Pansrede stridsvogner. Plutselig halshugging. Skjulte styrker og en avansert kommandostruktur – alt spilte en avgjørende rolle i en episk konflikt mellom stormakter i Midtøsten. Feilinformasjon og personlig ærgjerrighet drev tusener av krigere inn i et legendarisk slag som i dag ligger skjult bak glemselens slør.
Når imperier ekspanderer, møter de motstand – fra etablerte småstater og lokalbefolkningen. Når to imperier ekspanderer samtidig, blir konflikten uunngåelig. Ramses II’s store slag i 1285 f.Kr. (nyere forskning daterer det til 1274 f.Kr.) var resultatet av en ung faraos ambisjon om å overgå sin berømte forfaders bragder – og hettitterrikets vellykkede ekspansjon sørover fra Lilleasia. De to rivaliserende hærene braket sammen ved murene til en befestet by i en av jordens mest omstridte regioner.
I lang tid var Ramses’ egen beretning om slaget ved Kadesh – innhugget med omhu på tallrike templer – den eneste tilgjengelige kilden. Som forventet fremstilte faraoen konflikten som sin personlige triumf over svik og overmakt. Kileskrifttavler fra nyere utgravninger i Bogazkale i Tyrkia har imidlertid gitt oss innblikk i motpartens perspektiv, og slagets faktiske utfall samsvarer ikke helt med den versjonen Egypts hersker etterlot til ettertiden.
Bakgrunn
I Det nye rikets epoke (1539-1075 f.Kr.) hadde Egypt etablert en veldokumentert historie med militære kampanjer langt bortenfor Nilen. Egypt utgjorde en fruktbar stripe land langs elven omgitt av ørken, men i nord åpnet landskapet seg. Egyptisk utenrikspolitikk bygget på en lang tradisjon for dominans. I egyptisk kunst ble fremmede nasjoner ofte fremstilt som hjelpeløse fanger, prisgitt faraoenes vilje.
Imperialisme var like naturlig for Egypts herskere som deres overbevisning om at de var solgudens inkarnasjon på jorden. Dette krigerske instinktet vedvarte og drev de egyptiske herskerne til stadige erobringstokter. Etter årtusener med erfaring hadde faraoene utviklet velprøvde metoder for maktutøvelse i fremmede land. Århundrer med militær utvikling utgjorde en betydelig del av Egypts ekspertise, og denne kunnskapen ble overført til kommende generasjoner gjennom tekster, relieffer og monumenter.
På veggene i forfedrenes templer kunne Ramses selv studere og lære av tidligere krigerfaraoers erfaringer, inkludert de samme innskrifter som moderne forskere studerer i dag – detaljerte beretninger om Thutmosis III’s store slag ved Megiddo i 1485 f.Kr., to hundre år tidligere. Så legendariske var denne krigerfaraoens bragder at selv Bibelens forestilling om Harmageddon (Har Megiddo eller Megiddofjellet) kan være et ekko fra Thutmosis’ episke kamp mot kongen av Kadesh og hans allierte mitanniene, forløperne til hettittene. Ramses ville vinne sin egen berømmelse – eller i det minste forsøke – fra de samme områdene.
Mye hadde imidlertid forandret seg på to hundre år. Hettittene var fortsatt Egypts fremste motstandere. Med utgangspunkt i sentrale deler av nåværende Tyrkia hadde de underlagt seg mindre bystater og kongedømmer i Nord-Midtøsten. Med ressursene fra disse nordlige områdene var hettittene en langt mer formidabel fiende enn Mitanniriket hadde vært. De hadde erobret Kadesh fra Egypt, og Ramses ville både gjenerobre byen og vinne æren ved å triumfere der Thutmosis hadde seiret.
Hettitterkongen Muwatalli hadde ingen intensjon om å bøye seg for Ramses’ ambisiøse planer. Med fordelen av å være i en forsvarsposisjon, forberedte han seg grundig på å utnytte denne fordelen maksimalt.
Ramses’ hær
Egypts forståelse for at bønder måtte utskrives, trenes og forberedes til store prosjekter, stammet fra Det gamle rikets enorme byggverk, hvorav noen fortsatt står som pyramidene som rager over Kairo. Ramses skulle nå igjen utnytte oldtidens Egypts enorme menneskelige ressurser.
Mens Nilen flommet og avlingene vokste, kunne det velstående Egypt innkalle uvirksomme bønder til krigstjeneste. I tillegg kom ledige arbeidere som ikke lenger var engasjert i tidligere tiders monumentale byggeprosjekter. Overskuddet fra egyptisk jordbruk kunne utstyre disse mennene for krig, men å trene og kontrollere dem i kamp viste seg å være en langt mer kompleks oppgave. Krig var mer utfordrende enn å transportere steinblokker oppover en pyramide. Når konge kjempet mot konge på slagmarken, hadde begge sider en enhetlig kommandostruktur, men én enkelt persons begrensede evne til å kontrollere en hel hær krevde tilpassede løsninger.
Den egyptiske tilnærmingen, som Ramses dokumenterte i sine egne inskripsjoner om slaget, var bemerkelsesverdig effektiv. Han delte hæren på omkring 20 000 mann i fire like store divisjoner under ledelse av betrodde underordnede – menn med posisjon og eiendom i Egypt, som derfor hadde personlig interesse av seier. Ramses utviklet en genial metode for å kombinere guddommelig beskyttelse med samhold innenfor divisjonene: hver divisjon fikk navn etter en guddommelig beskytter – Amon, Ra, Ptah og Seth – mens han selv, sin livgarde og nærmeste rådgivere ble holdt utenfor divisjonsstrukturen. Det egyptiske offiserskorpsets oppgave var å maksimere effektiviteten til de hovedsakelig uerfarne soldatene i sine respektive divisjoner.
Felttoget
Under Ramses’ fremrykking mot Kadesh forflyttet de fire divisjonene seg med visse mellomrom – en taktisk avveining mellom tilgjengelige veier, og behovet for å la vannkilder og forsyninger fornyes. Et annet hensyn var den betydelige risikoen for at spredte enheter kunne støte på fienden mens de var atskilt og bli tilintetgjort – en mulighet Ramses var fullt klar over. Likevel lyktes egypterne med å forflytte et stort antall soldater over lange avstander, en avgjørende faktor i offensiv krigføring. Hettittene sto overfor en formidabel trussel.
Det finnes få nedtegnelser om hva en egyptisk soldat kunne forvente seg utover “ingen klær, ingen sandaler… en strabasiøs marsj gjennom fjellene… vann hver tredje dag… kroppen herjet av sykdom.” Faraoens rikdom utstyrte infanteriet med identifikasjonsmerker, et kort linskjørt, en lærhjelm og et skjold av kuhud med skinnsiden ut. Men soldatene hadde i det minste mange likesinnede omkring seg som kunne dele krigens byrder – enten de fikk mat eller vann.
Ramses’ ressurser og organisasjonsevne gjorde det mulig både å rekruttere leiesoldater som støtte for de egyptiske troppene og gjennomføre en svært hurtig fremrykking fra Egypt til det nordlige Syria, hvor slaget fant sted. De egyptiske divisjonenes høye tempo kunne riktignok skape forsyningsproblemer og sårbarhet for angrep, men fordelene ved overraskelsesmomentet og tid til forberedelser oppveide disse risikoene. Leiesoldatenes ekspertise var en stor fordel for egypterne, samtidig som det reduserte antallet dyktige krigere tilgjengelige for hettittene.
Muwatalli var imidlertid ingen passiv motstander. Ifølge egyptiske kilder greide hettitterkongen, med betydelige kostnader og anstrengelser, å samle sin egen hær før de egyptiske styrkene nådde den befestede byen Kadesh.
Slaget
Informasjonsflyten til og fra en hærfører er alltid avgjørende for effektiv kommandostyring og kontroll. Muwatalli manipulerte listig Ramses’ etteretningsapparat ved å arrangere at den egyptiske hæren fanget to spioner under marsjen. Under avhør fortalte disse Ramses at hetitterhæren fortsatt var langt unna. Dette fikk Ramses til å ta ytterligere en taktisk risiko – han rykket frem med Ra-divisjonen samt sine kommandanter og livgarde til Kadesh, i håp om å erobre byen før hettittene ankom. Ramses og livgarden slo leir nord for byen, mens Amon-divisjonen sluttet seg til dem neste morgen.
Hettitterhæren, som sannsynligvis var mindre enn den egyptiske, hadde to store fordeler i tillegg til den mest åpenbare – og viktigste – nemlig mer kamperfaring. Ramses visste ikke hvor de faktisk befant seg, og hettitterhæren var samlet og posisjonert for å utslette Ra-divisjonen og potensielt vinne krigen ved å ta Ramses til fange eller drepe ham.
Selv om kongen som øverstkommanderende ga oldtidens hærer en betydelig fordel, i likhet med sjakkspillet som gjenspeiler dette, kunne slag der kongen var direkte involvert, tapes ved å nøytralisere bare én mann.
Mens Ramses tilsynelatende anså visuell rekognosering som tilstrekkelig strategi, utnyttet hettitterhæren effektivt selve Kadesh som skjulested. Idet Amon- og Ra-divisjonene nærmet seg byen fra sør og vest, manøvrerte hettittene østover, klare til å avskjære egypternes marsj.
Muwatallis beslutning om å holde hæren utenfor byen var svært klok. Problemene med å kontrollere en hær i urbane omgivelser er betydelige selv i dag, og på den tiden ville det vært umulig for Muwatalli å utnytte hele sin styrke taktisk innenfor bymurene, siden gater og murer ville hindret både hørbare og synlige signaler og brutt opp troppenes formasjoner.
Hettittene angrep Ramses’ Ra-divisjon idet den nærmet seg deres nye posisjon, og slo til mot flanken. De overraskede egypterne fikk panikk og flyktet til Amon-divisjonen for beskyttelse, noe som skapte kaos og forvirring også i denne divisjonen. Samtidig angrep de seirende hettittene igjen fra sør, direkte over egypternes fluktrute. Katastrofen var nær.
På dette tidspunktet møtte både Ramses og Muwatalli utfordringer med å kontrollere sine respektive hærer. Panikken og kaoset i halvparten av Ramses’ styrker gjorde ham fysisk ute av stand til å formidle nye ordrer til sine tropper, og umuliggjorde sending av beskjeder som kunne ha fremskyndet ankomsten til de sårt tiltrengte Ptah- og Seth-divisjonene. Muwatalli oppdaget på sin side at han mistet kommandoen over sine styrker fordi soldatene stanset for å plyndre egypternes leirer, inkludert faraoens telt, etter hvert som de uorganiserte egyptiske styrkene trakk seg tilbake.
Dessuten begikk Muwatalli selv en etterretningsfeil som gjorde ham uvitende om at den andre halvparten av den egyptiske hæren marsjerte rett mot baktroppen hans, samtidig som en avdeling leiesoldater Ramses hadde rekruttert, rykket innover fra middelhavskysten og var i ferd med å angripe hettittenes vestflanke med større intensitet enn de ferske egyptiske soldatene var i stand til.
Hvorvidt Ramses og hans hær overlevde, avhang nå av hans evne til å gjenvinne kontrollen over styrkene. Faraoen valgte den eneste – og dermed beste – løsningen: å lede sin egen livgarde i et kraftfullt motangrep mot de fremrykkende hettittene. Umiddelbart visste hver egypter på slagmarken hvor kommandanten deres var og hva deres plikt var. En samlet bevegelse mot hettittene ga Ptah-divisjonen mulighet til å ramme hettittene i ryggen, samtidig som leiesoldatene angrep dem fra flanken.
Muwatalli trakk seg tilbake under betydelig forvirring. Det er verdt å merke seg at selv i de mest autoritære hærer blir retrett en demokratisk avgjørelse når flertallet av soldatene stemmer med føttene og tvinger selv offiserene til å trekke seg tilbake. Ved å søke tilflukt i Kadesh beskyttet hettittene seg mot videre egyptiske angrep, men mistet samtidig den betydelige psykologiske fordelen ved å holde slagmarken.
Konsekvenser
Ramses’ nederlag ved Kadesh førte til at han trakk de gjenværende egyptiske styrkene tilbake fra området, mens hettittene, etter å ha fått en demonstrasjon av Egypts militære ressurser, gikk med på en varig fredsavtale. Begge sider hadde vist både dyktighet og svakheter i lederskapet, og begge hadde opplevd betydelige problemer med intern kommunikasjon. Utfallet var en taktisk seier for egypterne, en strategisk seier for hettittene og – i lys av fredsavtalen – en form for “uavgjort” på det internasjonale plan.
Slaget ved Kadesh påførte den hettittiske hæren store tap, men Ramses satte samtidig seg selv i livsfare ved å stole blindt på falsk informasjon plantet av hettittiske spioner. Hans egen overmot kostet ham to divisjoner og medførte en høy pris i både tid og ressurser. Likevel sikret han en fredsavtale som stabiliserte Egypts nordlige grenser og styrket hans egen posisjon som en stor krigerfarao.
For Ramses – og i hans egen versjon av historien – var slaget en suksess. Han sørget for at minnet om hans militære dåd ble foreviget i monumenter og inskripsjoner, og han plasserte seg selv i rekken av Egypts store krigerkonger som Thutmosis III. Selv om moderne analyser gir et mer nyansert bilde av slagets utfall, var Ramses’ egen fortelling den som fikk leve videre.