I iveren etter å finne en seilingsrute direkte til Asia oppdaget europeerne et nytt kontinent. Folk fra Asia eller fra Europa hadde ikke den fjerneste anelse om Amerika før Christofer Columbus kom dit i 1492. I Amerika var det mange folkegrupper, stammesamfunn og store kongeriker. Hvorfor kunne et fåtall spanske krigere makte å erobre de største av disse rikene bare på noen få år?
Sjøfarere fra Spania oppdager Amerika
En grunn til at portugisiske skip ikke seilte til India før 1497, enda det ti år før var påvist at det var mulig å seile rundt Afrika, var at de fleste trodde at det var funnet en annen seilingsrute til India. Oppfatningen var at italieneren Christofer Columbus hadde funnet denne ruten som leder for en spansk ekspedisjon allerede i 1492.
Columbus var en eventyrer som hadde formet den teorien at dersom en ville seile til Asia, var det enklest å seile mot vest. At jorden var run, var en vanlig lære mellom lærde i astronomi. En visste derimot ikke hvor stor den runde jorden var. Columbus hadde gjort beregninger der han hadde kommet frem til at en kunne nå India ved å seile ca. 120 grader rett mot vest. Da han, etter å ha lagt bak seg en viss avstand, fikk land i sikte, var han derfor overbevist om at han virkelig hadde nådd fram til India.
Columbus hadde nådd øyene i Det karibiske hav. Men han vendte tilbake til Spania og fortalte dronningen og kongen at han hadde vært ved noen øyer utenfor kysten av India. Han hadde også møtt folk som bodde på øyene, og mente at de var indere. Den første øyen han hadde gått i land på, kalte han San Salvador, “Frelseren”.
Columbus gjorde flere reiser til disse øyene, og det amerikanske fastlandet ble etter hvert kjent, men likevel var han resten av livet overbevist om at han hadde funnet den letteste måten å seile til India på. Andre tvilte derimot tidlig på at han hadde vært i India. Han hadde for eksempel ikke fått tak i indisk krydder eller kinesisk silke og porselen. Derfor fikk portugiserne nytt mot. Det Columbus ikke forstod, var at han hadde oppdaget et helt nytt kontinent – et kontinent som islandske sjøfarere hadde seilt til nesten 500 år tidligere. Men det var det ingen som hadde kunnskap om på Columbus’ tid.
Den første innvandringen til Amerika
Islendingene som kom til Nord-Amerika på 1000-tallet, kalte folkene der skrælinger. På den tiden var det hundrevis av stammer bare i Nord-Amerika. Disse stammene hadde sine egne språk, egne religiøse forestillinger og lover, og de hadde høvdinger og råd, som bestod av stammens fremste menn. Men stammene i Nord-Amerika slo seg ikke sammen til større riker under en hersker.
Det amerikanske kontinentet strekker seg nesten fra pol til pol. De første folkegruppene vandret trolig inn fra Asia over til Alaska for mer enn 30 000 år siden, og i tusenårene etter spredte de seg helt til de sørligste områdene i Sør-Amerika. Det oppstod mange ulike kulturer, alt fra jeger- og samlersamfunn og nomader til fast organiserte jordbrukssamfunn med landsbyer og byer. I hovedsak ble de nordligste og sørligste delene av kontinentet tilholdssted for jeger- og samlerkulturer, mens de sørlige delene av Sør-Amerika var preget av jordbrukssamfunn.
To forhold skilte alle folkeslag på det amerikanske kontinentet fra alle folkeslag i resten av verden: De kjente ikke til fremstillingen av jern, og de hadde ikke tatt hjulet i bruk til transport.
I to områder utviklet det seg faste riker. Det ene området var Mellom-Amerika, særlig det som i dag er Mexico og Guatemala, og det andre var det området i Sør-Amerika som i dag er Peru. Disse rikene var jordbrukssamfunn, men de fremste krigerne, under ledelse av høvdingen og de fremste religiøse lederne, bodde i byer. I byene ble det derfor samlet store rikdommer i templer og palass.
Disse byene var tiltrekkende for andre folkegrupper, og et vanlig fenomen var erobringskriger. Noen av rikene eksisterte i flere hundre år, men de måtte stadig forsvare seg. En viktig forsvarstaktikk var å bygge allianser. På den måten kunne flere riker sammen danne større imperier. Et slikt imperium omfattet med andre ord flere folkegrupper, men alltid med ett herskerfolk.
Aztekerriket
Ved midten av 1300-tallet bygde et folk som ble kalt “mexica”, en by ute i en stor innsjø. Byen ble kalt Tenochtitlan, og heter i dag Mexico By. Innsjøen, som mexicafolket kalte Texcoc, er derimot helt borte.
For mexicafolket hadde innsjøen vært helt avgjørende for livet deres. Bøndene hentet slam fra bunnen av innsjøen og brukte det på store åkeranlegg. Disse åkrene kunne dyrkes hele året og gav gode avlinger av mais, squash, bønner, tomater, chili og bomull. Den store, grunne innsjøen var også rik på fugl og fisk. Innsjøen var midtpunktet for mexicafolkets dagligliv, og i krig lå innsjøen rundt hele byen og gjorde den vanskelig å nå for angriperne.
De gode livsvilkårene gjorde at mexicafolket kunne få et overtak over nabofolk gjennom bruk av militær makt. Slik la mexicafolket under seg store deler av Mellom-Amerika fram mot slutten av 1400-tallet. Av andre folkegrupper ble mexicafolket kalt aztekere. Aztekerne var fryktet for sin militære makt, men i fredstid styrte de ikke med militærmakt. Den eneste formen for styring var innkreving av skatter. Skattene kunne aztekerne kreve inn, fordi de var herskere. Skattene ble betalt i varer, og dermed tok handelen seg opp, fordi aztekerne gjerne ville bytte varer som de hadde mye av.
Viktige handelsvarer var gull, slaver, klede, bomull, sko, huder, kalkuner, mais, krydder, bønner, frukt og kakao. Av kakao, sammen med malt vanilje, ble det laget en velsmakende drikk. Aztekerne bygde sin makt og alle sine forestillinger på at de var krigere. Også oppfatningen av kvinner var preget av denne forestillingen. Graviditet ble regnet som like heltemodig som å fange en fiende. Å dø i barselseng var like ærefullt som å dø i tapper kamp. Den militære eliten, aristokratiet, valgte den øverste herskeren, men også den religiøse eliten, presteskapet, hadde stor makt. Prestene var seremonimestrer for ritualer der menneskeofring stod sentralt. Studiet av astronomi var høyt utviklet, og kunnskapen var samlet i avanserte kalendersystemer. Dermed kunne prestene “se inn i fremtiden”, og kunnskapen deres ble helt avgjørende for herskeren.
De fleste i aztekersamfunnet var bønder og levde i landsbyer utenfor Tenochtitlán. Slaveri var utbredt. Det hadde sammenheng med at aztekersamfunnet var en aggressiv krigerkultur som stadig skaffet nye krigsfanger. Men også de som ble dømt for lovbrudd, de kriminelle, ble ofte straffet med slaveri.
Inkariket
På 1400-tallet, på samme tid som aztekerriket økte sin makt i Mellom-Amerika, vokste det fram et annet rike i Sør-Amerika – inkariket. Inkaene var opprinnelig en liten folkegruppe som på 1200-tallet hadde slått seg ned i et høylandsområde i Andesfjellene, ved Titicacasjøen. Inkaene var veltilpasset til livet her. De drev et høylandsjordbruk med poteter som den viktigste veksten. Poteter fantes av mange slag, som ble dyrket på terrasser i fjellsidene. Andre vekster var chili, tomater og grønnsaker. Lama, alpakka og gris var vanlige husdyr. De ble holdt for kjøttets skyld, men lama og alpakka gav også ull, i tillegg til at de ble brukt som pakkdyr. Møkken ble tørket og brukt til brensel, som var viktig i treløse områder.
Inkaene ble et herskerfolk på 1400-tallet. Da la de med militær erobring under seg mange folkegrupper. I alt omfattet inkariket et 4000 kilometer langt område i Andesfjellene og ved stillehavskysten. Det var et enormt område, med kanskje så mange som 11,5 millioner innbyggere. Til styringen av riket ble det bygd ut et omfattende nettverk av steinlagte veier. Et stort korps av faste budbærere reiste med beskjeder fra hovedstaden Cuzco til alle provinser i riket.
Cuzco var en storby med over 100 000 innbyggere. Byen var bygd i stein. Teknikken med å mure med stein uten bindemiddel var høyt utviklet, og inkaene hadde en steinarkitektur som er helt enestående. Cuzco var sentrum for styringen av riket og for religiøse seremonier. Verken denne eller andre byer i inkariket fungerte som handelssentrum. Handelen i inkariket foregikk bare i smått, ved at bøndene byttet varer seg imellom. Det var forbudt for folk å kjøpe opp og selge varer videre på egen hånd. Å skaffe nødvendige varer var en oppgave for riksstyret. All håndverksproduksjon var også tilpasset dette systemet, ved at håndverket ble produsert enten direkte til forbruk eller etter bestilling fra den herskende eliten.
Nettverket av veier gjorde det mulig å styre inkariket på en svært effektiv måte uten at den øverste lederen, inkaen, måtte dra ut av Cuzco. Inkaen ble regnet som guddommelig og i slekt med solen. Han hadde all makt og eiendomsrett til alt og alle i hele riket. Som religiøs leder hadde han et presteskap som utførte de mange religiøse seremoniene. Inkaprestene ofret ikke mennesker, men dyr og mat.
Inkaene kunne styre effektivt fordi han hadde et lojalt aristokrati som utgjorde den militære eliten. Dessuten var byråkratiet stort. Inkafolket utviklet ikke noe skriftspråk, som vanligvis er helt avgjørende for at det skal være mulig å styre gjennom et byråkrati. Viktige opplysninger om produksjon, varer og skattlegging ble i stedet registrert ved hjelp av et system av knuter på korte og lange tråder.
Alle som tilhørte inkafolket, regnet seg også som overlegne over alle fra andre folkegrupper i riket. Den herskende inkaen holdt de fremste lederne fra andre folkegrupper som gisler – et viktig symbol som herskeren brukte for å vise at han var den fremste. Det var en utbredt oppfatning både mellom inkafolket og i andre folkegrupper at den som holdt lederen for en folkegruppe i fangenskap, han var også hersker over den samme folkegruppen.
Jakten på rikdom
For de første europeerne som kom til Amerika, var ønsket om å skaffe seg rask rikdom et viktig motiv. Historiene som kjøpmenn i Europa i hundrevis av år hadde fortalt om de store rikdommene i Asia, for eksempel om byer der templene var dekt av gull, gjorde at mange var utålmodige etter å utforske den nye verdenen de var kommet til. Øyene som Columbus hadde oppdaget, hadde ikke slike rikdommer, men de innfødte der fortalte historier om at på fastlandet fantes det store byer.
Den spanske kronen forsøkte å styre de nye områdene som om de var provinser i det spanske kongedømmet, men det var vanskelig å holde kontroll med de nye provinsene, som lå så langt unna det kongelige hoffet. Særlig de militære mannskapene, conquistadorene, og deres offiserer gjorde ofte opprør og la ut på egne oppdagelsesreiser. Det var en slik ferd som hadde ført Balboa gjennom jungelen og gjort at han og troppene hans var de første europeerne som fikk se Stillehavet. Men mer berømt ble Hernán Cortes.
Erobringen av aztekerriket
Hernán Cortes hadde fått kommandoen over et halvt tusen soldater og hadde reist inn til mexicokysten som representant for den spanske guvernøren på Cuba. Men da han kom fram, fikk han soldatene sine til å sette fyr på skipene. Det var ingen vei tilbake. Cortes hadde som mål å erobre aztekerriket og den store byen Tenochtitlán. I tillegg til soldatene hadde han med seg 16 hester, 10 kanoner og en del lette kruttvåpen.
Byen Tenochtitlán var en rik og stor by. Innbyggertallet rundt år 1500 kan har vært et sted mellom 200 000 og 300 000 personer. En av de første europeerne som nådde fram til Tenochtitlán, har skildret byen slik:
Vi stod og så oss omkring, for det kolossale og onde tempelet var så høyt at derfra kunne en se alt svært godt, og vi så de tre veiene som førte inn i Mexico, vi så broene på de tre veiene som var bygd med jevne mellomrom bortover, der vannet fra sjøen strømmet gjennom fra den ene siden til den andre, og ute på den store sjøen kunne vi se en stor mengde kanoer som førte varer, og vi så at fra hvert eneste hus i den store byen og fra alle byene som var bygd ute i sjøen, var det umulig å komme seg fra hus til hus på annet vis enn over heisebroer av tre eller i kano, og i disse byene så vi templer og forsamlingssteder som var som tårn og festninger, og alt var skinnende hvitt, og det var et herlig syn å se.
I 1521, etter å ha vært beleiret i lang tid, falt Tenochtitlán, og aztekerriket gikk i oppløsning. Det er mange årsaker til at det gikk slik. For det første var soldatene til Cortes svært dyktige krigere. De hadde rustninger og sverd av stål, og i kamp mann mot mann var de helt overlegne over aztekerkrigerne. Kanonene og de andre kruttvåpnene var lite viktige. Slike våpen var på den tiden for tungvinte og upresise til å ha noen særlig effekt i en angrepskrig til lands. Dessuten hadde conquistadorene med seg svært få slike våpen. Hester var ukjente for aztekerne, og rytterkrigere spredte uten tvil skrekk hos motstanderne. Men også hester var det så få av at de knapt hadde noen avgjørende effekt.
Den viktigste forklaringen på hvorfor Hernán Cortes og hans tropper var i stand til å erobre aztekerriket, er for det første overraskelsen. Aztekerne var ikke forberedt på angrep, og conquistadorene slapp i 1519 uhindret inn i Tenochtitlán. Der tok de aztekerhøvdingen Montezuma 2. til fange. Først da gjorde aztekerne motstand, og conquistadorene drepte Montezuma og flyktet. Deretter beleiret de byen. Og her ligger den andre forklaringen: En beleiring av Tenochtitlán var bare mulig fordi conquistadorene fikk hjelp fra de mange folkegruppene som aztekerne hersket over. For disse gruppene var Cortes en god alliert i frihetskampen mot aztekerne.
Den tredje forklaringen på hvorfor aztekerriket på kort tid kunne overvinnes, er at conquistadorene førte med seg sykdommer som var helt ukjente fra før i Amerika. Under beleiringen av Tenochtitlan brøt det ut meslinger i byen. Denne sykdommen var vanlig i Europa og slett ikke ufarlig, særlig for barn. Men i Amerika var meslinger en svært smittsom sykdom og dødelig for nesten alle som fikk den. Sykdommen herjet så kraftig at det gikk utover aztekernes militære evne.
Erobringen av inkariket
Inkariket ble erobret på nesten samme måte som aztekerriket. I 1530 kom 600 conquistadorer til Peru under ledelse av Francisco Pizarro. De kom til Cuzco på en tid da det var strid om tronfølgen i herskerfamilien. Hele toppsjiktet i inkariket ble kalt inn til møte, og da de ankom, drepte conquistadorene alle sammen med unntak av inkaen, Atahualpa, som de tok som gissel. Slik gisseltaking var en velkjent hersketeknikk mellom inkaene. Pizarro forlangte en enorm løsesum i gull, og etter at summen var betalt, ble Atahualpa drept.
På samme måte som aztekerriket var inkariket sårbart, fordi inkafolket var et herskerfolk som bygde sin makt på å undertvinge andre folkegrupper. Dermed var det også mulig for Pizarro å finne allierte som villig støttet kampen mot inkafolket. Ikke engang når inkafolket ble utsatt for grove overgrep fra conquistadorenes side, møtte de sympati fra andre folkegrupper.
Alliansen mellom conquistadorene og de innfødte folkegruppene var likevel ikke langvarig. Både erobringen av inkariket og av aztekerriket var utløst av private ideer hos erobrerne Pizarro og Cortes, og erobringene var i utgangspunktet et opprør mot den spanske kongemakten. Men for å sikre de enorme rikdommene som conquistadorene hadde erobret, erklærte de at alt land og alle folk som var erobret, skulle tilhøre det spanske kongeriket. For de mange folkegruppene som hadde støttet conquistadorene, ble resultatet snart at de måtte underkaste seg et nytt og enda mer undertrykkende spansk styre.