Den såkalte glemte revolusjonen – bølgen av bondeopprør som ble gjennomført mot føydalismen fra starten av 1300-tallet til 1500-tallet var en periode i europeisk historie hvor mange avgjørende og viktige sosiale kamper ble kjempet over hele kontinentet. Disse opprørene var rettet mot undertrykkende føydale systemer, urettferdig skattlegging, krig og hungersnød.
Jaquerie
Et av de første bondeopprørene skjedde i Frankrike i 1358, og var et av de mest brutale. Kalt Jaquerie, disse opprørene startet i det nordlige Frankrike under hundreårskrigen. Franske bønder, som led under overdreven skattlegging og konstante angrep fra engelskmennene, gjorde opprør mot sine overherrer. De var dårlig bevæpnet og organisert, og dette førte til deres raske nedgang og undertrykkelse av adelige styrker.
Hundreårskrigen mellom England og Frankrike var godt igang, og i 1356 ble kongen av Frankrike, Johan II, fanget av engelskmennene under slaget ved Poitiers. Dette kastet kongeriket ut i kaos, og både engelske soldater og leiesoldater plyndret den franske landsbygden. Bøndene ble ofre for plyndringstokt fra både fiendtlige og egne tropper, som stjal mat, husdyr og eiendeler.
Høye skatter ble også innkrevd for å finansiere den enorme løsesummen engelskmennene krevde for å løslate kongen deres fra fangenskap. Skatten ble stort sett unngått av adelen, det var bondestanden som betalte brorparten. Fattige bønder og leilendinger måtte bære den tyngste byrden, til tross for at de allerede var utmagret og hadde lite til overs til seg selv og familiene sine.
På toppen av det hele krevde føydale herrer inn høyere leiepriser for jorden og lengre arbeidsdager, som gjorde livet nesten uutholdelig for bondestanden. Samtidig hadde slaget ved Poitiers vist hvor svak den franske adelen faktisk var. Mange riddere og adelige flyktet fra slagmarken, mens vanlige soldater ble slaktet ned. Bøndene så på adelen som kujoner og snyltere som kun nøt luksus og velstand, mens de mislyktes i å beskytte sine undersåtter.
Denne misnøyen kokte over i fullt opprør i 1358. I mai 1358 i regionene Picardy og Beauvais, begynte bønder å angripe adelige gods og eiendommer. De brente ned festninger og slott, drepte høytstående personer og deres familier. Noen adelige ble torturert og lemlestet, og det var ekstrem vold fra begge parter.
Navnet på disse opprørerne, Jacquerie, stammer fra “Jacques Bonhomme”, et vanlig betegnelse på bønder i Frankrike på den tiden. Opprøret spredte seg som ild i tørt gress over hele det nordlige Frankrike, spesielt i Ile-de-France og Picardy-regionene. Tusenvis av bønder sluttet seg til opprøret, og de ble drevet av raseri og desperasjon. Adelige personer ble dratt ut av bostedene sine og banket opp, og til slutt henrettet. Borger og gods ble brent ned, men opprørerne manglet militær trening, våpen og lederskap, som gjorde dem utsatt for motangrep.
De adelige overherrene fikk raskt samlet seg og slo sammen for å bekjempe opprørerne. Hovedlederen av opprøret, Guillaume Cale, forsøkte å forhandle med de adelige, men ble forrådt og henrettet. De adelige, ledet av Karl av Navarre, jaktet og slaktet bøndene.
I slaget ved Meaux i juni 1358 ble en stor bondehær overrumplet og massakrert i et bakholdsangrep. Landsbyer som ble mistenkt for å støtte opprørerne ble brent ned, og hele bondesamfunn ble utradert. Adelen tok forferdelig revansje, og torturerte og henrettet systematisk bøndene i massiv skala. Mellom 20 000 og 40 000 bønder ble drept, og det var et av de blodigste bondeopprørene i middelalderen.
Det engelske bondeopprøret
Det engelske bondeopprøret ble ledet av kjente personer som Wat Tyler og John Ball, og ble startet av høye skatter, blant annet “hodeskatten” som ble innført, og generell misnøye mot deres rolle som føydale undersåtter. Bønder marsjerte mot London, og tok en liten stund kontroll over byen, men deres krav om frihet fra leilendighet og rettferdige lønninger ble knust etter at Wat Tyler ble drept under forhandlinger med kong Richard II.
Det første bondeopprøret, ledet av Wat Tyler, startet i 1381, og var en av de mest betydningsfulle hendelsene i middelalderens England. Etter lang tid med misnøye med økende skatter og ustabilitet, eskalerte det hele i et fullskala opprør da en kongelig myndighetsperson, John Bampton, i Essex 30. mai 1381 forsøkte å kreve inn ubetalt koppskatt. Det endte i et voldelig sammenstøt som raskt spredte seg over hele det sørøstlige England. Et bredt spektrum av det rurale samfunnet samlet seg i protest, og de brente ned domstolsopptegnelser og åpnet de lokale fengslene.
Opprørerne ville ha en reduksjon i skattleggingen, en slutt på systemet med ufri arbeidskraft kjent som leilendinger og fjerning av kongens høytstående tjenestemenn og rettssaler. Inspirert av prekenene til den radikale presten John Ball, og ledet av Wat Tyler, dro opprørske menn fra Kent mot London.
Underveis stormet de flere slott og klostre, brente offentlige registre og henrettet korrupte embetsmenn. De ble møtt ved Blackheath, et distrikt i det sørøstlige London, av representanter fra den kongelige regjering som uten hell forsøkte å overtale dem til å reise hjem. Kong Rikard II trakk seg tilbake i tryggheten bak murene i Tower of London, men det meste av den engelske hæren var enten utenlands eller i det nordlige England.
Da de ankom London møtte de liten motstand, og de brøt seg inn i Tower of London, hvor de drepte erkebiskopen av Canterbury, Simon Sudbury, som var en av hovedarkitektene bak hodepengeskatten. Kongen, den unge Rikard II, møtte opprørerne personlig ved Mile End og lot som han ville imøtekomme deres krav, men det brøt ut vold og en i kongens følge drepte Wat Tyler. Til slutt fikk Londons borgermester samlet sammen byens militser og spredte opprørsstyrkene, og Rikard fikk etablert lov og orden, og begynte å trekke tilbake sine tidligere innrømmelser.
Rikard fikk mobilisert 4 000 soldater og disse sporet ned opprørslederne og henrettet de fleste av dem. Ved november hadde 1500 opprørere blitt drept.
Av historikere har bondeopprøret i England blitt sett på som et avgjørende øyeblikk i engelsk historie, men i senere år har flere historikere blitt mindre sikre på at betydningen var så stor som det tidligere har blitt hevdet. Opprøret påvirket tungt innflytelsen på fortsettelsen av hundreårskrigen ved å avskrekke senere parlamenter fra å skrive ut tilleggsskatter for å betale for de militære kampanjene i Frankrike.
Opprøret var det første store folkelige opprøret i engelsk historie, det utfordret direkte både det føydale systemet og monarkiets autoritet. Bøndene krevde blant annet lavere skatter, avskaffelse av livegenskap og større rettigheter. Selv om kravene deres ikke ble umiddelbart innfridd, viste opprøret hvor sårbar den etablerte samfunnsordenen faktisk var. Det sendte et sterkt signal til eliten om at underklassen hadde både vilje og evne til å gjøre opprør mot urettferdighet.
Til tross for at kong Rikard II trakk tilbake løftene han ga opprørerne og iverksatte harde straffetiltak, fikk opprøret langsiktige konsekvenser, blant annet svekkelsen av systemet med livegenskap. Frykten for nye opprør førte til en gradvis oppløsning av livegenskapet i England. Jordeierne begynte å tilby bedre vilkår for å beholde arbeidskraften, og bøndenes forhandlingsmakt økte.
Det påvirket også skattepolitikken, hodepengeskatter, den utløsende faktoren for opprøret, ble i stor grad forlatt etter 1381, fordi det var tydelig at det skapte ustabilitet og sinne blant befolkningen. Opprøret styrket også den politiske bevisstheten i befolkningen. Selv om det tok flere hundre år før vanlige folk fikk politisk innflytelse, plantet opprørerne frøene til tankene om rettferdighet og representasjon.
Det ble også innført store endringer i jordbruksøkonomien. Med færre bønder etter svartedauden og økt press på å tilby bedre vilkår, gikk England gradvis over til en mer pengedrevet økonomi, der bønder ble leietakere heller enn livegne som var bundet til jorden de dyrket.
Husittene
Hussittene var egentlig en religiøs bevegelse, men den hadde også sterke anti-føydalistiske og proto-demokratiske elementer. Inspirert av lærdommen fra Jan Hus, forsøkte radikale faksjoner som Taborittene å fjerne føydale overherrer og å skape et mer rettferdig samfunn. De lyktes i å bekjempe katolske og keiserlige styrker i flere år før de til slutt ble knust.
Jan Hus var en tsjekkisk prest og teolog som kritiserte den katolske kirken for å være korrupt, med avlatshandel og misbruk av makt. Han ønsket en kirke som var mer tro mot Bibelen, og som tillot lekfolk å motta både brød og vin under nattverden (noe kun prester fikk på denne tiden). Hus’ ideer var inspirert av John Wycliffe i England.
Hus ble til slutt dømt som kjetter og brent på bålet i 1415 under konspilet i Konstanz. Dette førte til stor sinne i Böhmen, og husittbevegelsen ble til som en reaksjon på dette. Etter Hus’ død utviklet husittene seg til en folkelig og militær bevegelse, som delte seg i to hovedgrupper, Taborittene og Utraquistene. Taborittene var radikale, sosialt revolusjonære og teologisk strenge, mens Utraquistene var mer moderate.
Husittene utfordret den katolske kirken og det tysk-romerske keiserdømmet. Dette førte til de såkalte husittkrigene, hvor husittstyrkene, under ledelse av den briljante generalen Jan Žižka, slo tilbake gjentatte korstog sendt av pavemakten.
I 1436 ble det inngått en avtale kalt Basel-kompaktene, som anerkjente mange av husittenes krav, spesielt retten til nattverd under begge skikkelser. Det var første gang den katolske kirke inngikk et kompromiss med en kjettersk bevegelse. På lang sikt derimot, mistet husittene politisk makt, og Böhmen ble senere gjeninnført i den katolske fold gjennom tvang og kontrarevolusjon. Likevel ble husittene stående som et symbol på nasjonal motstand, kirkelig reform og folkelig selvstendighet.
Den historiske betydningen av husittbevegelsen var stor, det var en av de første organiserte bevegelsene som utfordret pavedømmets autoritet, og husittene introduserte ideer om folkekirke, bibelbasert tro og religiøs likhet. De banet også vei for Martin Luthers reformasjon på 1500-tallet.
Det tyske bondeopprøret
Det tyske bondeopprøret, også kalt bondekrigen, var kanskje det mest kjente opprøret av alle, og hadde sin opprinnelse først i det såkalte “Bundschuh”, som var oppkalt etter et skosymbol for bøndene. Dette var et tidlig opprør i det sydvestlige Tyskland, som prøvde å fjerne korrupsjon og avgifter bøndene måtte betale til sine overherrer.
Til tross for at bondekrigen har vært nært knyttet til reformasjonen som skjedde nesten samtidig i samme region, var de dypereliggende årsakene til bondekrigen mest sannsynlig av økonomisk art.
Frem til slutten av 1300-tallet var den tyske bonden i det store og hele i en fordelaktig posisjon, også de som ikke eide sitt eget jordbruksland hadde relativt gode kår. Men forholdene ble gradvis verre. Samtidig som den alminnelige velstand økte, steg også befolkningen, og dette sammenfalt i tid med at pengeøkonomien ble utviklet og ble mer dominerende. Befolkningsveksten førte til at byene overskygget landsbyene, og byene utøvde også til tider herredømmet over store omliggende landområder.
Internasjonale økonomiske endringer svekket landbefolkningens levekår. Tilførsel av edle metaller fra blant annet Mexico og Peru i den nye verden, førte til en halvering av myntverdi og sterk prisvekst. I Thüringen doblet ullprisene seg, mens handelsvarer ble femdoblet i pris. Samtidig forble jordleie og lønninger uendret. For å dekke egne tap økte fyrstene skattene, innførte strengere arbeidsplikt, svekket bøndenes rettigheter og krevde høye avgifter for bruk av naturressurser.
Flere samfunnsklasser – som fyrster, adel, embetsmenn, patrisiere og geistlige – levde i stor grad av bøndenes arbeid gjennom skatter, avgifter og plikttjenester. Rettsvesenet klarte ikke å stoppe denne utbyttingen, og økte militær- og forvaltningskostnader førte til enda høyere skatter.
Misnøyen var særlig sterk i Württemberg og Bayern, der nye keiserlige skatter og fyrstelig livsstil i småstatene rammet bøndene hardt. Bondekrigen fikk støtte ikke bare fra bønder, men også fra byboere og lavadel. Mens småbyer delte bøndenes kår, sluttet også større byer som Frankfurt og Mainz seg til opprøret av andre grunner – misnøyen hadde altså flere og varierende årsaker.
På slutten av 1500-tallet mislyktes forsøkene på å styrke sentralmakten grunnet landsherrenes selviskhet og en lammet keiserlig administrasjon. Politisk uro ble forsterket av religiøs uro, særlig etter Luthers tanker om kristen frihet, som mange bønder tolket som støtte til opprøret. Da riksrådet ble avlyst i 1524, brøt opprøret ut. Tidligere bondeopprør på 1400-tallet hadde også blitt slått ned, som Fattig-Konrads opprør og opprør i Kärnten og Steiermark.
Den tyske bondekrigen varte fra 1524 til 1525, og var det best organiserte bondeopprøret i perioden, og var inspirert både av økonomisk undertrykkelse og Martin Luthers reformasjon. Selv om opprøret startet lovende, ble det etter hvert blodig bekjempet av de adelige, og omtrent 100 000 bønder ble drept.
Den store bondeoppstandelsen ble innledet i den sydlige delen av Schwarzwald, under ledelse av Hans Müller, og spredte seg raskt til andre nærområder, som Schwaben, Franken og Elsass. Opprøret fikk kraft gjennom de “tolv artikler”, som samlet bøndenes krav.
Artiklene krevde blant annet redusert skatt og pliktarbeid, avskaffelse av livegenskap, og religiøs frihet som retten til å velge egne prester. Selv om kravene var moderate, ble de ikke alltid fulgt i praksis. Det første store slaget i bondekrigen stod ved Leipheim den 4. april, hvor bøndene led nederlag. Etterhvert skulle imidlertid krigslykken snu seg til bøndenes fordel.
Etter de første kampene blusset opprøret kraftig opp i store deler av Sør-Tyskland. Titusenvis av bønder, håndverkere og lavadel sluttet seg til opprøret og samlet seg i egne bondehærer. Flere klostre, slott og adelsgods ble stormet og plyndret. Bøndene ønsket ikke bare bedre levekår, men også mer selvstyre og innflytelse på kirkelivet.
Adelen og fyrstene slo hardt tilbake. Med bedre utrustede og profesjonelt trente styrker vant de flere avgjørende slag. Et av de mest kjente var slaget ved Frankenhausen i mai 1525, der Müntzer og tusenvis av bønder ble nedkjempet. Müntzer ble tatt til fange og henrettet.
Etter hvert ble opprøret slått brutalt ned på over hele Sør-Tyskland. Rundt 100 000 bønder ble drept, og mange landsbyer ble straffet hardt. De få rettighetene bøndene hadde forsøkt å forsvare ble i mange områder ytterligere svekket. Reformene de ønsket, både sosiale og religiøse, ble ikke realisert.
Det var også flere andre bondeopprør, blant annet i Ungarn, Katalonia og Robert Ketts opprør i England i 1549, og endte som vanlig med at lederen ble henrettet.
Mange av disse opprørene ble overskygget av senere revolusjoner, slik som den franske revolusjon i 1789. Historien på denne tiden ble som oftest skrevet av adelige, som beskrev disse omfattende opprørene som små opptøyer heller enn seriøse forsøk på å endre samfunnsstrukturen. Likevel spilte disse opprørene en viktig rolle i å bekjempe føydalismen, som gradvis ble erstattet av den tidlige kapitalismen.
Historisk betydning
Disse bondeopprørene representerte en tidlig form for folkelig motstand mot det føydale systemet og overklassens makt. Selv om de fleste opprørene ble slått brutalt ned, viste de at den brede befolkningen kunne organisere seg og stille krav – noe som utfordret ideen om at samfunnet måtte være statisk og hierarkisk. De avslørte også de dype sosiale og økonomiske spenningene som preget Europa etter svartedauden, da arbeidskraft ble knapp og bønder begynte å stille spørsmål ved gamle rettigheter og plikter.
Den historiske betydningen av disse opprørene ligger ikke bare i de umiddelbare konsekvensene, men i de langsiktige endringene de utløste. Frykten for nye opprør førte til at myndigheter og adelskap gradvis innførte reformer, enten for å blidgjøre bøndene, eller for å sikre arbeidskraft. Livegenskap ble svekket flere steder, og det vokste frem en ny klasse av leilendinger med større frihet og forhandlingsmakt. I tillegg bidro opprørene til en langsom endring i synet på autoritet, makt og rettferdighet – ideer som senere fikk sterkere fotfeste under reformasjonen og opplysningstiden.
Til sammen utgjorde disse opprørene viktige steg på veien mot mer rettferdighetsbaserte samfunn. De viste at sosiale og økonomiske maktforhold kunne utfordres nedenfra, og at vanlige mennesker kunne påvirke historien. Selv om det tok flere hundre år før demokratiske prinsipper slo gjennom i Europa, la bondeopprørene grunnlaget for en bredere politisk bevissthet og et mer kritisk syn på maktforhold – med ringvirkninger langt utover sin egen tid.