På 1600-tallet bekreftet nye studier av stjernehimmelen teorien om at jorden gikk i bane rundt solen, og at heller ikke solen var universets sentrum. På slutten av århundret ble det satt frem teorier som ikke bare kunne forklare hvordan planetene gikk i bane rundt solen, men som kunne brukes til å forklare alle bevegelser på jorden. De nye kunnskapene om hvordan universet var konstruert, førte også til mange lærde arbeider om hvordan menneskesamfunnet fungerte eller burde fungere. I Europa ble store deler av eliten, de rike og mektige, opptatt av ny kunnskap. Men kom den nye kunnskapen folk flest til gode?
Universet og tyngdekraften
I 1609 gikk den italienske matematikeren Galileo Galilei i gang med å studere stjernehimmelen med teleskop. Han oppdaget at Jupiter hadde måner som gikk i bane rundt planeten, at det fantes utallige stjerner som en ikke kunne se med det blotte øyet, og at månen hadde et landskap med fjell og store sletteområder, som Galilei trodde var hav.
Galilei var inspirert av Copernicus, men delte ikke hans oppfatning om at solen var en lampe som Gud hadde tent i sentrum av skaperverket. Den tyske matematikeren Johannes Kepler hadde påvist at planetene ikke fulgte sirkelrunde baner, men at banene var elliptiske. Kepler hadde forklart det med at planetene og stjernene var sjeler som danset etter universets harmonier (sfærenes musikk). En slik forklaring kunne ikke Galilei godta. Han mente at matematikken kunne brukes til å beskrive universet, men at en måtte bygge på observasjoner og prøving (eksperimenter). Ved prøving kunne observasjonene testes, og det var mulig å avgjøre hvor presise de var.
Galilei oppdaget at det var flekker på soloverflaten, og at disse flekkene beveget seg. Det måtte bety at solen roterte – altså var heller ikke solen et fast punkt. Galilei skilte seg klart fra andre astronomer ved at han hevdet at universet kunne beskrives mekanisk, det vil si at det ikke fantes overnaturlige krefter som engler eller liknende som innvirket på hvordan universet var konstruert eller fungerte.
De observasjonene Galilei gjorde av universet, utfordret kirkens lære om at vitenskapen måtte være bibeltro. Inkvisisjonen tvang Galilei til å trekke tilbake den læren han hadde utviklet om universet. Men skriftene var allerede publisert, og selv om de ble forbudt, var det umulig å viske ut oppdagelsene. Alle som brukte et teleskop, kunne selv gjøre observasjoner og teste hvem som hadde rett, Galilei eller kirken.
Galileis observasjoner hadde bekreftet at Copernicus hadde rett når han hevdet at jorden ikke var universets sentrum. Men observasjonene hadde også vist at solen heller ikke var et slikt sentrum. Det så derimot ut til at solen, planeter og måner gikk i faste mønstre. Men ingen var i stand til å forklare hva som var drivkraften bak.
Svaret kom da den engelske matematikeren Isaac Newton satte frem tre læresetninger om tyngdekraften eller gravitasjonen. Newton hevdet at gravitasjonskraften fins i hele universet, og at det er denne kraften som avgjør hvordan alt beveger seg. Med læren om gravitasjonskraften hadde han klart å føre sammen kunnskapen om universet med kunnskapene om alle bevegelser på jorden (mekanikk) til et vitenskapelig system der alt kunne forklares med den samme teorien.
Newtons vitenskapelige system kunne gi svar på svært mange spørsmål som vitenskapsfolk tidligere ikke hadde maktet å forklare, og vise at de hadde en sammenheng. Et godt eksempel er flo og fjære, et dagligdags fenomen for folk flest, som Newton forklarte med månens gravitasjonskraft på jorden. Teorien om gravitasjonskraften kunne brukes til å gjøre greie for alle bevegelser i universet, alt fra månens bane rundt jorden og jordbanen rundt solen til hvorfor et eple faller rett til jorden.
Newtons læresetninger hadde slik overbevisende kraft at de vitenskapelige resultatene hans ikke lenger lot seg avvise som kjetteri, selv om de ikke var i samsvar med tekstene i bibelen. Kirkens motstand mot vitenskapen ble redusert for alltid. Likevel ble ikke religionen forkastet. For mange av de fremste vitenskapsfolkene var arbeidet deres en forklaring eller en utgreiing av skaperverket, ikke et forsøk på å bevise at Gud ikke fantes.
En viktig forklaring på hvorfor kunnskap ikke lenger kunne avvises, var at både Galilei og Newton bygde sine resultater på observasjoner, eksperimenter og beregninger. De samme observasjonene, eksperimentene og beregningene kunne også andre gjøre. Det var med andre ord utviklet en vitenskapelig metode som kunne kontrolleres, det vil si at resultatene kunne etterprøves. I Europa var 1600-tallet et århundre som markerte gjennombruddet for den moderne naturvitenskapen.
Menneske og samfunn
De store fremgangene innenfor naturvitenskap inspirerte også til diskusjon om samfunnet. Spørsmål knyttet til styringsformer og til hva slags vesen mennesket egentlig var, ble drøftet. Stor oppmerksomhet fikk den engelske filosofen Thomas Hobbes, som hevdet at mennesket ikke var et sosialt vesen, men hadde som sitt naturlige mål å skaffe seg selv flest mulig goder, selv om det gikk på bekostning av andre. Alle mennesker var egoistiske og tenkte først og fremst på seg selv, mente han.
Menneskets naturlige tilstand var “en alles krig mot alle”. I sin naturlige tilstand var menneskelivet ensomt, brutalt, vondt og kort, hevdet Hobbes. Det organiserte samfunnet var en måte menneskene kunne unngå dette vonde på. Når menneskene gikk inn i et samfunn, ga de fra seg den naturlige friheten til fordel for en tryggere tilværelse under en hersker som menneskene frivillig hadde underkastet seg.
Det var ikke mulig for Hobbes å føre vitenskapelige beviser for påstanden om menneskets natur. Den vitenskapen han arbeidet innenfor, tilhørte filosofien og var opptatt av å drøfte grensene for menneskets evne til å forstå seg selv og sin situasjon både i historien og i nåtiden. Derfor kunne en annen engelsk filosof, John Locke, i det samme århundret utvikle en alternativ tolkning av menneskets karakter. Han hevdet at mennesket fra naturens side var innstilt på samarbeid. Derfor var det også naturlig for menneskene å bygge samfunn, for på den måten kunne flere mennesker sikre seg fordeler gjennom felles innsats.
Den som var hersker, eller som hadde avgjørende makt i samfunnet, hadde derfor i oppgave å styre til fellesskapets beste. Slik Locke så det, var samfunnet et fellesskap som hadde gitt de styrende et oppdrag. Her stod han i rak motsetning til Hobbes, som hevdet at samfunnet var en samling av enkeltmennesker som hadde gitt fra seg sin naturlige frihet i bytte med en tryggere tilværelse under en hersker. “Det er bedre å gi seg under en mektig fyrstes vilje enn å utsette seg for alles kamp mot alle” – slik forsvarte Hobbes sin egen samfunnstolkning.
Fornuft og religion
Innenfor naturvitenskapene var det mulig å avgjøre spørsmålet om sann eller falsk kunnskap ved å observere, eksperimentere og etterprøve. Slik var det ikke for filosofene, selv om også de lette etter og prøvde å formulere faste regler for hvordan samfunnet fungerte. De som drøftet slike spørsmål, måtte støtte seg til argumenter som bygde på fornuft, det vil si at de ikke støttet seg til religiøse læresetninger. “Fornuft og religion er dødsfiender som kjemper om menneskenes sjeler”, skrev den franske forfatteren Pierre Bayle på slutten av 1600-tallet.
Det fornuftige argumentet er det motsatte av det ufornuftige. Slik finner vi det mesterlig demonstrert hos den franske forfatteren Voltaire: I en kommentar til kongens forslag om å spare penger ved å redusere tallet på hester i den kongelige stallen hevdet han at det ville være mer fornuftig å redusere tallet på bakender som red hestene. Voltaire døde i 1778, 84 år gammel, og etterlot seg et stort forfatterskap der han krevde at samfunnsstyringen måtte bygge på kunnskap og opplysning, ikke på undertrykking av enkeltmenneskets rettigheter.
Særlig hardt gikk Voltaire ut mot den katolske kirken, som han mente ble styrt av intolerante fanatikere. Kirken hadde gjennom historien gjort seg skyldig i uendelig mye menneskelig lidelse. “Knus djevelskapen”, var Voltaires slagord. Slike krasse utfall mot kirken var likevel ikke uttrykk for at Voltaire var ateist. Både han og mange av filosofene og vitenskapsfolkene i tiden hevdet at de hadde en tro som var basert på en guddomssoppfatning der Gud hadde skapt universet og satt det i gang, men at Gud deretter ikke grep inn i sitt skaperverk. En slik fornuftsbasert tro ble kalt deisme.
De vitenskapelige oppdagelsene som i mange tilfeller avslørte eldre tiders religiøse fordommer eller overtro, førte til at det utviklet seg en tro på fremskrittet, og at det var mulig for menneskene å gjøre sin egen livssituasjon bedre. Fornuft og vitenskap skulle hjelpe alle mennesker til et bedre liv her på jorden. Men skulle det være mulig, måtte også folk få del i de nye kunnskapene. Fremskritt skulle altså skapes ved at samfunnsmedlemmene ble mer opplyste. Det er denne tanken som har gitt perioden navnet opplysningstiden.
Opplysning gikk når alt kom til alt ut på å dele de nye kunnskapene med mange. Et godt eksempel på slik kunnskapsdeling var det store leksikalske verket, Encyklopedien, som kom ut i Paris fra 1751 til 1772. I alt kom det ut 28 bind med artikler om de fleste emner, fra filosofiske drøftinger om Gud til utgreiinger om hvordan jordbruket kunne forbedres. Mange av de fremste lærde skrev bidrag, deriblant Voltaire.
Encyklopedien, som ble forbilde for det vi i dag kaller leksikon, ble straks fordømt av paven, som også lyste i bann alle som kjøpte eller leste det. Verket ble dessuten motarbeidet av franske myndigheter og finlest av dem som drev med sensur. Sensur av trykte skrifter var vanlig i alle europeiske land. Sensuren var et viktig virkemiddel for alle eneveldige fyrster til å renske bort all informasjon som kunne virke som kritikk eller så tvil om det regjerende styret. Likevel ble Encyklopedien en suksess, og i 1789 var det solgt så mange som 20 000 eksemplar av hele verket.