Storbritannia måtte takle gjenoppbygging av utbombede byer og innføring av velferdsordninger parallelt. Sammenliknet med Norge var klasseskillene atskillig større. Da soldatene ble innkalt i 1939, ble det slått fast hvor elendig den allmenne helsetilstanden var. Mange rekrutter som kom fra slumområdene i storbyene, kunne knapt lese og skrive. Freden måtte føre til et annet og bedre samfunn. Før krigen var over, insisterte derfor fagforeningene på at regjeringen skulle begynne å planlegge hvordan de sosiale problemene skulle løses, og hvordan full sysselsetting skulle sikres. Oppdraget med å utforme et grunnlagsdokument for dette ble gitt til Sir William Beveridge. I 1942 var han ferdig med arbeidet. Rapporten fikk tittelen “Full Employment in a Free Society”. Som tittelen vitner om, var det nettopp massearbeidsløsheten fra mellomkrigstiden som skulle unngås.
Beveridgerapporten inneholdt en plan for hvordan et offentlig helsevesen skulle bygges ut, gratis og tilgjengelig for alle. Det skjedde i 1946 med “The National Health Act”. Samme år ble et offentlig trygdesystem innført. Dette var ikke minst viktig for å sikre et økonomisk utkomme for de familiene der far enten var falt i krigen eller kom hjem med alvorlige krigsskader. Men samtidig var det et viktig virkemiddel for å få utryddet fattigdommen.
Samlet viser lovene hvor bred den politiske støtten var. I 1944 ble det vedtatt at alle barn skulle få et tilbud om gratis skolegang til de var 15 år gamle. Mannen bak skolelovene var en konservativ politiker, Richard A. Butler. Beverdige hadde representert Det liberale partiet, mens de fleste reformene ble gjennomført av Labour, som uventet vant valget over Churchill og de konservative i 1945. Velferdsreformene hadde altså støtte i alle partier.
Nasjonaliseringer
Den britiske arbeiderpartiregjeringen som ble dannet i 1945, gjennomførte radikale reformer på særlig to områder: boligpolitikken og industripolitikken. Den tyske bombingen, «blitzkrigen», hadde spesielt rammet slumområdene. Folk herfra måtte få nye boliger. Rundt ti nye byer med mellom 30 000 og 60 000 innbyggere ble planlagt. Disse byene skulle ha større boliger, grønne områder og kort vei til arbeid. Byggingen pågikk i flere år etter 1945.
Under krigen hadde industrien manglet arbeidskraft for å holde produksjonen i gang. Men med freden kom usikkerheten. Hvem hadde råd til å kjøpe varene? Dersom etterspørselen ble mindre, var det heller ikke behov for så mange ansatte, og bedriftseierne ville prøve å presse lønningene ned. For å unngå en slik utvikling nasjonaliserte (overtok) staten tungindustribedrifter som jern- og stålverk, kullgruver og jernbaner. Over 20 % av all industriproduksjon foregikk nå i statlig eide fabrikker. Men overgangen var ikke så dramatisk som den høres ut; alle de berørte bedriftene hadde vært underlagt stram statlig styring under krigen. Nasjonaliseringene var derfor langt på vei en fortsettelse av den industripolitikken som ble ført under andre verdenskrig.
Samtidig var de nasjonaliserte bedriftene i desperat pengemangel. De hadde ikke kapital til å kjøpe nye maskiner. Det var det bare staten som hadde, så den statlige overtakelsen løste derfor et akutt problem. Men på lang sikt viste det seg at tungindustrien og kullgruvene ikke klarte å konkurrere med varer utenfra. Staten måtte stadig gi økonomiske tilskudd for at produksjonen skulle kunne fortsette.
Tungindustrien og kullgruvene lå i Midt-England og i Skottland. I Sør-England vokste det fram en helt ny type bedrifter. De var ofte tett knyttet til forskningsmiljøer, og de ansatte i disse bedriftene var sjelden medlemmer av noen fagorganisasjon.
Nettopp fagbevegelsen ble sett på som et hinder for industriell nytenkning. En rekke store og mange små fagforbund opererte uten at det var noen klar ansvarsdeling mellom dem. Arbeidsstokken i en bedrift kunne være organisert i ulike forbund. Hvis ett av dem erklærte streik, ble hele produksjonen lammet selv om bare et fåtall av de ansatte var medlemmer i dette forbundet. Under krigen ble det skissert planer for en mer effektiv organisering av arbeidstakerne, for øvrig med støtte fra flere sentrale fagforeningsfolk. Men motstanden var sterk på lokalt plan, og planene ble skrinlagt.