millionene franskmenn med til adelen. Hoffadelen var den adelen som oppholdt seg ved kongens hoff. Hoffadelen fikk inntekter gjennom pensjoner eller embeter som kongen gav, men hadde ikke andre plikter enn å bo ved hoffet og delta i det sosiale livet der. Hoffadelen var derfor svært kostbar for den franske staten – i 1770-årene kan så mye som en fjerdedel av statsinntektene ha gått med til å underholde hoffadelen.
Konge, adel og skatt
Adelen mente det var en fornærmelse å kreve skattebetaling av en adelsmann. Å slippe å betale skatt så de på som et bevis på at de tilhørte den privilegerte eliten i samfunnet. Men når de rikeste i samfunnet ikke måtte betale skatt, ble staten avhengig av å innkreve desto mer skatt fra folk flest.
Det var et stort problem for kongens skatteinnkreving at Frankrike bestod av provinser som hadde egne lover og regler for skatter og avgifter. Og når det stort sett var adelen som hadde makten i provinsene, ble det vanskelig for kongen å påby felles tiltak for hele staten. Ludvig 15. maktet ikke å sette i verk tiltak for å reformere samfunnet slik at det ble lettere å styre. Da han døde i 1774, hadde han styrt i 59 år, og en ny, ung konge overtok, Ludvig 16.
På midten av 1780-tallet hadde den franske staten stor gjeld. Særlig kostbart hadde det vært å støtte opprørerne i USA mot britene. I 1786 rapporterte finansministeren at Frankrike var konkurs, det var bare nye skatter som kunne berge staten. I flere år hadde det også vært dårlige avlinger for bøndene, og i 1788 kom et forferdelig uår. Vinteren og våren 1789 økte matvareprisene kraftig, særlig i byene, og folk i vanlig arbeid hadde ikke råd til å kjøpe den maten de trengte. De arbeidsløse sultet, og arbeidsløsheten kom opp mot 50% i byene.
Adelen krevde at nye skatter til staten bare kunne godkjennes dersom kongen innkalte en stenderforsamling, det vil si at utvalgte representanter for de geistlige, adelen, borgerne og bøndene skulle møtes til rådslagning med kongen. En slik forsamling hadde ikke vært innkalt siden 1614. De fleste i adelen satset på at kongen ikke innkalte stenderforsamlingen. For hvis kongen måtte høre på råd, ville det bety at han innrømte at han ikke var eneveldig.
Stenderforsamlingen blir innkalt
Til slutt så ikke kongen annen utvei enn å innkalle stenderforsamlingen. Hver av de tre stendene – de geistlige, de adelige og tredjestanden – skulle velge sine representanter. Til tredjestanden skulle alle menn som var over 25 år, og som stod i skattelistene, både i byene og på landsbygda, ha stemmerett. Dermed fikk millioner av franske menn stemmerett. Kongen bestemte også at det skulle være like mange representanter for tredjestanden som for de to andre stendene til sammen.
Stenderforsamlingen møtte i Paris 5. mai 1789. Valget av representanter hadde foregått i over 40 000 valgkretser. Det ble også skrevet tusenvis av klagebrev som representantene skulle ha med seg til Paris og legge fram for kongen. I disse brevene kommer det fram hvilke viktige krav folk flest hadde til kongen og staten. Bøndene ville ha bort alle de avgiftene de måtte betale til godseierne, ofte så mye som en tredjedel av avlingen, og de ville ha bort tiendeplikten til kirken. Det var også et viktig krav at alle franskmenn skulle ha like rettigheter, at kongen måtte få mindre makt, og at alle skatter skulle lovfestes.
Tredjestanden ville at alle saker som stenderforsamlingen drøftet, skulle avgjøres ved allmenn avstemning i plenum, for da ville alle stemmer telle likt. Første- og andrestanden ville stemme hver for seg. Det godtok ikke tredjestanden, og sammen med en del sympatisører fra første- og andrestanden gikk de ut av stenderforsamlingen og holdt et eget møte i en tennishall. Her erklærte de at de var en fransk nasjonalforsamling, og at de ikke ville gå fra hverandre før det hadde skrevet en ny grunnlov for Frankrike. Kongen ville tvinge tredjestanden tilbake, men den gav ikke etter, og 27. Juni møttes alle representantene for de tre stendene på nytt, men nå som en nasjonalforsamling.
Frihet, likhet, brorskap
Mens representantene i stenderforsamlingen drøftet avstemningsreglene, hadde det brutt ut opprør både i de franske byene og på landsbygden. Store menneskeskarer var fortvilt over at de manglet mat. Vanlig ro og orden fantes ikke lenger. Mange fryktet at kongen ville bruke soldatene for å slå ned opprørerne, men det var heller slik at mange soldater selv gikk til opprør. Kaoset førte til at folk stormet både mat og våpenlagre. 14. juli ble den gamle middelalderborgen Bastillen i Paris stormet. Denne hendelsen har siden blitt regnet som den som satte i gang den franske revolusjonen, og 14. juli er regnet som den franske nasjonaldagen.
Nasjonalforsamlingen opphevet alle de gamle privilegiene til adelen. Føydalismen er avskaffet, var slagordet. Det gamle styret, som bygde på at det var store ulikheter mellom folk på alle livsområder, skulle bort. Det nye styret skulle bygge på at alle var like. Slagordet var “frihet, likhet og brorskap”. Slike synsmåter var virkelig revolusjonerende for sin tid, men de gjaldt kun for menn.
Det er viktig å være klar over at mye av det som skjedde under revolusjonen, hadde bakgrunn i at det var stor nød og sult i Frankrike på denne tiden. Kvinnene protesterte mot matmangelen og de høye brødprisene. Det var kvinner som tvang kong Louis 16. ut av slottet i Versailles og til å flytte til Paris. Kongen ble nødt til å gå med på at nasjonalforsamlingen hadde opphevet de gamle føydalrettighetene. Men enda det var mange kvinner som protesterte mot matmangel og holdt taler om frihet og reformer, var det en revolusjon der det var mannens rettigheter som ble sikret.
Revolusjonen ble utløst av et masseopprør der et stort flertall i folket ikke lenger ville finne seg i at en adel og et presteskap hadde makten. Men det var ikke bønder og arbeidere som tok makten i 1789. Selv om tredjestanden hadde 578 av de totalt 1165 representantene i nasjonalforsamlingen, var det ikke en eneste bonde eller arbeider blant representantene. Halvparten av representantene for tredjestanden var advokater, resten var forretningsfolk og andre borgere med formue. Revolusjonen i 1789 var en revolusjon der det var borgerne i byene, og først og fremst Paris, som tok makten. Bøndene oppnådde likevel mye fordi de ble frie fra flere avgifter og plikter til godseierne og til kirken. Arbeiderne i byene derimot, fikk ikke mer arbeid, og de fikk heller ikke innfridd kravet om lavere matvarepriser.
Et revolusjonært Frankrike i krig
Nasjonalforsamlingen gjennomførte en fullstendig omorganisering av det franske samfunnet. De gamle provinsene ble avskaffet, og det ble innført felles lover for hele landet. Kirkens eiendommer ble konfiskert og solgt videre for at den store statsgjelden skulle kunne slettes. Prestene skulle nå få lønn fra staten, og ble dermed statstjenestemenn. Klostrene ble oppløst. Alle disse tiltakene skapte varige endringer i det franske samfunnet. Reformene førte til at nasjonalforsamlingen fikk mange bitre fiender i adelen og i kirken.
Svært mange adelige flyktet til utlandet og arbeidet aktivt for å få utenlandske konger og fyrster til å gå til krig mot det revolusjonære Frankrike før revolusjonen spredte seg til andre riker. 20. juni 1791 prøvde også kongen å flykte, men han ble stoppet like før han nådde grensen og ble ført tilbake til Paris. Han unnskyldte seg med at han hadde blitt kidnappet.
I august samme år dannet Østerrike og Preussen et forbund mot Frankrike. De ville stoppe “den franske pesten”, som makthaverne i disse landene kalte revolusjonen. Målet deres var at den franske kongen skulle få makten tilbake. Det var likevel Frankrike som gikk til krig, våren 1792. Krigen gikk dårlig, og det stod utenlandske tropper langt inne på fransk jord. Etter hvert begynte mange å gi kongen skylden. Kongen ble fremdeles regnet som leder for de væpnede styrkene, men mange hadde mistanke om at han helst så at Frankrike tapte krigen, slik at han kunne få hjelp av slektningene sine i de andre kongehusene til å få makten tilbake. Slike mistanker til kongen førte til at kravet om republikk ble sterkere enn før.
De problemene det hastet aller mest med, å skaffe mat til de mange sultne og arbeidsløse, maktet ikke nasjonalforsamlingen å gjøre stort med. Store grupper som hadde vært med i opprøret, var fremdeles like misfornøyde. Nasjonalforsamlingen hadde til og med forbudt arbeiderne å organisere seg, og 15 arbeidere ble drept da de deltok i en demonstrasjon mot kongen.
Allmenn verneplikt
Myndighetene i Frankrike var nå presset både fra utenlandske militære styrker og store skarer av misfornøyde arbeidere som verken fikk nok mat eller lov til å delta i det politiske arbeidet. Urolighetene økte utover våren og sommeren 1792.
Om høsten ble det holdt valg på ny nasjonalforsamling. Alle menn fikk stemmerett. Likevel ble det bare valgt to arbeidere og ingen bønder til en forsamling på 750 representanter. Den nye nasjonalforsamlingen organiserte hæren på nytt. Det ble vedtatt at alle menn hadde plikt til å gjøre militærtjeneste, fordi nasjonalforsamlingen hevdet at det var noe alle menn skyldte sitt fedreland.
Tanken om allmenn verneplikt vokste fram under den franske revolusjonen, og har senere stått sterkt i den vestlige verden. Ideen om allmenn verneplikt brøt fullstendig med den gamle tanken om at krig var en oppgave som adelen skulle ta seg av. Som en understrekning av at adelen ikke lenger hadde førsteretten i krig, ble den nye hæren organisert slik at offiserer skulle utnevnes etter hvor dyktige de var. Dermed kunne i prinsippet alle soldater bli forfremmet til høye militære embeter.
Krigen gikk også bedre fra høsten 1792. Snart var alle utenlandske tropper drevet ut av Frankrike, og franske soldater okkuperte etter hvert både Nederlandene og tysk område. Kongen ble tiltalt for svik mot staten. Det ble ført bevis for at han hadde brevvekslet med fienden, og han ble dømt til døden av nasjonalforsamlingen, der 361 representanter stemte for dødsstraff, og 360 stemte mot. 21. januar 1793 ble Ludvig 16. halshogd. Ti måneder senere ble også dronningen, Marie Antoinette, halshogd.
Splittelse og terror
På den ene siden stod Frankrike samlet i kampen for å forsvare den franske revolusjonen mot utenlandske konger og fyrster som ville gjeninnføre den eneveldige kongemakten. På den andre siden økte maktkampen mellom den moderate og den radikale delen av nasjonalforsamlingen.
Nasjonalforsamlingen var sentrum for kampen om den politiske makten. Lederen for den radikale gruppen var en advokat, Robespierre, som hadde stor støtte fra arbeiderne i Paris. De radikale stemplet alle sine motstandere som fiender av revolusjonen, og slike fiender ble ofte straffet med døden. Fra høsten 1793 til sommeren 1794 ble kanskje så mange som 40 000 personer henrettet. Forfølgelsene var ofte vilkårlige, basert på rykter eller rett og slett på falske anklager fra folk som ville bli kvitt sine motstandere. Av alle som ble henrettet, var faktisk 70 % vanlige folk som ikke var politisk aktive.
Forfølgelsen av politiske motstandere foregikk også i nasjonalforsamlingen. Representanter som kom i mindretall, risikerte å bli kalt kontrarevolusjonære, det vil si motstandere av revolusjonen, og da var veien kort til halshoggingsmaskinen giljotinen, en ny oppfinnelse som stod sentralt plassert i Paris. Halshogging var et daglig syn og populær underholdning for tusenvis av mennesker som ropte spott og hån mot de dødsdømte. Til slutt fikk også Robespierre flertallet mot seg i nasjonalforsamlingen. Dagen etter ble han henrettet.
Militærstat – et nytt Frankrike
Da Robespierre var henrettet, kom reaksjonen mot alle de radikale, også mot de radikale stemmerettsreglene som hadde gitt stemmerett til alle menn. I 1795 ble det vedtatt en ny grunnlov som gav stemmerett til bare 20 000. Til å styre staten ble det utpekt fem menn til det som ble kalt direktoriet. Under direktoriet hadde Frankrike stor framgang i krigen mot andre europeiske stater. Franske styrker erobret hele Nederlandene, det meste av Italia og alle tyske områder vest for Rhinen. Erobringene var et resultat av den nye franske hæren. På den ene siden var plikten til å tjene fedrelandet med sitt eget liv en ny tanke, på den andre siden var denne plikten en videreføring av det militæres sentrale rolle i Frankrike også før revolusjonen.
Revolusjonen hadde begynt med kravene om frihet, likhet og brorskap, men 7-8 år senere var det militære blitt så viktig at Frankrike etter hvert liknet mer på den prøyssiske militærstaten. Her ligger en viktig del av forklaringen på hvorfor den nye, sterke lederen i Frankrike ikke var en dyktig advokat, slik mange av de første revolusjonære hadde vært, men den mest suksessrike av alle generalene i hæren, Napoleon Bonaparte.
Napoleon kom fra Korsike, fra en ikke særlig velstående familie. Han hadde utdannet seg til offiser og kom seg fram fordi dyktighet og ikke fødsel skulle være grunnlaget for forfremmelser. Napoleon hadde vært lederen for det felttoget som hadde erobret Italia, men han hadde også slått ned et opprør mot direktoriet i Paris. Som general hadde han enorm tillit fra soldatene. Ved et kupp i november 1799 tok Napoleon makten i Frankrike.
Hva ble resultatet av revolusjonen?
For adelen i Frankrike hadde revolusjonen vært en katastrofe, de adelige mistet alle sine privilegier. Revolusjonen hadde vært en fordel for bøndene, som slapp unna alle de føydale avgiftene. Arbeiderne i Paris og andre byer var en sterk kraft i den radikale fasen under Robespierre, men de fikk forverrede kår under direktoriet.
Ideene bak den franske revolusjonen var mange av de samme som hadde vært framme i den frigjøringskrigen de nordamerikanske koloniene hadde ført omkring ti år tidligere. Den amerikanske krigen var en frigjøringskrig der kolonistene kjempet for å frigjøre seg fra det britiske koloniherredømmet og opprettet en egen stat, det som i dag er USA. Den franske revolusjonen ble derimot en borgerkrig der sosiale grupper og politiske partier kjempet mot hverandre i et blodig oppgjør. Til og med kongen og dronningen mistet hodet.
Den franske revolusjonen sendte sjokkbølger utover Europa. For europeisk adel og europeiske kongehus var det revolusjonære Frankrike et skrekkbilde på hva som ventet hvis det gamle samfunnet ble ødelagt. For mange andre gav revolusjonen ideer og håp om at stater kunne styres uten eneveldige konger og priviligert adel.
Revolusjon i en av Europas mektigste stater førte ikke bare til ustabile forhold innenlands, men påvirket også forholdet mellom de europeiske statene. Et utenrikspolitisk resultat av revolusjonen var at Europa gikk inn i en langvarig krigsperiode. I denne perioden skiftet alliansene med andre stater ofte, men Storbritannia var Frankrikes hovedfiende gjennom hele perioden.
Kilder:
Historie frem til 1850, side 380-385, Ersland, Meyer