Han brukte grunnloven til å ødelegge grunnloven.
30 januar 1933 ble Hitler innsatt som den femtende kansleren for Weimar-republikken. Det var starten på en rask og strategisk ødeleggelse av Tysklands demokratiske institusjoner. På knapt to måneder brukte Hitler lovlige midler til å gjøre grunnloven irelevant og etablerte et diktatur. Hans Frank, Hitler sin advokat, bemerket seg Hitler sin egenskap til å utnytte lovlige smutthul for å trosse systemet. Etter et mislykket kuppforsøk i 1923 gikk Hitler vekk fra voldelige metoder men var fremdeles fast bestemt på å ødelegge demokratiet. I 1930 fremla han en overraskende deklarasjon til grunnlovsdomstolen, og lovet å bruke lovlige metoder for å få makt og endre staten til å støtte hans visjon.
I januar 1933 var det åpenbart at Weimar-republikken var svak, og Hitler var klar til å overta makten. Han hadde samarbeidet med høyreorienterte konkurrenter og paralyserte lovlige etater i årevis, han fikk felt tre kanslere og to ganger fikk han presidenten til å oppløse regjeringen og utlyse nyvalg.
Når han selv ble kansler, ville Hitler forhindre at andre kunne gjøre mot ham det han hadde gjort mot dem. Selv om valgandelen til hans nasjonalsosialistiske parti hadde økt, i 1930 hadde deres representasjon i Riksdagen blitt nesten nidoblet, og i 1932 doblet de antall plasser i Riksdagen.
Til tross for fremgangen var de bare 37 % av totalt antall medlemmer i Riksdagen, men Hitler mente fremdeles at det ga ham rettighet til å utøve absolutt makt, siden deres andel av regjeringen, som var 51 % av totalen, var 75 %. Hitler mente at en Ermächtigungsgesetz (fullmaktslov) var viktig for hans politiske overlevelse. Men å få en slik lov passert krevde to tredjedels flertall i Riksdagen. Hvis Hitler fikk dette til, ville skillet mellom lovgivende makt og utøvende makt bli visket vekk, og Hitler ville fått lov til å opprette nye lover uten parlamentets godkjenning, og han kunne da styre etter dekret.
Denne prosessen var mer krevende enn forventet, siden sosialdemokratene og kommunistene sammen hadde 221 plasser, eller 38 % av 584 seter i Riksdagen. Hitler mente at hvis han kunne få til å bannlyse kommunistpartiet, kunne han klare å få en majoritet i Riksdagen.
Men kommunistene var sterke, det var 6 millioner tyske kommunister, og de ville garantert utøve en nasjonal streik. Et annet alternativ til å forby kommunistpartiet var å utlyse enda et nyvalg, som var et tryggere alternativ. Han vurderte også å få militæret til å knuse all uro og protester, men ble møtt med et blankt nei av forsvarsminister Werner Von Blomberg.
Hitler hadde gått til valg med en lovnad om å “drenere sumpen” —den parlamentarischen Sumpf— men han fant seg selv hjelpesløs i en hengemyr av partisansk politikk og grunnlovens gjerde.
Hitler annonserte nyvalg den neste dagen, som skulle avholdes tidlig i mars, og gikk til krig mot sin egen regjering. Han mente at nasjonalsosialistene skulle styre alene med absolutt makt.
Mange historikere mener Hitlers vei til makten var uunngåelig. Men ved å følge hendelsene som forløp før han ble Fuhrer, kan man se at det var mange hindre på veien som kunne stoppet ham. 31 januar 1933 var det en avisartikkel i New York Times med overskriften: “Hitler legger til side ambisjonen om å bli diktator”.
Hans Frank, Hitlers advokat, hadde selv sagt at Hitlers vei til makten kun var mulig på grunn av perioden han opererte i, hvor Weimar-republikken var svak, monarkiet var fjernet, og republikken fremdeles ikke var sterk nok til å motstå kraftige angrep. Kurt von Schleicher, som var den forrige kansleren, kunne ha hindret Hitlers regime hvis han hadde blitt værende i rollen som kansler i et halvt år til. Hindenburg kunne stoppet Hitler ved å følge grunnloven og bruke den til å motstå Hitlers angrep mot republikken, og de konservative kunne stemt mot Hitler for å forhindre at regjeringen ble maktesløs mot nazistene.
Hitlers raske vei til makten overrasket selv Hitler og hans følgere, i tillegg til hele Tyskland. I desember 1932 var det nasjonalsosialistiske partiet nesten konkurs finansielt, politisk og ideologisk etter å ha mistet over 2 millioner stemmer og 34 seter i Riksdagen. Hitler fortalte sine nærmeste følgere at han hadde vurdert å ta selvmord.
Situasjonen snudde på hodet når von Schleicher ble sparket som kansler sent i januar 1933. Denne sene annonseringen kostet mye for Hitler, siden han hadde kastet flere av sine mest lojale løytnanter under bussen på dette ekspresstoget til makten. Desto verre var det at Franz von Papen, hvis regjering Hitler hadde hjelpet med å kaste, og som nå var Hitlers visekansler, hadde utnevnt denne regjeringen.
Hindenburg ventet utålmodig på Hitler denne mandag morgenen i januar 1933, og Hitler og Hugenberg hadde kranglet lenge om det skulle bli lyst ut nyvalg. Hindenburg var på nippet til å forlate åstedet, men de rakk akkurat å overbevise Hindenburg om å komme til enighet om koalisjonsregjeringen. Hadde Hindenburg vært mindre tålmodig, hadde det ikke blitt noen rolle som kansler for Hitler, og ikke noe Tredje Rike.
Hitler fikk bare to regjeringsplasser, som han ga til Wilhelm Frick og Hermann Göring. De skulle finne svakheter i det tyske demokratiet, og angripe grunnstrukturene: ytringsfrihet, offentlige folkeavstemninger og staters rettigheter.
Frick hadde ansvaret for Weimar-republikkens federerte system, og også over landets valgsystem og pressen. Han annonserte også planene for Hitlers regjering: de skulle legge frem en fullmaktslov (“Enabling law”) for Riksdagen som i henhold til grunnloven ville oppløse regjeringen. Han sa videre at Hitlers ambisiøse planer for Tyskland krevde ekstreme metoder, som Hitler argumenterte for i sin første tale på radioen 1. februar.
Frick fikk også oppgaven å suppressere motstandspressen og sentralisere makten i Berlin. Mens Frick underminerte statenes rettighet og la inn forbud mot venstrevridde aviser, som inkluderte den kommunistiske avisen “The Red Banner” og sosialdemokratenes avis “Forward”, fikk Hitler Göring innsatt som innenriksministeren til Preussen, som representerte to tredjedeler av tysk territorium. Göring fikk i oppgave å fjerne alle i politibyrået som ikke var 100 % lojale til Hitler og nazistene. Dette var den største sikkerhetsstyrken i landet etter hæren, og en viktig bastion for sosialdemokratene.
Göring innsatte også nazistiske stormtropper som hjelpepoliti, og rådet staten til å gi disse brunskjortene våpen og gi dem politiets autoritet.
Mens Hitler var travelt opptatt med å sikre seg makten og å knuse motstanderne, gikk det rykter om hans regjerings nærliggende kollaps. Et rykte hevdet at Schleicher, den forrige kansleren, planla et kupp, mens et annet hevdet at Hitler var nikkedukken til Papen og som først og fremst var aristokratiets tjener.
Det var lite sannhet i disse ryktene, men Hitler måtte opprettholde lovnadene fra valgkampen som han hadde gitt til frustrerte tyske velgere. Avisene skrev også at ingenting hadde endret seg for tyskerne etter valget, ting hadde heller bare blitt verre. Det så ut til at Hitlers tusenårige rike knapt skulle klare seg en måned. Hindenburg hadde gått motvillig med på å la Hitler bli kansler, selv om han ikke kunne fordra han. Alle lurte på hvor lenge Hindenburg ville holde ut med Hitler.
Mandag kveld den 27 februar ble Riksdagen omringet av flammer, og hele himmelen over Berlin lyste rødt. Dette sendte sjokkbølger over hele landet. Nasjonalsosialistene la skylden på kommunistene, mens kommunistene skyldte på nazistene. En 23 år gammel kommunist, Marinus van der Lubbe ble tatt på fersken, men Walter Gempp, brannkonstabelen i Berlin, hadde observert potensielt nazistisk involvering.
Hitler annonserte neste morgen at kommunistene startet brannen, og at det var en del av et kuppforsøk. Innenriksminister Frick gjorde klar et utkast til en forordning som suspenderte sivile friheter, og tillot ransakinger og beslagleggelser, og innskrenket delstatenes rettigheter under en nasjonal unntakstilstand.
Papen var bekymret for at utkastet ville bli møtt med sterk motstand, men Hindenburg signerte forordningen samme kvelden.
Denne kriseloven var iverksatt kun en uke før valgene i mars, og ga Hitler enorm makt til å skremme og fengsle sine politiske motstandere. Kommunistpartiet ble forbudt, og medlemmer av pressen ble fengslet og avisene deres ble stengt ned. Siden unntakstilstanden var iverksatt, kunne ikke domstolene stå i mot. Tusenvis av kommunister og sosialdemokrater ble fengslet.
5 mars, en uke etter Riksdagen brant, gikk tyskerne til valg. En journalist fra New York Times ble overrasket over tyskernes villighet til å akseptere autoritært styre når de hadde et demokratisk alternativ.
Over 40 millioner tyskere gikk til valg, men nazistene fikk bare 44 % av stemmene. Sosialdemokratene tapte bare ett sete selv om de ble utsatt for suppression, men forbudet mot kommunistpartiet førte til at Hitler kunne danne en koalisjonsregjering med to tredjedelers overtall som var nok til å få fullmaktsloven passert.
Neste dag stormet nasjonalsosialistene regionale myndigheters kontorer over hele landet. Swastika-bannere ble hengt over offentlige bygg, og motstandspolitikere flyktet for livet. Otto Wels som var leder for det sosialdemokratiske partiet, rømte til Sveits. Det samme gjorde Heinrich Held, presidenten over Bayern. Titusener av politiske motstander til nazistene ble tatt inn i husarrest på ubestemt tid uten grunn.
Hindenburg var taus, og han kritiserte ikke Hitler for sitt maktmisbruk og angrep mot kommunister, jøder og sosialdemokrater. Han brukte ikke artikkel 53, som var en makt han hadde til å stoppe Hitler. Istedet signerte han en lov som ga nazistene lov til å henge swastikaene sine ved siden av det tyske flagget. Han tillott Hitler å opprette en ministerpost for propaganda, som gikk til Joseph Goebbels. Goebbels var meget fornøyd med å ha fått støtte av landsfaderen Hindenburg.
En uke senere kunne alle se Hindenburg offentlig anerkjenne Hitler, han tok på seg militæruniformen og satt ved siden av sin kansler, som gikk med en svart dress og lang kappe på en seremoni i Potsdam. “Potsdam-dagen” var spikeren i kosten for demokratiet i Tyskland, og det var nå åpenbart at Hindenburg ikke ville utløse artikkel 53 og kaste Hitler.
Samme dagen, tirsdag 21 mars, gikk artikkel 48 i effekt, som ga amnesti til alle nasjonalsosialister som var dømt for lovbrudd, inkludert mord, “i kampen for rikets fornyelse”. Menn som var dømt for landsforræderi var nå nasjonale helter. Den første konsentrasjonsleiren ble åpnet samme kvelden, i et gammelt bryggeri rett utenfor Oranienburg, nord for Berlin.
Neste dag ble de første personene sendt til en annen konsentrasjonsleir i en forlatt ammunisjonsfabrikk utenfor den bayerske byen Dachau. Det ble også planlagt iverksatt lover som forbydde jøder fra å utøve medisinske og juridiske embeter, mens Hitlers planer om å tvangsflytte landets 100 000 jøder viste seg å være mer komplisert.
Mange av jødene hadde fått arbeidstillatelse og tysk statsborgerskap, og etter hvert som frykten for deportasjon økte, opplevde mange banker stor etterspørsel etter kontantuttak, som igjen førte til panikk hos andre banker og selskaper. Jøders bankkontoer ble fryst frem til de “hadde gjort opp utestående gjeld med tyske forretningsmenn”.
Hermann Göring prøvde å berolige befolkningen, og fortalte jødene at de hadde den samme beskyttelsen for loven som enhver annen tysk borger. Han skjelte samtidig ut folk utenfor Tyskland, og sa at utlendinger ikke hadde noe å gjøre med interne forhold i landet, og Tyskland ville gjøre hva enn de ville med sine egne innbyggere.
Torsdag 23 mars samlet delegater fra Riksdagen seg i Kroll operahus, rett ovenfor ruinene av Riksdagsygningen. Den neste mandagen hadde den tradisjonelle tyske ørnen blitt erstattet av en enorm nazi-ørn, med store spredte vinger og en swastika i klørne. Hitler gikk nå i en brun SS-uniform med et hakekors-armbånd, og gjorde seg klar til å selge sin nye fullmaktslov til befolkningen, som nå ble kalt “Loven for å avhjelpe folkets og rikets nød”. Klokken 16.20 gikk han opp på podiet, og innledningsvis virket han uvanlig ukomfortabel, men gradvis viste han seg fra sin kraftfulle side. Han fortalte om alle feilene Weimar-republikken hadde gjort, og la frem hans fireårige plan for sin fullmaktslov, som inkluderte å gjenreise Tysklands militære makt og ære, så vel som økonomisk og sosial stabilitet innenriks. “Forræderi mot vårt land og vårt folk vil bli knust med nådeløs barbaritet”, lovet Hitler.
Riksdagen tok en pause for å overveie fullmaktsloven. Når delegatene senere på kvelden samlet seg igjen, fikk Otto Wels ordet. Han hadde returnert fra sin eksil i Sveits, for å personlig utfordre Hitler. Da Wels begynte sin tale, gjorde Hitler tegn til å reise seg. Von Papen klarte å overbevise han om å bli sittende.
Wels sa at sosialdemokratene sverget å kjempe for menneskerettigheter og lov og rett, frihet og sosialisme. Han skjelte ut Hitler fordi han prøvde å ødelegge Weimar-republikken, og for at han skapte opptøyer og splittelse i samfunnet. Han mente republikken ville bestå, og at ingen fullmaktslov ville gi Hitler makten til å ødelegge disse ideene, som er tidløse og uforgjengelige.
Hitler svarte Wels at hans ord kom for sent, og at sosialdemokratene hadde feilet sin oppgave å gjenreise Tyskland etter krigen. Sentrumspartiene og representantene fra det bayerske folkepartiet sa at de hadde tenkt å stemme ja på fullmaktsloven, til tross for sine reservasjoner.
Reinhold Maier uttrykte sin uro for hva som ville skje med rettsstaten, rettssikkerheten, pressefriheten og likheten for loven, og at han var skeptisk til å gi Hitler diktatorisk makt. Men han stemte likevel ja til lovforslaget.
Litt før klokken åtte på kvelden var avstemningen ferdig. De 94 sosialdemokratene stemte mot lovforslaget, de resterende 441 riksdagsdelegatene stemte ja til den nye fullmaktsloven, som gav Hitler fire femtedelers majoritet, mer enn nok til å iverksette fullmaktsloven uten restriksjoner eller endringer.
Joseph Goebbels, som var tilstede under avstemningen, kunne senere fortelle begeistret om hvordan nazistene kunne demontere demokratiet og grunnloven i Tyskland gjennom bruk av selve grunnlovens metoder. Syv år tidligere hadde han også blitt sjokkert over behandlingen han og elleve andre nasjonalsosialister fikk, med førsteklasses togbilletter og gratis måltider, til tross for at de ble sett på som landsforrædere.
“Den store vitsen med demokratiet” bemerket Goebbels, “er at det gir sine svorne fiender midlene til å iverksette sin egen ødeleggelse.”