Den sosialistiske revolusjonen i Russland hadde foregått i et land som var lite industrialisert, og som først og fremst var et jordbruksland. Den nye sovjetstaten strakk seg over et enormt område, der en europeiske og russiske delen hørte til den mest moderne. Men i hovedsak var landet lite utviklet når det gjaldt transport, industri, nye jordbruksmaskiner og utdanning. Av den store bondebefolkningen var det få som hadde gått på skole. I midten av 1920-årene var analfabetismen på hele 90 % blant voksne i enkelte provinser. Hvordan prøvde de nye makthaverne å modernisere det enorme riket som de hadde overtatt etter det gamle tsarregimet?
Femårsplanene
Målet for revolusjonen var å skape et sosialistisk samfunn uten skiller mellom samfunnsklassene og uten fattigdom. For å få dette til valgte ledelsen i kommunistpartiet å gå inn for å omforme det russiske jordbrukssamfunnet til en moderne industristat. Det var en enorm oppgave. Enkelte fra Vest-Europa som hadde besøkt Sovjetunionen, hevdet at landet lå minst 150 år etter utviklingen i industrialiserte land.
Problemet var derfor at en modernisering av Sovjetunionen forutsatte at kommunistpartiet på få år kunne gjennomføre det andre europeiske land hadde brukt over hundre år på. Med Stalin i ledelsen ble det utarbeidet detaljerte planer for alt som skulle produseres i jordbruket, hvilken utdanning folk skulle få, hvor mange boliger som skulle bygges, hvordan ny industri skulle reises. Det var knapt et område av folks liv som den sosialistiske staten ikke skulle regulere.
Det detaljerte planarbeidet ble samlet i såkalte femårsplaner. En slik plan definerte hvor langt moderniseringen av samfunnet skulle være kommet på fem år, og hvordan arbeidet skulle organiseres for å nå dit. Forutsetningen var at alle i samfunnet var lydige mot statens planer. Private interesser kunne ikke tolereres. Folk måtte sette sin lit til at planleggerne i kommunistpartiet hadde oversikt over og visste hva som skulle til for å bygge et nytt og bedre samfunn. Men resultatet ble at den sovjetiske ledelsen førte en politikk som drev rovdrift på både arbeidskraft og naturressurser. Satsingen dreide seg mest av alt om å bygge opp en industri- og militærmakt.
Industri
Dersom Sovjetunionen raskt skulle bli en industristat, mente planleggerne at en måtte satse på den type industri som andre store industrinasjoner som Tyskland og USA hadde. Og det var først og fremst jern- og stålindustri. Bruken av jern og stål var en viktig del av moderniseringen som skilte de moderne samfunnene fra de tilbakeliggende. Det samme gjaldt bruken av elektrisk kraft, som det ble satset enormt på å bygge ut. Helt siden den industrielle revolusjonen i England på 1700-tallet hadde jern vært et viktig byggemateriale. Utover 1800-tallet ble bruken av jern og stål helt avgjørende i bygninger, broer, jernbaner, lokomotiv, skip og på et utall andre områder.
En modernisering uten å satse på jern- og stålindustri var derfor utenkelig. Ikke minst var dette viktig for å bygge opp en egen våpenindustri. Den sosialistiske revolusjonen hadde isolert sovjetstaten. Den stod utenfor det internasjonale økonomiske systemet og ble regnet som en fare for alle andre industrialiserte land. På samme måte så sovjetlederne på andre land som en fare for sovjetstaten. Tungindustrien skulle altså ikke bare modernisere samfunnet og gjøre livet lettere for sovjetborgerne, den skulle også gjøre sovjetstaten i stand til å forsvare seg med egenproduserte våpen.
Et problem i industrialiseringen var å skaffe arbeidskraft. En sterk satsing på industrien krevde mange ganger flere arbeidere enn det som fantes av dyktige industriarbeidere fra før. Nye arbeidere måtte rekrutteres på landsbygden, og få av dem syntes livet som industriarbeider var bedre enn livet som bonde på åkeren. Sovjetstaten måtte bruke mye krefter på å få folk til å godta faste arbeidstider, dårlige boliger i industribyene og lange køer for å få kjøpt de nødvendigste matvarene.
Kollektiviseringen
Jordbruket spilte en viktig rolle i moderniseringen. Når det gjaldt å produsere nok mat til eget behov, hadde Sovjetunionen gode forutsetninger. Helt siden livegenskapet ble opphevet i 1860-årene, var det blitt stadig flere selveiende bønder. De ønsket selv å bestemme hva de ville dyrke, og til hvilken pris de ville selge produktene sine. Dette var i strid med den kommunistiske ideologien som la vekt på at jordeiendom tilhørte fellesskapet, i praksis staten.
For å nå målene i femårsplanene gikk en inn for å slå sammen selveide bondegårder slik at bøndene kunne drive jorden i store kollektiv, det vil si fellesbruk. Planleggerne hevdet at på et slikt kollektiv ville driften bli mer effektiv, ikke minst ved at en tok i bruk moderne jordbruksmaskiner som hver bonde alene ikke hadde råd til å skaffe seg. Et annet mål som planleggerne hadde, var at kollektiviseringen ville gjøre det mulig å drive store jordområder med mindre arbeidskraft enn om jorden ble drevet som mange private gårdsbruk. En slik rasjonalisering ville frigjøre arbeidskraft som så kunne flyttes til industrien.
Etableringen av kollektivbruk, kollektiviseringen, ble gjennomført med harde metoder. Bønder som nektet, ble arrestert og dømt til fengsel, forvist til Sibir eller henrettet. Det var en skjebne som rammet millioner av russiske bønder fra slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene. Mange av disse bøndene hadde vært underlagt store gods før de ble selveiere. Under den nye sovjetstaten ble jorden deres på nytt underlagt et nytt godssystem, men nå ble godsene kalt kollektiv, og godseierne var ikke lenger adelsfolk, men staten. Bøndene var på nytt underlagt et system som minnet om det gamle stavnsbåndet.
Opplysning og ideologi
Moderniseringen ble forsinket av at utdanningsnivået var lavt. Skulle planer og nye metoder gjennomføres, var det viktig at folk hadde helt grunnleggende kunnskaper, først og fremst når det gjaldt å lese og skrive. Det var nødvendig for arbeiderne i fabrikkene, og det var nødvendig for bøndene på kollektivbrukene. Dessuten var et moderne industrisamfunn avhengig av høyt utdannede folk som kunne være lærere, ingeniører, arkitekter, helsepersonell og så videre.
Den første femårsplanen hadde som mål å innføre obligatorisk skole for alle barn, og i tillegg hadde den et opplæringsprogram for 18 millioner voksne. Faste skoler for barn og opplæringsprogram for voksne forutsatte at staten skaffet lærebøker. Dette ble derfor et viktig redskap i å lære opp folk i sosialistisk tenkemåte. Den sovjetiske samfunnsmodellen ble i lærebøkene fremstilt som overlegen andre og et resultat av en naturlig historisk utvikling.
Kommunistpartiet sørget for at lærebøkene i historie beskrev oktoberrevolusjonen i 1917 som en viktig etappe frem mot det kommunistiske samfunnet, slik det var omtalt i den marxistiske filosofien. Dyrkingen av døde revolusjonshelter fikk et religiøst preg, og hundretusentalls reiste hvert år til Moskva for å se det balsamerte liket av Lenin. Men også de levende lederne, spesielt Stalin, ble dyrket.
Den kristne religionen ble derimot motarbeidet. Prester ble forfulgt og straffet. Klostrene ble stengt, og eiendommene deres ble konfiskert av staten. Gudstjenester ble forbudt og kirkene stengt. Alt dette var resultatet av en streng tolkning av den kommunistiske læren til Karl Marx. Han hadde selv sagt at “religion er opium for folk”. Nettopp slik var det mange i sovjetstaten som så det også. Kirken, ble det sagt, hadde i hundrevis av år narret folk til å være tålmodige og nøysomme slik at prester og adelsfolk kunne leve et liv i overflod. Men selv om propagandaen både mot kristendommen og andre religioner var hard, og selv om undertrykkingen var brutal, overlevde den religiøse troen blant folk.
Forfølgelse av politiske motstandere
Moderniseringen i Sovjetunionen var mulig fordi Stalin styrte diktatorisk. Det var ingen demokratisk diskusjon om hvilke tiltak som skulle iverksettes, de skulle bare gjennomføres uten at det ble stilt spørsmål. Dette var en forutsetning for den sentralstyrte sosialismen som Lenin hadde utviklet, og som Stalin videreførte. Kollektiviseringen hadde som mål å skaffe nok mat til hele folket, både bønder og arbeidere. Derfor hevdet Stalin og medarbeiderne hans at de som motarbeidet kollektiviseringen og andre tiltak staten satte ut i livet, ikke bare var politiske motstandere, men fiender av folket og måtte derfor forfølges og straffes som forbrytere.
Forfølgelsen av politiske motstandere hadde lange tradisjoner tilbake i det gamle Tsar-Russland. Autoritære og udemokratiske styreformer var heller ikke noe nytt. Slik sett var det sovjetiske styret en videreføring av styret under tsaren. Den politiske kampen var heller ikke tidligere blitt avgjort demokratisk, men ved at den som satt med makten, brutalt fjernet sine motstandere. Stalin hadde fått makten etter at Lenin døde, og han gikk straks i gang med å fjerne alle i toppledelsen av kommunistpartiet.
Da femårsplanene ble satt i verk, ble alle kritikerne av denne politikken forfulgt. Selv om det skjedde fremgang innenfor industribygging, utdanning og bruk av mer effektive jordbruksmetoder, var det også de i kommunistpartiet som hevdet at kostnadene var for store. I 1930-årene gikk Stalin i gang med å forfølge alle politiske motstandere. Det skjedde gjennom rettssaker eller ved at det hemmelige politiet rett og slett bortførte folk. Tortur fikk folk til å tilstå slikt som de ikke var skyldige i. Millioner av mennesker måtte bøte med livet for at Stalin skulle føle seg trygg på at ingen ville ta makten fra ham. Enda flere millioner havnet i straffeleirer.
Forfølgelsene gikk hardt utover dem som hadde vært med i den første fasen under og etter revolusjonen i 1917. Mot slutten av 1930-årene var kanskje så mange som 80 % av medlemmene i kommunistpartiet skiftet ut. Utrenskningene gikk særlig hardt utover folk med utdanning som hadde viktige stillinger. Over halvparten av alle høyere offiserer i det militære ble fjernet. Selveiende bønder (kulakker) måtte gi fra seg jorden; de som nektet, ble drept.