Etter krigen hadde Jugoslavia tette forbindelser til Moskva. Men landet var i en særstilling sammenliknet med de andre østeuropeiske landene. Landet hadde hatt en sterk kommunistisk partisanbevegelse ledet av Josip Broz, kalt Tito. Den hadde ført effektiv krig mot de tyske okkupantene, men også mot væpnede borgerlige grupper som gikk inn for å opprette det diktatoriske førkrigsregimet.
Etter blodige kamper vant Titos partisaner, og i 1945 ble han landets statsminister. I 1953 ble han også president, en stilling han hadde til han døde i 1980. Som andre kommunistiske ledere uttrykte han full støtte til Stalins politikk. Men i løpet av våren og forsommeren 1948 kom det små signaler om at forholdet mellom de to landene ikke var det aller beste. Til Titos fødselsdag 25. mai kom det ikke noe gratulasjonstelegram fra Stalin.
En måned senere trykte sovjetiske aviser en uttalelse om at “de nasjonalistiske elementene som tidligere kunne leve i skjul, har i løpet av de siste fem-seks måneden fått overtaket i det jugoslaviske kommunistpartiets ledelse”. I klartekst betydde det at jugoslavene hadde nektet å følge påbud og retningslinjer fra Moskva.
Først etter Stalins død i 1953 ble forholdet til Sovjetunionen bedre. I 1955 reiste Khrusjtsjov, den nye lederen av Sovjetunionen, på statsbesøk til Beograd. Der undertegnet han en avtale som knesatte prinsippet om ikke-innblanding i hverandres indre anliggender. Hvert land skulle selv få utforme sin egen politikk.
Bare få dager før Khrusjtsjov hadde reist til Beograd, var Warszawapakten blitt undertegnet. Den regulerte det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og de østeuropeiske landene. I pakten ble det slått fast at Sovjetunionen skulle ha en særskilt lederrolle.
Øst- og Sentral-Europa var økonomisk og militært mye viktigere for Sovjetunionen enn det Jugoslavia var. Dessuten hadde Tito klart å beholde kontakten med Storbritannia og USA fra krigen. Den sovjetiske ledelsen visste at hvis den stilte like harde krav til den jugoslaviske ledelsen som den hadde gjort til den østtyske eller den tsjekkiske, ville Tito bare snu seg vestover. Og vestmaktene var mer enn villige til å støtte ham økonomisk og politisk. De var redde for at sovjetisk kontroll med Jugoslavia ville true Østerrike og Italia. Tito klarte dermed å balansere forholdet mellom de to maktblokkene.
“La dem dø som hunder”
Tito hadde vist at det var mulig å bryte med Sovjetunionen. Dette fikk umiddelbare følger. I alle land Sovjetunionen kontrollerte, ble det satt i verk massive utrenskninger for å forhindre en liknende utvikling.
På dette tidspunktet var de kommunistiske landene i en dyp økonomisk krise. Privat bondegårder var overtatt av staten og slått sammen til kollektivbruk. De bøndene som motsatte seg dette, ble kastet ut av husene sine. Matproduksjonen falt. I industrien var det på samme måte. Kommunistpartiene satset på tungindustrien, særlig fremstilling av våpen. Men fordi alle investeringene gikk dit, ble det lite igjen til forbruksvarer som klær og møbler. I flere byer brøt det ut spredte streiker og demonstrasjoner rettet mot de nye makthaverne. Situasjonen truet med å komme ut av kontroll.
Dette stilte ledelsen i kommunistpartiene overfor et vanskelig problem. De kunne ikke slakke tøylene og tillate en oppmykning av den økonomiske politikken. Det ville være å bryte med Moskvas linje og raskt føre til anklager om titoisme derfra. En bedre løsning var å finne grupperinger som kunne fremstå som skyldige i den økonomiske krisen. Skylden kunne legges på dem med anklager om at de hadde forbrutt seg mot partiets prinsipper. Dermed ville partiet fremstå som offeret og ikke den skyldige. Denne fremgangsmåten var velkjent fra Moskvaprosessene i 1930-årene. Men hvilke kriterier skulle brukes for å identifisere de skyldige?
Ledende politikere som på et eller annet tidspunkt hadde kommet med uttalelser som kunne tolkes som kritikk mot Moskvas krav, ble rammet, men også de moskvatro ble arrestert. Hensikten med dette var å skape usikkerhet blant partimedlemmene, ingen skulle være sikre på at de ikke kunne hentes for så å forsvinne. Dermed forstummet enhver vilje til kritikk innad i partiet. Men et trekk gikk igjen i anklagene mot mange av de arresterte: at de var “ledere for sionistiske klikker”. I avisreferatene ble det store antallet jøder blant de arresterte lederne fremhevet. Dermed fikk utrenskningene en antisemittisk overtone. Prosessene ble fremstilt som en nasjonal renselse der folket endelig ble kvitt “de jødiske fremmedelementene”.
Fra 1951 og frem til Stalins død to år senere ble ledende kommunister arrestert i alle de østeuropeiske landene. De ble anklaget i storstilte, teatralske rettssaker. Størst oppmerksomhet fikk prosessene i Praha, og de dannet mønster for hvordan utrenskningene skulle gjennomføres i andre land. I den første store prosessen sent i 1951 ble 14 av partiets ledere stilt for retten. Anklagene gikk ut på landsforræderi og økonomisk sabotasje. De inneholdt også fantastiske punkter som at ledelsen hadde importert de billene som på den tiden angrep potetåkrene rundt om i landet. Elleve av de anklagede ble hengt, de tre andre dømt til livsvarig fengsel. Rettssaken ble sendt direkte på radio. Hele tiden strømmet det inn leserbrev til avisene skrevet av lojale partimedlemmer som forlangte at de anklagede skulle “dø som hunder”.