1941 ble et nytt år med stor fremgang for Tyskland. Men i dette året ble krigen utvidet til en virkelig verdenskrig med krigshandlinger både i Europa, Afrika og Asia. I ettertid har et av de store spørsmålene vært hvorfor Hitler utvidet krigen til en krig på to fronter med angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. Og hvor viktig var det for den videre krigføringen at Japan gikk til angrep på USA i desember senere på året? I 1942 var situasjonen den at Tyskland, Italia og Japan, de såkalte aksemaktene, sloss mot en allianse av Storbritannia, Sovjetunionen og USA. Og krigslykken var nå i ferd med å snu. Den tyske lynkrigen stoppet opp. Etter hvert var det de allierte planleggerne som fikk initiativet. På alliert side ble det satt inn enorme ressurser for å bygge opp en militær styrke til å slå tilbake aksemaktene. Og de allierte hadde langt større ressurser.
Angrepet på Sovjetunionen
Mussolini vurderte Hitlers fremganger i Nord-Afrika som et grunnlag for utvidet italiensk kontroll med områdene ved Middelhavet. I Nord-Afrika var Libya en italiensk koloni, og herfra gikk italienske styrker til angrep på britiske styrker som stod i Egypt. Måneden etter, i oktober 1940, startet også en italiensk invasjon av Hellas fra Albania. Begge de italienske felttogene mislyktes. Britene fikk snart kontroll over store deler av Libya, og greske tropper invaderte Albania.
Hitler sendte tyske styrker for å hjelpe Mussolini, og i første halvdel av 1941 gjenerobret de Libya og presset britene i Egypt. Tyske styrker okkuperte nå også Jugoslavia, Hellas og Kreta. Nok en gang var dette en stor fremgang for de tyske militære, men var det en del av Hitlers planer å drive krig på Balkan og i Nord-Afrika? Sannsynligvis var det mer en hjelp til Mussolini enn et ønske om å utvide den tyske innsatsen til områdene ved Middelhavet.
Den store planen som Hitler og generalene hans arbeidet med våren 1941, var en invasjon av Sovjetunionen. Hitler hadde ingen respekt for den ikke-angrepspakten som Tyskland hadde undertegnet i august 1939. Nazistenes hat mot kommunistene var så sterkt at en avtale med Sovjetunionen ikke hadde krav på å bli respektert. Dessuten hadde Hitler i lang tid hevdet at Tyskland måtte ha større rom for den tyske befolkningen. Et såkalt “lebensraum” måtte skapes i områdene vest for Uralfjellene. Et angrep på Sovjetunionen var derfor kanskje mer enn noen annen tysk militæroperasjon et direkte uttrykk for den langsiktige politikken til Hitler. Målsettingen hans var å knuse kommunismen, okkupere Ukraina, sulte i hjel 30 millioner russere og gjøre jordbruksområdene tilgjengelige for tyske bønder. På den måten skulle Europa bli selvberget.
Taktikken var som i tidligere tyske angrep en lynkrig. Tre og en halv millioner soldater, 5000 fly og 3550 tanks skulle raskt rulle over det russiske landskapet og erobre Leningrad, Moskva og de store sovjetiske oljefeltene i Kaukasus. De sovjetiske militære var ikke forberedt på angrep da det kom 22. juni 1941. Og det kom som et sjokk på mange kommunister i Vest-Europa som inntil da hadde vært tilbakeholdne i kampen mot Tyskland. De trodde at ikke-angrepspakten med Sovjetunionen var alvorlig ment fra tysk side. Etter angrepet på Sovjetunionen gikk mange kommunister og andre på venstresiden i Vest-Europa helhjertet inn i motstandskampen mot tyske okkupanter.
Selv om de tyske styrkene rykket raskt østover, var det vestrussiske området enormt stort å skaffe seg kontroll over. I oktober satte det inn med regn, og alle veier ble gjørmete og uframkommelige for de tunge militære kjøretøyene. I november satte så vinterkulden inn. Den var ikke de tyske soldatene utstyrt for. I de militære planene hadde en regnet med at innen vinteren kom, skulle både Moskva og Leningrad være erobret. Men så langt rakk ikke den tyske fremrykkingen. Opprinnelig var det meningen å starte angrepet på Sovjetunionen 15. mai, men det ble utsatt på grunn av felttogene på Balkan og i Nord-Afrika.
Våren 1942 satset Hitler på å ta Stalingrad og de store oljefeltene sør i Kaukasus. Stalingrad ble beleiret i august, og det tyske artilleriet skjøt nesten hele byen til en ruinhaug uten at de russiske forsvarerne overga seg. Med det samme vinteren kom, startet en sovjetisk motoffensiv. Inne i byen raste det kamper fra gate til gate, og i en stor bue rundt byen kom sovjetiske styrker østfra. De omringet byen og kuttet de tyske forsyningslinjene vestover. Dermed var over hundre tusen mann fra den tyske hæren innesperret, og 2. februar 1943 overga de siste seg.
Nederlaget ved Stalingrad var et av de store vendepunktene i den andre verdenskrigen. Nå var det bevist at den tyske hæren ikke var uovervinnelig, og det var tydelig at den sovjetiske motoffensiven var i gang. Den varte helt til sovjetiske tropper nådde frem til Berlin i april 1945.
Angrepet på USA
Helt frem til slutten av 1941 var det en fastlagt politikk fra presidenten i USA at landet skulle holde seg utenfor krigen som gikk for seg i Europa. Riktignok hadde USA undertegnet en avtale med Storbritannia om økonomisk støtte til krigføringen, og USA støttet den kinesiske motstanden mot Japans okkupasjon i Kina. Det japanske angrepet på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii 7. desember 1941 kom likevel helt uten forvarsel.
Japan hadde drevet erobringspolitikk i det østlige Asia helt siden tidlig på 1930-tallet. Etter at krigen i Europa brøt ut, kunne denne politikken også utvides til de europeiske koloniene som Storbritannia, Nederland og Frankrike hadde i Øst-Asia. Kolonimaktene hadde nå lite å sette inn for å forsvare koloniene sine. Den franske regjeringen som styrte den delen av Frankrike som ikke var okkupert av tyskerne, gjorde en avtale om at Japan skulle få okkupere Fransk Indokina (Vietnam). USA protesterte kraftig mot at Japan bygde nye militærbaser her, og innførte forbud mot salg av olje til Japan. USA nektet å oppheve forbudet før Japan trakk seg ut av både Indokina og Kina.
USA stod altså i veien for den japanske erobringspolitikken i det østlige Asia, det var bakgrunnen for angrepet på Pearl Harbor. Og på kort sikt var angrepet en stor suksess. I det neste halve året erobret japanske styrker Filippinene, Indonesia, Burma, Malaysia og flere øyer i Stillehavet, blant andre to som tilhørte USA.
Med angrepet på Pearl Harbor var USA straks i krig med Japan. Hitler erklærte krig mot USA fordi Tyskland var alliert med Japan. Det var Hitlers krigserklæring som brakte USA inn i krigen på de alliertes side. En slik krigserklæring skapte den store alliansen av Storbritannia, Sovjetunionen og USA. Krigen mellom Japan og USA snudde til fordel for USA allerede sommeren 1942. Fra da av var krigen i Stillehavet en krig der USA erobret øy for øy og hadde som endelig mål å invadere selve Japan.
Alliert invasjon og tysk kapitulasjon
Sommeren 1943 gikk britiske og amerikanske soldater i land på Sicilia og fortsatte over til Sør-Italia. Mussolini ble nå avsatt, og det ble inngått våpenhvile. Italia var dermed på alliert side, men tyske tropper holdt fortsatt deler av Nord-Afrika helt frem til våren 1945.
Stalin hadde lenge håpet at de allierte skulle åpne en ny front i Vest-Europa, for da måtte den tyske hæren slåss på to fronter, og det ville lette den sovjetiske kampen i øst. Landgangen i Italia hadde som resultat at tyske tropper som skulle ha vært ved østfronten, ble holdt i Nord-Italia, men det var først med den store invasjonen fra England og over til Normandie i Nord-Frankrike at det virkelig ble åpnet en ny front i Europa.
Dagen for invasjonen over Den engelske kanal kalles D-dagen. Det var 6. juni 1944. Britiske, amerikanske og kanadiske styrker gikk i land på kysten av Normandie. Men styrkene omfattet også soldater fra mange andre allierte land, deriblant norske. Den tyske motstanden var hard, men etter en uke var over 325 000 allierte soldater satt i land. I alt ble mer enn tre millioner allierte fraktet over kanalen. På få uker ble Nord-Frankrike frigjort, og 25. august gikk de allierte inn i Paris.
Fra høsten 1944 til våren 1945 var Tyskland i en tofrontskrig der sovjetiske styrker rykket vestover, mens styrker fra USA, Storbritannia og andre allierte rykket østover. Målet var Berlin. Hitler hadde tatt den avgjørelsen at Tyskland aldri skulle kapitulere, men kjempe til siste mann. Slik gikk det også, selv om det fantes tyske offiserer som prøvde et desperat attentat mot Hitler sommeren 1944. Målet for attentatmennene var å få i stand en fredsavtale med vestmaktene slik at Tyskland kunne bruke kreftene på å stå imot Sovjetunionen.
Slik gikk det ikke. Sovjetiske styrker tok seg til slutt inn i Berlin og fant frem til bunkeren der Hitler og regjeringen hans hadde holdt seg i skjul for det allierte bomberegnet som falt over Berlin det siste året av krigen. Men da var Hitler allerede død. Han hadde tatt livet sitt flere dager tidligere og overlatt styringen til marineadmiral Dönitz, som oppholdt seg i den nordtyske byen Flensburg på grensen til Danmark. Her undertegnet han en for Tyskland betingelsesløs kapitulasjon for styrkene i Danmark og Nordvest-Tyskland 5. mai 1945. De tyske styrkene for øvrig kapitulerte i Reims 7. mai. Dermed var krigen i Europa over. Krigen mellom Japan og USA fortsatte likevel for fullt, ikke før i august kapitulerte Japan.
Japan hadde vært først ute av de tre allierte diktaturene som gikk til krig, da landet okkuperte den kinesiske provinsen Mandsjuria i 1931. I et større perspektiv ble Japans krigføring i Kina en del av den andre verdenskrigen. Krigen i Europa smeltet sammen med den japanske krigføringen mot europeiske kolonier i Asia og mot USA i Stillehavet. Og det var også her den andre verdenskrigen tok slutt da Japan kapitulerte i august 1945.
Frigjøringen av Norge
Lenge var det mange som mente at Norge kunne være et mulig sted for en alliert invasjon fra vest. Men noen slik invasjon kom ikke. Derimot kom det en sovjetisk invasjon i Finnmark. Kirkenes ble erobret i oktober 1944. I slutten av måneden kom det tysk ordre om at hele befolkningen fra Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres. Dessuten skulle aller bygninger og annet som de russiske styrkene kunne ha nytte av, ødelegges etter hvert som folk ble evakuert.
I alt ble 50 000 mennesker tvangsevakuert. Av bygninger ble 10 563 bolighus og 4711 uthus ødelagt sammen med fabrikker, butikker, fiskebruk, skoler, hoteller, forsamlingshus, kirker og mange andre slags bygninger, totalt 16 718. Dessuten ble broer, veier, telefonsamband, fiskebåter og annet som kunne tenkes å være til nytte for fienden, ødelagt. Alle husdyr ble slaktet. Alt ble rasert i et område som var så stort som en og en halv ganger Danmark i areal.
Den tyske hæren prøvde altså å bruke den velkjente brente jords taktikk. For nordmenn var dette et varsku om hvilke herjinger de kunne bli utsatt for dersom det måtte en alliert invasjon til for å frigjøre resten av landet. I den vurderingen var det naturlig å ta med at den delen av den tyske hæren, flyvåpenet og marinen som var i Norge, i alt 340 000 mann, var i beste forfatning. Ville denne styrken overgi seg uten videre så snart den tyske sentralledelsen i Tyskland undertegnet en kapitulasjon, eller kunne det tenkes at de ville bite seg fast og forsvare seg innenfor Festung Norwegen?
Verken meldingen om at Hitler var død, eller at Dönitz hadde kapitulert, fikk den tyske militærledelsen til å kapitulere. Først etter kapitulasjonen 7. mai godtok de tyske styrkene i Norge å overgi seg uten kamp. Medvirkende til dette var nok at etter at alle andre tyske styrker hadde kapitulert, kunne ingen beskylde de tyske offiserene for å ha sviktet, selv om de ikke hadde vært i kamp. 8. mai ble Norge erklært fritt.