Under krigen hadde vestmaktene og Sovjetunionen samarbeidet. Sammen hadde de planlagt hvordan Tyskland skulle okkuperes og kontrolleres. Men hvordan dette skulle gjennomføres, og om Tyskland på nytt skulle bli en stat når okkupasjonen var avsluttet, var det ingen enighet om.
Samarbeidet ble brutt, og raskt vokste det frem to blokker i Europa som begge forberedte seg på krig. Norge prøvde å balansere mellom de to blokkene, men etter hvert ble denne politikken umulig, og Norge meldte seg inn i det vestlige forsvarsforbundet NATO (”North Atlantic Treaty Organization”).
Stormaktsmotsetningene rammet De forente nasjoner, FN, som ble stiftet i 1945. Forhåpningene var store til at denne organisasjonen skulle klare det Folkeforbundet ikke hadde maktet, nemlig å være et forum der internasjonale konflikter kunne løses på fredelig vis. Om ikke dette var mulig, gav FN-pakten rom for å bruke militære styrker. Men i så fall måtte FNs høyeste organ, Sikkerhetsrådet, gi sin tilslutning. Der satt de fem seierherrene: Kina, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA. Når saker kom opp til avstemning, hadde hvert av disse landene vetorett. Det var bare sikkerhetsrådet som hadde rett til å fatte bindende vedtak, det vil si vedtak som skulle gjelde for alle medlemslandene. Generalforsamlingen, der alle land var representert, kunne bare komme med anbefalinger om hvordan et problem burde løses. Det kunne være viktig nok, men hadde ikke samme tyngde som Sikkerhetsrådets beslutninger.
Som mange andre små land hadde Norge store forhåpninger til at denne organisasjonen skulle kunne trygge små land mot overgrep fra de store. Men utviklingen mot slutten av krigen og i årene etterpå pekte i en helt annen retning.
Da Hitler-Tyskland kollapset i mai 1945, møttes Den røde hær og amerikanske soldater midt i Europa. Den røde hær stod langt inne i Tyskland og hadde besatt Berlin.
Det var klart at i begge deler av Europa ville de militære måtte utøve all myndighet i en overgangsperiode. Men hvordan skulle landene som ble befridd, vende tilbake til en normal hverdag? Dette spørsmålet var blitt diskutert på møter mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen i 1944 og 1945. Fra vestlig side ble det lagt vekt på at demokratiske valg skulle holdes så snart som mulig. Politiske grupperinger som kunne mistenkes for å ville undergrave demokratiet, skulle holdes utenfor valgene.
Hva som ble tolket som demokratisk, viste seg likevel å være svært forskjellig i øst og i vest. Der sovjetiske styrker hadde kontrollen, ble alle politiske partier som kunne tenkes å være antisovjetiske, enten forbudt eller forfulgt fra sovjetisk side. Denne politikken rammet borgerlige partier, bondepartier og katolske grupperinger.
Polen blir kommunistisk
Under toppmøtet på Jalta i februar 1945 var Churchill, Stalin og Roosevelt blitt enige om hvordan Tyskland skulle deles etter krigen. Frankrike, Storbritannia og USA skulle kontrollere den vestlige delen, mens Sovjetunionen skulle få kontroll over den østlige. Midt i den sovjetiske sonen lå Berlin. Selve byen ble også delt i fire mellom de allierte.
I tillegg til Tyskland ble også Polen diskutert på Jalta-toppmøtet. Det ble bestemt at de østligste delene av Polen skulle bli en del av Sovjetunionen. Men til gjengjeld skulle Polens grense mot Tyskland gå mye lenger vest enn den gamle. Den skulle nå følge de to elvene Oder og Neisse. Polen ble dermed flyttet vestover.
Både for vestmaktene og Sovjetunionen var Polen viktig. Storbritannia og Frankrike hadde gått inn i krigen for å hjelpe Polen. I 1939 hadde den polske regjeringen søkt tilflukt i London. Forholdet til Sovjetunionen var dårlig. I 1943 ble det funnet massegraver i Katynskogen i Sovjetunionen. Ofrene var polske offiserer som var blitt internert i de sovjetiskbesatte områdene etter at Polen hadde blitt delt i 1939. Alle var blitt skutt av det hemmelige sovjetiske politiet. Den polske regjeringen forlangte at regjeringen i Moskva skulle innrømme hendelsene. Men som svar ble forbindelsene brutt.
Etter krigen ønsket den sovjetiske ledelsen at en polsk regjering skulle være vennlig innstilt til Sovjetunionen. Polen hadde vært tyskernes oppmarsjområde før angrepet i 1941. Med en sovjetvennlig regjering i Warszawa ville det bli umulig i fremtiden. Sovjetunionen ville også være avhengige av å kunne transportere soldater og militært materiell gjennom polsk territorium på vei til og fra den delen av Tyskland som var okkupert av sovjetiske styrker.
For å hindre at den polske eksilregjeringen i London kom tilbake, ble det utropt en ny regjering i den polske byen Lublin. Medlemmene var kommunister som hadde oppholdt seg i Moskva under krigen. Denne regjeringen ble bare anerkjent av Sovjetunionen. Vestmaktene protesterte og forlangte at det skulle dannes en koalisjon med representanter fra eksilregjeringen i London. Men det ble ikke gjennomført. I stedet iverksatte Lublin-regjeringen en forfølgelse av lederne for andre politiske partier. Samtidig ble de øverste offiserene i Hjemmearmeen, den ikke-kommunistiske undergrunnsbevegelsen, arrestert og ført til Moskva. Dermed var mulighetene for politisk motstand mot det nye regimet borte.
Tyskland blir delt
Krigen hadde drevet tyskerne i Øst-Europa på flukt. Fra landsdelene øst for Oder-Neisse strømmet folk vestover, til fots, med kjerrer eller stuet sammen på godsvogner. Også fra Tsjekkoslovakia, Ungarn og Jugoslavia ble den tysktalende befolkningen jaget ut. Mange døde underveis, men litt over 10 millioner kom frem til det som var igjen av Tyskland. De aller fleste ville til de delene som ble styrt av vestmaktene.
De allierte hadde planlagt et samarbeid om okkupasjonen av Tyskland. Men nokså raskt begynte det å vokse frem tydelige forskjeller. I øst ble hele fabrikkanlegg demontert og sendt til Sovjetunionen som krigsskadeerstatning. I vest ble det gjort forsøk på å få næringslivet i gang og folk i arbeid. Dermed ble levevilkårene bedre i vest enn i øst. Særlig flyktet mange unge vestover fra den sovjetiske okkupasjonssonen på jakt etter arbeid og et bedre liv.
Den forskjellige politiske utviklingen fikk mye å si. I vest begynte politiske partier å vokse frem: på høyresiden kristeligdemokratene, på venstresiden sosialdemokratene. Mens det kristeligdemokratiske partiet var nytt, var det sosialdemokratiske partiet gammelt. Det var blitt forbudt av nasjonalsosialistene i 1933 sammen med kommunistpartiet.
Den sovjetiske ledelsen i øst arbeidet for at kommunistpartiet skulle bli det ledende partiet. Men sosialdemokratene hadde langt større tilslutning blant folk enn kommunistene. For å knekke det sosialdemokratiske partiet ble lederne arrestert. Under sovjetisk påtrykk ble det innkalt til et landsmøte for de østlige sosialdemokratene. Der ble de tvunget til å slå seg sammen med kommunistpartiet.
Den politiske undertrykkingen i den sovjetiske delen av Tyskland betydde at samarbeidet mellom vestmaktene og Sovjetunionen stanset helt opp. Men Sovjetunionen hadde et pressmiddel: Berlin. Byen var delt opp i fire okkupasjonssoner, men den lå midt i den sovjetiske sonen. Dermed kunne Sovjetunionen stenge all tilførsel av mat og varer til de vestlige bydelene. Målet var å få vestmaktene til å oppgi sine rettigheter i byen og overlate alt til de sovjetiske makthaverne. I 1948 stengte sovjetiske soldater uten varsel all trafikk til og fra Berlin. I løpet av kort tid så det ut til at innbyggerne ville begynne å sulte og fryse.
Men USA gikk i gang med å fly inn mat og kull til byen. Flyene landet så ofte at de dannet en luftbro. Folk i Vest-Berlin kalte dem “Rosinenbomber” – rosinbombere. Etter elleve måneder opphevet russerne blokaden. Omtrent samtidig, i mai 1949, ble Den tyske forbundsrepublikken opprettet. Den bestod av de tre vestlige okkupasjonssonene. Kort tid etter ble Den tyske demokratiske republikk, forkortet DDR (”Deutsche Demokratische Republik”), utropt i Berlin.
To Tyskland
Delingen av Europa gikk tvers gjennom Tyskland. Mens grensen mellom de to tyske statene var skarpt bevoktet, var grensen mellom Øst- og Vest-Berlin lett å krysse. Tusenvis, særlig unge, flyktet vestover.
I 1961 forsvant denne muligheten. Østtyske myndigheter gikk i gang med å bygge en mur som delte byen i to. Familie og venner som bodde på hver sin side av Berlin, kunne ikke lenger besøke hverandre. Lenge var også telefonlinjene brutt. Først etter to år ble det åpnet for korte besøk fra innbyggere i Vest-Berlin.
I 1964 bestemte den østtyske ledelsen at alle som ville krysse muren, i tillegg til å betale for visum, også måtte tvangsveksle en fast sum D-mark, myntenheten i Vest-Tyskland, til østmark, valutaen i DDR. Summen var såpass høy at det ble dyrt for mange vestberlinere å krysse grensen.
DDR-myndighetene brukte visumgebyr og tvangsveksling som et pressmiddel for å få regjeringen i Bonn til forhandlingsbordet. Østtyskerne ville at DDR skulle anerkjennes som en suveren stat. Men det nektet Forbundsrepublikken. DDR ble betraktet som et resultat av sovjetisk politikk og ikke som et uttrykk for folkets vilje. Enkelte tyske aviser viste det ved å sette navnet i gåseøyne, “DDR”.
Helt fra forbundsrepublikken ble opprettet i 1949, hadde nasjonen vært tett bundet til USA. Men forbindelsene til den største naboen i vest, Frankrike, manglet et godt politisk grunnlag. Både den første vesttyske kansleren Konrad Adenauer (kansler 1949-1963) og den franske presidenten Charles de Gaulle (president 1959-1969) var opptatt av at det århundrelange fiendskapet måtte overvinnes. I 1963 undertegnet de Elysée-avtalen. Den listet opp en rekke områder der de to landene skulle samarbeide, og samarbeidet passet begge land godt. Til tross for sterk økonomi og utstrakt handel ønsket ikke Tyskland å spille noen fremtredende utenrikspolitisk rolle. Det ville bare vekke mistanke hos landets naboer. Men et samarbeid med Frankrike, landets historiske arvefiende, ville vise omverdenen at Forbundsrepublikken representerte et nytt Tyskland. Frankrike på sin side ønsket et tett samarbeid i Vest-Europa som på sikt kunne være en motvekt mot det de Gaulle mente var for sterk amerikansk dominans.