Fra akademisk teori til brutal praksis: Hvordan frimarkedsideologi ble spredt gjennom kupp og terror
Chicago-skolens ideologiske grunnlag
Det økonomiske fakultetet ved University of Chicago utviklet seg på 1950-tallet til et intellektuelt kraftsentrum for radikal frimarkedsøkonomi. Under Milton Friedmans ledelse kjempet Chicago-skolen for en økonomisk modell helt fri for statlig innblanding, inspirert av Friedrich Hayeks teorier om “ren” kapitalisme.
Skolens grunnleggende tro var at markedet kunne regulere seg selv gjennom naturlige krefter som tilbud og etterspørsel. De betraktet keynesianske velferdsstater og sosialdemokratiske løsninger som fundamentale trusler mot både markedets effektivitet og individets frihet. Friedmans tretrinnsplan – deregulering, privatisering og drastiske kutt i offentlige tjenester – skulle bli grunnpilaren i den nyliberale revolusjonen.
Utfordringen: Developmentalismens suksess
I etterkrigstiden møtte Chicago-skolens ideer sterk motstand. Keynesianske og developmentalistiske modeller oppnådde bemerkelsesverdig suksess både i Vesten og Latin-Amerika. Sterke velferdsstater og proteksjonistiske økonomier reduserte fattigdom og økte levestandarden dramatisk, noe som marginaliserte frimarkedsteoriene.
Særlig i Latin-Amerika utviklet land som Chile og Argentina strategier for økonomisk uavhengighet gjennom nasjonalisering og sterk fagforeningsmakt. Denne “developmentalismen” utgjorde en direkte trussel mot vestlige selskapsinteresser og amerikansk hegemonisk kontroll.
USAs ideologiske motoffensiv
Eisenhower-administrasjonen, sterkt påvirket av brødrene Dulles og deres tette bånd til multinasjonale selskaper, lanserte en todelt strategi mot developmentalismen:
Direkte intervensjon: CIA gjennomførte kupp i Iran (1953) og Guatemala (1954), hvor demokratiske regjeringer ble fjernet for å beskytte amerikanske selskapers interesser.
Intellektuell kolonisering: USA etablerte et sofistikert program for å forme økonomiske eliter i utviklingsland. Chile-prosjektet ble flaggskipet – chilenske økonomistudenter fikk stipender til University of Chicago for intensive kurs i markedsliberal teori.
Målet var å skape en ny generasjon av økonomer – de såkalte “Chicago Boys” – som kunne sabotere statsorientert utviklingspolitikk fra innsiden. Dette representerte en bevisst ideologisk eksport av nyliberal tenkning til den tredje verden.
Demokratiets problem
Chicago Boys vendte tilbake til Chile med misjonærsk iver, men møtte en brutal virkelighet: deres ideer var dypt upopulære. I demokratiets rammer lyktes de ikke med å implementere sine reformer. Tvert imot – i 1970 valgte folket i Chile Salvador Allende, som ville nasjonalisere sentrale sektorer og utvide sosiale programmer, som ny president.
Chicago Boys ble marginalisert, og hele det amerikanske prosjektet så ut til å ende i fiasko. Men Richard Nixons maktovertagelse endret spillereglene fundamentalt. Med CIA-støtte startet en omfattende kampanje for å svekke Allendes regjering – ikke for å vinne demokratiske valg, men for å gi markedsliberalismen en ny sjanse gjennom autoritært styre.
Leksjoner i regimeskifte
Allendes motstandere studerte systematisk to modeller for “regimeskifte” som strategiske veikart:
Brasil-modellen (1964): Den mislykke strategien
General Castello Brancos junta gjennomførte et “gentlemenskupp” som beholdt en demokratiske fasade. Militæret reverserte sosiale programmer og åpnet landet for utenlandske investeringer, men opprettholdt begrenset presse- og forsamlingsfrihet.
Denne moderate tilnærmingen viste seg nesten fatal. Da massedemonstrasjoner brøt ut i 1968, måtte regimet eskalere til brutal undertrykkelse med systematisk tortur og statsterror. Men opposisjonen hadde fått tid til å organisere seg, noe som begrenset juntaens handlingsrom.
Indonesia-modellen (1965): Den “perfekte” løsningen
General Suhartos maktovertagelse representerte en langt mer “effektiv” strategi. Med CIA-støtte implementerte han massiv, forebyggende terror fra dag én. CIA leverte “dødslister” over venstreorienterte personer, Pentagon ga våpen og kommunikasjonsutstyr, og mellom 500.000 og én million mennesker ble massakrert på få uker.
Det geniale ved Indonesia-modellen var ikke bare terroren, men den parallelle økonomiske forberedelsen. “Berkeley-mafiaen” – indonesiske økonomer utdannet ved UC Berkeley – var klare til å overta økonomisk styring umiddelbart. De forvandlet Indonesia til et av verdens mest innbydende miljøer for utenlandske multinasjonale selskaper.
Chile: Laboratoriet for global kontrarevolusjon
Lærdommene var klare: Brasil hadde vist farene ved gradvis undertrykkelse, mens Indonesia demonstrerte effektiviteten av øyeblikkelig, overveldende vold kombinert med økonomisk teknokrati.
Chilenske næringslivsledere og CIA-finansierte Chicago Boys valgte Indonesia-modellen. De utviklet “Mursteinen” – et 500 siders detaljert økonomisk program for radikal nyliberal omforming. Kupplanleggingen fulgte to parallelle spor: militæret planla fysisk eliminering av Allende og hans støttespillere, mens økonomene planla systematisk utryddelse av hans ideer og institusjoner.
Tre-sjokk strategien: En ny form for erobring
Chile-kuppet 11. september 1973 introduserte verden for en ny form for regimeskifte som kombinerte tre sjokk-former i en koordinert offensiv:
- Militært sjokk: Voldelig maktovertagelse med maksimal terroreffekt
- Økonomisk sjokk: Milton Friedmans “sjokkterapi” – øyeblikkelig implementering av radikale markedsreformer
- Psykologisk sjokk: CIA-utviklede torturteknikker for å knuse mental motstand
Disse tre sjokkformene skapte det forfatteren beskriver som “en uovervinnelig orkan av ødeleggelse og gjenoppbygging.” Militærkuppets terror banet vei for økonomisk sjokkterapi, mens torturkamrenes skrekk sikret at ingen våget å motsette seg de radikale omveltningene.
En global mal
Chile ble dermed den første “Chicago-skolestaten” – et brutalt laboratorium hvor nyliberale teorier ble testet under ideelle forhold: uten demokratisk opposisjon, fagforeninger eller en fri presse. Suksessen gjorde Chile til en mal som senere ble eksportert til andre latinamerikanske diktaturer og – tre tiår senere – til Irak etter den amerikanske invasjonen.
Som CIA-operatør Ralph McGehee konkluderte: “Suksessen betydde at dette ville bli gjentatt, igjen og igjen.” Indonesia hadde vist veien, Chile perfeksjonerte metoden, og verden skulle få oppleve konsekvensene i tiårene som fulgte.
Denne historien illustrerer hvordan økonomiske ideer ikke eksisterer i et politisk vakuum. Når frimarkedsideologi møter demokratisk motstand, har dens forkjempere gjentatte ganger valgt vold fremfor overtalelse – og skapt noen av det 20. århundres mørkeste kapitler i prosessen.