Slaget om Stalingrad markerte et avgjørende vendepunkt under andre verdenskrig. Her led Wehrmacht sitt første store nederlag da Den røde armé ikke bare stanset den tyske fremrykningen, men demonstrerte en overlegen strategisk og operativ krigføring som skulle bli avgjørende i krigens senere faser.
Den tyske invasjonen av Sovjetunionen – Operasjon Barbarossa – var historiens største militære landoperasjon. Den 22. juni 1941 krysset 3,6 millioner soldater fra Tyskland og deres allierte den sovjetiske grensen, møtt av omkring 3 millioner sovjetiske forsvarere. Offensiven åpnet med massive luftangrep fra Luftwaffe og utviklet seg langs tre hovedakser: mot Leningrad i nord, Moskva i sentrum og Ukraina i sør.
Det sovjetiske forsvaret var dårlig forberedt på angrepet. Stalins brutale utrenskninger i 1937-38 hadde desimert offiserskorpset, og de gjenværende styrkene led under mangelfull organisering og utilstrekkelig utstyr. Situasjonen ble ytterligere forverret av Josef Stalins rigide lederstil og hans insistering på en taktisk uhensiktsmessig strategi med fremskutt forsvar.
Tyskernes fremrykning
Den sovjetiske forsvarsstrategien, kombinert med det åpne steppelandskapet i vestre Russland og Ukraina, spilte rett inn i hendene på den tyske blitzkrieg-taktikken. I løpet av offensivens første måneder ble omkring tre millioner sovjetiske soldater tatt til fange, og ved utgangen av 1941 stod tyske styrker utenfor både Moskva og Leningrad. Hitler hadde skråsikkert erklært: “Alt vi trenger å gjøre, er å sparke inn døren, så vil hele det råtne bygget rase sammen.” Men sovjetisk motstandsvilje lot seg ikke knekke, selv ikke av de katastrofale tapene av soldater, materiell og territorium. Tyskernes fremrykking ble gradvis hemmet av logistiske utfordringer, uklare strategiske mål, uventet hard motstand og den nådeløse russiske vinteren. Da Den røde armé iverksatte et overraskende motangrep ved Moskva 5. og 6. desember, måtte de utmattede og spredte tyske styrkene enkelte steder trekke seg tilbake over 160 kilometer før frontlinjen stabiliserte seg.
Operasjon Barbarossa hadde også påført Wehrmacht betydelige tap: 1,1 millioner mann var døde eller såret, og nesten samtlige divisjoner var underbemannet. Da den tyske våroffensiven skulle planlegges i 1942, tillot ressurssituasjonen bare én større operasjon. Mot sine generalers råd om å fullføre angrepet mot Moskva, som Stalin forventet, beordret Hitler en offensiv sørover mot de sovjetiske oljefeltene i Transkaukasia. Disse feltene forsynte Sovjetunionen med 90 prosent av deres drivstoff. En erobring ville både lamme Den røde armés mobilitet og sikre Tysklands egne oljeforsyninger.
USAs inntreden i krigen i desember 1941 forsterket Tysklands behov for sikre oljeforsyninger. Med utsikten til en ny front i Vest-Europa og en todelt utmattelseskrig, ble tilgang på energiressurser kritisk. Hitler formulerte sin strategi i førerdirektiv nr. 41 den 5. april 1942: “Alle tilgjengelige styrker skal konsentreres om hovedoperasjonene i sør, med mål om å nedkjempe fienden ved Don, for deretter å sikre de kaukasiske oljefeltene og fjellpassene i Kaukasus.”
Forberedelser
Operasjon Blå (Fall Blau) skulle utføres av Armegruppe Sør – en massiv styrke bestående av 1 million tyske soldater og 300 000 mann fra Tysklands allierte Romania, Ungarn og Italia. Med luftstøtte fra Luftflotte 4’s 1500 fly skulle offensiven følge to strategiske hovedakser: Armegruppe A skulle rykke mot Kaukasus, mens Armegruppe B skulle sikre den fremrykkende styrkens nordøstre flanke ved å ta kontroll over områdene vest for Don og Volga.
Operasjon Blå ble igangsatt 28. juni 1942 under usedvanlige omstendigheter: For første og eneste gang under krigen hadde Stalin autorisert en strategisk tilbaketrekning, noe som tillot tysk lynrask fremrykking i startfasen.
Armegruppe A nådde oljefeltene ved Majkop 9. august, men mistet momentum da betydelige ressurser ble overført til Armegruppe B. Under ledelse av generaloberst Friedrich von Paulus ledet 6. armé Armegruppe B’s fremrykning mot Stalingrad, hvor de møtte intens sovjetisk motstand ved Don-elven.
Den 23. juli beordret Hitler erobringen av Stalingrad. Byens strategiske betydning var åpenbar: En okkupasjon ville sikre Armegruppe Sørs flanke og gi kontroll over et kritisk knutepunkt ved Volga. Samtidig ville dette nekte sovjeterne en naturlig utgangspunkt for motoffensiver.
Hitlers ordre var primært motivert av politiske og psykologiske hensyn: erobringen av byen som bar Stalins navn ville gi et betydelig løft til den tyske og allierte krigsmoral. Stalin, som selv hadde tjenestegjort i byen under borgerkrigen, anerkjente dens symbolske betydning. Den 12. juli etablerte han Stalingrad-fronten, bestående av 62., 63. og 64. armé. Da byen ble satt på krigsfot uken etter, nektet Stalin masseevakuering av sivilbefolkningen – han mente en “levende by” ville forsterke forsvarernes kampvilje.
Stalins ordre nr. 227 av 23. juli var kompromissløs: Den røde armé skulle ikke vike en tomme. Med Volga i ryggen fantes det heller ingen retrettmulighet. Likevel brøt tyskerne gjennom 64. armés linjer og krysset Don 23. august. Samme dag gjennomførte Luftflotte 4 et massivt luftangrep mot Stalingrad som krevde 30 000 sivile ofre og midlertidig lammet byens administrasjon. Tyske fortropper nådde Volga ved Rynok og trengte inn i Stalingrads nordlige forsteder, men hovedoffensiven ble hindret av vanskelig terreng, innbitt sovjetisk motstand og utmattede tyske styrker.
Ved september begynnelse var hoveddelen av Paulus’ armé fortsatt bare i utkanten av sentrale Stalingrad. Hoths fjerde panserarmé møtte tilsvarende utfordringer i sin fremrykning mot de sørlige forstedene. Til tross for dette forble den tyske ledelsen overbevist om byens nært forestående fall.
De øverstkommanderende
I operasjonsområdet rundt Stalingrad, som strakte seg over 64 kilometer, møtte sovjetiske styrker en overlegen tysk krigsmakt. Wehrmacht hadde samlet omkring 170 000 soldater, 500 stridsvogner og 3000 artilleripjeser fra 6. armé og fjerde panserarmé. Til sammenligning disponerte de tre sovjetiske armeene under Sørøstfronten (senere omdøpt til Stalingrad-fronten) bare 90 000 mann, 120 stridsvogner og 2000 kanoner.
I selve byforsvaret var styrkeforholdet like ujevnt: 62. armé med sine 54 000 soldater stod mot cirka 100 000 tyske angripere. Selv om de eksakte tallene fluktuerte gjennom slaget, forble det numeriske styrkeforholdet relativt stabilt på omkring 2:1 i tysk favør.
For å styrke forsvaret utnevnte Stalin marskalken Georgij Zjukov (1896-1974) til viseøverstkommanderende og sendte ham til fronten for å planlegge motoffensiven. Det operative ansvaret lå hos general Andrej Jeremenko, øverstkommanderende for Sørøstfronten, mens den direkte ledelsen av forsvaret av byen ble lagt i hendene på general Vasilij Tsjujkov, sjefen for 62. armé.
Den 42 år gamle Tsjujkov – hardbarket, kompromissløs og med et røft ytre – skulle vise seg som det perfekte valg for forsvaret av Stalingrad. Hans urokkelige ro selv i de mørkeste stunder stod i skarp kontrast til hans tyske motpart. General von Paulus, høyreist og velpleid, var riktignok en fremragende stabsoffiser som hadde ledet 6. armé med dyktighet ved Rostov i mai og under fremrykningen mot Stalingrad. Men den kaotiske urbane krigføringen som ventet, skulle vise seg bedre tilpasset Tsjujkovs lederskap.
Valget av Stalingrad som slagmark var strategisk gjennomtenkt. Under felttoget som ledet fram til byen, hadde tyskerne demonstrert sin overlegenhet i mobil krigføring på steppene, hvor deres mesterlige koordinering av infanteri, panserenheter og luftstøtte hadde vært avgjørende. Tsjujkov erkjente denne tyske styrken og observerte: “Fiendens luftherredømme var mer demoraliserende for våre styrker enn noe annet, og vi søkte desperat etter måter å nøytralisere dette fortrinnet.”
Byens trange gater og bygninger ville drastisk begrense effekten av Luftwaffes flyangrep, særlig når sovjetiske styrker opererte tett på de tyske linjene. De urbane omgivelsene ville også nøytralisere tyskernes taktiske overlegenhet i mobile operasjoner. For Den røde armé, derimot, ville bykrigføring spille på deres styrker: utholdenhet, nærkampferdigheter og vilje til utmattelseskrig.
Kampene raser
Den 14. september innledet tyskerne hovedoffensiven mot Stalingrad med et koordinert angrep: 51. korps rettet et tosidig støt mot byens sentrum og sørlige områder, mens fjerde panserarmé presset mot de sørlige forstedene. Målet var todelt: erobre den strategiske høyden Mamajev Kurgan, hvor Tsjujkov hadde etablert sitt hovedkvarter, og ta kontroll over det sentrale landingsområdet. Dette ville splitte 62. armé og avskjære dens forsyningslinjer. Et massivt artilleriangrep ødela Tsjujkovs kommandopost, og tyske styrker stormet opp Mamajev Kurgan mot jernbanestasjonen “Stalingrad 1” og landingsområdet.
I denne kritiske situasjonen mobiliserte Tsjujkov sine siste reserver. Frontkommandant Jeremenko sendte eliteformasjonen 13. gardedivisjon under generalmajor Rodimtsev til unnsetning. Divisjonen kjempet seg frem fra landingsområdet via jernbanestasjonen til Mamajev Kurgans sørøstlige skråninger. Stasjonen skiftet hender femten ganger før tyskernes 71. divisjon endelig sikret kontrollen 19. september. På dette tidspunktet var 13. gardedivisjonen redusert fra 10 000 til bare 2700 mann.
Sør i byen møtte fjerde panserarmé innbitt motstand. Ved kornsiloen utspilte det seg et dramatisk slag der kun femti sovjetiske marineinfanterister og gardesoldater holdt tre tyske divisjoner i sjakk i flere dager. Den 26. september lyktes likevel fjerde panserarmé å nå Volga, hvorved de skapte en kile mellom 64. og 62. armé. Samtidig sikret 6. armé kontrollen over Mamajev Kurgan og gjorde betydelige fremskritt i sentrum. Paulus kunne triumferende melde at “Det tredje rikets fane vaier over partibygningen i Stalingrad” – men slaget var langt fra avgjort.
Den 14. september satte tyskerne inn sitt første støt mot byen, i form av et tosidig angrep fra 51. korps, rettet mot sentrum og sørlige deler av byen, godt hjulpet av at fjerde panserarme gjorde et fremstøt mot de sørligste forstedene. Målet var å erobre den dominerende høyden Mamajev Kurgan, der Tsjujkov hadde sitt hovedkvarter, og å innta det sentrale landingsområdet, for dermed å dele 62. arme i to og hindre dem i å få nye forsyninger. Et artilleriangrep tok knekken på Tsjujkovs hovedkvarter, og tyskerne gjorde et fremstøt opp Mamajev Kurgan i retning jernbanestasjonen “Stalingrad 1” og landingsområdet.
Tsjujkov satte inn sine siste taktiske reserver og lovet sin frontkommandant – Jeremenko – at han skulle sende ham generalmajor Rodimtsevs eliteforband 13. gardedivisjon. Divisjonen måtte kjempe seg vei fra landingsområdet til stasjonen og videre mot Mamajev Kurgans sørøstlige skråninger. Femten ganger byttet partene på å ha kontrollen over stasjonen, før tyskernes 71. divisjon endelig sikret området 19. september.
På dette tidspunktet besto 13. gardedivisjon – som hadde gått inn i slaget med 10 000 soldater – bare av 2700 mann. Sør for byen møtte fjerde panserarme kraftig motstand, og kampene der kulminerte i slaget ved kornsiloen, hvor en styrke bestående av bare femti marineinfanterister og “garde”-soldater holdt tre tyske divisjoner stangen i flere dager. Men den 26. september hadde fjerde panserarme nådd frem til Volga og dermed fått slått inn en kile mellom 64. arme og Tsjujkovs 62. arme. 6. arme klarte å holde bakkekammen på Mamajev Kurgan og gjorde viktige fremskritt i sentrum. Paulus kunne erklære at “Det tredje rikets fane vaier over partibygningen i Stalingrad”, men kampene var så langt fra over.
Den 27. september forskjøv tyskerne tyngdepunktet fra Mamajev Kurgan til industriområdet nord i byen. Offensiven rettet seg mot tre gigantiske industrianlegg: Røde Oktober stålverk, Barikady artillerifabrikk og Stalingrad traktorfabrikk. Målet var å sikre landingsområdene bak fabrikkene og dermed kontroll over Volga – 62. armés livslinje for forsyninger og forsterkninger.
Til tross for massiv luftstøtte fra Luftwaffe og intens artilleriild, klarte ikke tyskerne å avskjære den sovjetiske forsyningsruten over elven fullstendig. Etter en uke med intensive kamper lyktes 6. armé å isolere traktorfabrikken. En kort kamppause fulgte før tyskerne iverksatte en forsterket offensiv mot industriområdet, som resulterte i erobringen av Barikady og mesteparten av Røde Oktober.
Ved utgangen av oktober kontrollerte Wehrmacht 90 prosent av Stalingrad og kunne bombardere de gjenværende sovjetiske stillingene nærmest uhindret. Men seieren hadde krevd en høy pris: 6. armé var utmattet, og likevel var oppdraget ikke fullført. Den røde armé hadde motstått alt tyskerne kunne mobilisere og holdt fortsatt stand langs Volgas bredder. Paulus’ siste storoffensiv den 11. november, igjen rettet mot industriområdet, oppnådde bare en begrenset suksess med å nå elvens vestbredde.
Tyskerne omringes
For å opprettholde presset gjennom de syv ukene med intense kamper, der soldatene kjempet fra bygning til bygning, trakk tyskerne sammen frontlinjene til 6. arme og 4. panserarme. Samtidig overlot de ansvaret for flankene til italienske og rumenske styrker. Stalin ga Zjukov ansvaret for å organisere et motangrep som skulle omringe og isolere 6. arme i Stalingrad. Zjukov samlet en styrke på én million soldater og 900 stridsvogner et godt stykke unna Volga, og klarte å skjule denne oppbyggingen for tyskerne. Den 19. november iverksatte han angrepet – Operasjon Uranus.
Tre armeer fra general Vatutins sørvestlige front brøt gjennom rumenernes 3. arme, og dagen etter knuste Jeremenkos Stalingrad-front motstanden fra rumenernes 4. arme i sør. De to sovjetiske frontene møttes ved Kalatsj-na-Donu, og sammen lukket de ringen rundt 250 000 soldater fra Tyskland og deres allierte inne i Stalingrad-enklaven. Paulus ba om tillatelse til å trekke seg ut, men Hitler nektet. Hermann Göring, øverstkommanderende for Luftwaffe, lovet å forsyne 6. arme via luftbro. Samtidig fikk feltmarskalk von Manstein ordre om å forberede en motoffensiv for å redde de omringede styrkene. Den 12. desember ble Operasjon Vinterstorm igangsatt. Målet var å krysse 96 kilometer, men offensiven ble stanset etter 56 kilometer, sør for Stalingrad.
Samtidig lanserte Zjukov Operasjon Lille Saturn, som truet tyskernes posisjoner lenger sør. Operasjon Vinterstorm var 6. armes siste håp. Luftwaffe klarte bare å levere en tredjedel av de nødvendige forsyningene, og fra 10. januar strammet sovjeterne grepet om enklaven gjennom Operasjon Ring. Denne operasjonen, ledet av general Rokossovskijs Don-front, hadde som mål å stenge enklaven fullstendig. Selv om tysk motstand var innbitt, var utfallet uunngåelig. En uke senere kontrollerte sovjeterne halvparten av enklaven, og etter at den siste landingsstripen falt, ba Paulus om tillatelse til å kapitulere. Hitler nektet.
Den 29. januar hadde tyskerne kun to stillinger igjen i byen: én ved varehuset Univermag i sentrum og én i industriområdet. Den 31. januar forfremmet Hitler Paulus til feltmarskalk, med en implisitt forventning om at han ikke skulle overgi seg – ingen tysk feltmarskalk hadde noensinne blitt tatt til fange. Likevel valgte Paulus å kapitulere samme dag. Den nordlige enklaven holdt ut til 2. februar. Slaget ved Stalingrad kostet Tyskland rundt 200 000 soldater livet, og 110 000 fra 6. arme ble tatt til fange. Av disse skulle bare 5 000 overleve fangenskapet og returnere til Tyskland.
Følger
Slaget ved Stalingrad representerte et avgjørende vendepunkt i krigen mot Nazi-Tyskland. Den røde armé oppnådde en betydelig operativ og – man kan hevde – strategisk seier over en motstander som var omtrent like stor, men taktisk overlegent. Dette klarte de ved å kjempe mot Wehrmacht i omgivelser som nøytraliserte tyskernes fordeler. De desperate kampene i byens ruiner bandt opp tyske styrker og kjøpte tid frem til det avgjørende motangrepet, kjent som Operasjon Uranus. Denne velkoordinerte og hurtige omringningen av 6. arme beseglet dens skjebne.
Seieren ved Stalingrad ga Den røde armé ny kunnskap og fornyet selvtillit, som de effektivt utnyttet i etterfølgende operasjoner. Resultatet var en grunnleggende endring i balansen på østfronten, som i stadig større grad vippet i Sovjetunionens favør.