Weimar-republikken hadde vært en av de mest demokratiske styreformene i hele verden. Likevel endte den med et diktatur. Det kan hevdes at det som skjedde, var et resultat av nettopp demokratiet. For et ekte demokrati må være åpent for alle politiske synspunkter, også fra dem som er motstandere av den demokratiske styreformen. Et annet synspunkt er at demokratiet i Tyskland ikke stakk dypt. Verken Franz von Papen eller president Hindenburg var tilhengere av det åpne demokratiet. De var for et styre med en sterk regjering og en svak nasjonalforsamling, slik styret hadde vært under Bismarck på slutten av 1800-tallet. De undervurderte rett og slett Hitlers politiske styrke. Omdannelsen av Tyskland til et diktatur var også i samsvar med en tendens i flere andre europeiske land og dessuten ellers i verden. Både Italia og Sovjetunionen hadde diktatorisk styre, og utover i 1930-årene fulgte også stadig flere stater etter.
Japan blir en stormakt
Japan hadde vist at landet var en militærmakt å regne med allerede under den russisk-japanske krigen i 1904-05. Første verdenskrig hadde vært til nytte for japansk eksportindustri og sjøfart fordi japanerne kunne overta markeder i Asia mens europeerne var opptatt med krigen i Europa. Selv om Japan under krigen var i allianse med Storbritannia, Frankrike og Russland, var det aldri krigshandlinger i Japan. Japanerne opplevde en tilsvarende situasjon som i USA, krigen i Europa fikk eksportindustrien til å gå for fullt.
Japan var nærmere knyttet til den vestlige og amerikanske økonomien enn de fleste andre land i Asia. Det er grunnen til at økonomien i Japan fulgte de samme hovedsvingningene som i USA og Europa. Da den økonomiske verdenskrisen ble innledet med krakket på børsen i USA høsten 1929, fikk det store konsekvenser for japansk eksport. Eksporten av ris hadde helt siden tidlig i 1920-årene vært preget av stor konkurranse på verdensmarkedet, noe som førte til at de japanske bøndene fikk dårlig betalt for risen de dyrket. Men bøndene dyrket også råsilke, og den var det gode priser på så lenge det var gode tider i Europa og USA. Da var det stor etterspørsel etter slike luksusvarer som silkeplagg. Under den sterke økonomiske tilbakegangen i Europa og USA ble det umulig å eksportere råsilke, og japanske bønder opplevde stor fattigdom.
Styret i Japan var blitt mer demokratisk i 1920-årene med innføring av stemmerett for alle menn i 1925. Men en demokratisk styreform var truet av de militære lederne. De hevdet at Japan skulle gripe anledningen til å erobre deler av Kina fordi Kina var svakt og herjet av borgerkrig. Dessuten var det vanlig at politikerne mottok pengegaver fra industriforetak og andre grupper som ønsket å oppnå fordeler. Slike gaver hindret en fri og demokratisk drøfting mellom politikerne. Alle argumenter ble tolket som uttrykk for hvilke personlige fordeler en politiker hadde, ikke hva som var til det beste for det japanske samfunnet.
Hovedskillet i japansk politikk gikk mellom de som ønsket at Japan var del av det internasjonale og industrialiserte samfunnet, og de som ønsket at Japan skulle bygge seg opp som en selvforsynt og uavhengig militærmakt som dominerte Øst-Asia. Den internasjonale økonomiske krisen favoriserte dem som mente at Japan måtte bygge seg opp på egen hånd.
I den nordøstlige kinesiske provinsen Mandsjuria hadde japansk næringsliv store interesser. Mandsjuria var en kinesisk provins med over 30 millioner innbyggere. Så lenge det var borgerkrig og stor politisk splittelse i Kina, hadde Japan nesten fritt spillerom. Blant annet var det bygd en jernbane i Mandsjuria som japanerne kontrollerte. Da Kina under ledelse av Chiang Kai-shek på nytt ble samlet, gikk japanske militære til aksjon. I 1931 sprengte de selv en liten bit av den japanske jernbanen i Mandsjuria og la skylden på kineserne. Dette var et planlagt påskudd fra japanske militære ledere som ville presse frem en invasjon i Mandsjuria.
Den japanske statsministeren Inukai prøvde å stoppe de militære fordi han mente at invasjonen var en form for politisk ekstremisme som ville skade Japan. Han ble myrdet av en gruppe offiserer, og i 1932 hadde Japan okkupert hele Mandsjuria. Okkupasjonen av Mandsjuria var et militært overfall. Folkeforbundet fordømte invasjonen og den brutale japanske krigføringen. Men det førte bare til at Japan trakk seg ut av forbundet.
Styret i Japan ble militarisert og sterkt nasjonalistisk. De japanske militære lederne hevdet at målet deres var å frigjøre Asia fra europeisk og amerikansk imperialisme. “Asia for asiatene” var et slagord som skulle overbevise andre asiatiske folk om at Japan førte an i en asiatisk frigjøringskamp. Men overfallet på Mandsjuria hadde åpnet øynene hos mange for at det egentlige slagordet til de japanske militære lederne var “Asia for japanerne”. Det kunne ikke lenger være tvil om at Japan var blitt et militærdiktatur der sivile politikere og nasjonalforsamlingen var satt helt utenfor i politikken.
Borgerkrigen i Spania
Spania var et av de gamle kongerikene i Europa. I 1923 hadde general Primo de Rivera tatt makten med støtte fra kongen, og han styrte Spania frem til den økonomiske verdenskrisen også nådde Spania i 1930. I 1931 ble det holdt valg i alle spanske byer, og resultatet viste et stort flertall for dem som ønsket at Spania skulle bli en demokratisk republikk. Den gamle spanske kongen, Alfonso 13., abdiserte. Han hadde vært konge i 46 år og ønsket ikke å slåss for å opprettholde monarkiet. Dermed var Spania blitt republikk.
Problemet for det nye republikanske styret i Spania var at samfunnet var preget av store motsetninger. På den ene siden stod den katolske kirken, som alltid hadde vært en maktfaktor i Spania, sammen med de store jordeierne og industrieierne. De representerte en konservativ elite og hadde stor støtte hos de militære lederne. På den andre siden stod de radikale sosialistene, kommunistene og anarkistene. De hadde støtte fra spanske arbeidere, fattige og jordløse bønder og delvis fra middelklassen i byene.
Motsetningene mellom de politiske grupperingene i Spania ble skjerpet ved at krisen i verdensøkonomien førte til stor arbeidsledighet i byene, og ved at godseierne ikke fikk eksportert vin og oliven. Jord ble lagt brakk, og bøndene ble arbeidsløse. Etter at en sosialistisk støttet regjering måtte gå av etter press fra venstresiden, overtok en borgerlig regjering som prøvde å slå ned streiker og annen uro med hardere midler, blant annet ved å bruke hæren. Både kommunister, sosialister og andre grupper på venstresiden sluttet seg da sammen og dannet en folkefront.
Ved valget i februar 1936 fikk folkefronten flertall, men det førte bare til enda større spenning mellom høyre og venstre side. Tilhengere av en fascistisk politikk begynte å planlegge en militær maktovertakelse. Det militære opprøret startet i Spansk Marokko under ledelse av general Franco. Han klarte å samle alle på høyresiden. De kalte seg nasjonalister og gikk til væpnet kamp mot republikanerne. På venstresiden var det vanskeligere å stå samlet. Til tider sloss både kommunister og anarkister mot hverandre, samtidig som de skulle danne felles front mot troppene til general Franco.
Borgerkrigen som brøt ut i Spania i 1936, varte til 1939. Den ble blodig. Nasjonalistene fikk hjelp både fra Tyskland og Italia. Både Hitler og Mussolini så på Franco som en alliert i kampen mot sosialister, kommunister og hele den demokratiske styreformen. Italienske og tyske soldater deltok på Franco sin side. Republikanerne fikk på sin side ingen støtte fra de demokratiske statene i Europa. Frankrike og Storbritannia erklærte at de ville være nøytrale. Derimot var det mange enkeltpersoner som meldte seg frivillig, særlig kommunister og sosialister. Det var til liten hjelp. Republikken gikk under da general Franco marsjerte inn i Madrid i mars 1939.
På den korte tiden Spania hadde prøvd å være en demokratisk republikk, hadde en ikke grid å skape et stabilt styre. En del spesielle omstendigheter lå til grunn for det. Republikken ble til på et tidspunkt da Spania nærmest var i et politisk og økonomisk kaos. Fra første stund ble republikken motarbeidet av godseiere og industrieiere. I tillegg var den katolske kirken en sterkere maktfaktor i Spania enn i de fleste andre katolske land. Under republikken ble statskirken avskaffet, prestene ble ikke lenger lønnet av staten, og flere klostre ble oppløst. Dermed ble også kirken en motstander av republikken og en støttespiller for høyresiden.
Selv om general Franco etter maktovertakelsen opprettet et styre etter fascistisk modell, lot han likevel kirken få tilbake sine gamle rettigheter. Blant annet lot han kirken få ansvar for undervisningen i skolene. Noe slikt var utenkelig i Italia og Tyskland, der statlig kontroll med undervisningen ble regnet som avgjørende for å lære opp barn og unge til å ha det rette nasjonale sinnelaget og til å være lydige mot staten.
Nye diktaturer i Øst-Europa
Et fellestrekk ved statene som gikk over til å bli diktaturer i 1920- og 1930-årene, var at de alle hadde lite erfaring med en demokratisk styreform. Dette kommer enda tydeligere frem om vi ser på rekken av nye nasjonalstater som ble dannet i Øst-Europa etter fredsoppgjøret i Versailles etter første verdenskrig.
Fredsoppgjøret førte til et helt belte av nye stater mellom Sovjetunionen og Vest-Europa. Regnet nordfra og sørover var det Finland, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Jugoslavia. Sett fra Vest-Europa var alle disse statene et stort grenseområde mellom det kommunistiske Sovjetunionen og de demokratiske statene i vest.For de nye statene var den utenrikspolitiske situasjonen vanskelig. Demokratiet var på den ene siden truet av sovjetvennlige politiske grupperinger, særlig kommunistpartiet i hvert enkelt land, på den andre siden av godseiere som ikke var villige til å gjennomføre jordreformer. Konfliktlinjene i de nye statene i Øst-Europa var altså ikke så ulike de som fantes i den spanske republikken.
Etter krigen mellom de røde og de hvite i 1918 ble Finland en republikk med demokratisk, parlamentarisk styre. I den finske riksdagen var det stort sett borgerlige partier som dannet regjering, med det sosialdemokratiske partiet i opposisjon. Kommunistpartiet hadde til tider forbud mot å drive politisk arbeid. Det hadde dels bakgrunn i den blodige konflikten i 1918 da kommunistene hørte til den tapende part, dels skyldtes det en redsel for at kommunistpartiet skulle ta makten med støtte fra Sovjetunionen.
Redselen for Sovjetunionen og et kommunistisk kupp var også bakgrunnen for at det ble dannet en antikommunistisk bevegelse, den såkalte lappobevegelsen. Lappobevegelsen hadde stor oppslutning fra tilhengere av fascistiske ideer, og tidlig i 1930-årene var derfor det finske demokratiet truet både av reaksjonære høyrekrefter og sovjetvennlige kommunister. Men i 1937 ble det dannet en bred koalisjon av borgerlige partier og sosialdemokratene som gav landet en sterk regjering med klart flertall i Riksdagen.
Men Finland hørte til unntaket blant grensestatene mot Sovjetunionen. Alle de andre ble omdannet til diktaturer i 1930-årene. Gods- og industrieiere gav sin støtte til antidemokratiske høyregrupper fordi de fryktet at det parlamentariske demokratiet ikke kunne hindre sosial revolusjon som ville føre kommunistene til makten.
I et større perspektiv hadde altså diktaturet fremgang som styreform over det meste av Europa i 1930-årene. Sovjetunionen var det eneste kommunistiske diktaturet. Tyskland, Italia, Spania og en rekke mindre stater i Øst-Europa var høyreekstreme diktaturer. Også Portugal, Albania, Hellas, Østerrike, Bulgaria og Romania fikk diktatorisk styresett mellom 1928 og 1938.
Frankrike og Storbritannia
Frankrike var det landet som ble mest herjet av krig under første verdenskrig. Men landet stod også frem som en av vinnerne. Det var i det gamle kongeslottet i Versailles utenfor Paris at Tyskland måtte skrive under på de harde fredsbetingelsene, som i tiårene etterpå var grunnlaget for at mange tyskere krevde revansje. For franskmennene var fredsoppgjøret en revansje der Frankrike fikk tilbake Alsace og Lorraine, som Tyskland hadde erobret under den tysk-franske krigen i 1870-71.
Krisen i verdensøkonomien nådde Frankrike senere og fikk mindre omfang enn i flere andre europeiske land. Det skyldtes at både fransk næringsliv i stor grad var rettet mot det franske markedet, og at Frankrike hadde en tollpolitikk som favoriserte franske varer. Utover i 1930-årene steg likevel arbeidsledigheten, noe som førte til sosial og politisk uro. Det dukket opp organisasjoner der medlemmene bar våpen og ønsket et fascistisk styre i Frankrike.
De økonomiske nedgangstidene og den tilspissete politiske situasjonen medvirket til en samling av partiene på venstresiden, og sosialisten Leon Blum ble statsminister i 1936. Regjeringen hans innførte en rekke reformer i arbeidslivet og støtteordninger for jordbruket. Politikken var sterkt omstridt, og samlingen av venstrepartier, Folkefronten, gikk snart i oppløsning. Men i Frankrike gikk ikke det parlamentarisk-demokratiske styret under, selv om landet hadde mange partier som til dels stod langt fra hverandre i politikken, og selv om de sosiale følgene av høy arbeidsledighet var store.
I Storbritannia fantes det ikke så mange partier i politikken. Det kom av at alle representanter som hadde plass i Parlamentet, ble valgt fra enmannskretser. Dermed var det bare de største partiene som ble representert. Frem til begynnelsen av 1920-årene hadde det konservative og det liberale partiet flest plasser, men i 1923 fikk det britiske arbeiderpartiet, Labour, flere representanter enn det liberale partiet.
Den første regjeringen fra Labour ble dannet i 1924, men den satt ikke lenge. I 1929 fikk partiet på nytt regjeringsmakten, men nå nådde verdenskrisen Storbritannia med økonomisk tilbakegang og høy arbeidsløshet. Også i Storbritannia ble samarbeid mellom de politiske partiene svaret på problemene. En samlingsregjering med representanter for Labour, det konservative og det liberale partiet regjerte frem til 1937, da det konservative partiet tok over alene med Neville Chamberlain som statsminister.
Knapt noen stat i Europa kunne vise til slik stabilitet i styreform som Storbritannia. Parlamentet hadde spilt en sentral rolle helt siden 1200-tallet, men utviklet seg stadig til det tidlig på 1900-tallet var blitt en demokratisk valgt nasjonalforsamling der det også var plass til representanter for de brede lag av befolkningen. Det var aldri fare for at Storbritannia i 1920- og 1930-årene skulle bli verken et kommunistisk eller et fascistisk diktatur.
Demokrati og fascisme i Norden
De demokratisk styrte statene i Europa kom altså i mindretall i 1930-årene. I Øst-Europa var det bare Tsjekkoslovakia som ikke ble diktatur. Det samme gjaldt i vest for Sveits, Belgia og Nederland. Frankrike og Storbritannia ser ut til å ha hatt så sterke demokratiske tradisjoner at ideer omg diktatur fant liten grobunn. Et viktig fellestrekk for de statene som klarte å bevare demokratiet, synes å ha vært at det ble dannet koalisjonsregjeringer når det oppstod store økonomiske og politiske kriser. Det skjedde som nevnt i Finland, Frankrike og Storbritannia.
Også de nordiske landene fikk beholde fri organisasjonsrett, fri presse og frie valg på representanter til nasjonalforsamlingene. Alt dette er viktige sider ved et demokrati. Det er også prinsippet om at alle voksne skal ha stemmerett. I Finland hadde kvinnene fått stemmerett allerede i 1906. Ellers i Norden ble stemmeretten utvidet til alle da kvinnene fikk stemmerett i Norge i 1913, i Danmark i 1915 og i Sverige i 1921. Dette var et vesentlig skritt på veien mot at Norden kunne kalles et virkelig demokratisk område.
På samme måte som i Frankrike og Storbritannia fikk sosialdemokratene i Danmark, Sverige og Norge etter hvert regjeringsansvar. Sett under ett var perioden fra 1910 til 1930 en stor økonomisk oppgangstid for Sverige. Men for jordbruket ble det dårligere tider. Det skjedde også i Danmark og Norge og var en del av en tendens som kunne merkes over store deler av verden. Produksjonen av jordbruksvarer var så stor at den førte til prisfall.
Den store økonomiske verdenskrisen nådde også Norden. Arbeidsløsheten steg og med den streiker og større politisk uro. Soldater ble satt inn mot streikende arbeidere. I Norge skjedde den alvorligste hendelsen ved Menstad mellom Skien og Porsgrunn. Den fikk senere navnet Menstadslaget selv om det ikke kom til åpen voldsbruk. Det gjorde det derimot da svenske arbeidere som var i streik, demonstrerte mot bruk av streikebrytere. Her ble fem mennesker drept da soldater åpnet ild. Et av ofrene var en liten jente som stod i veikanten og så på demonstrasjonstoget.
Krisen i økonomien førte til at motsetningene mellom borgerlige og sosialdemokrater økte. I tillegg til mange av dem som levde av jordbruk, var det nå også store grupper av arbeidere og andre med vanlig lønnsarbeid som opplevde dårlige tider. I hovedsak ble det politiske svaret på krisen den samme både i Danmark, Sverige og Norge. Det ble dannet sosialdemokratiske regjeringer eller koalisjonsregjeringer der sosialdemokrater var med. Og det ble inngått avtaler som skulle styrke jordbruket.
Sett under ett var tendensen i Norden at krisen i økonomien tidlig i 1930-årene ble søkt løst gjennom avtaler mellom politiske partier og andre interessegrupper, for eksempel bondeorganisasjoner og fagorganisasjoner. Dette skapte samarbeid og styrket demokratiet. Felles for Norden var også at det ble gjennomført eller planlagt mange sosiale reformer som alderspensjon, lovfestet rett til ferie for arbeidstakere, sosialhjelp, økt satsing på skoler også videre.
Men det fantes de som advarte sterkt mot et samarbeid mellom borgerlige og sosialistiske politikere. I 1920-årene ble det i Norge dannet organisasjoner som samlet dem som mente at arbeiderbevegelsen og sosialistiske ideer truet det frie samfunnet. Programmene til slike organisasjoner hevdet at partipolitikken og det parlamentariske styret ikke var i stand til å forsvare de verdiene fedrelandet var bygd på. Mest kjent av disse organisasjonene er Fedrelandslaget. Det ble støttet av respekterte nordmenn som Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og Christian Michelsen. Fedrelandslaget ønsket en borgerlig samling mot arbeiderbevegelsen. Den sosialistiske læren om strid mellom samfunnsklassene var en trussel mot det nasjonale samholdet.
Som alternativ til et demokratisk valgt styre med representanter for politiske partier ønsket Fedrelandslaget et styre av representanter som var valgt fra organisasjonene innenfor arbeids- og næringslivet, altså et korporativt styre. Et korporativt styre var også i Vidkun Quislings tanker da han i 1933 stiftet partiet Nasjonal Samling. Men dette partiet var i tillegg sterkt inspirert av Mussolini og Hitler. Fedrelandslaget og Nasjonal Samling lyktes likevel i liten grad. Verken Høyre eller noen av de andre borgerlige partiene ønsket å følge kursen til Fedrelandslaget, og Nasjonal Samling fikk svært lav oppslutning i de valgene partiet deltok i.
Selv om det var svært stor arbeidsledighet i Norden i begynnelsen av 1930-årene, førte det ikke til større oppslutning om partier som var fiendtlige til den parlamentarisk-demokratiske styreformen. Til tross for mange motsetninger i politikken kunne både borgerlige og sosialdemokratiske politikere samarbeide i nasjonalforsamlingene slik at landene fikk styringsdyktige regjeringer. De sosialdemokratiske partiene i Norden utviklet tanken om at staten hadde ansvar for alle mennesker, at ingen skulle lide nød, og at alle burde ha mest mulig like vilkår. Den svenske statsministeren i 1930-årene, Per Albin Hansson, kalte en slik stat “folkhemmet”. Dette var et alternativ til den sterke staten som fantes i Sovjetunionen eller i Tyskland og Italia. Prisen for trygghet i diktaturene var enkeltmenneskets avkall på friheten.
Kriseforliket i Norge
Samarbeidet som kom i stand både i Danmark, Sverige og Norge i 1930-årene når det gjaldt hvordan en skulle motvirke den økonomiske krisen, var et resultat av forhandlinger mellom politiske partier og næringslivsorganisasjoner. Forhandlingene endte med et forlik om hvordan en i fellesskap skulle løse krisen.
I Norge fikk vi et slikt kriseforlik i 1935. Ved stortingsvalget i 1933 hadde Arbeiderpartiet god fremgang, mens de borgerlige partiene gikk tilbake. Dessuten ble de borgerlige mer og mer splittet i synet på hva som var den beste måten å redusere arbeidsløsheten og bedre lønnsomheten i jordbruket på. Bondepartiet ønsket at staten skulle hjelpe til slik at det ble mer lønnsomt å være bonde. Høyre ville ha skattelette, for det ville før til at mer privat kapital ble investert i næringsvirksomhet, og at folk fikk mer penger til forbruk.
Da regjeringen, som var fra partiet Venstre, la frem statsbudsjettet i 1935, sviktet samarbeidet mellom de borgerlige. Bondepartiet stemte med Arbeiderpartiet, og dermed ble det flertall for å forkaste det fremlagte budsjettet. Venstreregjeringen gikk av, og Arbeiderpartiet dannet regjering. Den nye regjeringen skaffet seg nå et flertall for politikken sin ved å øke budsjettet for støtte til jordbruk, skogbruk og fiske, men også til vei- og boligbygging. I tillegg kom flere andre tiltak, blant annet en ekstraavgift på margarin. Folk valgte heller fabrikkprodusert margarin enn ekte smør som bøndene produserte. Margarinavgiften ble brukt til å gjøre smøret billigere.
De tiltakene Arbeiderpartiet foreslo for å få til en bedring i norsk økonomi, var i stor grad saker som også Bondepartiet gikk inn for. På den måten kunne partiet få gjennom mange av sine saker i politikken selv om de støttet en regjering fra Arbeiderpartiet. Få år tidligere, da Bondepartiet hadde regjeringsmakten fra 1931 til 1933, hadde derimot de to partiene stått langt fra hverandre.
USA og New Deal
Høsten 1928 var det valgkamp og presidentvalg i USA. De siste ti årene hadde det bare regjert presidenter som førte en liberalistisk økonomisk politikk, og som var sterke motstandere av statlig styring. Den nye presidenten, Herbert Hoover, hadde drevet en valgkamp som forutsatte at den økonomiske fremgangen USA opplevde i 1920-årene, skulle fortsette. Alle slike tanker ble knust med den økonomiske krisen som satte inn høsten 1929.
Ved neste presidentvalg høsten 1932 ble en ny president valgt, Franklin D. Roosevelt. Han hadde ført en valgkamp der han uttrykte at det fremste målet for politikken hans var å gi folket i USA en ny start. Straks Roosevelt var innsatt som president, gjennomførte han en rekke tiltak. De hadde som forutsetning at staten skulle være aktiv i den økonomiske politikken. Politikken ble etter hvert kjent under navnet New Deal.
De tre årene som var gått etter at krisen brøt ut, hadde vist at det økonomiske livet ikke kom på fote igjen ved egen hjelp, slik de liberalistiske politikerne hevdet. Roosevelt ville rette opp økonomien ved å øke etterspørselen etter varer. Skulle det skje, måtte de mange millioner arbeidsløse få arbeid. Dessuten ville han sette i gang strakstiltak for å hjelpe alle som var blitt så fattige at de verken kunne skaffe seg nok mat eller skikkelig tak over hodet.
New Deal er kjent for sine store offentlige byggeprogrammer. De omfattet blant annet skoler, sykehus, veier og flyplasser. Mest kjent er likevel de enorme damanleggene som regulerte stor elver til produksjon av elektrisk kraft. Slike tiltak skapte mange nye arbeidsplasser. Dessuten ble det arbeidet for å få slutt på barnearbeid, innføre åttetimers dag og minstelønnsavtaler for arbeiderne. Virksomheter som gjennomførte slike ordninger, fikk rett til å sette merket NRA på varene sine. Det stod for National Recovery Administration og viste forbrukerne at når de kjøpte slike varer, var de med på å motvirke den økonomiske krisen. Det ble derfor populært å kjøpe disse varene, og mange virksomheter ønsket å bruke merket.
Mye av krisen skyldtes at folk hadde mistet tillit til bankvesenet, men nå tok staten over ansvaret for flere banker og garanterte at bankinnskuddene til dem som satte inn penger, ikke skulle gå tapt. På den måten vendte tilliten til bankene tilbake. Etter at banksystemet på nytt fungerte, ble bankene igjen privatisert. Også reglene for aksjehandel ble skjerpet for å unngå liknende kriser som da børsen kollapset høsten 1929.
Andre viktige tiltak innenfor New Deal var et program for å støtte jordbruket, tiltak for å bedre arbeidsforholdene og retten til å danne fagforeninger. Men når det gjaldt sosialhjelp, alderspensjoner, arbeidsløshetstrygd og sykepenger, altså slikt som var en viktig del av krisepolitikken i flere europeiske land, var dette mindre viktig i USA. Her rådde fortsatt den grunnholdningen at normalt hadde folk flest ansvar for seg selv, men at staten kunne hjelpe til i krisesituasjoner.
Mange hevder at Roosevelts politikk gikk for langt fordi staten fikk for stor makt, og Høyesterett erklærte enkelte ordninger under New-Deal-programmet for å være i strid med grunnloven. Men dette truet ikke den enorme populariteten presidenten opplevde fordi han viste vilje til å gjøre livet bedre for folk flest. Han ble gjenvalgt både i 1936 og 1940, uten at republikanske motkandidater fikk noen oppslutning som kunne utfordre Roosevelt. Selv om New Deal i seg selv ikke var nok til å få den amerikanske økonomien på fote, er det i ettertid stor enighet om at Roosevelts politikk var med på å gi folk troen på at demokratisk valgte politikere kunne være handlingsdyktige i krisetider. Og det var viktig akkurat i det tiåret da flere og flere stater ble diktaturer.