Alle elever lærer på skolen at føydalismen var et brutalt system som skapte enorm menneskelig lidelse. Dette er ikke langt fra sannheten. Herrer og adelsmenn kontrollerte jorden, og de menneskene som bodde på den – de livegne – ble tvunget til å yte tributt i form av leie, skatt, tiende og ubetalt arbeid. Men i motsetning til narrativet som dominerer i dag, var det ikke kapitalismens fremvekst som gjorde slutt på dette systemet. Den seieren skyldes, bemerkelsesverdig nok, en modig kamp utkjempet av en lang tradisjon av hverdagsrevolusjonære som nesten har gått i glemmeboken.
Tidlig på 1300-tallet begynte allmuen over hele Europa å gjøre opprør mot det føydale systemet. De nektet å underkaste seg, krevde bedre lønninger, avviste skattene og tienden som adelen og kirken krevde inn, og begynte å kreve direkte kontroll over jorden de dyrket. Dette var ikke bare små protester som dukket opp her og der. Det var organisert motstand. I 1323 gjorde bønder og arbeidere opprør i Flandern i en kamp som varte fem år, før de ble beseiret av den flamske adelen. Lignende opprør skjedde over hele Europa, i Brugge, Gent, Firenze, Liege og Paris.
De tidlige bondeopprørene hadde liten fremgang og ble som regel brutalt slått ned av velorganiserte militærstyrker. Da svartedauden rammet Europa i 1347, så situasjonen bare ut til å forverres: pesten tok livet av rundt en tredjedel av befolkningen og utløste en dyp sosial og politisk krise.
Men midt i denne katastrofen oppsto det en uventet mulighet. Arbeidskraft ble en knapp ressurs, mens jord var det nok av – noe som ga bønder og arbeidere økt forhandlingsmakt. De begynte å kreve lavere jordleie og høyere lønninger. Adelen mistet fotfeste, og for første gang på generasjoner begynte maktbalansen å tippe i allmuens favør.
Denne nye virkeligheten vekket håp og selvtillit blant de lavere samfunnslagene. Folk begynte å ane at de kunne endre den rådende sosiale og politiske ordenen. Med dette nye handlingsrommet tok opprørene ny fart. I 1381 ledet Wat Tyler et bondeopprør i England, inspirert av den radikale predikanten John Ball, kjent for sitt berømte opprop: “Nå er tiden kommet da dere kan (hvis dere vil) kaste av dere trelldommens åk og gjenvinne friheten”. I 1382 lykkes et opprør i den italienske byen Ciompi med å overta regjeringsmakten, mens et “arbeiderdemokrati” grep makten i Paris i 1413. I 1450 marsjerte en hær av bønder og arbeidere mot London i det som er kjent som Jack Cades opprør. Over hele Europa reiste hele regioner seg, dannet forsamlinger og rekrutterte hærer.
Mot midten av 1400-tallet brøt kriger mellom bønder og adel ut i hele Vest-Europa, og etter hvert som opprørsbevegelsen vokste, ble kravene deres mer omfattende. De var ikke bare ute etter små justeringer av systemet – de ønsket en revolusjon. Ifølge historikeren Silvia Federici, “nøyde ikke opprørerne seg bare med å kreve innskrenkninger i føydalstyret eller bedre levevilkår. Deres mål var å sette en stopper for deres overherrers makt.”
Selv om de individuelle opprørene i de fleste tilfeller ble brutalt slått ned – med Wat Tyler og John Ball henrettet sammen med 1500 av sine tilhengere – lyktes bevegelsen til slutt med å avskaffe livegenskapet over store deler av Europa. I England ble livegenskapen nesten helt utryddet etter opprøret i 1381. Livegne bønder ble frie bønder som dyrket egen jord og hadde ubegrenset tilgang til allmenningen: beitemark, skoger for jakt og tømmer, samt vannveier for fiske og vanning. De kunne arbeide for lønn dersom de ønsket ekstra inntekt – sjelden under tvang. I Tyskland kom bøndene til å kontrollere opptil 90 prosent av landets jord. Der de føydalistiske forholdene forble, ble levekårene for bøndene betydelig forbedret.
Etter hvert som føydalismen ble oppløst, begynte de frie bøndene å bygge et klart alternativ: et egalitært, kooperativt samfunn basert på prinsippene om lokal selvforsyning. Resultatene av denne revolusjonen var imponerende for bøndenes velferd. Lønningene steg til nivåer aldri sett tidligere i historien, og i mange regioner ble de fordoblet eller tredoblet, i enkelte tilfeller seksdoblet. Husleiene falt, maten ble billigere og ernæringen forbedret. Arbeiderne klarte å forhandle seg frem til kortere arbeidstid, helgefri og fordeler som gratis måltider og betaling for reise til og fra jobb. Også kvinnelønningene steg, og det betydelige lønnsgapet mellom menn og kvinner som hadde eksistert under føydalismen, ble redusert. Historikere har omtalt perioden mellom 1350 og 1500 som “det europeiske proletariatets gullalder”.
Det var en gullalder også for Europas økologi. Det føydale systemet hadde vært en økologisk katastrofe, da godseierne presset bøndene til å utnytte jordene og skogene uten å gi noe tilbake. Dette førte til avskoging, overbeiting og en gradvis nedgang i jordens fruktbarhet. Men den politiske bevegelsen som vokste frem etter 1350, snudde disse trendene og initierte en god periode med økologisk regenerering. Da de frie bøndene fikk kontroll over jorden, kunne de forvalte naturen på en mer bærekraftig måte. De administrerte beitemarker og allmenninger kollektivt, gjennom demokratiske forsamlinger, med strenge regler for jordbearbeiding, beiting og skogbruk. Europas jordsmonn begynte å komme seg, og skogene vokste opp igjen.
Motbør
Europas eliter var naturligvis misfornøyde med denne utviklingen. De betraktet de voksende lønningene som skandaløse og irriterte seg over at allmuen bare leide ut sin arbeidskraft i korte perioder og for begrensede oppgaver, for så å slutte så snart de hadde inntekter nok til å tilfredsstille sine egne behov. “Tjenere er nå herrer, og herrer er tjenere”, klaget John Gower i Miroir de l’Omme (1380).
På begynnelsen av 1500-tallet skrev en forfatter: “Bøndene er for rike, og de vet ikke hva lydighet betyr; de bryr seg ikke om loven, de ønsker at det ikke skulle eksistere noen adel… og de vil gjerne bestemme hvilken leie vi skal få betalt for jorden vår.” En annen skrev: “Bonden later som om han etterligner den frie manns væremåte, og gir seg ut for å være ham i klærne.”
I revolusjonsperioden fra 1350 til 1500 opplevde elitene det historikerne har beskrevet som en “kronisk disakkumulasjonskrise”. Etter hvert som nasjonalinntekten ble jevnere fordelt blant befolkningen, ble det vanskeligere for adelen å akkumulere den profitten de hadde hatt under føydalismen. Dette er et viktig poeng. Vi antar ofte at kapitalismen oppstod naturlig etter føydalismens sammenbrudd, men i realiteten ville en slik overgang ha vært umulig. Kapitalisme krever at en liten elite akkumulerer kapital, et overskudd, som kan brukes til å foreta store investeringer. De egalitære forholdene i det postføydalistiske samfunnet – selvforsyning, høye lønninger, grasrotdemokrati og kollektiv ressursforvaltning – gjorde det derimot umulig for elitene å akkumulere nok kapital. Det var nettopp dette elitene klaget over.
Hvordan dette nye samfunnet kunne ha sett ut, får vi aldri vite, fordi det ble brutalt knust. Adelen, kirken og handelsstanden slo seg sammen i et organisert forsøk på å få slutt på bøndenes selvstyre og presse lønningene ned igjen. Dette ble ikke gjort ved å tvangsflytte bøndene, da det hadde vist seg å være umulig, men heller ved å drive dem bort fra jorden gjennom en voldsom kontinentomfattende utkastelse. Allmenningene – de kollektivt forvaltede beitemarkene, skogene og elvene som var livsnødvendige for bygdesamfunnene – ble inngjerdet og privatisert til elitens bruk. De ble, kort sagt, til eiendom.
Denne prosessen, på engelsk kalt for “enclosures”, ødela tusenvis av bygdesamfunn. Avlinger ble revet opp og brent, og hele landsbyer ble jevnet med jorden. Allmuen mistet tilgangen til jord, skog, vilt, vann og fisk – alle de livsviktige ressursene. Reformasjonen bidro ytterligere til denne utviklingen: Når katolske klostre ble nedlagt over hele Europa, ble jordene deres snappet opp av adelen, og befolkningen som bodde der ble drevet bort.
Bondesamfunnene gikk ikke under uten kamp, selvsagt, men de hadde liten suksess. I Tyskland ble et organisert bondeopprør i 1525 knust i en massakre som krevde mer enn 100 000 bønders liv – et av de blodigste opprørene i verdenshistorien. I 1549 ledet Robert Kett et opprør i England som tok kontrollen over Norwich, landets nest største by på den tiden, før militæret slo dem ned. 3500 opprørere ble massakrert, og deres ledere ble hengt fra byens murer. Et annet opprør oppsto i 1607, og kulminerte i en væpnet kamp ved Newton, hvor bøndene igjen ble brutalt nedkjempet, og femti personer ble henrettet etter nederlaget.
I løpet av tre århundrer ble enorme deler av Europa og Storbritannia inngjerdet, og millioner av bønder ble drevet fra jorden deres, noe som skapte en intern flyktningkrise. Denne perioden kan knapt beskrives uten å erkjenne den humanitære katastrofen som fulgte. For første gang i historien ble vanlige mennesker systematisk nektet tilgang til de mest grunnleggende ressursene for å overleve. Folk ble stående hjemløse og uten mat. Man trenger ikke romantisere livet under føydalismen for å innse at elitens innhegning av det som tidligere var felles jord for allmuen skapte forhold som var langt verre – verre enn under livegenskapen. I England ble ordet fattigdom for første gang brukt til å beskrive de massene av fattige og “vagabonder” som innhegningene skapte – et begrep som tidligere nesten ikke fantes i engelske tekster.
Men for Europas kapitalister fungerte innhegningene helt ypperlig. Den tillot dem å tilegne seg enorme mengder land og ressurser som før hadde vært utenfor rekkevidde. Økonomer har alltid ansett en form for “innledende akkumulering” som nødvendig for fremveksten av kapitalismen. Adam Smith kalte dette “tidligere akkumulering”, og hevdet at det kom fra hardt arbeid og sparing. Dette er en idyllisk fremstilling som fortsatt brukes i lærebøker, men som har blitt avfeid av historikere. Dette var ikke en uskyldig prosess, men regelrett plyndring. Karl Marx kalte det “primitiv akkumulering” for å understreke prosessens voldelige karakter.
Kapitalismens fremvekst var imidlertid også avhengig av noe annet: arbeidskraft, og mye av det, til en lav pris. Utkastelsen av bønder fra landjorden deres løste dette problemet. Med svært få muligheter til å forsørge seg selv, hadde folk ikke annet valg enn å selge arbeidskraften sin for lønn – ikke for å tjene en ekstra inntekt, slik som under det gamle systemet, og heller ikke for å tjene landherren sin som under livegenskapen, men simpelthen for å overleve. De ble, med ett ord, proletarer. Dette var helt nytt i verdenshistorien.
På den tiden ble disse menneskene kalt “frie arbeidere”, men dette er et misvisende begrep: De var ikke tvunget til å jobbe som slaver eller livegne, men de hadde knapt noe annet valg, da deres eneste alternativ var å sulte i hjel. De som kontrollerte produksjonsmidlene kunne betale dem slavelønninger, og arbeiderne måtte akseptere det. Enhver lønn, uansett hvor lav, var bedre enn døden.
Alt dette utfordrer den vanlige historien som fortelles om kapitalismens fremvekst. Det var neppe en naturlig og uunngåelig prosess. Det var ingen gradvis overgang, slik mange gjerne antar, og det var absolutt ikke en fredelig prosess. Kapitalismen vokste frem gjennom organisert vold, masseutarming og systematisk ødeleggelse av selvforsyningsøkonomier. Den satte ikke en stopper for livegenskapet, men snarere for den progressive revolusjonen som hadde fjernet livegenskapet. Faktisk, ved å sikre nærmest total kontroll over produksjonsmidlene og gjøre bønder og arbeidere avhengige av dem for å overleve, tok kapitalistene livegenskapens prinsipper til nye ekstreme høyder. Folk tok ikke imot dette nye systemet med åpne armer; tvert imot, de gjorde opprør. Perioden fra 1500-tallet til 1800-tallet, inn i den industrielle revolusjonen, var blant de blodigste og mest urolige tidene i verdenshistorien.
For menneskelig velferd var konsekvensene av elitens innhegning av det som tidligere var hele befolkningens felles jord, katastrofale. Det reverserte alle seirene de frie bøndene tidligere hadde kjempet for å oppnå. Ifølge flere økonomer falt reallønningene fra 1500- til 1700-tallet med så mye som 70 %. Ernæringen blant befolkningen ble dårligere, og sult og hungersnød ble utbredt: Flere av de verste hungersnødene i historien rammet Europa på 1500-tallet, da selvforsyningsøkonomien ble revet opp. Den sosiale strukturen ble så ødelagt at befolkningen i hele Vest-Europa faktisk gikk tilbake mellom år 1600 og 1650. I England kan vi se sporet av denne katastrofen tydelig i det historiske befolkningshelseregisteret: Den gjennomsnittlige levealderen ved fødselen falt fra 43 år på 1500-tallet til drøyt 30 år på 1700-tallet.
Et kjent sitat av Thomas Hobbes beskriver livet som “stygt, brutalt og kort”. Han skrev dette i 1651, og ofte tolkes Hobbes’ utsagn som en beskrivelse av elendigheten som angivelig eksisterte før kapitalismens fremvekst, et problem som kapitalismen selv skulle løse. Men det er akkurat det motsatte som er sant. Elendigheten han beskrev, var et resultat av kapitalismens fremvekst. I virkeligheten var denne perioden blant de fattigste, sykeste og mest desperate i verdenshistorien. Og det Hobbes ikke visste, var at det som fulgte, skulle bli enda verre.
Storbritannia gikk lenger enn noe annet sted i Europa i å innhegne landområder som tidligere tilhørte alle. Monarkiet hadde opprinnelig forsøkt å begrense innhegningen, drevet av bekymring for de sosiale krisene den skapte. Men etter borgerkrigen på 1640-tallet og den såkalte “Ærerike revolusjon” i 1688, da borgerskapet overtok kontrollen over parlamentet og fikk ubegrenset makt, ble disse begrensningene opphevet. Med statens fulle makt gjennomførte de en rekke lover, kjent som “Parliamentary Enclosures”, som satte i gang en bølge av ekspropriasjon raskere og mer vidtrekkende enn noen gang før. Mellom 1760 og 1870 ble rundt 7 millioner hektar inngjerdet ved lov, omtrent en sjettedel av hele England. Ved slutten av denne perioden var nesten alt land som tidligere tilhørte allmenningen borte.
Denne avsluttende mørke episoden i ødeleggelsen av det engelske bondesamfunnet sammenfalt nøyaktig med den industrielle revolusjon. De eiendomsløse tidligere bøndene strømmet desperate inn til byene, der de utgjorde den billige arbeidskraften som drev de dystre, “satanistiske møllene” som William Blake skrev om i sine dikt.
Industriell kapitalisme skjøt fart, men medførte enorme menneskelige kostnader. Simon Szreter, en ledende ekspert på historisk folkehelse, har dokumentert at det første århundret av den industrielle revolusjonen førte til en dramatisk nedgang i forventet levealder – til nivåer som ikke var sett siden svartedauden på 1300-tallet. I industrialiseringens episentre, Manchester og Liverpool, kollapset levealderen sammenlignet med ikke-industrialiserte områder. I Manchester sank den til bare 25 år. Dette var ikke et isolert britisk fenomen – tilsvarende mønstre er observert i alle europeiske land hvor utviklingen er blitt undersøkt. De første hundre årene med kapitalisme skapte en elendighet som manglet sidestykke i den førkapitalistiske epoken.